Nye kritikker i Billedkunst

• Festspillutstillingen 2011, Hanne Borchgrevink
• Sommerutstilling, Obrestad fyr

I lysets vold

UTSTILLING

Hå gamle prestegard, Nick Fox

Til 011. mai

 Uforutsette omstendigheter gjør Nick Fox’s kunst en bjørnetjeneste

publisert i SA 5. mai

Nick Fox er en allsidig kunstner, i utstillingen på Hå gamle prestegard har han valgt å vise tegninger, malerier, glassarbeider, installasjoner og et videoverk.

Når det gjelder tegning har Nick Fox utviklet en særegen teknikk: Først lager han en pennetegning som han legger på en glassplate, så dekker han tegningen med et lag akrylmaling som han lar tørke til den blir som en tynn hud, når malingen er tørr skjærer han det opprinnelige motivet ut av malingshuden. Til slutt fjerner han det ferdige motivet forsiktig fra glassplaten han startet med. De bearbeidede tegningene er runde eller blomsterformede. Det endelige resultatet kan minne om et elegant papirklipp eller gamle kniplinger. Selv kaller Fox disse arbeidene for fantasiblomster. Det fine håndverket er en viktig del av det ferdige kunstverket.

Nick Fox’s fantasiblomster er en omfortolkning og videreutvikling av en historisk form for blomstersymbolikk som var særlig populær i viktoriatidens England. Ved bruk av blomster kunne man uttrykke følelser og begjær som det ikke fantes sømmelige eller kulturelt aksepterte ord og uttrykk for i datidens samfunn. Fox’s bruk av botanikken har mer med kultur enn med natur å gjøre. Han antropomorfiserer naturen – gir den menneskelige kvaliteter som tanker, følelser, vilje og begjær. Fox dyrker det tabuiserte, og hans blomsterfantasier har hemmelige historier å fortelle.

Mens fantasiblomsten er vare og elegante er Fox’s malerier på sirkelrunde plater tunge og dystre. En ugjennomtrengelig brun overflate forsøker så godt den kan å holde sitt innholdt skjult for betrakterens blikk, det er som å stirrer ned i et overgrodd skogstjern. Klar du likevel, til tross for de visuelle hindringene, å trenge inn under overflaten, vil du også i disse arbeidene oppdage narrative scener.

I tillegg til den viktorianske blomstersymbolikken kan en observant betrakter også finne spor etter 1800-tallets prerafaelitter, neoklassisisme, Art Nouveau og pornografi i Fox’s billedflater. Fox kan sin kunsthistorie og han bruker den aktivt, ikke parodierende, slik postmodernistene gjorde, men på en nysgjerrig og nostalgisk måte.

Dessverre gjør det vakre og lyse utstillingsrommet Fox en bjørnetjeneste. Kontrastene mellom mørke malerier og hvite vegger og gjenskinnet i alle glassflatene gjør det svært vanskelig å få tak i arbeidenes innhold, og som nevnt er dette kunst som er interessant fordi den kommuniserer, fordi den forsøker å si oss noe. Fox’s arbeider skal ideelt sett vippe mellom avdekking og tildekking, på samme måte som blomstene formidler mening uten å si noe, i dette lyse utstillingsrommet mister kunsten balansen, innholdet forsvinner fullstendig i alt lyset som flommer inn gjennom vinduene, formene blir stående tilbake som rene dekorasjoner. Vakre, men tause - lukket for tolkning og analyse. 

Dekorativ pseudokunst

UTSTILLING

Galleri Sult, Richard Bentley

Til 03. april

Kult men ikke originalt

publisert i SA 28. mars 2011

Menneskets hodeskalle er et sentralt kunsthistorisk motiv som det er knyttet rikelig med symbolikk til. Fra og med middelalderen har kraniet symbolisert død og forgjengelighet, som i den latinske frasen: Memento mori – Husk at du skal dø. På slutten av femtenhundre- og begynnelsen av sekstenhundretallet utviklet det seg en egen sjanger kalt Vanitas-malerier, dette var stilleben som besto av en samling av objekter som alle symboliserte dødelighet, slik som for eksempel; klokker, brennende lys, såpebobler og visnende blomster. Hodeskallen hadde en sentral plass blant disse objektene.

Hodeskallen har vært benyttet som motiv helt opp til - og inn i - vår egen tid. I samtidskunsten har hodeskallen nådd sitt foreløpige symbolske høydepunkt, i det minste hva gjelder eksklusivitet, med britiske Damien Hirsts ”For the Love of God” (2007), en platinaskalle dekket med 8601 diamanter.

Nå for tiden synes det imidlertid som om hodeskallen er i ferd med å miste sin sterke symbolske verdi, i det den stadig oftere tar rollen som pynt. Først ble skallen tatt i bruk av mer eksperimentelle designere som Ed Hardy og Alexander McQueen, etter hvert kom de store tekstilkjedene på banen. Nå finner vi hodeskaller på alt fra sexy undertøy til barneklær.

Richard Bentleys kunst er full av hodeskaller. Hvis vi tar opp tråden fra kunsthistorien er det imidlertid vanskelig å se at han tilfører historien noe nytt eller originalt. Bentleys skaller er malt på små lerreter, ofte holdt i gilde farger, og har derfor mer til felles med samtidens motebilde enn med fortidens kunsthistorie.

Velger vi i stede å se arbeidene hans som en del av en tendens i tiden, som et populærkulturelt fenomen, ser det dessverre ut til at Bentley surfer på en avtagende bølge av trender og moter. Litt på etterskudd, liksom.

Bentleys arbeider har fine dekorative kvaliteter, de er rike på sentimentalitet og melodrama, men nokså fattige på dybde og originalitet. Vurdert estetisk er det derfor mer fristende å kalle dette for kitsch enn kunst.

Om å falle til ro

UTSTILLING

Galleri Opdahl: Ulrich Vogl

Til 10. april

publisert i SA

Ulrich Vogls installasjoner har en ganske særegen meditativ rytme, de henvender seg minst like mye til kroppen som til hodet

Noen kaller det mindfulness. Mindfulness er et begrep fra buddhistisk filosofi som betyr en helt spesiell form for oppmerksomt nærvær. I denne sammenhengen kan vi nøye oss med et litt mer hverdagslig ord, la oss kalle det ro, enkelt og greit. Vi vet alle hva det vil si å falle til ro – det handler om å slappe av i kropp og sinn, om å la bekymringene fare. I vår heseblesende verden kan denne opplevelsen betegnes som en unntakstilstand, men i seg selv er følelsen ganske enkel: Du senker skuldrene, kjenner at hjertet slår jevnt og rolig, legger merke til pusten og kjenner at hodet blir tomt, samtidig som du er helt og fullt til stede her og nå.

Min påstand er at Ulrich Vogls kunst skaper ro.

I sin utstilling i Galleri Opdahl viser tyske Vogl (f.1973) fire arbeider. «Of islands and clouds» (2008) er det enkeltverket som opptar mest plass i gallerirommet. På gulvet ligger flere hauger av hvitt sukker, over sukkerhaugene henger det en rekke uroer. Ned fra uroene, i nesten usynlige tråder, henger det skyer av sammenkrøllet aluminiumsfolie. Konstruksjonen er så lett så lett, og derfor i uavbrutt bevegelse. Aluminiumsskyene flyter sakte opp og ned, fram og tilbake, rundt og rundt. Sukkerhaugene på gulvet omskapes til hvite øyer i et grått hav, de ligner gåtefulle isfjell. «Of islands and clouds» er en magisk verden av tid og lys - skapt av de enkleste virkemidler.

Også de to nyeste arbeidene i utstillingen; «Nine clouds and a cage» og «Pool - Large», kan kalles kinetiske. Kinetisk kunst er kunst som tar i bruk bevegelse som et vesentlig virkemiddel. Helt siden begynnelsen av forrige århundre har ulike kunstnere inkorporert bevegelse i kunstverkene sine. Mobiler og uroer som har til hensikt å tematisere bevegelse tilbyr samtidig også en måte å symbolisere tid på.

I Vogls arbeider settes tid og bevegelse opp mot en form for tomhet; et øde landskap av isfjell, et fuglebur uten fugler, et vindu uten utsikt - kan hende er det bilder av evigheten han gir oss.

Men når vi beveger oss rundt i utstillingsrommet kan vi med fordel la tolkninger og analyser fare, og heller samle tankene om den rytmisk bevegelsen i installasjonene. Forsøke å fokusere oppmerksomheten på det vi ser, samtidig som vi kjenner at den kontinuerlige strømmen av tanker som alltid skyller gjennom oss tar en pause.

Kan man egentlig ønske seg noe mer?

Brigitte Waldach

Appropriasjon i rødt

Sigrun Hodne, 22.03.2011, Billedkunst No.2


kritikken i sin helhet finner du her:

Rødt, rødt, rødt - alt hun gjør er rødt. Rødt som blod og kjærlighet, rødt som lidenskap, og som blindt raseri!

Rom i rommet

UTSTILLING

Stavanger kunstforening: Elizabeth Croft

Til 17. april

publisert i SA 10/03/2011

Interessante forsøk på å gjenskape det allerede gitte

Vi er mange som har meninger om Stavanger kunstforeninger, om huset og om driften, om det som har vært, om det som er, og om det som bør komme. Det handler om kunst og økonomi, og det handler om følelser – massevis av følelser.

Elizabeth Croft har sikkert også tanker om alt dette, men har valgt en tilsynelatende nøytral tilnærming til huset i sin installasjon i kunstforeningens kjeller. For heller enn å drømme om framtiden, gir hun oss en langt på vei presis beskrivelse av det som er, av virkeligheten her og nå. Hennes prosjekt handler nemlig om ulike måter å registrere fysiske realiteter på. Hun har avbildet kjellerrommet gjennom et fotografi i målestokk 1:1, tegnet det opp i en strektegning på veggen, laget en tredimensjonal modell, og forsøkt å fange aspekter av rommet gjennom utallige skisser.

Crofts installasjon minner om det man kan se i tegnesalen på en hvilken som helst arkitektskole, hvor studentene trenes i å konstruere rom både i to og tre dimensjoner. Men i motsetning til arkitektene, kommer ikke Croft med forslag for framtiden, hun nøyer seg med verden her og nå, slik den faktisk ser ut, eller slik den blir seende ut når den låses fast i bilder og matematikk. For som vi alle vet, virkeligheten for seg, helt og fullt, kan ikke fanges i noe språk, verken visuelt eller verbalt. Derfor vil det alltid være en stor forskjell mellom et rom for seg og representasjoner av det samme rommet.

Elizabeth Crofts utstilling handler med andre ord aller mest om det å se, og om ulike måter å registrere det sette på. Vi vet alle hva et rom er, men når vi skal forsøke å gripe rommet i sin helhet og fylde, og i tillegg gjengi det vi ser i et annet språk, se da er det ikke lenger så lett å vite hva et rom er likevel. Og som så mye annet nøyer heller ikke rommet seg med å være en rent fysisk størrelse. For se; det finnes utallige rom i rommet.

Croft har brukt tid på å sette seg inn i kjellerrommet i Stavanger kunstforening, hun har avdekket rom i rommet, gjort seg kjent med detaljer som lett går en tilfeldig besøkende hus forbi. Resultatet av hennes arbeid har blitt til en fin og tankevekkende installasjon.

Caliginous

UTSTILLING

Tou scene, ølhallene: Laila Evensen

Til 20. februar

publisert i SA 17/2/2011

Listig lek med lys og mørke

Fire iskalde haller, to av dem så mørke at du knapt ser hånd for deg, de to andre badet i hvitt lys. Rå kulde over alt. Slik er rammen omkring Laila Evensens utstilling Caliginous i ølhallene på Tou Scene. Ordet caliginous kommer fra latin og betyr mørke, men kan også brukes i forbindelse med begrepet atmosfære, og vi har da å gjøre med en dyster og trykkende stemning.

I den første hallen har Laila Evensen montert tett i tett med bitte små hvite plastfigurer på veggen. De ser ut som mennesker, slike som blir brukt i miniatyrbyggesett. Figurene er kun et par cm høye, med beina plantet i veggen strekker de seg ut rommet. I neste hall viser hun en video. Billedflaten er liten, liksom trengt inn i et hjørne. Igjen ser vi menneskelige figurer, først en, så en til og til slutt en hel gruppe, deretter spilles det hele tilbake - en for en fjernes figurene fra gruppen igjen. I det tredje rommet er noen små lysbildeframvisere montert i ring. Rommet omkring dem er kullsvart og kaldt. I det siste rommet, som er hvitt og lyst som det første, har Evensen montert en bord av gjennomsiktige plastbrikker langs alle veggene. Inni hver syvende brikke er det et bilde av en kvinne, alle de andre er tomme for innhold.

I alle de fire ølhallene finnes det altså bitte små figurer som skal representere mennesker. Flere steder er de satt sammen i grupper, likevel, til tross for at de er mange, blir de stående som ensomme skikkelser, som en tydelig demonstrasjon på at en mengde ikke i seg selv skaper et sosialt fellesskap.

Evensen leker med emosjonelle atmosfærer i utstillingen sin. Men utstillingen hennes handler også mye om arkitektur, om å sette preg på rommet - om scenografi. Det er ingen tvil om at rammen om utstillingen hennes er dyster og tung, ingen har til dags dato klart å få ølhallene til å framstå som lyse og lette gallerier. Det gjør heller ikke Evensen. Men hun har utnyttet hallenes arkitektur på en utmerket måte. Det er som om den dystre rammen understreker arbeidenes letthet. Men muntert blir det aldri.

Evensens utstilling leker med lys og mørke, den fremhever det mørke i det lyse. «Caliginous» er en utstilling som på en utmerket måte motiverer sitt publikum til ettertanke. 

Mislykket flørting

UTSTILLING

Galleri Sult, Craig Flannagan

Til 27. februar

publisert i SA 17/2/2011

Ufordøyd og forhastet

Vitenskap, filosofi og en ny printer kan stå som sentrale stikkord for Craig Flannagans utstilling i Galleri Sult. Det lille galleriet er tettpakket med bilder, med digitale trykk og malerier i varierende størrelser. I en temmelig springende tekst, som er montert på veggen i galleriets trappegang, forsøker kunstneren å gjøre rede for sine inspirasjonskilder. Det er ikke enkelt stoff å forholde seg til, verken for kunstneren eller publikum: kvantefysikk, dobbeltspalteeksperiementet, Descartes konglekjertel, Leibniz’ monader, Hawkings «The Grand Design» og fri vilje er bare noen av temaene som tas opp i teksten – som avsluttes med en liten dash Wittgenstein.

Hva Flannagan har fått ut av all lesingen forblir imidlertid en gåte, også etter at jeg har gått nøye gjennom alle bildene hans. Jeg ser at han har satt inn visse vitenskaplige symboler og historiske allusjoner her og der, men han gir meg ingen nye analyser, ingen nye tanker, ingen nye utfordringer. Utstillingen framstår teoretisk sett som meningsløst snikksnakk.

Hvis jeg ser bort fra det teoretisk, og forsøker meg på en rent visuell analyse av utstillingen, er min konklusjon at bildene som vises er av svært varierende kvalitet. Galleriet burde uten tvil ha vært mer aktivt inne og redigert bort en del enkeltverk for slik å heve det samlede inntrykket.

Craig Flannagan har kalt utstillingen sin for «Investigations/Undersøkelser», teksten på plansjen i trappen kaller han «An Artists Guide to Science and Philosophy». Slik jeg ser det er dette en prematur utstilling, kunstneren har ennå ikke gjort noen oppdagelser som det er verdt å innvie betrakteren i, eller om han har, kommer dette på ingen måte klart nok fram i arbeidene hans. Hva gjelder tilbudet om guiding, som plansjen lover oss, tror jeg det vil være en stor fordel om veiviseren blir litt bedre kjent med landskapet sitt før han tar oss andre med på tur. 

Sentrale periferier

UTSTILLING

Hå gamle prestegard, «Loss and Locality» videoarbeider av Farhad Kalantary, Heike Baranowsky og Inger Lise Hansen

Til 27. februar

publisert i SA 15/2/2011

Et stort lerret lent inn mot en vegg, et gråmalt gulv, tildekkede vinduer – slik er stallen på Hå med enkle grep omgjort til et godt visningsrom for film. På lerretet vises Farhad Kalantarys «Another September» (2006). Det gjennomgående motivet i den seks minutter lange filmen er korn, vi ser det som gjennom et forstørrelsesglass, og vi betrakter det på litt lenger avstand. Vi er i Iran, det er september, innhøstingstid. Vi ser korn i et fat av metall, en bonde skufler strå og aks opp på en tilhenger. Kornet er som gyllent gull, himmelen er stor og blå.

Farhad Kalantary er født i Iran, han har utdannelsen sin fra USA, men er nå bosatt i Norge. Han sier selv om «Another September» at den viser et sterkt ønske om å komme tilbake til en bestemt tid og et bestemt sted, til sin barndoms Iran. For Kalantary tematiserer filmen med andre ord en lengsel uten lise. Selv opplever jeg filmen på en ganske annen måte. Jeg fanges av rytmen som fargene og formene i filmen skaper gjennom repetisjoner og brudd. For meg er denne filmen langt mer poetisk enn narrativ, det ligger ingen opplagt historie i verket. Ikke dermed sagt at den ikke kan handle om hjemlengsel, slik den åpenbart gjør for kunstneren selv, men dette er bare en av mange mulige tolkninger.

