Apokalypse - nå

Lars Petter Sveen: «Eg kjem tilbake»

Roman

219 sider

Aschehoug

publisert i SA 23. mars

En fantastisk og grusom fortelling fra verdens ende

«Eg kjem tilbake» er Lars Petter Sveens andre bok. For sin første, novellesamlingen «Køyre frå Fræna» (2008), fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris - dersom det finnes en tilsvarende pris for bok nummer to, kan den tildeles Sveen med det samme! For maken til litterært talent skal man lete lenge etter.

«Eg kjem tilbake» fortelles av en ekstern forteller. En mann ved navn Lied er romanens hovedfigur. Lied bor i en by på en slette omringet av en uendelig, labyrintisk skog. Menneskene i byen og i skogen er i kamp mot hverandre og mot bander av barn. Alle er bevæpnet til tennene, alle skyter for å drepe. Men hva det kjempes om, og hvorfor, er uklart. Lied er den eneste personen i denne fortellingen leseren kan knytte seg til. Men hvem er Lied? Se det får vi aldri vite, for slektskap og identitet synes ikke å følge vanlige logiske regler i dette universet.

Bandene kjører rundt i biler, men det finnes ikke elektrisitet verken i byen eller i skogen. Befinner vi oss i framtiden eller i fortiden? Det finnes så godt som ingen kvinner i fortellingen, og barna oppfører seg som følelsesløse dødsmaskiner. Godhet er et ukjent begrep i Lieds verden, her finnes bare ulike grader av ondskap.

Stemningen i «Eg kjem tilbake» får meg til å tenke på amerikanske Cormac McCarthys fantastiske «The Road» (Veien) fra 2006, en av forrige tiårs aller beste romaner. Som McCarthy skriver også Sveen fram et marerittaktig univers med sterke depressive undertoner. Men Sveen har likevel sin helt egen stemme, og det som først og fremst skiller «Eg kjem tilbake» ut fra mengden av nye bøker, er måten det fortelles på, det stilistiske, hør bare:

«Glørne slokna, ei etter ei, og det grå kolet trekte seg saman og fall frå kverandre, og han slo handa ned i jorda, men fann ikkje noko, handa gjekk inn i et svartare mørke, og kroppen følgde etter, inn og ned, og det grå kolet fall frå kvarandre til små flak inn i munnen hans, det fylte han opp …»

Sveens språk er usedvanlig billedrikt, men likevel bemerkelsesverdig presist.

«Eg kjem tilbake» er en dystopisk roman, Lieds verden er mørk og dyster, han går seg vill i sin egen virkelighet. Han står i fare for å gå til grunne – fysisk så vel som mentalt. Gjennom et usedvanlig vakkert og poetisk språk setter Lars Petter Sveen leseren inn i en verden uten håp, uten kjærlighet, uten noe sted å søke dekning. Det er ganske enkelt imponerende godt gjort.

Rom i rommet

UTSTILLING

Stavanger kunstforening: Elizabeth Croft

Til 17. april

publisert i SA 10/03/2011

Interessante forsøk på å gjenskape det allerede gitte

Vi er mange som har meninger om Stavanger kunstforeninger, om huset og om driften, om det som har vært, om det som er, og om det som bør komme. Det handler om kunst og økonomi, og det handler om følelser – massevis av følelser.

Elizabeth Croft har sikkert også tanker om alt dette, men har valgt en tilsynelatende nøytral tilnærming til huset i sin installasjon i kunstforeningens kjeller. For heller enn å drømme om framtiden, gir hun oss en langt på vei presis beskrivelse av det som er, av virkeligheten her og nå. Hennes prosjekt handler nemlig om ulike måter å registrere fysiske realiteter på. Hun har avbildet kjellerrommet gjennom et fotografi i målestokk 1:1, tegnet det opp i en strektegning på veggen, laget en tredimensjonal modell, og forsøkt å fange aspekter av rommet gjennom utallige skisser.

Crofts installasjon minner om det man kan se i tegnesalen på en hvilken som helst arkitektskole, hvor studentene trenes i å konstruere rom både i to og tre dimensjoner. Men i motsetning til arkitektene, kommer ikke Croft med forslag for framtiden, hun nøyer seg med verden her og nå, slik den faktisk ser ut, eller slik den blir seende ut når den låses fast i bilder og matematikk. For som vi alle vet, virkeligheten for seg, helt og fullt, kan ikke fanges i noe språk, verken visuelt eller verbalt. Derfor vil det alltid være en stor forskjell mellom et rom for seg og representasjoner av det samme rommet.

Elizabeth Crofts utstilling handler med andre ord aller mest om det å se, og om ulike måter å registrere det sette på. Vi vet alle hva et rom er, men når vi skal forsøke å gripe rommet i sin helhet og fylde, og i tillegg gjengi det vi ser i et annet språk, se da er det ikke lenger så lett å vite hva et rom er likevel. Og som så mye annet nøyer heller ikke rommet seg med å være en rent fysisk størrelse. For se; det finnes utallige rom i rommet.

Croft har brukt tid på å sette seg inn i kjellerrommet i Stavanger kunstforening, hun har avdekket rom i rommet, gjort seg kjent med detaljer som lett går en tilfeldig besøkende hus forbi. Resultatet av hennes arbeid har blitt til en fin og tankevekkende installasjon.

Arvelodd

Julia Butschkow: «Apropos Opa»

Roman

217 sider

Pax

Oversatt fra dansk av Trude Marstein

publisert i SA 10/03/2011

Sterk historie, svak stil

Danske Julia Butschkows roman «Apropos Opa» er en fortelling med sterke selvbiografiske trekk, det er en tendens i tiden, dette at forfattere blander fiksjon og fakta, men likevel kaller bøkene sine for romaner. Mange ganger går det riktig bra, men metoden kan ikke lenger sies å være særlig original og gir dermed ikke noen garanti om suksess i seg selv, til det har grepet blitt alt for vanlig.

«Apropos Opa» fortelles av en ung kvinne ved navn Butschkow. En dag får hun besøk av en fetter hun ikke har sett på mange år. Han forteller henne at deres felles bestefar, Opa, var Obersturmbannführer og ansvarlig for en konsentrasjonsleir i Polen under andre verdenskrig. Kvinnen tror knapt sine egne ører, hun blir fortvilet av det hun hører, men kanskje aller mest sint på sin egen far, som aldri har fortalt henne dette - at hun er barnebarnet til en stor-nazist.

 

«Apropos Opa» gir oss innblikk i tre livshistorier: Opas, Opas sønns og fortellerens. Opa gikk fra å være brutal offiser til å bli familietyrann, hans sønn går i motsatt retning - han slutter seg til hippiebevegelsen i København, tar avstand fra kjernefamilien og utdanner seg etter hvert til psykoanalytiker. Vår forteller, Opas barnebarn, er en deprimert ung kvinne som har byttet ut litteraturstudiene sine med et liv som butikkbetjent i en urmakerforretning.

«Apropos Opa» handler om familierelasjoner og om ensomhet, om hvordan mennesker formes av sine omgivelser, og hvordan man på ulike måter forsøker å fri seg fra sine foreldre. Men «Apropos Opa» diskuterer også et kollektivt traume, arven etter den andre verdenskrigen, eksemplifisert gjennom en utvalgt families historie.

