23. desember 2009

Eksotiske hverdagsbilder

Rogaland kunstmuseum, Mette Tronvoll
publisert i SA 22. desember 2009

En flott presentasjon av et solid kunstnerskap

En kvinne står og myser mot oss, hun har et enkelt redskap i den ene hånda og en plastikkurv i den andre. Hun har på seg en rutete vindjakke og blomstrete bukser. Hun har støvler på beina, og står til anklene i vann. Bak henne ser vi en annen kvinne, hun går framoverbøyd og plukker ting i fjæra. Vi kan ikke se hva hun plukker, men det må være nokså lite, for det får plass i et lite nett hun holder i hånda. Det er lavvann og fotografen har stilt seg opp med ryggen mot havet. Kvinnene plukker sjødyr og tang som ligger igjen i sanden når vannet trekker seg tilbake. Himmelen er høy og hvit, lyset i bildet er kaldt og klart. «Goto Fukue # 18» er et av de nyeste arbeidene i denne utstillingen som viser Mette Tronvolls fotografier laget over en periode på 15 år.

Tronvoll startet sin karriere med å lage store portretter av vanlige mennesker, studiobilder med monotone bakgrunner. I 1999 begynte hun å fotografere utendørs. Hun laget billedserier fra Grønland og fra Mongolia. I 2006 fotograferte hun soldater i Rena-leir. Alle disse billedseriene er representert i denne utstillingen.

Bildene fra Grønland og Mongolia defineres ofte som eksotiske, men det er ikke til å komme forbi at også Rena-leir kan plasseres i denne kategorien: det handler om bilder fra en underlig fremmed verden. I Rena-leir har Tronvoll fotografert soldater i full mundur. Mennene er maskerte med finnlandshetter, vi ser dem inn i øynene – men vi vet likevel ikke hvem vi ser. Historisk sett har portrettets oppgave vært å gi oss en visuell representasjon av et menneske. Fotografiet viser oss mennesket slik det ser ut, dets identitet, slik som vi for eksempel alle avsløres i våre passbilder. Paradokset er at fotografiet, uansett hvor godt det er, aldri kan gi oss den fulle sannheten om et menneske, et foto kan ikke fange menneskets psyke. Portrettene av maskerte soldater viser oss nettopp dette. Tronvolls soldater har skjult alle karakteristiske kjennetegn ved seg selv, selv ikke øynene – sjelens speil, røper hvem disse mennene egentlig er. Slik kan disse bildene stå som et symbol for fotografiets utilstrekkelighet.

I bildene fra Grønland (1999), fra Mongolia (2004) og fra Rena-leir (2006) fungerer naturen først og fremst som en neddempet bakgrunn. I de nye «Goto Fukue» bildene fra Japan er naturen langt mer aktiv, den er ikke like villig til å sette seg selv på sidelinjen lenger. Resultatet blir at betrakterens blikk ikke nødvendigvis fester seg ved et sentralt punkt i billedflaten, i stedet lar man blikket gli over hele fotografiet på jakt etter nye opplysninger og inntrykk. På denne måten gir fotografen publikum mer materiale å arbeide med. De to typene fotografier, portrettet og naturfotografiet, oppfordrer publikum til å se, til å bruke blikket, på forskjellige måter. I sitt kunstnerskap henter Tronvoll ut det beste fra begge tradisjonene.



Det fine med å se hele kunstnerskapet under ett, slik vi nå har mulighet til å gjøre, er at vi kan følge Tronvoll i hennes egen utvikling som kunstner. Og det skjer en del forandring her som det er verdt å merke seg. Som nevnt forlater hun studioet til fordel for naturen på slutten av nittitallet, dette er en åpenbar endring, litt mer subtilt kan vi se at naturen gradvis går fra å være en passiv bakgrunn til å bli en aktiv deltaker i billedrommet. I de aller nyeste bildene hennes er det som om naturen er i ferd med å få et eget liv.


Utstillingen «At Eye Level» er absolutt verdt et besøk, den følges av en god og informativ katalog.

Ojsann!

Sigrid og Guri Sørumgård Botheim: «Ramstein Pensionat»

publlisert i SA 22. desember 2009

Fra original idé til kjedelig bok

Debbey bor i Trondheim, hun er ugift, 34 år og arkitekt. En dag arver Debbey et pensjonat av en gammel tante. Ramstein Pensionat ligger i Romsdalen, det er stort og velholdt. Debbey har en bror som heter Sigurd, Sigurd skriver bok om Debbey, han noterer seg alt som skjer i livet hennes.

Historien i «Ramstein Pensionat» er bygget opp av en rekke forskjellige tekster; Sigurds notater om Debbey, Debbeys egne fortellinger om det hun holder på med, avisutklipp, konsertbilletter, minneord, radioinnslag, møtereferater osv.

«Ramstein Pensionat» er resultat av et skrivesamarbeid mellom de to søstrene Sigrid og Guri Sørumgård Botheim, en kollektiv prosess. I utgangspunktet er dette en interessant og original innfallsvinkel til et skriveprosjekt, men det som sannsynligvis startet opp som en god idé har dessverre utviklet seg til å bli en skikkelig dårlig bok. Jeg fristes til å spørre etter hvor det har blitt av forlaget underveis i prosessen.

Jeg har vanskelig for å forstå hvordan denne boka kan klare å vekke noen interesse hos andre enn forfatterne selv. For det første er det ingenting språklig som løfter alle tekstfragmentene fra notatstadiet over i litteraturen, de ulike tekstbrokkene forblir kjedelige møtereferater og uinteressante dagboknotater også sett i lys av boka som helhet. Historien om den unge kvinnen som arver et pensjonat inneholder heller ingenting som overrasker eller forundrer leseren. Boka er rett og slett verken formalt eller innholdsmessig sterk nok til å fenge meg som leser.

Å leve sitt eget liv

Hege Duckert: «Mitt grådige hjerte»

publisert i SA 22. desember 2009

En utmerket bok om forholdet mellom kjærlighet, kriser og kreativitet

«Hun spiste måltidene sine på café og det eneste hun brukte på det knøttlille kjøkkenet, var en tekjele. Da hun omsider investerte i et kjøleskap, satte hun det på gangen og fylte det med whisky, vodka og isbiter … Før hun gikk ut til lunsj og middag, serverte hun seg selv en dobbel whisky, som skulle skjerpe hennes allerede kraftige appetitt: på mat, på kjærlighet, på livet.»

Slik skriver Hege Duckert om den franske filosofen Simone de Beauvoir, og på lignende måter beskriver hun også de tre andre kvinnene som portretteres i boka «Mitt grådige hjerte».

Karen Blixen, Frida Kahlo, Simone de Beauvoir og Billie Holiday: fire eksepsjonelt dyktige kvinner. Ingen av dem kan sies å ha levd tradisjonelle kvinneliv, ingen av dem hadde barn, alle hadde de mange og komplisere kjærlighetsrelasjoner til både menn og kvinner. Duckerts uttalte mål med «Mitt grådige hjerte» er å se på hvordan møtet med kjærligheten preget livene og verkene deres. Det er et viktig poeng i denne boka at de utradisjonelle livssituasjonene har vært en nødvendig forutsetning for den kunsten og litteraturen disse kvinnene har skapt.

Karen Blixens store kjærlighet i livet var en afrikansk farm, hun hadde den, men mistet den til kreditorene etter tjue års hardt arbeid. Hun begynte for alvor å dikte når hun mister gården, men sa samtidig: «Det er ingen hemmelighet at jeg heller ville hatt en virkelighet å ta meg av enn å skrive», forfatterskapet hennes begynte der livet, slik hun ville leve det – på en kaffeplantasje i Kenya, sluttet.

Hege Duckerts prosjekt er risikabelt på flere måter. Å studere kvinner fra et feminint perspektiv er – i motsetning til å studere menn fra et maskulint perspektiv – det samme som å plassere seg selv og sitt studieobjekt litt utenfor begivenhetenes sentrum. Studier av kvinners liv har aldri hatt like stor status som studier av manneliv. Og for å gjøre det enda litt vanskeligere for seg selv, velger forfatteren å legge kvinnenes følelsesliv under lupen. Hun viser hvordan og hvorfor man ikke kan skille mellom følelser og fornuft, og hun viser hvordan personlige kriser har ført til eksplosive kreative perioder i disse kvinnenes liv. Kort og godt viser denne boka hvordan liv og kunst alltid er flettet sammen til et uadskillelig hele.

