Å skrive godt er en kunst, hva enten det gjelder sakprosa eller skjønnlitteratur. Min tre på topp liste fra 2010 består av tre bøker som på ulike måter tematiserer hva det vil si å være en kunstner:
1. Elisabeth Beanca Halvorsen: «Piker, Wien og klagesang. Om Elfriede Jelineks forfatterskap». Mange rynket på nesen da Jelinek fikk Nobelprisen i 2004. Halvorsen viser oss hvorfor Jelinek er god og viktig. Men det mest interessante med Halvorsens bok er faktisk hennes egen skrivemåte, for Halvorsen har funnet opp sin helt egen sjanger, dramatisk sakprosa kaller hun den. Maken til litteraturformidling skal man lete lenge etter!
2. Anne Gjeitanger: «Komposisjon i hvitt og grønt». Gjeitangers bok kan leses som et dobbelt portrett, et portrettet av maleren Nicolas de Stäel, men samtidig også et portrett av kunstneren som en universell figur. Et portrett av det skapende menneskets kontinuerlige kamp for å finne mening med sitt eget liv og med det arbeidet hun lager, enten det dreier seg om litteratur eller billedkunst. Gjeitangers språk er samtidig både klart og poetisk.
3. César Aira: «En episode i en omreisende malers liv». Airas lille bok om den tyske sjangermaleren Johann Moritz Rugendas ekspedisjon til Argentina, en gang på begynnelsen av 1830-tallet, er et usedvanlig underholdene stykke litteratur. Airas bok har trekk som minner om Borges, Calvino og Cervantes, for å nevne noen, men hans tekst er samtidig svært original. Det sies at Aira har skrevet omkring femti romaner, men kun denne ene er oversatt til norsk. Det hadde vært fint å få flere…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar