Viser innlegg med etiketten sakprosa. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten sakprosa. Vis alle innlegg

1. januar 2011

litteratur om kunst - 3 på topp

Å skrive godt er en kunst, hva enten det gjelder sakprosa eller skjønnlitteratur. Min tre på topp liste fra 2010 består av tre bøker som på ulike måter tematiserer hva det vil si å være en kunstner:

1.     Elisabeth Beanca Halvorsen: «Piker, Wien og klagesang. Om Elfriede Jelineks forfatterskap». Mange rynket på nesen da Jelinek fikk Nobelprisen i 2004. Halvorsen viser oss hvorfor Jelinek er god og viktig. Men det mest interessante med Halvorsens bok er faktisk hennes egen skrivemåte, for Halvorsen har funnet opp sin helt egen sjanger, dramatisk sakprosa kaller hun den. Maken til litteraturformidling skal man lete lenge etter!

2.     Anne Gjeitanger: «Komposisjon i hvitt og grønt». Gjeitangers bok kan leses som et dobbelt portrett, et portrettet av maleren Nicolas de Stäel, men samtidig også et portrett av kunstneren som en universell figur. Et portrett av det skapende menneskets kontinuerlige kamp for å finne mening med sitt eget liv og med det arbeidet hun lager, enten det dreier seg om litteratur eller billedkunst. Gjeitangers språk er samtidig både klart og poetisk.

3.     César Aira: «En episode i en omreisende malers liv». Airas lille bok om den tyske sjangermaleren Johann Moritz Rugendas ekspedisjon til Argentina, en gang på begynnelsen av 1830-tallet, er et usedvanlig underholdene stykke litteratur. Airas bok har trekk som minner om Borges, Calvino og Cervantes, for å nevne noen, men hans tekst er samtidig svært original. Det sies at Aira har skrevet omkring femti romaner, men kun denne ene er oversatt til norsk. Det hadde vært fint å få flere…



6. oktober 2009

Visuell invasjon

Siri Meyer: «Hva er et bilde. Om visuell kultur»

Sakprosa

144 sider

Pax


publisert i SA 5. oktober 2009

En god, men litt ufokusert innføring i visuell kultur

 

Kan du tenke deg en verden uten bilder? Det synes for meg nesten umulig, men hadde vi levd for fem hundre år siden ville virkeligheten ha sett helt annerledes ut. I middelalderen fantes bilder i kirker og kloster, på mynter og våpenskjold, og i en og annen håndskrevet bok - det var stort sett det hele. En vanlig kvinne ville sannsynligvis ikke komme til å se så svært mange bilder i løpet av livet. I vår tid bombarderes vi av bilder enten vi vil det eller ei.

Professor Siri Meyers bok handler om nettopp dette, om hvordan den visuelle kulturen har endret seg historisk og om hva bilder kan bety for vår forståelse av oss selv og den virkeligheten vi er en del av.

I boka tar Meyer utgangspunkt i en personlig fortelling, hun skal finne et passende minnebilde til sin fars begravelse. Fra dette nære og intime punktet leder hun oss bakover og utover, til greske myter, religiøse billedforbud, ikonografisk besjeling, frenologi og fysisk antropologi, gjennom utallige avbrekk og sidesprang kommer hun omsider tilbake til sin egen tid. I dag lager vi bilder både av det vi ser og det vi ikke kan se, og aksepterer uten videre at ultralyd- og satellittbilder viser oss virkeligheten slik den faktisk ser ut, selv om den kun kommer til syne ved hjelp av høyteknologiske instrumenter.

Språket i Meyers bok flyter lett, til tross for utallige henvisninger til ulike referanseverk og filosofisk tekster. Som så mange kunsthistorikere har hun en forkjærlighet for den franske essayisten Roland Barthes, men som få andre bruker hun ham mer som inspirasjon enn som sannhetsvitne for sitt eget prosjekt. Bokas fine illustrasjoner følger stort sett teksten på en god måte.

I løpet av det siste tiåret har visuell kultur oppstått som et selvstendig universitetsfag, basert på en kombinasjon av fagene kunsthistorie, medievitenskap, antropologi og teknologi. Det er et fagområde for vår tid, for en visuell verden. Det er bra at Siri Meyer har satt seg fore å formidle innsikter fra dette fagfeltet til et allment publikum.

Meyer har mye – ja, muligens litt for mye - stoff å skrive om. Min eneste innvending mot denne boka er at forfatterens digresjoner innimellom truer med å drukne tekstens overordnede struktur, men i det store og hele er «Hva er et bilde. Om visuell kultur» en riktig leseverdig bok.