Hege Duckert våger og vinner, «Mitt grådige hjerte» plasserer Blixen, de Beauvoir, Kahlo og Holiday i kulturhistoriens sentrum – det er ingen tvil om at disse kvinnenes liv og produksjon har allmenn interesse. Duckert skriver på en åpen og inkluderende måte som gir rom for leserens egne tanker og refleksjoner. Boka er utstyrt med et godt kilderegister. Jeg finner kun en ting å utsette på det hele: forlaget burde ha spandert noen illustrasjoner på en bok som har så mange visuelle referanser som denne.

16. desember 2009

Ruiner av liv

Atiq Rahimi: «Tålmodighetens stein»

Aschehoug

En vakker bok om menneskets heslighet

publisert i SA 16. des. 2009

I ruinene av et hus et eller annet sted i Afghanistan er en mann i ferd med å dø. Han ligger på en madrass på gulvet, han puster jevnt, men virker ellers livløs. Han beveger seg ikke, han snakker ikke og han tar ikke til seg næring på egen hånd. Han er skutt i nakken, men hjertet fortsetter å slå.

Inn og ut av sykeværelset går en ung kvinne, mannens kone. Hun drypper dråper i øynene hans og sørger for at han får i seg vann. Hun er utkjørt, redd, ensom og rasende, dag etter dag tømmer hun sin bunnløse fortvilelse over den tause mannen.

Atiq Rahimi har konstruert «Tålmodighetens stein» som en serie tablåer, hvor en allvitende forteller skaper teksten om til bilder. Teknikken gir fortellingen et skjær av objektivitet, som om fortelleren kun gjengir det han ser, uten å komme med egne fortolkende innspill. Men fortellingens objektivitet er en illusjon, for Rahimis roman er et kampskrift som framfører en alvorlig samfunnskritikk på en svært vakker og poetisk måte, slik bare kunsten kan. Vi, leserne, er vitne til en horribel situasjon, en fullstendig meningsløs krig og et kollektivt overgrep mot kvinner og barn uten sidestykke.

Kvinnen som forsøker å holde sin mann i live har selv aldri hatt noe liv. Hun ble tvunget til å gifte seg med en mann hun aldri hadde sett, mens hun ennå var et barn og han fremdeles var i krigen, mannen deltok ikke engang i sitt eget bryllup. Etter giftemålet må den unge konen dele soverom med sin egen svigermor. Tre år går før mannen kommer hjem fra krigen, i denne perioden får kvinnen verken ha kontakt med sin egen familie eller med venninne sine. Etter ti års fortvilet ekteskap blir paret igjen innhentet av krigen. Mannen såres alvorlig, men det er ingen hjelp å få. Den eneste som besøker dem er en Mullah, som nå og da kommer innom for å anklage konen for å være skyld i sin manns død. For, som han sier, hadde hun viet sine bønner mer oppmerksomhet ville mannen ha frisknet til.

Atiq Rahimi mottok den franske Goncourtprisen for «Tålmodighetens stein» i 2008. Boka er liten, men kraften er mer enn stor nok.

Lyden av ting som renner

Jenny Hval: «Perlebryggeriet»

Kolon

En særegen og interessant debut

Publisert i SA 15. desember 2009

Det er ingen tvil om at Jenny Hval har funnet en egen stemme. Romanen «Perlebryggeriet» handler om norske Jo som drar til Australia for å studere biologi. Den unge kvinnen har en spesiell interesse for sopp, for ting som råtner og for levende organismer som antar nye former.

I den fiktive byen Aybourn flytter Jo sammen med Carral, som bor i et gammelt nedslitt bryggeri. Sakte men sikkert oppstår det en symbiose mellom de to unge kvinnene, det blir etter hvert vanskelig for leseren å skille dem fra hverandre. Er det egentlig snakk om to kvinner, eller bare ulike sider ved det samme mennesket?

«Perlebryggeriet» kan leses som Jos overgang fra barn til voksen kvinne. Hval har gitt den feminine sensualiteten og seksualiteten en sentral plass. Vi følger Jo gjennom en modningsprosess som innebærer en form for emosjonell oppvåkning. Den kvinneligheten som Jo oppdager er full av kroppslighet og nytelse, den er både tiltrekkende og skremmende. Jos oppvåkning blir hele tiden knyttet tett opp mot naturen og organiske vekster. Slik kommenterer også boka på vår kulturs tradisjonelle måte å forstå kjønn på, hvor det kvinnelige alltid har vært tettere knyttet opp mot naturen enn det mannlige. Akkurat som naturen har kvinner vært forstått som irrasjonelle og ukontrollerbare, mens menn alltid har hatt en sterkere evne til fornuft og rasjonalitet. Hvals roman benekter ikke denne måten å forstå kjønn på, men hun undersøker ideen fra et emosjonelt synspunkt, og gir dermed leseren et helt nytt bilde av det kvinnelige.

Teksten har et surrealistisk preg og forfatteren lar ytre hendelser og indre opplevelser gli over i hverandre på en drømmeaktig måte. Lyder spiller en sentral rolle i fortellingen; lyder fra havet, fra dyr som kravler i veggene og fra vinden som blåser gjennom gatene i byen. Den gamle fabrikkbygningen har papirtynne vegger, lyden av de to kvinnene sprer seg fra rom til rom.

Jenny Hval har foreløpig vært mest kjent som musikeren Rockettothesky, med «Perlebryggeriet» sørger hun for å rydde seg en fin plass i samtidslitteraturen.

8. desember 2009

Estetisk avmakt


Sigrun Hodne, 08.12.2009, No.7

BILLEDKUNST er et fagblad som utgis av Norske Billedkunstnere.

Kunst i perfektum partisipp



Rogaland Kunstsenter, Tove Kommedal og Anna Roos

publisert i SA 8. desember 2009

Kan man stille ut et relasjonelt kunstverk?

En dag i september i 2008 ble tolv kvinner invitert til en liten byvandring med påfølgende middag. De startet med en guidet tur i Strandgata og endte opp i paviljongen i parken. Ingen av kvinnene kjente hverandre fra før.

Møte mellom de 12 kvinnene er kjernen i Tove Kommedal og Anna Roos’ utstilling «Private in public – public in private» som nå vises i Kunstsenteret på Nytorget. Utstillingen inneholder portretter av de tolv kvinnene, et telt med pikekyss, en brodert duk, samt en video hvor kvinnene selv forteller om kvelden de har vært med på.

Er dette kunst? Spør en av kvinnene i videoen, det er et relevant spørsmål også for publikum – for det er faktisk her vi må begynne, med det enkleste og samtidig vanskeligste av alle spørsmål – hva er kunst?

Innenfor den retningen av estetikken som kalles relasjonell estetikk vil dette prosjektet framstå som et eksemplarisk kunstprosjekt. Som begrepet selv tilsier handler den relasjonelle kunsten nettopp om det som oppstår mellom mennesker. Kunsten er ikke lenger et verk, men en prosess. I vårt tilfelle blir det altså slik at samtalene som utspant seg mellom de tolv kvinnene for over et år siden var kunst, kunstnerne Kommedal og Roos hadde planlagt møtet, men hadde ingen kontroll over det som faktisk skjedde når kvinnene møttes. Kunstnerollen ble dermed sterkt nedtonet, muligens forskjøvet fra kunstnerne til deltakerne.

Vi kan altså si at dette prosjektet var kunst for dem som var aktive deltakere i det. Det publikum blir servert på Kunstsenteret er en form for dokumentasjon over en kunstnerisk hendelse som engang fant sted. Men, det grunnleggende spørsmålet er ennå ikke besvart, for er dette kunst for oss, publikum, som ser presentasjonen nå i ettertid? Det å bli fortalt om en prosess som en gang fant sted gjør oss ikke til deltakere i selve prosessen, vi forblir like passive som vi alltid er i en gallerisituasjon.