Jeg liker verkets åpenhet, jeg liker at vi kan se og forstå denne filmen på ulike måter alt etter hvem vi er og hva vi har erfart. 

Neste rom presenterer oss for tyske Heike Baranowskys «Schwarm» (2005). Vi ser mengder av småfugl i svev mot en fargeløs himmel. Fuglene flyr i flokk, men flokkens formasjon endrer seg til stadighet i det fuglene hele tiden grupperer seg på nye måter. Baranowskys film er vakker på en minimalistisk, og når sant skal sies - litt kjedelig måte.

For meg er Inger Lise Hansens «Travelling Fields» (2009) denne utstillingens absolutte høydepunkt. Hansen viser oss verden snudd på hodet - bokstavelig talt – i det hun kjører filmen sin opp/ned.

Den ni minutter lange filmen «Travelling Fields» er filmet på Kolahalvøya. Hansen viser oss et ødeland uten mennesker og dyr. Landskapet er definert av en form for ikke-arkitektur i form av uferdige byggverk og parkeringsplasser uten biler. Strømledninger er strukket ut mil etter mil mellom – ingenting. Jorden er brun og tørr, master av stål og søyler av betong peker nedover i det snudde bildet. Himmelen blir et hav og de uferdige byggverkene blir til båter uten mål og mening.

Selv om stedet er konkret, vi vet at filmen er tatt opp i Murmansk, gir opp/ned projeksjonen det hele et surrealistisk preg. Det er som om vi befinner oss på en fremmed klode, eller langt inne i et av De Chiricos metafysiske malerier, eller, siden vi tross alt har med film å gjøre, i en av Michelangelo Antonionis 1960-talls filmer. «Travelling Fields» er uhyggelig vakker.

Det finnes ingen rød tråd i denne utstillingen, ingen opplagt fellesnevner, likevel fungerer de tre filmene utmerket godt sammen. Gjennom en god montering har hvert og ett av prosjektene blitt gitt rikelig med plass til å tale for seg selv, uten å komme i konflikt med de andre arbeidene.

Kaffeslabberas

UTSTILLING

Hå gamle prestegard, «Take away» Brit Dyrnes og Arild Juul

Til 27. februar

publisert i SA 15/2/2011

«Take away» er en velprodusert, velorganisert og velpresentert utstilling. Likevel tviler jeg på at den faktisk innfrir de utfordringene den stiller til seg selv.

La oss ta det skritt for skritt.

Brit Dyrnes og Arild Juuls utstilling består av en rekke plater på sokler, det ser ut som bordplater. På hvert bord er det plassert dekketøy, vi ser kopper, asjetter, kanner og mugger. Noen av bordene er velorganiserte, andre viser et salig rot. Det vil si, vi ser ikke serviset, for dette er tildekket av noe hvitt som har formet seg etter underlaget, det kunne ha vært flytende porselen eller et stoffstykke, men viser seg å være hard og blank hvit plast.

I den fine katalogen som følger utstillingen, som for øvrig først ble laget for galleri Ram i 2009, skriver kunsthistorikeren Knut Astrup Bull godt og informativt om utstillingen. Han tar for seg kaffens historie og kafékulturens utvikling fra 1600-tallet av og fram til i dag, han konkluderer med at dagens take-away kultur har ødelagt mye av kaffens sosiale funksjon.

Utstillingen presenteres som konseptkunst, og skal den også vurderes som dette må man i anmeldelsen legge vekt på ideene bak kunsten, ikke utelukkende på utførelsen. Og det er her min tvil kommer inn.

Konseptuel kunst skal vurderes i forhold til hvilke intellektuelle prosesser den setter i gang, hvilke analyser den inspirerer til. Den konseptuelle kunsten stiller ofte spørsmål ved kunstens vesen, dette er imidlertid ikke det mest sentrale spørsmålet i denne utstilling. For her er fokuset plassert på endringer i mellommenneskelige relasjoner. Hva skjer med samtaler og samvær når vi ikke lenger samles rundt et bord for å drikker kaffe sammen? Denne utstillingen skal, ideelt sett, få betrakteren til å reflektere omkring historiske og kulturelle samfunnsendringer.

Men her går ting galt for Dyrnes og Juul, for de gir oss ikke rom for egne tanker, de har allerede kommet fram til et svar på sitt eget spørsmål, et svar som er kort og bombastisk: slutter vi med sosiale kaffeslabberaser legger vi samtidig lokk på en viktig arena for menneskelig samhandling. Utstillingen blir dermed en påstand, den presenterer en udiskutabel sannhet – den inspirerer verken til analyser eller refleksjon; alt er allerede sagt.

Resultatet blir en estetisk tilforlatelig sørgesang over noe som engang fantes – men, intellektuelt sett, er denne utstillingen nokså tom for utfordringer.

Ukas korrespondentbrev

UTSTILLING

Kinokino, «Serieglobus» – Tegneseriens skråblikk på verdens konflikter

Til 10. april

Personlige fortolkninger av verdens konflikter

publisert i SA 3. februar 2011

Hver lørdag, så sant jeg har anledning, lytter jeg til korrespondentbrevet i «Verden på lørdag» på NRK P2. I dag hørte jeg Sidsel Wold fortelle fra Tunis. Gjennom et samtidig malende og informativt språk formidlet hun sine opplevelser til oss lyttere. Hun er i Tunisia for å dekke de store politiske omveltningen for NRK, men i korrespondentbrevet har hun friere hender, her er de politiske analysene byttet ut med personlige møter med vanlige folk. I korrespondentbrevet er det hverdagslivet som gjelder.

Mange av de tegneseriestripene som vises i utstillingen «Serieglobus» minner sjangermessig om NRKs korrespondentbrev, og som korrespondentbrevene er også tegneseriene både subjektive og personlige. På tross av at alle de utvalgte arbeidene tar utgangspunkt i ulike konflikter rundt om i verden, er det den personlige stemmen og ikke analysen som dominerer.