Julia Butschkows skrivestil har blitt sammenlignet med Helle Helles. Men det finnes kun en tilsynelatende likhet mellom de to danske forfatterne: Begge skriver kortfattet og episodisk. Men mens Helles bøker er preget av beskrivelser uten analyser, synes årsakssammenhenger å være et mål for Butschkows, dette er en avgjørende forskjell. For Butschkows fortelling roper egentlig på et annet språk enn det hun har valgt å gi den, mens Helle gir leseren i oppgave å fylle ut fortellingene med sine egne følelser, har Butschkow allerede bestemt seg for hva leseren bør tenke og føle. Flere steder skjemmes dessuten «Apropos Opa» av påklistrede referanser til filmer og barnesanger som forblir fremmede i sammenhengen.

«Apropos Opa» er en lettlest og underholdene roman, historien er interessant, men måten den fortelles på er ikke mer enn middels god.

Etter ord

Johanna Adorján: «Til døden skiller oss ad, et familieportrett»

Sakprosa

157 sider

Cappelen Damm

Oversatt fra tysk av Astrid Nordang

publisert i SA 10/03/2011

Et forsøk på å bli kjent med seg selv

Den 13. Oktober 1991 tok besteforeldrene mine sitt eget liv. Det var på en søndag. Muligens ikke den ideelle ukedagen for et selvmord. 

Slik åpner tyske Johanna Adorjáns bok «Til døden skiller oss ad, et familieportrett». Hva skal vi kalle en bok som dette? En biografi, en selvbiografi, en historiebok eller en roman? «Til døden skiller oss ad, et familieportrett» er litt av alt, for full av dikteriske påfunn til å kalles en biografi, for knyttet til faktiske menneskers liv og levnet til å kalles fiksjon.

I sentrum av boken finnes et dobbelt selvmord, to gamle mennesker velger å forlate livet sammen, hånd i hånd. De to er Vera og Istavan, forfatterens besteforeldre. En oktoberdag i 1991 valgte de to ungarske jødene å ta sitt eget liv. Seksten år seinere skriver barnebarnet Johanna en bok om dem.

Mens de to gamle ennå var i live snakket de sjelden om fortiden. Istavan overlevde så vidt et opphold i den østerrikske konsentrasjonsleiren Mauthausen under andre verdenskrig. Etter krigen meldte han seg inn i det ungarske kommunistpartiet, i en kort periode arbeidet han som lege i Nord-Korea. Sammen med sine to barn flyktet Vera og Istavan fra Ungarn til Danmark i 1956. Ungarn ble invadert av Sovjetunionen, det fantes ikke lenger noen framtid i landet. Vera og Istavan levde sine siste tiår som kjederøykende dansker i København. Historien snakket de så godt som aldri om.

I «Til døden skiller oss ad» forsøker Adorján å nøste opp i familiens historie, men også, og kanskje minst like viktig, hun forsøker å forstå hvem hun selv er. Hvilken rolle spiller besteforeldrenes bakgrunn i hennes liv? Har det for eksempel noe å si at de var jøder?

For noen ganske få dager siden leste jeg danske Julia Butschkows roman «Apropos Opa». Hennes bok handler om en ung kvinne som plutselig en dag får vite at farfaren hennes var en aktiv nazist under krigen. Den unge kvinnen settes helt ut av spill, hvordan kan hun fortsette sitt vanlige liv nå som hun plutselig må forstå seg selv som barnebarnet til en krigsforbryter? Johanna Adorjáns fortelling tilhører den andre siden av historien. Hennes jødiske farfar er noe å være stolt over, han overlevde nazistenes grusomheter, det betyr noe for hennes egen selvforståelse, eller som hun selv sier: 

Det stemmer altså, at jeg er det barnebarnet jeg trodde jeg var.

Slik er livet, på godt og på vondt formes vi av forhold som ligger langt utenfor vår egen kontroll. 

Eksemplarisk

Thea Selliaas Thorsen: «Kom ikke uten begjær»

Essays

208 sider

Gyldendal

publisert i SA 24/2/2011

Antikke tekster omgjort til aktuell samtidslitteratur

Det er ikke mange ukene siden jeg avsluttet en anmeldelse i denne avisa med følgende utsagn: «Vi har alt for få dyktige essayister i Norge», Thea Selliaas Thorsens nye bok kommer derfor som bestilt – hun slår fullstendig beina under min påstand, for her er en kvinne som virkelig kan skrive essays, og det på en til tider forbilledlig måte!

Noen lesere kjenner allerede filologen Thorsen (f. 1974) gjennom hennes spalte om klassisk litteratur i Morgenbladet. «Kom ikke uten begjær» er satt sammen med utgangspunkt i disse tekstene.

Essaysjangeren, som er den viktigste kunstneriske prosasjanger utenom fiksjonsprosaen, strekker sine røtter helt tilbake til antikken, benevnelsen essay er imidlertid av litt nyere dato, den ble oppfunnet av Michel de Montaigne i 1580. Thorsen skriver det man gjerne kan kalle personlige essays, det vil si essays preget av subjektivitet, intimitet, humor og ironi. Hun har en muntlig stil og henvender seg direkte og inkluderende til leseren. 

Thorsen har ennå ikke fylt førti men hennes faglige kompetanse skulle tilsi at hun var dobbelt så gammel – minst. Området hennes er klassisk filologi; gresk og latin, men det spesielle med Thorsen, det som skiller henne fra akademikere flest, er at hun kan formidle langt ut over sitt eget fagmiljø. Hun evner å gjøre antikken aktuell og interessant for alle og enhver. Hun gjør diktere som Sapfo, Ovid og Vergil til våre samtidige.

Men «Kom ikke uten begjær» inneholder også essays om nyere forfatterskap, hun skriver om Hölderlin, Ibsen, Strindberg og Jølsen, om Darwin, og kommer helt opp i samtiden med tekster om Stig Sæterbakken og Mona Høvring.

Thorsen er opptatt av kvinnelige forfattere, men hun er ingen tradisjonell feminist, og hun går heller ikke av veien for å trekke fram intelligente menn som hun mener at historien har underkjent. I et essay om Clements fra Alexandria kommer følgende livsvisdom til uttrykk: det finnes ikke intelligente mannssjåvinister, men det har alltids funnets intelligente menn … og det er jo betryggende å vite - . Et av samlingens fineste essays handler om August Strindberg, som til tross for sitt stempel som misogynist (kvinnehater) roses av Thorsen for sin iherdige utforsking av de kjønnsrollene vi også i dag strever med å forholde oss til.

Hos Thorsen blandes den store litteraturen med småbarnsliv, oppvask og amming, og med fortellerens egne erotiske erfaringer. Som essayist kan hun tillate seg sprang som dette, om de fungerer – og det er det ingen tvil om at de gjør i denne boka! «Kom ikke uten begjær» har så absolutt mildnet min bekymring for essayets framtid.

Utrolig svakt

Bernhard Schlink: «Hjemkomsten»

Roman
oversatt av Sverre Dahl

338 sider

Gyldendal

publisert i SA 24/2/2011

En usedvanlig dårlig roman

Vi befinner oss på begynnelsen av 1950-tallet. En liten gutt ved navn Peter sitter om bord i tog på vei fra Tyskland til Sveits, han er på vei til besteforeldrene sine. Han skal tilbringe sommeren sammen med dem. Han tilbringer hver sommer sammen med de to gamle i huset deres ved innsjøen, resten av året bor han sammen med sin mor i en liten by et sted i Tyskland. De første kapitlene av Bernhard Schlinks roman «Hjemkomsten» er slett ikke verst, men det går ikke lenge før forfatteren mister fullstendig grepet om fortellingen sin, og det på en måte som gjør det vanskelig for meg som anmelder å si noe om hva boka faktisk handler om.

Men på et eller annet vis synes tematikken å ha med fedre og sønner å gjøre, om fedre som forsvinner, eller som velger å forlate barna sine.