Altså er ikke «Private in public – public in private» slik det nå framstår et relasjonelt kunstverk, det har vært det, men er det ikke lenger. Dette betyr imidlertid ikke at portrettene, teltet, duken og videoen ikke er kunst, bare at det hele har mistet en del av den kraften det synes å ha hatt den gangen da alt sammen var del av en relasjonell affære.

Hysj litt!

Publisert i SA 3. desember 2009

Vi befinner oss midt i en krig, også akademisk sett. I et tilforlatelig sivilisert språk kalles krigen en Kulturkamp. Den tøffeste kampen utspiller seg mellom biologisk orienterte evolusjonister på den ene siden og kulturorienterte sosialkonstruktivister på den andre, landet de kjemper om kalles kjønnsforskningsfeltet. Uenigheten handler i grove trekk om i hvilken grad kjønnsforskjeller har biologiske eller kulturelle årsaker. Krigen er ikke ny, men har blusset opp med ny styrke dette året, en viktig foranledning har vært 150-års markering av Charles Darwins bok «Artenes opprinnelse», et jubileum som synes å ha gitt evolusjonistene nytt pågangsmot.

Det største problemet med denne krigen er ikke, som man gjerne skulle tro, at forskere har ulike synspunkt - faktisk er måten det debatteres på mer problematisk enn innholdet det diskuteres om. I de siste utgavene av Morgenbladet har vi kunnet lese at Asle Toje synes at: Marit Eikemo fremstår som genuint usympatisk, mens Eikemo på sin side beskriver religionsforsker Hanne Nabintu Herland som en reaksjonær nutcase. Professor Iver B. Neumann skriver den 2. oktober: At Harriet Bjerrum Nielsen er sur og antidialogisk er ingen overraskelse, det har hun vært i 40 år - det er med andre ord ikke bare antatt objektive forskningsresultater som analyseres og kritiseres i kampens hete.

Som sitatene over viser handler denne akademiske krigen, som de fleste andre kriger, primært om makt og dominans. Kanskje er dette en av årsakene til at de stridende partene er mer interesserte i å slå hverandre i hode enn å lytte til hverandres argumenter? Uansett: det triste resultatet blir en debatt som står på stedet hvil. Et godt eksempel på dette finnes i Klassekampens artikkel « Menn som hater kvinneforskere», hvor fem mannlige forsker klarer å tulle ut av seg de mest horrible påstander om hvordan norsk kjønnsforskning ser ut i dag. For eksempel lurer historiker Nils Rune Langeland på hvorfor feminismen ikke har noen forklaring på hvorfor ressurssterke kvinner i Vesten fremdeles velger 60 år gamle menn når de skal finne fedre til barna sine (Klassekampen 1. oktober 2009). Jeg finner dessverre ikke noen dokumentasjon i artikkelen som kan bekrefte at slike allianser er vanlige i Vesten. Selv synes jeg, som flere kjønnsforskere med meg, at det er mer presserende å forske på forholdet mellom ekteskap og tvang enn det at noen av oss gjør underlige partnervalg. Men selvfølgelig, det er jo opp til den enkelte forsker å velge seg sin egen problemstilling - . Men hvis det at kjønnsforskningen ikke kan gi et godt svar på Langelands spørsmål er et argument for at kjønnsforskningen i Norge i dag er dårlig, da kan man virkelig begynne å lure på hva kritikerne ser på som god forskning?!

Sosiolog Cathrine Holsts bok «Hva er feminisme», som publiseres i disse dager, kommer som bestilt. I et klart språk leder hun oss gjennom feminismens utviklingshistorie fra slutten av 1700-tallet fram til i dag. Holst snakker om feminismer i flertall, for feminismen har aldri vært en enhetlig retning. Og kun et fåtall feminister bedriver kjønnsforskning (en liten selvfølgelighet som dessverre synes å ha gått flere av krigshisserne hus forbi). For Cathrine Holst er feminisme først og fremst en politisk idéretning på linje med liberalisme, konservatisme og sosialisme. Politikk dreier seg ikke bare om fordeling av goder og byrder, men handler også om hvordan vi definerer hva som er et gode og hva som er en byrde. I sine egne refleksjoner synes Holst å hente inspirasjon fra det som kan kalles liberalfeminisme, her handler det mye om kjønnsrettferdighet og om hva staten legitimt kan og ikke kan gjøre for å bøte på en eventuell urettferdighet.

De fleste feministiske aktiviteter finner altså sted på utsiden av akademia, innenfor den akademiske institusjonen bedrives kjønnsforskning og –undervisning. På samme måte som det finnes ulike forskningsretninger innenfor sosiologi, pedagogikk og psykologi, finnes det også store forskjeller innad i kjønnsforskningsfeltet. Forskjeller som har blitt fullstendig oversett i de siste ukenes debatter.

Striden mellom evolusjonister og sosialkonstruktivister, slik den har kommet til uttrykk i media nå i år, har i all hovedsak virket fordummende. Spørsmål omkring biologi og kultur er ikke et enten-eller, men et både-og. Kjennetegn ved kjønn har både biologiske og kulturelle årsaker, det er altså ikke tale om to gjensidig utelukkende systemer, men om et intrikat samspill som ennå på langt nær er ferdig utforsket. Selv vil jeg si meg enig med dem som hevder at biologisk forskning har for liten prioritet innenfor kjønnsforskningen i dag. Men før vi kommer så langt at vi kan gjøre noe med denne utfordringen, må forskere fra ulike tradisjoner faktisk lære seg å snakke sammen på en sivilisert måte.

Jeg vil anbefale krigerne et par timers stillhet i selskap med Holsts bok, slik at alle kan sikre seg et minimum av innsikt i det de så liflig uttaler seg om før de sier noe mer. Forhåpentligvis vil det resultere i at flere enn Holst kan komme tilbake til saken, og gi konstruktive innspill til det denne debatten egentlig burde handle om: forholdet mellom kjønn, biologi og kultur.

Antioksidanter

Galleri Sult, Terry Nilssen-Love

publisert i SA 12. november 2009

Nilssen-Loves nye malerier er lette å like

Årets utstilling i Galleri Sult er som en fortsettelse av den utstillingen Nilssen-Love hadde samme sted for to år siden. Kunstneren er, som han alltid har vært, en fargenes mester.


Jeg mente å se kimen til noe nytt i hans forrige utstilling, men det vi ser nå er nok i grove trekk mer av det samme som vi allerede kjenner. Sterke farger satt opp mot hverandre gir bildene en nesten selvlysende kvalitet. Maleriene stråler ut i rommet, setter farge på alt omkring seg. Amorfe former spilles ut mot mer geometriske flater. Muligens finnes det litt flere striper og litt færre rektangulære fargefelt i årets utstilling, men forskjellene er ikke store nok til å være signifikante. Fargenes intensitet har en stofflig, ja nesten fløyelsmyk kvalitet.

Maleriene er uten tvil fengende og lette å like, men et lite spørsmål lurer seg likevel inn når jeg går mellom bildene: Har kunstneren virkelig utfordret seg selv i tilstrekkelig grad denne gangen? Har han beveget seg videre i sitt eget prosjekt, eller har han valgt å stoppe opp ved noe han vet at han kan?

Selvfølgelig kan en kunstner som Nilssen-Love - som så til de grader mestrer det han gjør - holde fram som før, til glede for et stort publikum. Men det hadde også vært fint å se ham vise oss noe som ikke var fullt så lett å like, noe som skurret litt mer enn dette, litt mer brennenesle og litt mindre bringebær, for å si det sånn.


Sånn er kjærligheten

Åshild Ulstrup: «Kjærlighet uten alder»

publisert i SA 17. november 2009

En vakker og sår bok om kjærlighet

Mange av oss kjenner Åshild Ulstrup som radiojournalist, selv husker jeg henne best fra «Sånn er livet»-programmene – den fine radiostemmen hennes er i høyeste grad også tilstede i boka «Kjærlighet uten alder».

«Kjærlighet uten alder» består av to typer tekster: Intervjuer med eldre mennesker som opplever ny kjærlighet i godt voksen alder, og dagboknotater fra det året forfatteren selv ble enke. Samtalene med andre utgjør mesteparten av boka, dette er tekster som handler om kjærlighet og lykke, i Ulstrups egen fortelling dominerer sorgen og savnet.