Sentralt i utstillingen «Serieglobus» finner vi en vegg tapetsert med tegninger fra Art Spiegelmans tegneserieroman «Maus» (1986-1991), ut fra dette sentrumet strekker det seg linjer i ulike geografiske retninger; stripene tar oss til Israel, Iran og Afghanistan, til Cuba og til Nord-Korea. Lene Ask tar oss med til Tanzania, mens Tor Ærlig alias Tor-Erling Naas reiser Norge rundt. Til sammen 22 tegneserieskapere er representert i utstillingen.

«Serieglobus» er kuratert av tegneserieeksperten Morten Harper. Som så mange av Kinokinos utstillinger er også denne preget av grundighet og kvalitet, noe som ikke minst kommer til syne gjennom et detaljerte heftet om utstillingens deltagere. Likevel, «Serieglobus» har større didaktisk enn estetisk verdi.

I alle tegneseriene som stilles ut finnes det et sterkt maktkritisk budskap som ikke er til å misforstå. Tegneserieskaperne kjemper det godes kamp i en undertrykkende og autoritær verden. Det er viktig, det er vågalt, det er politisk. Tegneserieskaperne taler makten midt i mot. Altså er denne utstillingen interessant først og fremst fordi den sier noe om hva tegneserier kan bidra med i en offentlig kritisk samtale. Ikke dermed sagt at tegneserier er uten estetisk verdi, men Harpers valg av striper fra politiske konfliktområder gjør at et politisk korrekt budskapet stjeler det meste av oppmerksomheten i denne utstillingen.

På min vandring mellom plansjer og spesialbygde rom går det plutselig opp for meg at jeg savner en brodd i utstillingen, en vilje til å påstå noe nytt, til å vise meg noe jeg ikke allerede har sett. Kunstkritikeren i meg savner en form for overskridelse i det jeg ser. Og jeg synes ikke at Harper helt har maktet å innfri sin egen målsetting om «å gjøre tegneseriens intime leseopplevelse til en kollektiv kunstopplevelse». Men som en historisk dokumentasjon er utstillingen både vellaget og interessant, som et korrespondentbrev er den med på å fylle ut den offisielle historien med små personlige fortellinger om hvordan det er å være et vanlig hverdagslig menneske i verden i dag.

Kontrollert impulsivitet

Roar Werner Eriksen

Galleri Gann

publisert i SA 11/3/2001

Eriksen åpner opp for en ny dimensjon i kunstnerskapet sitt

Eriksens store malerier har, til tross for sin veloverveide komposisjoner og klare fargebruk, noe utvilsomt improvisasjonsmessig over seg. Det er som om de har blitt til i et eneste rasende angrep. Som om de har oppstått i en innbitt kamp mellom maleren og hans lerret. I de fineste maleriene inviteres vi, publikum, til å være vitne til og ta del i en eksplosiv kraftutfoldelse.

Innimellom Eriksens store og sterke abstrakte malerier dukker det uventet opp noen små portretter, og her kommer en ganske annen penselføring til syne. Gjennom mykere linjer kikker et vagt tegnet ansikt fram. Ingen av portrettene er konkrete avbildinger av gjenkjennelige personer, men de er like fullt i stand til å formidle menneskelige trekk. Disse bildene tvinger fram et annet blikk hos betrakteren.

Men det som overrasker aller mest i denne utstillingen, til en kunstner som tross alt er seg selv nokså lik, og som vi har sett utstilt en rekke ganger her i distriktet de siste årene, er en stor aluminiumsinstallasjon – for han har aldri tidligere vist oss skulpturelle gjenstander som dette. Skulpturen er utformet som en vegg, eller et glissent gjerde, laget av relativt tynne metallstenger. De er liksom lødd opp og tredd inn i hverandre som tynne greiner. Under metallformen ligger det en hau med hodeputer. Ved første øyekast ser putene ut som myke kontraster til den harde metallformen, men nei, det stemmer ikke helt. For de myke putene er buntet sammen med stramme tau og ligner egentlig mer på sandsekker enn på innbydende sengetøy. Slik får puteformene meg til å tenke på angrep og forsvar, på vannmasser som truer og på skitne skyttergraver – ikke på myk og uskyldig søvn og hvile. Og det aller merkeligste er at den store metallskulpturen får et preg av letthet i kontrast til de sammenpressede putene, slik skifter det harde og det myke roller i denne installasjonen. Aluminiumet blir lett og svevende, dunputene ligger som tunge steiner på bakken.

Det finnes klare innholdsmessige likheter mellom Eriksens mange malerier og utstillingens eneste skulptur, likevel; gjennom installasjonen tilfører han kunsten sin en ny dimensjon, han antyder også en mulig ny rute for sitt framtidige kunstnerskap.

Åndelighet og surrealisme

Hå gamle prestegard,

Rune Guneriussen

Til 7. mars

publisert i SA 19/2/2010

Vakker samtidsromantikk

Den blå timen, skumringstimen, er tiden rett etter solnedgang når jordoverflaten verken er fullstendig opplyst eller helt mørk. I overgangen mellom dag og natt får lyset en helt spesiell og nesten magisk kvalitet som til alle tider har fascinert billedkunstnerne. Det blå lyset har noe uvirkelig og drømmeaktig over seg, den blå timen er utgangspunktet for mange av Rune Guneriussens fotografier på Hå.

Til sammen vises 10 store fotografier i utstillingen. Bilder av lysende lamper i et halvmørkt landskap er et gjenomgangstema, skrivebordslamper på en eng, vegglamper i skogen og lysende globuser på stranden. Som for videre å illustrere prosjektet sitt har Guneriussen også laget en installasjon av lamper i utstillingsrommet.

I den romantiske kunsttradisjonen spilte farger og lys ofte en vel så viktig rolle som form, for 1800-tallets romantikere handlet billedkunst i stor grad om følelser, intimitet og åndelighet – altså om det vi kan kalle en følelsesestetikk, ofte ispedd en dose fortidsnostalgi.