Mesteparten av Schlinks roman handler om Peter som voksen.  Gjennom en rekke bifigurer, episoder og hendelser som ikke synes å ha noe med hverandre å gjøre, forsøker forfatteren å gi liv og troverdighet til hovedpersonen sin. I tillegg til alt det Schlink selv klarer å dikte opp benytter han seg, kanskje fordi han vet at hans egen fortelling ikke er sterk nok, også av andre forfatteres tekster. Her er lange utdrag fra en kioskroman om en mann som vender hjem fra krigen, og her er også lange sitater fra Homers «Odysseen» – litteraturhistoriens ultimate hjemkomstfortelling. Det er bare det at i stede for å styrke Schlinks egen historie, forstyrrer alle de andre tekstene hans egne poenger, og til slutt aner jeg virkelig ikke hva Schlink forsøker å si meg med denne romanen.

Den tyske juristen Bernhard Schlink slo gjennom som forfatter med romanen «Høytleseren» i 1995, en bok som ble filmatisert og gikk på kino under tittelen «The Reader» i 2008. Det var en fin og sterk fortelling. Hans nye roman er knapt nok verdt papiret den er skrevet på.

Caliginous

UTSTILLING

Tou scene, ølhallene: Laila Evensen

Til 20. februar

publisert i SA 17/2/2011

Listig lek med lys og mørke

Fire iskalde haller, to av dem så mørke at du knapt ser hånd for deg, de to andre badet i hvitt lys. Rå kulde over alt. Slik er rammen omkring Laila Evensens utstilling Caliginous i ølhallene på Tou Scene. Ordet caliginous kommer fra latin og betyr mørke, men kan også brukes i forbindelse med begrepet atmosfære, og vi har da å gjøre med en dyster og trykkende stemning.

I den første hallen har Laila Evensen montert tett i tett med bitte små hvite plastfigurer på veggen. De ser ut som mennesker, slike som blir brukt i miniatyrbyggesett. Figurene er kun et par cm høye, med beina plantet i veggen strekker de seg ut rommet. I neste hall viser hun en video. Billedflaten er liten, liksom trengt inn i et hjørne. Igjen ser vi menneskelige figurer, først en, så en til og til slutt en hel gruppe, deretter spilles det hele tilbake - en for en fjernes figurene fra gruppen igjen. I det tredje rommet er noen små lysbildeframvisere montert i ring. Rommet omkring dem er kullsvart og kaldt. I det siste rommet, som er hvitt og lyst som det første, har Evensen montert en bord av gjennomsiktige plastbrikker langs alle veggene. Inni hver syvende brikke er det et bilde av en kvinne, alle de andre er tomme for innhold.

I alle de fire ølhallene finnes det altså bitte små figurer som skal representere mennesker. Flere steder er de satt sammen i grupper, likevel, til tross for at de er mange, blir de stående som ensomme skikkelser, som en tydelig demonstrasjon på at en mengde ikke i seg selv skaper et sosialt fellesskap.

Evensen leker med emosjonelle atmosfærer i utstillingen sin. Men utstillingen hennes handler også mye om arkitektur, om å sette preg på rommet - om scenografi. Det er ingen tvil om at rammen om utstillingen hennes er dyster og tung, ingen har til dags dato klart å få ølhallene til å framstå som lyse og lette gallerier. Det gjør heller ikke Evensen. Men hun har utnyttet hallenes arkitektur på en utmerket måte. Det er som om den dystre rammen understreker arbeidenes letthet. Men muntert blir det aldri.

Evensens utstilling leker med lys og mørke, den fremhever det mørke i det lyse. «Caliginous» er en utstilling som på en utmerket måte motiverer sitt publikum til ettertanke. 

Mislykket flørting

UTSTILLING

Galleri Sult, Craig Flannagan

Til 27. februar

publisert i SA 17/2/2011

Ufordøyd og forhastet

Vitenskap, filosofi og en ny printer kan stå som sentrale stikkord for Craig Flannagans utstilling i Galleri Sult. Det lille galleriet er tettpakket med bilder, med digitale trykk og malerier i varierende størrelser. I en temmelig springende tekst, som er montert på veggen i galleriets trappegang, forsøker kunstneren å gjøre rede for sine inspirasjonskilder. Det er ikke enkelt stoff å forholde seg til, verken for kunstneren eller publikum: kvantefysikk, dobbeltspalteeksperiementet, Descartes konglekjertel, Leibniz’ monader, Hawkings «The Grand Design» og fri vilje er bare noen av temaene som tas opp i teksten – som avsluttes med en liten dash Wittgenstein.

Hva Flannagan har fått ut av all lesingen forblir imidlertid en gåte, også etter at jeg har gått nøye gjennom alle bildene hans. Jeg ser at han har satt inn visse vitenskaplige symboler og historiske allusjoner her og der, men han gir meg ingen nye analyser, ingen nye tanker, ingen nye utfordringer. Utstillingen framstår teoretisk sett som meningsløst snikksnakk.

Hvis jeg ser bort fra det teoretisk, og forsøker meg på en rent visuell analyse av utstillingen, er min konklusjon at bildene som vises er av svært varierende kvalitet. Galleriet burde uten tvil ha vært mer aktivt inne og redigert bort en del enkeltverk for slik å heve det samlede inntrykket.

Craig Flannagan har kalt utstillingen sin for «Investigations/Undersøkelser», teksten på plansjen i trappen kaller han «An Artists Guide to Science and Philosophy». Slik jeg ser det er dette en prematur utstilling, kunstneren har ennå ikke gjort noen oppdagelser som det er verdt å innvie betrakteren i, eller om han har, kommer dette på ingen måte klart nok fram i arbeidene hans. Hva gjelder tilbudet om guiding, som plansjen lover oss, tror jeg det vil være en stor fordel om veiviseren blir litt bedre kjent med landskapet sitt før han tar oss andre med på tur. 

Sentrale periferier

UTSTILLING

Hå gamle prestegard, «Loss and Locality» videoarbeider av Farhad Kalantary, Heike Baranowsky og Inger Lise Hansen

Til 27. februar

publisert i SA 15/2/2011

Et stort lerret lent inn mot en vegg, et gråmalt gulv, tildekkede vinduer – slik er stallen på Hå med enkle grep omgjort til et godt visningsrom for film. På lerretet vises Farhad Kalantarys «Another September» (2006). Det gjennomgående motivet i den seks minutter lange filmen er korn, vi ser det som gjennom et forstørrelsesglass, og vi betrakter det på litt lenger avstand. Vi er i Iran, det er september, innhøstingstid. Vi ser korn i et fat av metall, en bonde skufler strå og aks opp på en tilhenger. Kornet er som gyllent gull, himmelen er stor og blå.

Farhad Kalantary er født i Iran, han har utdannelsen sin fra USA, men er nå bosatt i Norge. Han sier selv om «Another September» at den viser et sterkt ønske om å komme tilbake til en bestemt tid og et bestemt sted, til sin barndoms Iran. For Kalantary tematiserer filmen med andre ord en lengsel uten lise. Selv opplever jeg filmen på en ganske annen måte. Jeg fanges av rytmen som fargene og formene i filmen skaper gjennom repetisjoner og brudd. For meg er denne filmen langt mer poetisk enn narrativ, det ligger ingen opplagt historie i verket. Ikke dermed sagt at den ikke kan handle om hjemlengsel, slik den åpenbart gjør for kunstneren selv, men dette er bare en av mange mulige tolkninger.

Jeg liker verkets åpenhet, jeg liker at vi kan se og forstå denne filmen på ulike måter alt etter hvem vi er og hva vi har erfart. 