Ulstrup må ha en egen evne til komme i kontakt med folk, og hun får seg fortalt de mest intime betroelser; det handler om erotikk og seksualitet, om forbudt kjærlighet, om homoseksualitet og om kropper som blomstrer og fallerer. Det handler om kjærlighet mellom eldre mennesker, et tema som ikke akkurat er vanlig førstesidestoff i vår ungdomsfokuserte mediavirkelighet.

Boka er svært interessant tematisk, men ikke optimalt løst når det kommer til form og språk, blant annet er det uklart hvorfor Ulstrup noen steder benytter bokmål og andre steder nynorsk. Forfatteren kunne i større grad ha utnyttet forskjellene mellom de to diskursene hun har satt i gang, dagboknotater og intervjuer, hun kunna ha forsterket den språklige forskjellen mellom monologene og dialogene, og slik skapt en mer variert tekst. Hennes egen vei gjennom sorgen og savnet er minst like tankevekkende som intervjuene med mennesker som har funnet ny kjærlighet, kanskje burde dagbokstoffet fått en mer sentral plass i boka.

Mine innvendinger til tross, Ulstrup har skrevet en svært lesverdig bok om kjærlighet mellom eldre mennesker, den er vakker, var og full av ny innsikt.

4. november 2009

Et kompromissløst kvinneblikk

Arnhild Skre: «La meg bli som leoparden»

publisert i SA 3. november 2009

En grundig kulturhistorisk biografi

Arnhild Skre har et uttalt mål med biografien sin om Ragnhild Jølsen (1875-1908), hun vil omskrive det hun oppfatter som en myte, nemlig at Jølsen var en svak og skadeskutt person som tok sitt eget liv i en alder av 32 år. Ja-visst var Jølsen i perioder tungsindig, sier Skre, men hun var først og fremst en sterk kvinne med klare ambisjoner. Ragnhild Jølsen var, slik Skre ser henne, en profesjonell, uredd og livstørst forfatter.

Ragnhild Jølsen var seksuelt frigjort, hun ruset seg på alkohol og opiater, og ikke minst – hun hadde store ambisjoner på egne vegne, ingenting av dette inngikk i samtidens konvensjonelle kvinnerolle. Historien om hennes liv er interessant fordi hennes opprør sier oss mye om den tiden hun var en del av. Arnhild Skres bok forteller om samfunnsliv og politikk i Norge omkring århundreskiftet, hun forteller om sosiale forhold, om kvinnesakskampen og gir oss et godt innblikk i norsk litteraturhistorie. Skre sier innledningsvis at hun har satt seg fore å skrive et stykke kulturhistorie – noe hun absolutt har klart.

Jølsens forfatterskap består av fem bøker, samt en rekke noveller og historier. Hun ble lest som en viktig forfatterne i sin egen samtid. Hennes første roman ble anmeldt i mer enn 30 aviser og tidsskrifter. To år etter debuten ble hun inkludert i Norsk illustrert Litteraturhistorie. Ragnhild Jølsens liv var preget av en dobbel bevegelse, mens forfatterkarrieren steg, sank familiens sosiale og økonomiske status, noe som medførte at fabrikkeierdatteren etter hvert måtte bli i stand til å forsørge seg selv.

Historien om forfatteren Ragnhild Jølsen har vært skrevet før, både i biografis form, og i Jens Bjørnebos langt friere dikterroman Drømmen og hjulet (1964). Skre er i sin bok om Jølsen først og fremst historiker, og derfor vier hun livsfortellingen og kulturhistorien stor oppmerksomhet, hun bruker rikelig av eksterne kilder og dokumenter til å bygge opp sitt eget portrett av Ragnhild Jølsen. Slik skapes en verdifull og troverdig biografi.

Skres litteraturvitenskaplige ambisjon har vært å vise oss hvordan Ragnhild Jølsens litteratur er preget av forfatterens uredde og kompromissløse kvinneblikk på livet, slik skriver Skre med denne boka også et stykke kjønns- og likestillingshistorie.

Min eneste innvending er at Skre innimellom har en tendens til å dvele litt for lenge ved ting som synes å ha liten betydning for historien som sådan, det hender at hun gir oss detaljer som forstyrrer mer enn de belyser, men det er ingen tvil om at Arnhild Skre i det store og hele har levert en interessant, viktig og svært lesverdig biografi om forfatteren Ragnhild Jølsen.

29. oktober 2009

Før formørkelsen

Stavanger kunstforening: Ingrid Toogood Hovland, Liv Tandrevold Eriksen og Maren Juell Kristensen

publisert 28.10.09

Mellom eventyr og science fiction

I følge kunstnerne selv er det deres interesse for det overnaturlige og det magiske som danner utgangspunktet for utstillingen «Predawn Occulation».

Ingrid Toogood Hovland viser fire malerier og et skulpturelt verk, Liv Tandrevold Eriksen stiller ut tegninger, mens Maren Juell Kristensen viser tre installasjoner. Til tross for felles tematikk er det store forskjeller de tre kunstnerne i mellom. Hovlands malerier har et folkloristisk og eventyraktig preg, mens de to andre synes å rette blikket framover mot et mulig møtepunkt mellom det overnaturlige og det naturvitenskapelige.




Med sine store dimensjoner og sterke farger er det Hovlands malerier som først fanger oppmerksomheten. Hovland kaster betrakteren inn i en merkelig magisk verden, en verden med sine helt egne definisjoner av tid og rom. Ved første øyekast gjenkjenner vi en del av momentene i maleriene: sletter, fjell, et vann? Et hus i brann, noen mennesker hist og her. Fargebruken er symbolsk og følelsesladet og slett ikke slik vi ser den i realistiske landskapsmalerier. Penselstrøkene er røffe og hissige og til tross for sprudlende farger er det uhyggen som er sterkest i disse bildene. En porselensvase går igjen i flere av arbeidene hennes, alltid malplassert. En jente med bind for øynene leker blindebukk på kanten av et stup. Hovlands eventyr kan umulig få noen lykkelig slutt.

Eriksens serier med tegninger kalt «Remote viewing» og «Tracking missing girl» viser oss en helt annen side av det overnaturlige. I Eriksens arbeider er det teknologien som utforskes og utfordres, gjennom tekniske hjelpemidler har vi fjernet oss fra verden, gjort virkeligheten uvirkelig. Det du ser på bildet, eller på skjermen foran deg, finnes i realiteten ikke.

Maren Juell Kristensens installasjoner trekker tematikken enda et hakk lenger. I hennes arbeider handler det mye om science fiction – vitenskapsfiksjoner, hvorvidt kunstneren oppfatter fantasiforestillingene om verdensrommet som utopier eller dystopier er vanskelig å si.

Referanser til det overnaturlige og magiske fines i mye av samtidskunsten, særlig finnes det mange dyktige skandinaviske kunstnere som arbeider med denne tematikken nå. For et par år siden så vi flere av dem i utstillingen «Girlpower & Boyhood» i galleri Sølvberget, hvor særlig danske Julie Nord kan trekkes fram som eksempel. Også norske Tiril Schrøder kan nevnes. Et interessant fellestrekk innenfor tematikken er at kunstnerne utforsker psykologiske forhold på et kollektivt heller enn et individuelt plan, allusjoner til eventyr og myter står sentralt, men emosjonelt sett er det snakk om skremmende lite barnevennlige universer.

«Predawn Occulation» kan i følge kunstnerne oversettes til «Før formørkelsen», jeg synes de burde ha valgt den norske tittelen, den er både poetisk og underliggjørende. Den engelske tittelen fordunkler mer enn den opplyser og det er ikke nødvendig i en utstilling som dette.

27. oktober 2009

Frisk & Freidig

Ebba Haslund: «Ingen frøkensport»

Memoarer

125 sider

Aschehoug

publisert i SA 27. oktober

Forfatteren Ebba Haslund døde i sommer, 92 år gammel, men det er en høyst levende stemme som snakker til oss i memoarboka «Ingen frøkensport» som utgis posthumt i disse dager

Olding kaller hun seg, uten blygsel, hun er trøtt av at gamle mennesker kalles godt voksne eller seniorer, som om det å være gammel er noe å skamme seg over. Det er deilig befriende å lese Ebba Haslund, hun sier det som det er, og hun sier ting vi ikke har hørt før – ikke så merkelig kanskje, for det er faktisk ikke særlig ofte vi låner ører til hva gamle kvinner har å si.