I dag derimot, i dag gjelder det som oftest å holde de store følelsene på en armlengdes avstand, gjerne ved hjelp av ironi og teori. Det oppleves fort som litt naivt å hengi seg til følelser. Og vi, det dannede og velorienterte kunstpublikummet, har ofte problemer med å akseptere det vakre, og vi er slett ikke villige til å la oss hen(for)føre av kunstens skjønnhet sånn uten videre. Dette vet Guneriussen, og derfor forsøker han hele tiden å holde den blå timens melankoli i sjakk gjennom en humoristisk og surrealistisk lek med forholdet mellom natur og kultur. Kan man i det hele tatt komme i kontakt med naturens åndelighet gjennom en samling gamle Luxor lamper?

Kunstneren leker med det romantiske, men bevisst eller ubevisst viderefører han også tradisjonen. For det er faktisk den myke romantiske melankolien som sitter igjen i kroppen når jeg går ut av Guneriussens utstilling, det er bare å innrømme det - følelsene har tatt overhånd.

Rolig hverdagslighet

Hå gamle prestegard,

Kirsten Opstad og Roald Sivertsen

Til 7. mars

publisert i SA 12/2/2010

En eksperimentell prosess som sannsynligvis har vært viktigere for kunstnerne enn for kunsten

Kirsten Opstad og Roald Sivertsen deler lerreter. Alle bildene i denne utstillingen, 29 stykker til sammen, har de arbeidet sammen om, dette til tross for at de egentlig har nokså ulike tilnærmingsmåter til maleriet; han arbeider vanligvis klassisk-figurativt, hun konseptuelt.

Resultatet av samarbeidet har blitt en serie mollstemte malerier, dominert av en skitten naturtone det kunne være fristende å kalle for potetfarge – et sted mellom grått og brunt. Alle arbeidene har et figurativt motiv, men komposisjonene er historisk sett utradisjonell, noen ganger er motivet bittelite, andre ganger fyller det det meste av billedflaten, noen ganger er figurene sentrert og samlet, andre gange er de spredt utover. Både farger og tema har et udramatisk hverdagslig preg: To personer ved et bord, en mann står på kjøkkenet og vasker opp, noen luker i en åker - osv. Gjennom farger og motiver gjenskaper de to kunstnerne en gjenkjennelig virkelighet.

Siden midten av 1990-tallet har det hverdagslige som tema eller motiv spilt en relativt stor rolle innenfor billedkunsten. Fokuset på det hverdagslige har ofte blitt forstått som et forsøk på å synliggjøre deler av virkeligheten som vi alle overser og tar for gitt, men som likevel fyller store deler av livene våre.

Likevel, til tross for det samtidige i Opstad og Sivertsens bilder, leder både tematikk og teknikk oss også å bakover i historien, til 1800-talls maleriet, for eksempel til Millet (1814-1875) og hans naturalistiske og realistiske bondelivsskildringer. Det kunne faktisk ha vært interessant å se denne formen for ikonografisk realisme, det vil si hverdagslivet slik det ses og oppfattes av kunstneren, bli fulgt opp og bearbeidet i enda sterke grad enn det som allerede gjøres i denne utstillingen.

Det er mye fint i Opstad og Sivertsens malerier, men også en del uforløst stoff, kanskje som et resultat av det uvanlige samarbeidet? Jeg kan forstå at det har vært en interessant prosess for de to kunstnerne å male sammen slik de har gjort det her, men jeg tror ikke nødvendigvis de endelige kunstverkene tjener på det, neste gang er det fint om vi kan få se dem på hver sine lerreter.

Eksotiske hverdagsbilder

Rogaland kunstmuseum, Mette Tronvoll

publisert i SA 22. desember 2009

En flott presentasjon av et solid kunstnerskap

En kvinne står og myser mot oss, hun har et enkelt redskap i den ene hånda og en plastikkurv i den andre. Hun har på seg en rutete vindjakke og blomstrete bukser. Hun har støvler på beina, og står til anklene i vann. Bak henne ser vi en annen kvinne, hun går framoverbøyd og plukker ting i fjæra. Vi kan ikke se hva hun plukker, men det må være nokså lite, for det får plass i et lite nett hun holder i hånda. Det er lavvann og fotografen har stilt seg opp med ryggen mot havet. Kvinnene plukker sjødyr og tang som ligger igjen i sanden når vannet trekker seg tilbake. Himmelen er høy og hvit, lyset i bildet er kaldt og klart. «Goto Fukue # 18» er et av de nyeste arbeidene i denne utstillingen som viser Mette Tronvolls fotografier laget over en periode på 15 år.

Tronvoll startet sin karriere med å lage store portretter av vanlige mennesker, studiobilder med monotone bakgrunner. I 1999 begynte hun å fotografere utendørs. Hun laget billedserier fra Grønland og fra Mongolia. I 2006 fotograferte hun soldater i Rena-leir. Alle disse billedseriene er representert i denne utstillingen.

Bildene fra Grønland og Mongolia defineres ofte som eksotiske, men det er ikke til å komme forbi at også Rena-leir kan plasseres i denne kategorien: det handler om bilder fra en underlig fremmed verden. I Rena-leir har Tronvoll fotografert soldater i full mundur. Mennene er maskerte med finnlandshetter, vi ser dem inn i øynene – men vi vet likevel ikke hvem vi ser. Historisk sett har portrettets oppgave vært å gi oss en visuell representasjon av et menneske. Fotografiet viser oss mennesket slik det ser ut, dets identitet, slik som vi for eksempel alle avsløres i våre passbilder. Paradokset er at fotografiet, uansett hvor godt det er, aldri kan gi oss den fulle sannheten om et menneske, et foto kan ikke fange menneskets psyke. Portrettene av maskerte soldater viser oss nettopp dette. Tronvolls soldater har skjult alle karakteristiske kjennetegn ved seg selv, selv ikke øynene – sjelens speil, røper hvem disse mennene egentlig er. Slik kan disse bildene stå som et symbol for fotografiets utilstrekkelighet.