Neste rom presenterer oss for tyske Heike Baranowskys «Schwarm» (2005). Vi ser mengder av småfugl i svev mot en fargeløs himmel. Fuglene flyr i flokk, men flokkens formasjon endrer seg til stadighet i det fuglene hele tiden grupperer seg på nye måter. Baranowskys film er vakker på en minimalistisk, og når sant skal sies - litt kjedelig måte.

For meg er Inger Lise Hansens «Travelling Fields» (2009) denne utstillingens absolutte høydepunkt. Hansen viser oss verden snudd på hodet - bokstavelig talt – i det hun kjører filmen sin opp/ned.

Den ni minutter lange filmen «Travelling Fields» er filmet på Kolahalvøya. Hansen viser oss et ødeland uten mennesker og dyr. Landskapet er definert av en form for ikke-arkitektur i form av uferdige byggverk og parkeringsplasser uten biler. Strømledninger er strukket ut mil etter mil mellom – ingenting. Jorden er brun og tørr, master av stål og søyler av betong peker nedover i det snudde bildet. Himmelen blir et hav og de uferdige byggverkene blir til båter uten mål og mening.

Selv om stedet er konkret, vi vet at filmen er tatt opp i Murmansk, gir opp/ned projeksjonen det hele et surrealistisk preg. Det er som om vi befinner oss på en fremmed klode, eller langt inne i et av De Chiricos metafysiske malerier, eller, siden vi tross alt har med film å gjøre, i en av Michelangelo Antonionis 1960-talls filmer. «Travelling Fields» er uhyggelig vakker.

Det finnes ingen rød tråd i denne utstillingen, ingen opplagt fellesnevner, likevel fungerer de tre filmene utmerket godt sammen. Gjennom en god montering har hvert og ett av prosjektene blitt gitt rikelig med plass til å tale for seg selv, uten å komme i konflikt med de andre arbeidene.

Kaffeslabberas

UTSTILLING

Hå gamle prestegard, «Take away» Brit Dyrnes og Arild Juul

Til 27. februar

publisert i SA 15/2/2011

«Take away» er en velprodusert, velorganisert og velpresentert utstilling. Likevel tviler jeg på at den faktisk innfrir de utfordringene den stiller til seg selv.

La oss ta det skritt for skritt.

Brit Dyrnes og Arild Juuls utstilling består av en rekke plater på sokler, det ser ut som bordplater. På hvert bord er det plassert dekketøy, vi ser kopper, asjetter, kanner og mugger. Noen av bordene er velorganiserte, andre viser et salig rot. Det vil si, vi ser ikke serviset, for dette er tildekket av noe hvitt som har formet seg etter underlaget, det kunne ha vært flytende porselen eller et stoffstykke, men viser seg å være hard og blank hvit plast.

I den fine katalogen som følger utstillingen, som for øvrig først ble laget for galleri Ram i 2009, skriver kunsthistorikeren Knut Astrup Bull godt og informativt om utstillingen. Han tar for seg kaffens historie og kafékulturens utvikling fra 1600-tallet av og fram til i dag, han konkluderer med at dagens take-away kultur har ødelagt mye av kaffens sosiale funksjon.

Utstillingen presenteres som konseptkunst, og skal den også vurderes som dette må man i anmeldelsen legge vekt på ideene bak kunsten, ikke utelukkende på utførelsen. Og det er her min tvil kommer inn.

Konseptuel kunst skal vurderes i forhold til hvilke intellektuelle prosesser den setter i gang, hvilke analyser den inspirerer til. Den konseptuelle kunsten stiller ofte spørsmål ved kunstens vesen, dette er imidlertid ikke det mest sentrale spørsmålet i denne utstilling. For her er fokuset plassert på endringer i mellommenneskelige relasjoner. Hva skjer med samtaler og samvær når vi ikke lenger samles rundt et bord for å drikker kaffe sammen? Denne utstillingen skal, ideelt sett, få betrakteren til å reflektere omkring historiske og kulturelle samfunnsendringer.

Men her går ting galt for Dyrnes og Juul, for de gir oss ikke rom for egne tanker, de har allerede kommet fram til et svar på sitt eget spørsmål, et svar som er kort og bombastisk: slutter vi med sosiale kaffeslabberaser legger vi samtidig lokk på en viktig arena for menneskelig samhandling. Utstillingen blir dermed en påstand, den presenterer en udiskutabel sannhet – den inspirerer verken til analyser eller refleksjon; alt er allerede sagt.

Resultatet blir en estetisk tilforlatelig sørgesang over noe som engang fantes – men, intellektuelt sett, er denne utstillingen nokså tom for utfordringer.

En mann av vår tid?

John Erik Riley: «Heimdal, California», roman, Tiden forlag

Et karikert tidsbilde

publisert i SA 3. febr 2011

De første hundreogsyv sidene av John Erik Rileys roman «Heimdal, California» er et sant mas. Det hele starter med noen sider i bitteliten skrift fulle av koder, symboler og halvferdige setninger, som man først tenker at ikke skal leses, fordi de i grunnen minner mest om praktiske beskjeder sendt fra forlaget til trykkeriet, men som ved nærmere ettersyn, det vil si i tilbakeblikk, likevel viser seg å være knyttet til bokas innhold.

Deretter kommer en kort prolog hvor romanens hovedperson, en norskamerikansk matkjendis ved navn Balder Mehamn, gjennom oppstykket tale får fortalt oss at han befinner seg langt inne i et psykisk sammenbrudd, men ikke lenger inne enn at han likevel i grove trekk får fortalt oss hvem han er – nå. De resterende 800 sidene bruker forfatteren på å nøste opp Mehamns fortid. «Heimdal, California» er Balder Mehamns historie.

Som nevnt, de første sidene av denne boka er virkelig ikke til å spøke med, men så er det noe som løsner, på siden 107 er vi tilbake i 1975, det året Balder Mehamn blir født, vi er kommet fram til et holdepunkt som alle de andre opplysningene vi har fått kan kobles sammen med. Ikke dermed sagt at alt heretter blir enkelt og greit, for Balder Mehamn er et psevdonym, og hva vår mann faktisk heter er et spørsmål uten svar, for akkurat som han ikke har noe egentlig hjemsted, har han heller ikke et egentlig navn, eller en egentlig og sann identitet. Balder Mehamn er et barn av vår tid, av det fiktive, av tv og internett, en tid hvor man kan risikere å vite alt om et menneske uten noen sinne å ha vært i fysisk berøring med det.

«Heimdal, California» er rett og slett en bok om hva det vil si å være menneske i vår tid. Den er et tidsbilde. Balder Mehamn kan, hevder Finn Skårderud, (og her snakker vi ikke om den faktisk eksisterende psykiateren Finn Skårderud som vi alle kjenner gjennom massemedia, men om en fiktiv romankarakter ved navn Finn Skårderud), «betraktes som et symbol for visse tegn i tiden».

For litteratur kan, i motsetning til all verdens forskning og vitenskap, tillate seg nettopp dette; å la et enkelt individ bli symbol for en hel tid. Det sentrale spørsmålet til «Heimdal, California» blir derfor om Balder Mehamn fungerer som symbol?

«Heimdal, California» er en roman satt sammen av en rekke ulike teksttyper, den består av e-poster, postkort, intervjuer, blogger og mer tradisjonell narrativ prosa. I tillegg finnes det i siste del av boka en rekke sort/hvitt fotografier. Balder Mehamn er norskamerikaner, og som for å understreke den doble nasjonaliteten har Riley valgt å skrive boka delvis på norsk og delvis på engelsk. Noen karakterer snakker utelukkende et av språkene, mens andre veksler mellom de to, gjerne midt i en setning. Riley eksperimenterer også en del med rim, rytme og gjentakelser av enkeltord og uttrykk. De iterative eksperimentene fungerer bedre enn den oppstyltede språkvekslingen.