«Ingen frøkensport» handler om de siste tjue årene av forfatterens liv. Som gamle damer flest hadde hun sine plager, kroppen sviktet, energien ble redusert, men tankekraften behold hun til det siste.

Alle som har hørt kåsøren Haslund vil kjenne igjen fortellerstemmen i boka, hun har en lett og muntlig stil, også når hun skriver. Hun springer hit og dit både i tid og tematikk. Aller best er hun, slik jeg ser det, når hun snakker om det samtidige, om Max Manus filmen, om Hamsun-jubileet, om likelønn, om muslimske politikvinner, NATO, Afghanistan og Irak.

Det er også interessant å høre hennes tanker om hvordan det er å være gammel i Norge i dag, for hun vil gjerne avlive det hun ser på som myter om alderdommen. Som for eksempel at etnisk norske familier ikke tar seg av familiene sine, eller at alle gamle er ensomme. «Å klage over sin ensomhet er for øvrig et utmerket middel til å påføre sine barn dårlig samvittighet» sier hun. Det er nok langt verre for unge enn for eldre å være ensomme, sier hun et annet sted i boka. Men hun er også tydelig når hun snakker om verdien av eldre menneskers erfaringer – dette er en resurs som det er alt for lett å overse.

Et sted i boken sier hun: «Min generasjon blir aldri ferdige med okkupasjonstiden». I Haslunds tilfelle er dette en bra ting, for hun makter å sette lys på forhold som er i ferd med å gå i glemmeboka. For eksempel skriver hun om det hun kaller den største sivile motstandsaksjonen i Norges historie: Foreldreaksjonen i 1942 som torpederte Quislings forsøk på å innrullere alle barn i Ungdomsfylkingen, en aksjon som var drevet fram av illegale kvinnegrupper: «Det slo meg at i alle beretningene fra okkupasjonstiden var kvinnene nærmest usynlige. Mange av dem som hadde deltatt aktivt i motstandsarbeidet var blitt utelatt» og videre «… hva ville det vel ha nyttet å bli befridd dersom en hel generasjon barn var blitt indoktrinert med nazistisk ideologi?»

I en periode av livet var Haslund medlem i Høyre, som 84-åring ble hun fast spaltist for Klassekampen – hun hadde sine meningers mot. Hun så seg selv som en opprører, i denne boka framstår hun som en klok rebelsk olding som det absolutt er verdt å lytte til.

20. oktober 2009

Kunst for noen og enhver


Hå gamle prestegard, Brit Bøhme, Ole Tersløse Jensen, Arne Bendik Sjur

publisert i SA 20. oktober 2009

Eksempler på samtidskunstens mangfold

Det finnes ingen indre forbindelse mellom de tre kunstnerne som denne måneden vises på Hå gamle prestegard.



Brit Bøhmes malerier handler aller mest om det å male. Andre har sagt at de ser spor av kunsthistorie og av natur i Bøhmes malerier, mulig det, men for meg dreier dette seg først og fremst om maleriet som maleri. Det vil si om lerretets preparering, eller mangel på sådan, om fargenes tyngde og letthet, om strøkenes hurtighet og ro, om det aktive og det passive, om det som viser seg fram og det som forsøker å holde seg skjult.

Brit Bøhmes kunst er vakker, men ikke på en umiddelbar og dekorative måte, for disse bildene gir ikke ved dørene. Snarere er det sånn at jo mer tid du tar deg, jo lenger du ser på hvert enkelt maleri, jo mer vil det åpne seg for deg. Kvaliteten i strøkene, graden av mettethet, balansepunkt og dynamikk: bildene har en egen puls som kan sanses med hele kroppen.

Arbeidene er fint montert og spiller godt sammen i det gamle fjøset på prestegården.


Danske Ole Tersløse Jensen har absolutt ingen ting til felles med norske Brit Bøhme. Hovedverket i hans utstilling er videoverket «Leaving the Isle of the Dead», i tillegg til dette viser han 7 store fotografier, disse er stillbilder fra det nevnte videoverket.

«Leaving the Isle of the Dead» tar utgangspunkt i den sveitsiske symbolisten Arnold Böcklins «Die Toteninsel», malt i fem versjoner på 1880-tallet. Jensen er ikke den eneste som har latt seg inspirere av Böcklins malerier, for eksempel avsluttes Strindbergs stykke «Spöksonaten» (1907) med et bilde av «Die Toteninsel». I nyere tid har «Die Toteninsel» dukket opp både i japanske Anime og i amerikanske pc-spill. Det kan derfor synes som om Jensen er en del av en nysymbolsk, eller kanskje rettere sagt gotisk vending, som finner sted innenfor ulike retninger av samtidskunsten og den visuelle kulturen i dag.


Mens Böcklin i sine malerier nøyde seg med å betrakte øya på avstand, har Tersløse Jensen våget seg i land. Øya viser seg å være befolket av noen underlige vesener med fiskehoder og menneskekropper. Alle er opptatt av en og samme ting, nemlig å komme seg vekk fra øya. Til tross for fiskehodene synes de

ikke å kunne svømme, som Ikaros forsøker de å fly med selvkonstruerte vinger og propeller. Den gamle myten har allerede dømt dem til å mislykkes.

Til tross for alle sine referansene framstår Jensens prosjekt overfladisk. Han klarer ikke å få meg til å forstå hva han vil fram til gjennom sin appropriasjon av Böcklin. Utstillingen er trendy, men ikke så mye mer.


Arne Bendik Sjur er den tredje utstilleren på Hå denne måneden, og tilbyr enda et nytt univers til publikum. Sjur er grafiker, hans håndverk er så presist og elegant at det stiller i en klasse for seg. Vi så ham i Galleri Gann for et par år siden, til Hå har han tatt med seg enda flere bilder.



Sjurs arbeider har ofte en makaber undertone. Serien «Forlatt» tematiserer begjær og sjalusi i møte med en kropp som eldes og forfaller. De små miniatyrene spiller på store følelser, og får det til å fungere. Det ligger en skremmende uhygge under det hele som det er vanskelig å sette ord på. Sjur skaper den emosjonelle responsen i meg som jeg savnet i Tersløse Jensens kunst.

Arne Bendik Sjurs arbeider er montert i det gamle våningshuset, den dypgrønne veggfargen framhever dysterheten i grafikken på en utmerket måte.

Til sammen viser disse tre kunstnerne fram litt av samtidskunstens mangfold.


13. oktober 2009

Følsom geometri


UTSTILLING

Kunstgalleriet: Christine Istad

Til 01. november 2009

publisert i SA 13. oktober 2009

Shibuya

Christine Istad har et eksotisk prosjekt på gang.

Christine Istad forsøker å la seg oppsluke av det japanske, av japansk kultur, historie og topografi. Med utgangspunkt i en fremmed verden har hun klart å bringe fram et ganske så egenartet fotografisk uttrykk. Resultatet er på en og samme tid minimalistisk og ekspresjonistisk. Minimalistisk fordi hun skjærer inn til beinet, reduserer form og innhold til enkle geometriske felt, ekspresjonistisk fordi hun ikke har klart eller villet utestenge det sansemessige og følelsesladede. Og dette er viktig, fordi det er den sensuelle stemningen som oppstår i møte mellom det minimalistiske og det ekspresjonistiske som gir næring til meg som betrakter.


Tokyo

Istads store fotografier er montert mellom to lag av pleksiglass. Det gir en fin virkning, det er som om bildene svever litt ut fra veggen. Billedflatene er inndelt i rektangler og striper. De forskjellige feltene i ett og samme bilde har ulik grad av opasitet - gjennomsiktighet. Graden av gjennomskinnelighet påvirker fargenes styrke. Et klart felt gir sterke farger, et frostet område demper intensiteten og gjør grensene fargene i mellom uklare. Det er som når du stirrer lenge på et punkt uten å blunke, plutselig løser motivet seg opp foran øynene dine.