I bildene fra Grønland (1999), fra Mongolia (2004) og fra Rena-leir (2006) fungerer naturen først og fremst som en neddempet bakgrunn. I de nye «Goto Fukue» bildene fra Japan er naturen langt mer aktiv, den er ikke like villig til å sette seg selv på sidelinjen lenger. Resultatet blir at betrakterens blikk ikke nødvendigvis fester seg ved et sentralt punkt i billedflaten, i stedet lar man blikket gli over hele fotografiet på jakt etter nye opplysninger og inntrykk. På denne måten gir fotografen publikum mer materiale å arbeide med. De to typene fotografier, portrettet og naturfotografiet, oppfordrer publikum til å se, til å bruke blikket, på forskjellige måter. I sitt kunstnerskap henter Tronvoll ut det beste fra begge tradisjonene.

Det fine med å se hele kunstnerskapet under ett, slik vi nå har mulighet til å gjøre, er at vi kan følge Tronvoll i hennes egen utvikling som kunstner. Og det skjer en del forandring her som det er verdt å merke seg. Som nevnt forlater hun studioet til fordel for naturen på slutten av nittitallet, dette er en åpenbar endring, litt mer subtilt kan vi se at naturen gradvis går fra å være en passiv bakgrunn til å bli en aktiv deltaker i billedrommet. I de aller nyeste bildene hennes er det som om naturen er i ferd med å få et eget liv.

Utstillingen «At Eye Level» er absolutt verdt et besøk, den følges av en god og informativ katalog.

Estetisk avmakt

Sigrun Hodne, 08.12.2009, No.7

«Proposal (Nacht Und Träume) for Stavanger»
Bettina Buck, Kristin Oppenheim, m.fl.
Galleri Opdahl, Stavanger

BILLEDKUNST er et fagblad som utgis av Norske Billedkunstnere.

Kunst i perfektum partisipp

Rogaland Kunstsenter, Tove Kommedal og Anna Roos

publisert i SA 8. desember 2009

Kan man stille ut et relasjonelt kunstverk?

En dag i september i 2008 ble tolv kvinner invitert til en liten byvandring med påfølgende middag. De startet med en guidet tur i Strandgata og endte opp i paviljongen i parken. Ingen av kvinnene kjente hverandre fra før.

Møte mellom de 12 kvinnene er kjernen i Tove Kommedal og Anna Roos’ utstilling «Private in public – public in private» som nå vises i Kunstsenteret på Nytorget. Utstillingen inneholder portretter av de tolv kvinnene, et telt med pikekyss, en brodert duk, samt en video hvor kvinnene selv forteller om kvelden de har vært med på.

Er dette kunst? Spør en av kvinnene i videoen, det er et relevant spørsmål også for publikum – for det er faktisk her vi må begynne, med det enkleste og samtidig vanskeligste av alle spørsmål – hva er kunst?

Innenfor den retningen av estetikken som kalles relasjonell estetikk vil dette prosjektet framstå som et eksemplarisk kunstprosjekt. Som begrepet selv tilsier handler den relasjonelle kunsten nettopp om det som oppstår mellom mennesker. Kunsten er ikke lenger et verk, men en prosess. I vårt tilfelle blir det altså slik at samtalene som utspant seg mellom de tolv kvinnene for over et år siden var kunst, kunstnerne Kommedal og Roos hadde planlagt møtet, men hadde ingen kontroll over det som faktisk skjedde når kvinnene møttes. Kunstnerollen ble dermed sterkt nedtonet, muligens forskjøvet fra kunstnerne til deltakerne.

Vi kan altså si at dette prosjektet var kunst for dem som var aktive deltakere i det. Det publikum blir servert på Kunstsenteret er en form for dokumentasjon over en kunstnerisk hendelse som engang fant sted. Men, det grunnleggende spørsmålet er ennå ikke besvart, for er dette kunst for oss, publikum, som ser presentasjonen nå i ettertid? Det å bli fortalt om en prosess som en gang fant sted gjør oss ikke til deltakere i selve prosessen, vi forblir like passive som vi alltid er i en gallerisituasjon.

Altså er ikke «Private in public – public in private» slik det nå framstår et relasjonelt kunstverk, det har vært det, men er det ikke lenger. Dette betyr imidlertid ikke at portrettene, teltet, duken og videoen ikke er kunst, bare at det hele har mistet en del av den kraften det synes å ha hatt den gangen da alt sammen var del av en relasjonell affære.

Antioksidanter

Galleri Sult, Terry Nilssen-Love

publisert i SA 12. november 2009

Nilssen-Loves nye malerier er lette å like

Årets utstilling i Galleri Sult er som en fortsettelse av den utstillingen Nilssen-Love hadde samme sted for to år siden. Kunstneren er, som han alltid har vært, en fargenes mester.

Jeg mente å se kimen til noe nytt i hans forrige utstilling, men det vi ser nå er nok i grove trekk mer av det samme som vi allerede kjenner. Sterke farger satt opp mot hverandre gir bildene en nesten selvlysende kvalitet. Maleriene stråler ut i rommet, setter farge på alt omkring seg. Amorfe former spilles ut mot mer geometriske flater. Muligens finnes det litt flere striper og litt færre rektangulære fargefelt i årets utstilling, men forskjellene er ikke store nok til å være signifikante. Fargenes intensitet har en stofflig, ja nesten fløyelsmyk kvalitet.

Maleriene er uten tvil fengende og lette å like, men et lite spørsmål lurer seg likevel inn når jeg går mellom bildene: Har kunstneren virkelig utfordret seg selv i tilstrekkelig grad denne gangen? Har han beveget seg videre i sitt eget prosjekt, eller har han valgt å stoppe opp ved noe han vet at han kan?

Selvfølgelig kan en kunstner som Nilssen-Love - som så til de grader mestrer det han gjør - holde fram som før, til glede for et stort publikum. Men det hadde også vært fint å se ham vise oss noe som ikke var fullt så lett å like, noe som skurret litt mer enn dette, litt mer brennenesle og litt mindre bringebær, for å si det sånn.