«Heimdal, California» synes både stilistisk og innholdsmessig sett å være inspirert av en gruppe forfattere knyttet til det anerkjente amerikanske litteraturmagasinet McSweeney’s. Sentrale skikkelser i dette miljøet er forfattere som Dave Eggers, Rick Moody, Georg Saunders og den nå avdøde David Foster Wallace. For et par år siden ble Rick Moodys «Right Livelihoods» omtalt som «a symbolic reaction to the crisis of instability in American identity today», beskrivelsen synes også passende på Rileys bok. 

Men tilbake til poenget: Fungerer Balder Mehamn som symbol? Det finnes et par forutsetninger som må innfris – Mehamn må virke troverdig som figur og leseren må kunne akseptere ham som en representant for en større tendens i tiden. Mitt svar på spørsmålet er både ja og nei. Jeg tror på Mehamns tidlige historie, til tross for at denne er full av mystiske, hemmelige organisasjoner og identitetsskifter, alt dette er så bra skrevet fram at det til tross for mange fantastiske elementer blir troverdig innenfor romanens rammer. Jeg tror imidlertid ikke på den hippe kjendisen Balder Mehamn som vi møter i bokens åpningskapitler, eller – dersom jeg tror på ham aksepterer jeg ham ikke som en representant for en større tendens i tiden. Til det er han alt for karikert. Dermed, fordi han ikke fungerer som en representant for det allmenne, oppfatter jeg Balder Mehamns krise og fall først og fremst som en privatsak, den er i grunnen meg nokså uvedkommende.

På bakgrunn av Skårderuds vurdering av Balder Mehamn trekker bokens forteller følgende konklusjon: «Vi står alle i fare for å ende opp som Balder Mehamn – en fetert, arrogant, pengefiksert kulturnisse, uten kontakt med folk flest». Fortelleren har her et godt poeng, men advarselen hans vil kun fungere dersom jeg kjenner meg igjen i Mehamn, hvis jeg kan akseptere ham som en typisk representant for en tendens i vår tid, og det kan jeg altså ikke. Mehamns fall er og blir en privatsak. Dette, i tillegg til den enorme lengden, er mine hovedankepunkt mot «Heimdal, California».

Ukas korrespondentbrev

UTSTILLING

Kinokino, «Serieglobus» – Tegneseriens skråblikk på verdens konflikter

Til 10. april

Personlige fortolkninger av verdens konflikter

publisert i SA 3. februar 2011

Hver lørdag, så sant jeg har anledning, lytter jeg til korrespondentbrevet i «Verden på lørdag» på NRK P2. I dag hørte jeg Sidsel Wold fortelle fra Tunis. Gjennom et samtidig malende og informativt språk formidlet hun sine opplevelser til oss lyttere. Hun er i Tunisia for å dekke de store politiske omveltningen for NRK, men i korrespondentbrevet har hun friere hender, her er de politiske analysene byttet ut med personlige møter med vanlige folk. I korrespondentbrevet er det hverdagslivet som gjelder.

Mange av de tegneseriestripene som vises i utstillingen «Serieglobus» minner sjangermessig om NRKs korrespondentbrev, og som korrespondentbrevene er også tegneseriene både subjektive og personlige. På tross av at alle de utvalgte arbeidene tar utgangspunkt i ulike konflikter rundt om i verden, er det den personlige stemmen og ikke analysen som dominerer.

Sentralt i utstillingen «Serieglobus» finner vi en vegg tapetsert med tegninger fra Art Spiegelmans tegneserieroman «Maus» (1986-1991), ut fra dette sentrumet strekker det seg linjer i ulike geografiske retninger; stripene tar oss til Israel, Iran og Afghanistan, til Cuba og til Nord-Korea. Lene Ask tar oss med til Tanzania, mens Tor Ærlig alias Tor-Erling Naas reiser Norge rundt. Til sammen 22 tegneserieskapere er representert i utstillingen.

«Serieglobus» er kuratert av tegneserieeksperten Morten Harper. Som så mange av Kinokinos utstillinger er også denne preget av grundighet og kvalitet, noe som ikke minst kommer til syne gjennom et detaljerte heftet om utstillingens deltagere. Likevel, «Serieglobus» har større didaktisk enn estetisk verdi.

I alle tegneseriene som stilles ut finnes det et sterkt maktkritisk budskap som ikke er til å misforstå. Tegneserieskaperne kjemper det godes kamp i en undertrykkende og autoritær verden. Det er viktig, det er vågalt, det er politisk. Tegneserieskaperne taler makten midt i mot. Altså er denne utstillingen interessant først og fremst fordi den sier noe om hva tegneserier kan bidra med i en offentlig kritisk samtale. Ikke dermed sagt at tegneserier er uten estetisk verdi, men Harpers valg av striper fra politiske konfliktområder gjør at et politisk korrekt budskapet stjeler det meste av oppmerksomheten i denne utstillingen.

På min vandring mellom plansjer og spesialbygde rom går det plutselig opp for meg at jeg savner en brodd i utstillingen, en vilje til å påstå noe nytt, til å vise meg noe jeg ikke allerede har sett. Kunstkritikeren i meg savner en form for overskridelse i det jeg ser. Og jeg synes ikke at Harper helt har maktet å innfri sin egen målsetting om «å gjøre tegneseriens intime leseopplevelse til en kollektiv kunstopplevelse». Men som en historisk dokumentasjon er utstillingen både vellaget og interessant, som et korrespondentbrev er den med på å fylle ut den offisielle historien med små personlige fortellinger om hvordan det er å være et vanlig hverdagslig menneske i verden i dag.

Det tsjekkiske lokomotivet

Jean Echenoz: «Løpe»

Roman
oversatt av Tom Lotherington
123 sider

Aschehoug

publisert i Stavanger Aftenblad 27/1/2011

Et nydelig litterært portrett av Emil Zátopek

Mens noen løpere ser ut som om de flyr og andre som om de danser, så Emil Zátopek aller mest ut som en grøftegraver – ansiktet fullt av grimaser, armene veivende i hytt og vær, stilen var fullstendig håpløs, men som løper var han likevel suveren. I 1952 ble han olympisk mester på 5000 meter, på 10 000 meter og i maraton, for øvrig hans første maraton, noensinne.

Den franske forfatteren Jean Echenoz’ bok om den tsjekkiske langdistanseløperen Emil Zátopek er et nydelig lite portrett av en mann og en tid. Boken «Løpe», Echenoz’ tolvte roman, ble utgitt i Frankrike i 2008. Som hans tidligere bøker er også «Løpe» holdt i et knapt og effektivt språk – Echenoz sløser ikke med ordene, men det er likevel som om hver setning rommer et helt spekter av bilder og fornemmelser, for som den utmerkede stilisten han er, tryller Echenoz fram en hel verden gjennom sitt knappe språk.

Boken om Zátopek bygger på fakta og historiske kilder, men teksten er likevel en roman, en fiksjon. Dette er Echenoz’ historie om Zátopek, ikke en objektiv biografi. Flere steder i boken kommenterer fortelleren ironisk og sarkastisk på hendelsene han forteller om, han henvender seg direkte til oss som lesere, over hodet på Zátopek, for å si det sånn. Om den tyske invasjonen i 1938 skriver han: 

Det er bare en nennsom liten lyn-invasjon, en liten anneksjon i all minnelighet, det er ennå ikke krig i egentlig forstand. Det er bare det at tyskerne kommer, og at de slår seg ned, det er det hele.