Videoverket «ITO» viser hender som bretter et stykke tøy. Det sorte tøystykket er i sentrum, handlingen som foretas er rituell og upersonlig, den har en betydning på et overordnet plan. Også fotografiene kan beskrives som upersonlige, uten at dette gjør dem uinteressante – snarere tvert i mot. Upersonligheten gjør at betrakteren selv kan tre inn som subjekt i billeduniverset.

Istad er muligens interessert i fakta om Japan, men det er ikke det hun gir oss -snarere er det en form for mystikk som preger fotografiene hennes. Hennes perspektiv tilhører ikke en sosiolog eller en historiker, Istad dyrker fram kunstnerens blikk på virkeligheten, hun lar oss se verden på en ny måte.

6. oktober 2009

Det tapte paradiset

Toni Morrison: «En nåde»

Roman

143 sider

Aschehoug

Sigrun Hodne tekst

publisert i SA 6. oktober 2009

 

En febril historie om kolonialiseringen av Amerika

I 1682 går europeeren Jacob Vaark i land i Amerika - et på alle måter kaotisk kontinent. Han skaffer seg et landområdet i det som i dag kalles Virginia. «En nåde» handler om kvinnene knyttet til Vaarks gård: Om hans engelske hustru Rebekka, som 16 år gammel sendes over havet til en mann hun ikke aner hvem er. Om indianske Lina, som blir satt i tjeneste hos Vaark etter at stammen hennes er utslettet av sykdom. Om slavejenta Florens, som kommer til gården fordi en mann skylder Vaark penger. Og om Sorg, en ung jente uten navn, uten fortid, og nesten uten språk.

De fire kvinnene representerer ulike former for slaveri, de kan leses som allegoriske bilder på den enorme undertrykkingen av den andre, av det fremmede, som danner fundamentet for den hvite manns herredømme over det nye landet. Hvite menn tilranet seg kvinner og slaver som om de var ting og ikke mennesker. De tok jorda fra indianerne og troen fra alle som ikke delte deres pietistiske kristendom.

Morrison forteller USAs forhistorie fra undersiden, fra de undertryktes perspektiv. Hun lar kvinner, slaver og foreldreløse barn fortelle  - det er en sann lidelseshistorie.

Den nå 78 år gamle nobelprisvinneren Toni Morrison har utviklet en helt særegen litterær stil. Hennes historier beveger seg aldri fra A til Å, hennes romanfortellinger er frodige som regnskogen og så fulle av liv, myter og kryssende fortellinger at ingen noen gang vil klare å gjøre seg opp et fullstendig bilde av hvordan romanuniverset faktisk ser ut. Å lese Morrison er som å forsøke å tegne et kart over et landskap som ligger i konstant tåke.

I «En nåde» gir hun hver og en av karakterene sitt eget kapittel til å fortelle sin egen historie, hvert kapittel spenner derfor over lange tidsepoker og store geografiske avstander. Hos flere av karakterene synes myter og sagn å være like virkelige elementer som faktisk opplevde hendelser. I «En nåde»  finnes det ingen allvitende fortellerstemme som kan hjelpe leseren å sortere mellom virkelighet og fantasi, slik minner denne boka en del om William Faulkners «Larmen og vreden» (1929). Fortid og nåtid blandes sammen og kan ikke tenkes uavhengig av hverandre.

«En nåde» skriver historien om Amerika på nytt, det er en roman med berusende vakre og intense partier, men som helhet er den vanskelig å trenge gjennom, den blir for tett og kaotisk. Jeg savner litt av den melodiske flyten som bar Morrisons best romaner; «Elskede» (1987) og «Jazz» (1992).

 

 

Visuell invasjon

Siri Meyer: «Hva er et bilde. Om visuell kultur»

Sakprosa

144 sider

Pax


publisert i SA 5. oktober 2009

En god, men litt ufokusert innføring i visuell kultur

 

Kan du tenke deg en verden uten bilder? Det synes for meg nesten umulig, men hadde vi levd for fem hundre år siden ville virkeligheten ha sett helt annerledes ut. I middelalderen fantes bilder i kirker og kloster, på mynter og våpenskjold, og i en og annen håndskrevet bok - det var stort sett det hele. En vanlig kvinne ville sannsynligvis ikke komme til å se så svært mange bilder i løpet av livet. I vår tid bombarderes vi av bilder enten vi vil det eller ei.

Professor Siri Meyers bok handler om nettopp dette, om hvordan den visuelle kulturen har endret seg historisk og om hva bilder kan bety for vår forståelse av oss selv og den virkeligheten vi er en del av.

I boka tar Meyer utgangspunkt i en personlig fortelling, hun skal finne et passende minnebilde til sin fars begravelse. Fra dette nære og intime punktet leder hun oss bakover og utover, til greske myter, religiøse billedforbud, ikonografisk besjeling, frenologi og fysisk antropologi, gjennom utallige avbrekk og sidesprang kommer hun omsider tilbake til sin egen tid. I dag lager vi bilder både av det vi ser og det vi ikke kan se, og aksepterer uten videre at ultralyd- og satellittbilder viser oss virkeligheten slik den faktisk ser ut, selv om den kun kommer til syne ved hjelp av høyteknologiske instrumenter.

Språket i Meyers bok flyter lett, til tross for utallige henvisninger til ulike referanseverk og filosofisk tekster. Som så mange kunsthistorikere har hun en forkjærlighet for den franske essayisten Roland Barthes, men som få andre bruker hun ham mer som inspirasjon enn som sannhetsvitne for sitt eget prosjekt. Bokas fine illustrasjoner følger stort sett teksten på en god måte.

I løpet av det siste tiåret har visuell kultur oppstått som et selvstendig universitetsfag, basert på en kombinasjon av fagene kunsthistorie, medievitenskap, antropologi og teknologi. Det er et fagområde for vår tid, for en visuell verden. Det er bra at Siri Meyer har satt seg fore å formidle innsikter fra dette fagfeltet til et allment publikum.

Meyer har mye – ja, muligens litt for mye - stoff å skrive om. Min eneste innvending mot denne boka er at forfatterens digresjoner innimellom truer med å drukne tekstens overordnede struktur, men i det store og hele er «Hva er et bilde. Om visuell kultur» en riktig leseverdig bok.  

 

 

30. september 2009

I mors vold

Michael Alonzo: «Gi aldri opp»

Sakprosa

230 sider

Versal

SA 29. sept 2009

  

En bok om grov mannsmishandling

 Michael er gift med Johanna, de har levd sammen i flere år. En dag blir Johanna gravid, Michael blir hoppende glad, men Johanna vet slett ikke om hun vil ha dette barnet. Det eneste hun vet er at hun ikke vil snakke med Michael om saken, med han som kanskje skal bli far. Michael blir satt utenfor når det gjelder som mest. Johanna velger å beholde barnet, men de to voksne går hver til sitt. Begge har et ønske om mest mulig tid sammen med barnet. 

Michael Alonzos bok er en selvbiografi i form av en dagbok, den er en på alle måter subjektiv og personlig fortelling. Den første delen av boka handler om tiden fram til barnet fødes, den neste om farens forsøk på å få rett til samvær med sin egen sønn. Boka er derfor også et polemisk innlegg i debatten omkring barnefordeling og omsorgsrett. 

Alonzo har alltid levd med vold, som liten ble han mishandlet av sin egen mor, siden har han oppsøkt voldelige relasjoner. Han ser det selv, men klarer ikke å gjøre noe med det: Jeg har hele mitt liv blitt dratt mot ekstremt voldelige mennesker, sier han et sted i boka. 

Michael Alonzos kone mishandler ham både fysisk og psykisk. Det er sjelden vi leser om relasjoner som dette, sjelden at menn som utsettes for familievold forteller. At en stor og sterk mann jevnlig utsettes for fysisk vold fra sin kroppslig sett mindre kone, er nesten ikke til å tro. Det er en dobbel skam i denne situasjonen: Skammen over å bli slått, og skammen over ikke å være mann nok til å få slutt på overgrepene. Menn anmelder sjelden voldelige kvinner, sannsynligvis har det mye med nettopp skamfølelse å gjøre. Alonzo formulerer det på denne måten: Det inngår ikke i mannsrollen å være et offer. Men selvfølgelig er ikke Alonzo den eneste mannen som har blitt slått, derfor har hans historie allmenn interesse. 