På et gitt tidspunkt settes det ned en teknisk-medisinsk kommisjon som får i oppgave å undersøke hvordan det kan ha seg at Emil Zátopek er så suverent mye bedre enn alle de andre løperne i verden. Komiteen studerer mannens hjerte, hans lunger og hans skjelett, men de finner ikke noe spesielt noe sted;

  han er bare en god kommunist, det er det som utgjør hele forskjellen, 

står det å lese i den vitenskaplige konklusjonen.

Zátopeks løperkarriere faller sammen med en dramatisk epoke i Tsjekkoslovakias historie, en epoke som starter med den tyske invasjonen i 1938 og som, i denne boken, avsluttes med avsettelsen av Dubček i 1968. Historiske hendelser og sosiale forhold blir i liten grad kommentert eller analysert av Echenoz, men de ligger hele tiden implisitt innbakt i fortellingen - som en tvangstrøye omkring Zátopeks liv.

Forvirring på høyt nivå

Morten Claussen: «Mesteren fra La Mancha»

Essay

392 sider

Bokvennen

Sigrun Hodne tekst

Publisert i SA 20. januar

Et anstrengende møte med tanker som har løpt løpsk

Etter å ha samtalet med min redaktør, om å skrive kortere setninger, hadde jeg begynt å gå turer for at det skulle avholde meg fra å skrive lange setninger. 

Sier Ole Robert Sunde i innledningen av «Kalypso» (2006).

Morten Claussens skrivestil kan minne om Ole Robert Sundes, som Sunde er også Claussen glad i digresjoner og innskutte bisetninger, i setninger som strekker seg side opp og side ned. Dessverre har ingen redaktør rådet ham til å ta seg en tur i ny og ne, eller; han har i så tilfelle ikke fulgt rådet. For Claussens setninger er definitivt for lange, alt for lange! Ikke en gang en tilnærmet genial forfatter som Sunde kan tillate seg å operere med en setningsbygging som dette.

«Mesteren fra La Mancha» er et 400 sider langt personlig essay om Cervantes’ roman «Don Quijote» (1605-15), om romankunstens tilblivelse, og om litteratur og estetikk på et mer generelt plan. «Mesteren fra La Mancha» er en utvidet og omarbeidet versjon av Claussens bok «Don Quijote I. En litterær forestilling», som ble utgitt i 2009.

Morten Claussen kan sin litteraturhistorie, og byr i tillegg på interessant kunnskap om estetikk og filosofi. Han har en forkjærlighet for de store modernistene, for Beckett, Joyce og Kafka og for Adornos estetikk. Men «Mesteren fra La Mancha» handler ikke bare om historiske skikkelser, for Claussen spiller selv den viktigste rollen i denne teksten. Som seg hør og bør i et personlig essay benytter han seg av en intim og selvbiografisk stil.

Imidlertid må et personlig essay også oppfylle kravene om en elegant stil og en slentrende struktur for å bli en god tekst. Claussens bok innfrir dessverre ikke på disse punktene. For meg synes det som om Claussen har kommet for tett på sitt studieobjekt, det er som han er blitt aldeles oppslukt av stoffet sitt. Dermed blir det lite rom for kritisk refleksjon – som jo også er et krav til essayet som sjanger. Det er for lite luft og for dårlig rytme i bokas lange setninger til at leseren kan slå følge med Claussen på hans mange og lange tankerekker.

Vi har alt for få dyktige essayister i Norge. Claussens forsøk er derfor etterlengtet, men dessverre ikke velykket – for det finnes, slik jeg ser det, ingen lesemåte å møte denne teksten med. 

Besatt av kjærlighet

Orhan Pamuk: «Uskyldigheten museum»

Roman

656 sider

Gyldendal

Sigrun Hodne tekst

Publisert i SA 6. januar 2011

En temmelig lang og høyst ordinær fortelling

I sentrum av romanen «Uskyldigheten museum» finner vi en kjærlighetsintrige: Kemal, en tretti år gammel mann, forelsker seg i 18 år gamle Füsun bare et par uker før han skal forlove seg med Sibel. Året er 1975 og vi befinner oss i Istanbul. Kemal og Sibel, som begge er utdannet i vesten, tilhører byens økonomiske og kulturelle elite. Den 12 år yngre Füsun kommer fra fattigere kår, men synes likevel å ha hatt en vestligorientert oppdragelse.

I starten av boka, i det Kemal er i ferd med å innlede sitt seksuelle forhold til Füsun, ser Kemal på seg selv som verdens lykkeligste mann. Han skal gifte seg med en vakker og smart kvinne og få en yppig ung elskerinne med på kjøpet. Selv formulerer han seg slik: Dette betydde altså at Gud hadde skjenket meg den umoralske maskuline lykke det er å kunne leve i et hemmelig og intenst forhold til en vakker, tiltrekkende og utemmet pike samtidig som man deler alle gledene ved et lykkelig familieliv med en velutdannet, kultivert, intelligent og vakker kvinne – denne lykken hadde Gud skjenket meg uten å forlange noe til gjengjeld. Men så, i det han faktisk forlover seg med Sibel, bryter Füsun all kontakt med ham – og Kemal går fra topp til bunn. I et forsøk på å finne tilbake til Füsun samler han sammen alle slags gjenstander som kan minne ham om henne og tiden de hadde sammen. Sakte men sikkert omskapes leiligheten hvor de hadde stevnemøtene sine til et Uskyldighetens museum.

Kemals historie er både et individuelt og et kollektivt portrett. Istanbul har til alle tider har vært en arena for kulturelle, religiøse og ideologiske motsetninger, de samme motsetningene som Kemal i denne romanen lever ut på et personlig plan. Konflikten mellom et østlig og et vestlig perspektiv finnes både i samfunnet og internalisert i Kemal selv.

Det mest bemerkelsesverdige ved «Uskyldigheten museum» er imidlertid ikke historien, men formen. Fortellerens intensjon er nemlig ikke å skrive en roman, men å lage en utstillingskatalog, en katalog til Uskyldighetens museum.

Slik jeg ser det har Orhan Pamuk verken lykkes spesielt godt med innholdet eller formen denne gangen. Kjærlighetsintrigen i romanen er uhyre konvensjonell. Den kan minne om en Lolita-historie, selv om aldersforskjellen mellom Kemal og Füsun ikke er mer enn 12 år. Men fortellingen mangler lolita-historienes  driv og intensitet, og den strever med å gi sine karakter et interessant liv. Ironien er ikke smart nok, og humoren sjelden veldig morsom. Heller ikke formmessig lykkes forfatteren. Innimellom ser vi spor av metakommentarer; fortelleren henvender seg direkte til leseren eller kommenterer på sitt eget stoff, og et par steder i boka dukker en kjedelig og arrogant fyr ved navn Orhan Pamuk opp. Men disse små hendelsene er ikke tilstrekkelige til å skape en ukonvensjonell roman, det formmessige eksperimentet er altså langt fra gjennomført, Pamuk kunne med fordel ha gått mye mer drastisk til verks. 

Nobelprisvinneren Orhan Pamuk har med romanen «Uskyldigheten museum» gitt oss en nokså langtekkelig og høyst ordinær bok.  

litteratur om kunst - 3 på topp

Å skrive godt er en kunst, hva enten det gjelder sakprosa eller skjønnlitteratur. Min tre på topp liste fra 2010 består av tre bøker som på ulike måter tematiserer hva det vil si å være en kunstner:

1.     Elisabeth Beanca Halvorsen: «Piker, Wien og klagesang. Om Elfriede Jelineks forfatterskap». Mange rynket på nesen da Jelinek fikk Nobelprisen i 2004. Halvorsen viser oss hvorfor Jelinek er god og viktig. Men det mest interessante med Halvorsens bok er faktisk hennes egen skrivemåte, for Halvorsen har funnet opp sin helt egen sjanger, dramatisk sakprosa kaller hun den. Maken til litteraturformidling skal man lete lenge etter!

2.     Anne Gjeitanger: «Komposisjon i hvitt og grønt». Gjeitangers bok kan leses som et dobbelt portrett, et portrettet av maleren Nicolas de Stäel, men samtidig også et portrett av kunstneren som en universell figur. Et portrett av det skapende menneskets kontinuerlige kamp for å finne mening med sitt eget liv og med det arbeidet hun lager, enten det dreier seg om litteratur eller billedkunst. Gjeitangers språk er samtidig både klart og poetisk.

3.     César Aira: «En episode i en omreisende malers liv». Airas lille bok om den tyske sjangermaleren Johann Moritz Rugendas ekspedisjon til Argentina, en gang på begynnelsen av 1830-tallet, er et usedvanlig underholdene stykke litteratur. Airas bok har trekk som minner om Borges, Calvino og Cervantes, for å nevne noen, men hans tekst er samtidig svært original. Det sies at Aira har skrevet omkring femti romaner, men kun denne ene er oversatt til norsk. Det hadde vært fint å få flere…

Den beste boka jeg ikke har anmeldt i år

Hvert år på disse tider pleier vi bokanmeldere å få en henvendelse fra Aftenbladets kulturredaksjon:

Det er slutten av året og tid for å oppsummera bokåret 2010. 
Eg vil gjerna ha meldarane i Aftenbladet sine tre favorittar frå i år. 
Altså: kan kvar av dykk tenkja ut kva som har vore dei tre beste bøkene de har lese i løpet av året – og ei kort grunngjeving på eit par-tre setningar?

Alt godt.

Z

Mange bøker er gode, noen er bedre enn andre, men norsk er et lite språkområde og slett ikke alle gode bøker finner veien til oss.

«Atlas der abgelegenen Inseln: Fünfzig Inseln, auf denen ich nie war 
und niemals sein werde»

Den beste boka jeg har lest i 2010 er en utlending. Boka, med den besynderlige tittelen: «Atlas der abgelegenen Inseln: Fünfzig Inseln, auf denen ich nie war und niemals sein werde», kom på tysk i 2009, og på engelsk, under tittelen: «Atlas of Remote Islands. Fifty Islands I have not visited and never will», i 2010. Den er skrevet av tyske Judith Schalansky. Og allerede tittelen er nok til å sette fantasien i sving. Et atlas over femti øyer forfatteren aldri har vært på og aldri kommer til å besøke … er ikke det nærmest en selvmotsigelse?

Først i 1929, 108 år etter at den var oppdaget, gikk noen i land på Peter den førstes øy i Antarktis. Fram til begynnelsen av 1990-tallet hadde det vært flere mennesker på månen enn på denne øya.

Bokas tittel viser seg ganske snart å være en treffende beskrivelse av Schalanskys prosjekt. Som ung østtysker var hennes reisemuligheter begrenset. Som barn foretok hun derfor en rekke imaginære reiser i sine foreldres atlas, og slik lærte hun verden å kjenne, ved å føre pekefingeren fra land til land, over hav og gjennom dype skoger. Gradvis tok gleden ved kartene over for selve reiselysten. Nå, som voksen, har hun gått til det skritt å lage seg sitt eget atlas.

«Atlas of Remote Islands» er, som mange av de beste bøkene som utgis nå til dags, en hybrid, en blanding av flere sjangere. Ord og tegninger står like sterkt. 50 sirlige og forseggjorte karttegninger av verdens femti mest avsidesliggende øyer er satt sammen med like mange tekster. Alle øyene har fått en eller annen episode i sin historie skrevet ned. Schalanskys kunstneriske grep ligger i hvilke hendelser som er valgt ut, hennes språklige talent kommer til syne i måten hun forteller på. Tekstene er som tegningene; presise, klare og egenartete.

Stellers sjøku er temaet i historien om St Georges øy i Beringhavet. Stellers sjøku ble utryddet i 1786, den eneste beskrivelsen som finnes av dyret er gjort av Georg Wilhelm Steller i 1741: 

Disse sjødyrene, forteller han, parer seg i stille vårnetter, når været er rolig. Hannen ligger på toppen, hunnen under. De omfavner hverandre som mennesker. Sjøkuene oppsøker selskap, det er ingen sak for mennesker å komme nær nok til å klappe dem – eller drepe dem. Sjøkua er stum, men når den er kommet til skade kan man høre den trekke et dypt sukk.

«Atlas of Remote Islands» er full av ukjente øyer og nye historier. Schalansky forteller om den lille mutasjonen på kromoson nummer åtte som gjør at 10% av befolkningen på atollen Pingelap i Stillehavet er fargeblinde. Hun forteller om hvordan det kan ha seg at franskmennene valgte å teste ut hydrogenbomben på paradis-øya Fangataufa, og hun forteller om Påskeøyene uten så mye som å nevne Thor Heyerdahl.

Hvem ville du tatt med deg til en øde øy? spør vi hverandre, og ser for oss blått hav og paradisiske palmestrender. Men en øde øy er også et sant helvete, Schalansky sier det på denne måten: En øde øy er et naturlig fengsel.

Den brasilianske øya Trinidade i det sørlige Atlanterhavet er en topografisk katastrofe. Et uvennlig og fiendtlig landskap er som kastet i havet. Gang på gang forsvinner mennesker sporløst fra øya – de som ikke fanges av jordskred, vaskes bort av meterhøye bølger.

Schalanskys bok handler om verden, men har sitt utspring i fiksjoner, i kart og litteratur. «Atlas of Remote Islands» oppmuntrer i større grad til leselyst enn til reiselyst. Boka er ikke større enn at den kan leses på en kveld, men den slår rot i tankene for godt.

Om vi skulle være så heldige at Judith Schalanskys bok «Atlas der abgelegenen Inseln: Fünfzig Inseln, auf denen ich nie war und niemals sein werde» en gang i en ikke alt for fjern framtid oversettes og utgis på norsk - vil jeg gi den en strålende positiv anmeldelse.

Et selvbiografisk fragment

Stendhal: «Selvopptatte memoarer»

Prosa

137 sider

Gyldendal (XS)

Oversatt av Karin Gundersen

Sigrun Hodne tekst - publisert i Stavanger Aftenblad 27/7

Fra en selvbevisst forfatters hverdagsliv anno 1820

Forfatteren Stendhal, hvis egentlige navn var Henri-Marie Beyle, benyttet et hav av psevdonymer - opp mot 200 hevder forskerne, og han skrev innenfor en rekke sjangere. Men for ettertidens litteraturhistorie er han først og fremst kjent som Stendhal; forfatteren av de to store romanene «Rødt og svart» og «Kartusianerklosteret i Parma».

Stendhal ble født i Grenoble i 1783 og døde i Paris  59 år seinere. I tillegg til å være skribent og forfatter var han også offiser og embetsmann.