Til tross for at barnets mor er voldelig, får hun uten problemer hovedansvaret for parets lille gutt. Sett fra mannens synspunkt er mors rettigheter uendelig mye bedre ivaretatt, rent juridisk, enn fars. Hendelsene i «Gi aldri opp» utspiller seg i en svensk virkelighet, men norske fedre har rapportert om liknende erfaringer fra rettsystemet her til lands. 

Jeg er ikke særlig begeistret for Alonzos språklige stil, og heller ikke for måten boka er konstruert på. Jeg synes de litterære grepene og den svært subjektive muntlige dagbokstilen svekker fortellingens polemiske kvaliteter. Samtidig får boka godt fram hvor mye svakere far står enn mor når det gjelder retten til omsorg og samvær med egne barn etter et samlivsbrudd. I et samfunn som tilstreber likestilling er dette absolutt ikke en situasjon man kan slå seg til tåls med. 

23. september 2009

Litteratur på liv og død

Tor Eystein Øverås: «Livet! Litteraturen! 56 forsøk og forslag» kritikker 2006-2009

Gyldendal

 publisert i SA 22/09/09 

«Livet! Litteraturen!» er en personlig bok om det å lese - om hvordan vi skal lese og hvorfor

 Tor Eystein Øverås er først og fremst forfatter – også når han leser. Hans nye tekstsamling «Livet! Litteraturen!» kan derfor både leses som en samling litteraturkritikker (noe den rent faktisk er), men også, og kanskje enda mer interessant, som et litt ustrukturerte anslag til en personlig poetikk – det vil si lære om diktekunstens vesen, former og virkemidler. 

«Livet! Litteraturen!» inneholder 56 korte, personlige og stilistisk sterke tekster. Øverås synes å ha en særlig forkjærlighet for skandinavisk og nordeuropeisk litteratur, et underfokusert område i den norske litteraturoffentligheten. Flere av Øverås’ tekster handler om svenskene P.O. Enquist, Torgny Lindgren og Selma Lagerlöf, han skriver om islendingene Hallgrimur Helgason, Sjón og Halldór Laxness, om Cora Sandel, Kjartan Fløgstad og Dag Solstad, men han ser også lenger ut i verden, til J.M. Coetzee, Henry James og W.G Sebald. På et forunderlig vis klarer han å trekke linjer og paralleller på kryss og tvers av geografi og historie. 

I Øverås sitt syn på litteratur er det ikke noen motsetning mellom det lokal og det globale, all verdenslitteratur er situert i det lokale. En tekst om Torgny Lindgren åpner på følgende måte: Hvorfor er det slik at flere av Sveriges aller fremste forfattere kommer fra små steder i Västerbotten, langt nord i Sverige? Svaret Øverås gir oss er at en forfatter alltid må hente styrke i seg selv, i sitt eget liv, i sine egne erfaringer.  Litteraturen til Sara Lidman, P.O. Enquist og Torgny Lindgren hadde vært utenkelig uten Västerbottens øde innland og menneskene som bor eller har bodd der – i lykkelige øyeblikk får det lokale en global betydning og verdi. 

Igjen og igjen fremhever Øverås det sære, det marginale og det lokale som noe som angår oss alle. Knyttet opp til denne kjærligheten for det partikulære stedet er også en interesse for selvbiografiens plass i samtidslitteraturen. Det hele bindes sammen av hans ide om at litteratur og liv er ett. I sin anmeldelse av Orhan Pamuks essays sier han det på denne måten: I motsetning til mange forbenede tekstanalytikere, som hardnakket påstår at litteraturen og livet er to forskjellige størrelser, som ikke må blandes sammen, så vet Pamuk at det forholder seg motsatt, at litteraturen er på død og liv, at litteraturen kan forandre vår liv … skill livet fra litteraturen, og litteraturen fra livet, og du er død som forfatter. Men fortvil ikke: Du får jobb som professor

Kritikeren Øverås forsøker aldri å gi oss objektive og nøytrale vurderinger av de bøkene han skiver om, han er hele tiden tydelig til steder med sine egne subjektive meninger og synspunkt. Dette er et grep som stemmer godt overens med hans ambisjon om å gi oss en ny poetikk.

 

Kaoskontroll

Kunstgalleriet: Paul Smulders

Til 27. September

 publisert i SA 22/9/09

Dekorative nedtegnelser av livets støy

En skisseaktig karikatur av maleren Rembrandt, det meste av ansiktet ligger skjult under noen store og bustete krøller, likevel; nesen, holdningen, håret – det må være Rembrandt. Deretter legger jeg merke til teksten, svakt grå i øverste hjørne, saftig rød i bildets nedre halvdel. Det er umulig å dechiffrere den snirklete skriften, det eneste som lar seg tyde er årstallet 1606, året for Rembrandts fødsel. Bildets bakgrunn ser ut som en gallerivegg, montert på gammeldags vis - tett i tett av bilder, men alle bildene synes å ha moderne innhold. Foran galleriveggen står en rekke mennesker som synes å være mer opptatt av å snakke med hverandre enn av å betrakte kunsten. Og helt i forkant, som et siste lag av informasjon, ligger den utydelig snirklete skriften, som en noterekke strekker den seg over billedflaten.

 

Som alle bildene til Smulders består også dette maleriet av lag på lag med informasjon. Kunstneren overlesser bildene sine både med innhold og virkemidler. Fargene er sterke og intense, linjeføringen er brå, billedflaten er fylt til randen med innhold – vi befinner oss på grensen til det kaotiske, men trekkes som regel ned av enkle og lett gjenkjennelige figurasjoner, et menneske, et tre, noen fugler – de konkrete objektene roer ned det intense spillet som fargene og linjene har satt i sving.

 

Paul Smulders arbeider er svært dekorative, og de åpner opp for mange spørsmål og tolkninger. Som for eksempel i bildet med Rembrandt: I siste del av teksten dukker årstallet 2006 opp, så er dette maleriet kanskje en hyllest til kunstneren på hans firehundreårsdag. Men hvorfor har Smulders plassert moderne malerier inn i bildet, forsøker han å si noe om den kunsthistoriske utviklingen etter Rembrandt? Og hva med publikum som synes å være mer opptatt av hverandre enn av malekunsten? Har kunsten noen verdi i seg selv, annet enn som en dekorativ kulisse? Eller er det kanskje slik at kunsten samler menneskene til meningsfulle samtaler?

Rembrandt er en av de aller viktigste skikkelsene i nederlandsk kunsthistorie, Smulders befinner seg absolutt ikke i samme liga, men det betyr ikke at man ikke kan ha glede av maleriene hans. 

16. september 2009

Er det noen der?

Noveller

Lena Niemi: «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket»

Aschehoug

Stavanger Aftenblad 8/9/2009

En velkomponert og stilsikker debut

Femten personer, femten noveller – dette er i korte trekk strukturen i Lena Niemis fine debutbok «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket». Rammen for det hele er en kald vinternatt i Oslo. Det snør, det er mørkt, og mobilnettet er nede.

Konstruksjonsmessig kan boka minne om Robert Altmans filmklassiker «Short Cuts» fra 1993. De femten personene som det fortelles om i Niemis novellesamling synes i utgangspunktet ikke å ha noe med hverandre å gjøre, men etter hvert som historien utvikler seg dukker personene opp i hverandres fortellinger, hovedpersonen i en novelle er biperson i neste. På en intrikat måte skapes det et nettverk menneskene i mellom.

Historiens mest sentrale tematikk speiles i bokas tittel: «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket», det handler om manglende kontakt, om hvor vanskelig det er å snakke sammen. På en fin måte forsterkes tematikken ved at hver og en av personene i boka har fått hvert sitt kapittel. Foreldre og barn, kjærester, ektefeller, naboer og venner, alle grenser til hverandre, men ingen klarer noen gang å smelte sammen til en enhet med noe utenfor seg selv. Det er for lite tillit, for lite omsorg og for knapt språk i dette universet.

Niemi presenterer en rå og sår menneskelighet på en enkel og troverdig måte. Store kriser gjengis i et knapt og hverdagslig språk som ikke på noen måte underminerer alvoret i situasjonen. Hun går fra den ene personen til den neste og gir alle tilstrekkelig med personlighet til å kunne fylle sine roller i historien.