«Selvopptatte memoarer» omhandler forfatterens dagligliv i Paris i perioden 1821-1830. Som alle selvopptatte memoarer er også Stendhals nedtegnelser tidvis svært kjedelige og trivielle, hans uendelige oppramsinger av navn på mennesker han møter, men aldri utvikler noe forhold til, er på grensen til det uutholdelige. Forfatteren presenterer seg selv som en svært selvsentrert og selvbevisst figur, ikke ulik helten i en av vår tids mest omtalte roman-føljetonger, og som denne fokuserer også Stendhal til tider mer på sine mislykkede sider enn sine bragder. Han dveler for eksempel lenge og vel ved sin egen manglende potens i møte med en ung og vakker hore. Fullstendig blottstillelse av seg selv og sine venner og fiender i skriftlig form er altså ingen nymotens litterær tendens.

Til tross for et til tider enerverende detaljfokus, rommer teksten også rikelige mengder humor, ironi og skarpsindige refleksjoner over menneskets natur og tilbøyeligheter. Og tidvis virker forfatteren usedvanlig klarsynt: En dag ble det kunngjort at fire fattige stakkarer skulle henges. Etter mitt syn forholder det seg slik at når man i England henger en tyv eller en morder, er det aristokratiet som ofrer et menneske for sin egen trygghets skyld, for det er aristokratiet som har tvunget vedkommende til å bli forbryter … Denne sannheten, som er så paradoksal i dag, blir kanskje en trivialitet når man en dag leser det jeg her sitter og sludrer om (91). Storbritannia praktiserte dødsstraff ved henging helt fram til 1964.

Sitatet viser, i tillegg til forfatterens etiske bevissthet, også tydelig fram et poeng som understrekes en rekke ganger i løpet av boka, nemlig at disse memoarene henvender seg til framtidige lesere, til en annen tid. De aller fleste av de navngitte personene som nevnes i teksten har for lengst gått i glemmeboka, dette var noe forfatteren var seg bevisst når han skrev, de individuelle karakterene er derfor primært interessante i den grad de kan si oss noe allmenngyldig sant om hva det vil si å være menneske, på godt og vondt. Det er menneskets vesen og ikke privat sladder som er Stendhals hovedanliggende, selv om det ikke alltid virker sånn - .

Som «Rødt og svart» og «Kartusianerklosteret i Parma» er også «Selvopptatte memoarer» fint oversatt til norsk av Karin Gundersen, som tidligere har mottatt både Doblougprisen og Kritikerprisen for sitt arbeid med Stendhal. Forlaget skal også ha ros for en utgivelse som dette, og for sin satsing på smal – og/eller stor (alt etter hvordan man ser det) litteratur, gjennom den forholdsvis nystartede XS-serien.

En moderne brevroman

Daniel Glattauer: «Mot nordavinden»

Roman 

205 sider

Font forlag

Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 3/8

Morsom og vemodig bok om kjærlighet i en digital tid

I det vi byttet ut landpost med elektronisk post la vi grunnlag for en ny litterær sjanger: e-postromanen. De første bøkene innenfor en ny sjanger vil ofte bruker en del tid og energi på å diskutere sin egen form, som om de i begynnelsen er en smule forundret over sin egen eksistens. Så også i dette tilfelle. «Mot nordavinden» er en roman som i høy grad tematiserer e-postens muligheter og begrensinger som kommunikasjonsform, altså har vi å gjøre med en e-postroman som for en stor del dreier seg om det å skrive e-post.

De to hovedrolleinnehaverne i østerrikske Daniel Glattauers roman har aldri truffet hverandre, men en dag møtes e-postene deres, ved en feiltagelse, et eller annet sted i det virtuelle universet vi alle er en del av. Slik kommer de to i kontakt med hverandre som skrivende mennesker, som skrift.

Glattauers tekst er uten tvil en page-turner, den er både morsom, vittig og trist. Den har klare melodramatiske trekk, uten at dette på noen som helst måte svekker leserens interesse. Emmi og Leo, de to skrivende menneskene i «Mot nordavinden», oppretter et virtuelt kjærlighetsforhold, fylt til randen av begjær, sjalusi, raseri og ømhet. Og fordi det hele er framført i et overbevisende språk følger vi godtroende med på deres opp- og nedturer.

Det mest oppsiktsvekkende med Glattauers roman er imidlertid ikke Emmi og Leos kjærlighetshistorie, men at forfatteren faktisk klarer å skape troverdige og dype romankarakterer utelukkende gjennom kortfattet e-post kommunikasjon. Mens et gammeldags brev, ikke minst et kjærlighetsbrev, fort kunne strekke seg over mange sider, er e-poster som regel svært korte, ofte ikke mer enn et par linjer, noen ganger kun ett ord eller to. Det er akkurat denne kortheten Glattauer har klart å foredle, og som lesere lar han oss erfare at det ikke er mange ordene som trengs for å skape full følelsesmessig forvirring. 

Glattauer går aldri ut av e-post formatet, likevel har jeg aldri problemer med å se Emmi og Leo for meg som troverdige karakterer, det vitner om et godt forfattergrep. 

Akkurat slik som det er

Nina Lykke: «Orgien, og andre fortellinger»

DEBUTANT

Noveller

174 sider

Oktober

Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 31/8

Interessant utforsking av personlige relasjoner

Ekte sosial kompetanse består framfor alt i å være tydelig om seg selv, slik at de andre vet hvor de har oss. Grenseløshet i sosiale og nære relasjoner blir man rett og slett syk av. På lang sikt skaper utydelige personlige grenser disharmoniske og kjærlighetsløse relasjoner, sa Jesper Juul nylig til en av sine lesere i Dagbladets lørdagsmagasin. De fleste av Nina Lykkes karakterer ville definitivt hatt godt av noen timer hos familieterapeuten Jesper Juul, for hos Lykke strever de, alle som en, både med sin egen og de andres utydelighet.

«Orgien, og andre fortellinger» består av ni noveller, den korteste er på knappe 4 sider, de lengste omkring tretti. Novelleformen er en krevende sjanger som fordrer ryddighet og presisjon fra forfatterens side, hun må gi leseren mye med få ord, her er lite rom for snikk-snakk. Nina Lykkes språk er klart og enkelt, i sine beste tekster klarer hun kunsten å skrive fram komplekse følelser og troverdige karakterer i løpet av noen få setninger.

Lykkes noveller dreier seg altså om nære relasjoner, om par, venner og familiemedlemmer som ikke finner helt ut av det med hverandre. Det kan høres hverdagslig ut, og det er det også, og nettopp derfor, fordi disse historien handler om hverdagen slik den leves av de aller fleste av oss, er boka til Lykke uhyre interessant.

Lykkes fortellinger viser oss noe vi allerede vet, men likevel ikke kan forholde oss til; på samme måte som jeg hele tiden kontinuerlig gjør meg opp tanker og meninger om menneskene jeg omgås, tenker de sitt om meg. Men det de tenker om meg er ikke nødvendigvis identisk med min egen selvforståelse. Og til mindre tydelig jeg våger å være, jamfør Juul, til vanskeligere vil det være for mine venner å se meg som den jeg er, eller som den jeg ønsker å bli sett som. I Lykkes univers konfronteres mange av karakterene med ugjenkjennelige speilbilder av seg selv, det oppleves ofte ekstremt smertefullt.

Lykke er debutant, det er kanskje ikke å forvente at hun skal lykkes like godt med alle fortellingene sine. Etter min mening fungerer de korteste tekstene best. I bokas første novelle «Arne», sliter hun med å komme fram til et liv bakom klisjeene og fortellingen «Langtidssykemelding» virker framdeles litt uforløst etter at siste setning er lest. Det betyr imidlertid ikke att disse to novellene er dårlige, bare at de ikke er på nivå med hennes beste -  for i sine beste tekster gir Lykke oss virkelig fin litteratur.