Å skrive enkelt og presist er en kunst Niemi mestrer, hennes bok sier oss akkurat nok. Som enkeltsåtende noveller blir de femten fortellingene hengende i lufta, som en samlet syklus gir de oss et vemodig og troverdig bilde på menneskets ensomhet.

 

 

London - Persia - Brusand

Nordisk Kunst Plattform: Debbie Lawson

Til 11. oktober

Stavanger Aftenblad 16/9/2009

 Nok en gang gir Nordisk Kunst Plattform oss en stor utstillingsopplevelse.

 Hvem skulle ha trodd at en gammel stasjonsbygning på Brusand skulle bli til et av Rogalands beste gallerier? Et gammelt nedslitt lokale langt ute i periferien klarer gang på gang å hente inn interessant internasjonal samtidskunst. Denne gangen er det Debbie Lawson som presenteres.

Lawson bor og arbeider i London, hun har stilt ut i hele verden, og nå også på Brusand. Lawson viser skulpturelle gjenstander, hun tar utgangspunkt i gamle møbler som hun så omformet ved hjelp metallkonstruksjoner og tekstiler. Alle tekstilene har mønster og farger som persiske tepper.

Den første skulpturen står på gangen. Et par krakker og en pidestall har blitt til et tårn, det hele krones av en kjøttetende plante. Alt er innpakket i persiske stoffer. Ranker med blader vikler seg inn og ut av konstruksjonen. Stoffet gir skulpturen en tiltrekkende myk overflate, men man skal være bra dum for å la seg lokke inn i en kjøttetende plante - eller? Skulpturen kan stå som en metafor for hjemmet, for det koselige, for den varme hyggen vi omgir oss med, men den er også et bilde på en ekkel og klebrig intimitet som truer med å oppsluke alle som ikke passer på å opprettholde en passe distanse til sine nærmeste omgivelser.

Lawsons skulpturelle objekter omformer rommene de er plassert i, vi befinner oss ikke lenger i et galleri, men i en merkelig skrudd verden.

Lawson har pakket europeisk middelklassenips inn i tyrkisk pels, en måte å forstå dette prosjektet på er å se det som en iscenesatt kulturkollisjon. Men en slik tolkning blir fort litt i enkleste laget, for i Lawsons kunst er ikke det fremmede en ytre faktor men en del av selve verket, noe som igjen åpner opp for en ny tolkningsmulighet: det fremmede er en del av oss selv, noe iboende som vi alle alltid bærer med oss – vår egen fremmedhet for oss selv.

Lawsons skulpturelle verden er forlokkende og skremmende på en og samme tid. Et gulvteppe spruter opp over veggen, hjemmets tilsynelatende harmoni er ikke til å stole på, hverdagslivets monotoni trues av en viltvoksende kraft som vi verken kjenner opphavet er hensikten til. 

Nysatsning på film og kunst

om KINOKINO

Flytende virkeligheter

i Billedkunst

16. august 2009

Guddommelig kunst

kunstfilm

Hå gamle prestegard, Kathleen Herbert

Til 23. august

publisert i SA 5.august

 

Et sublimt møte mellom natur og kultur

Først; et mørkt og dunkelt rom, sakralt, historisk. Så; en lyd – et dyr? Hover mot stein, en litt klaprende lyd gir gjenklang i rommet. Til slutt dukker hesten opp, et vakkert velproporsjonert dyr smyger seg rundt hjørner og mellom søyler. En hest i et gammel gotisk kirkerom. Dette er i korte trekk innholdet i britiske Kathleen Herberts kunstfilm  «The Stable» (2007).

En gang langt tilbake i tiden, i en tid med krig og krise, ble kirkerom som dette brukt som staller. Kanskje har denne kunnskapen vær en inspirasjonskilde for Herberts fim, men Herberts film er ikke en historisk dokumenter. «The Stable» er en vakker poetisk film som gir rom for den enkelte betrakterens egne tanker og fantasier.

Som for eksempel denne: Kirken og hesten viser oss to ytterpunkter av det vakre. Hesten er ren utemmet natur, kirkerommet gjennomarbeidet kultur, begge viser mot en skjønnhet som det ikke finnes ord for. Dyret er mykt og varmt mens kirken er hard og kald, felles for dem begge er en dramatisk styrke og kraft. «The Stable» har en anelse av noe sublimt over seg. Kirkerommet retter gjennom sine fantastiske buer og rom tanken hen mot noe overskridende guddommelig, hesten viser oss det guddommelige i naturen, i virkeligheten her og nå.

Kathleen Herberts film er tatt opp i Gloucester Cathedral. Kirkerommet er aldri tilstrekkelig lyst nok til at vi får et overblikk over hvordan det hele ser ut. Kameravinkelen endres en rekke ganger, som for å understreke byggets labyrintiske kvalitet. Hesten går inn og ut av billedrommet, vi vet aldri hvor den er eller hvor den skal – kanskje er det mange hester i kirken?

Herbert bruker lys og skygge som en renessansekunstner. Store deler av billedflaten skjuler innholdet for betrakteren, vi kan ikke annet enn gjette oss til hva som befinner seg i de myke skyggene. Det er fint, men svært krevende, og litt for krevende for det visningsrommet som er valgt på Hå gamle prestegard. Jeg kunne ønske meg et enklere visningsrom som lot filmen få all oppmerksomhet alene, i stedet for det trekkfulle loftsrommet som nå er valgt.

Likevel, «The Stable» er absolutt verdt et besøk.

 

 

Kunstkritikk: 
debatt ønskes

Anders Emil Sommerfeldt kritiserer i debattinnlegget «Kunstkritikk: Interesse søkes » (SA …) meg for manglende interesse for utstillingen «Guttestrekar?» spesielt og samtidskunst generelt.

publisert i SA 

-       Sommerfeldt, som selv deltar på utstillingen «Guttestrekar?», irriterer seg over å ha måttet vente svært lenge på min anmeldelse. Til dette er det bare å beklage, jeg er fullt klar over at det må være irriterende å vente så lenge som 33 dager å på en anmeldelse. Heldigvis vises «Guttestrekar?» helt fram til 23. august, noe som betyr at publikum ennå kan nyte utstillingen i noen uker framover.

-       Videre kritiserer Sommerfeldt meg for å mangle interesse for verkene og spør seg om jeg virkelig har sett alle de utstilte arbeidene. Til dette er svaret ja, jeg har selvfølgelig sett alle arbeidene.

-       Sommerfeldt går deretter videre til å betvile min interesse for samtidskunst som sådan. Som frilanskritiker skriver jeg for flere aviser og fagtidsskrifter, arbeidet er usikkert og dårlig betalt, men uhyre interessant. Om jeg er en god kritiker eller ei er det imidlertid opp til mine lesere og redaktører å vurdere.

-       I sitt innlegg hevder Sommerfeldt at utstillinger i Oslo og Bergen får langt større medieoppmerksomhet enn utstillinger i Stavanger. Dette tror jeg faktisk er helt feil. Så vidt jeg vet er det ingen lokalaviser som dekker det lokale billedkunstfeltet med mer spalteplass enn Stavanger Aftenblad. Selvsagt kan vi som skriver i SA bli bedre, men kvantiteten tror jeg ikke det er riktig å klage på.

-       «Jeg mener at kunstkritikere har 
et ansvar for å 
øke samfunnsverdien av kunst, 
og ikke bare avvise den på et 
overfladisk grunnlag. Jeg mener 
vi burde kunne kreve at betalte 
kunstkritikere ytrer et nivå som 
inspirerer interesse for kunst hos 
publikum », sier Sommerfeldt avslutningsvis i sitt innlegg. Til dette vil jeg si meg helt enig. Min fremste oppgave som kunstkritiker er å skrive faglig kompetente og velreflekterte anmeldelser, mitt håp er at jeg gjennom dette klarer å vekke mine leseres nysgjerrighet og interesse for kunst.

Men - å skrive kunstkritikk innebærer også den litt mindre hyggelige oppgaven å peke på forhold i et verk, eller i en utstilling, som ikke er bra, slik jeg altså forsøkte å gjøre i min anmeldelse av «Guttestrekar?»