Før formørkelsen

Stavanger kunstforening: Ingrid Toogood Hovland, Liv Tandrevold Eriksen og Maren Juell Kristensen

publisert 28.10.09

Mellom eventyr og science fiction

I følge kunstnerne selv er det deres interesse for det overnaturlige og det magiske som danner utgangspunktet for utstillingen «Predawn Occulation».

Ingrid Toogood Hovland viser fire malerier og et skulpturelt verk, Liv Tandrevold Eriksen stiller ut tegninger, mens Maren Juell Kristensen viser tre installasjoner. Til tross for felles tematikk er det store forskjeller de tre kunstnerne i mellom. Hovlands malerier har et folkloristisk og eventyraktig preg, mens de to andre synes å rette blikket framover mot et mulig møtepunkt mellom det overnaturlige og det naturvitenskapelige.

Med sine store dimensjoner og sterke farger er det Hovlands malerier som først fanger oppmerksomheten. Hovland kaster betrakteren inn i en merkelig magisk verden, en verden med sine helt egne definisjoner av tid og rom. Ved første øyekast gjenkjenner vi en del av momentene i maleriene: sletter, fjell, et vann? Et hus i brann, noen mennesker hist og her. Fargebruken er symbolsk og følelsesladet og slett ikke slik vi ser den i realistiske landskapsmalerier. Penselstrøkene er røffe og hissige og til tross for sprudlende farger er det uhyggen som er sterkest i disse bildene. En porselensvase går igjen i flere av arbeidene hennes, alltid malplassert. En jente med bind for øynene leker blindebukk på kanten av et stup. Hovlands eventyr kan umulig få noen lykkelig slutt.

Eriksens serier med tegninger kalt «Remote viewing» og «Tracking missing girl» viser oss en helt annen side av det overnaturlige. I Eriksens arbeider er det teknologien som utforskes og utfordres, gjennom tekniske hjelpemidler har vi fjernet oss fra verden, gjort virkeligheten uvirkelig. Det du ser på bildet, eller på skjermen foran deg, finnes i realiteten ikke.

Maren Juell Kristensens installasjoner trekker tematikken enda et hakk lenger. I hennes arbeider handler det mye om science fiction – vitenskapsfiksjoner, hvorvidt kunstneren oppfatter fantasiforestillingene om verdensrommet som utopier eller dystopier er vanskelig å si.

Referanser til det overnaturlige og magiske fines i mye av samtidskunsten, særlig finnes det mange dyktige skandinaviske kunstnere som arbeider med denne tematikken nå. For et par år siden så vi flere av dem i utstillingen «Girlpower & Boyhood» i galleri Sølvberget, hvor særlig danske Julie Nord kan trekkes fram som eksempel. Også norske Tiril Schrøder kan nevnes. Et interessant fellestrekk innenfor tematikken er at kunstnerne utforsker psykologiske forhold på et kollektivt heller enn et individuelt plan, allusjoner til eventyr og myter står sentralt, men emosjonelt sett er det snakk om skremmende lite barnevennlige universer.

«Predawn Occulation» kan i følge kunstnerne oversettes til «Før formørkelsen», jeg synes de burde ha valgt den norske tittelen, den er både poetisk og underliggjørende. Den engelske tittelen fordunkler mer enn den opplyser og det er ikke nødvendig i en utstilling som dette.

Kunst for noen og enhver

Hå gamle prestegard, Brit Bøhme, Ole Tersløse Jensen, Arne Bendik Sjur

publisert i SA 20. oktober 2009

Eksempler på samtidskunstens mangfold

Det finnes ingen indre forbindelse mellom de tre kunstnerne som denne måneden vises på Hå gamle prestegard.

Brit Bøhmes malerier handler aller mest om det å male. Andre har sagt at de ser spor av kunsthistorie og av natur i Bøhmes malerier, mulig det, men for meg dreier dette seg først og fremst om maleriet som maleri. Det vil si om lerretets preparering, eller mangel på sådan, om fargenes tyngde og letthet, om strøkenes hurtighet og ro, om det aktive og det passive, om det som viser seg fram og det som forsøker å holde seg skjult.

Brit Bøhmes kunst er vakker, men ikke på en umiddelbar og dekorative måte, for disse bildene gir ikke ved dørene. Snarere er det sånn at jo mer tid du tar deg, jo lenger du ser på hvert enkelt maleri, jo mer vil det åpne seg for deg. Kvaliteten i strøkene, graden av mettethet, balansepunkt og dynamikk: bildene har en egen puls som kan sanses med hele kroppen.

Arbeidene er fint montert og spiller godt sammen i det gamle fjøset på prestegården.

Danske Ole Tersløse Jensen har absolutt ingen ting til felles med norske Brit Bøhme. Hovedverket i hans utstilling er videoverket «Leaving the Isle of the Dead», i tillegg til dette viser han 7 store fotografier, disse er stillbilder fra det nevnte videoverket.

«Leaving the Isle of the Dead» tar utgangspunkt i den sveitsiske symbolisten Arnold Böcklins «Die Toteninsel», malt i fem versjoner på 1880-tallet. Jensen er ikke den eneste som har latt seg inspirere av Böcklins malerier, for eksempel avsluttes Strindbergs stykke «Spöksonaten» (1907) med et bilde av «Die Toteninsel». I nyere tid har «Die Toteninsel» dukket opp både i japanske Anime og i amerikanske pc-spill. Det kan derfor synes som om Jensen er en del av en nysymbolsk, eller kanskje rettere sagt gotisk vending, som finner sted innenfor ulike retninger av samtidskunsten og den visuelle kulturen i dag.

Mens Böcklin i sine malerier nøyde seg med å betrakte øya på avstand, har Tersløse Jensen våget seg i land. Øya viser seg å være befolket av noen underlige vesener med fiskehoder og menneskekropper. Alle er opptatt av en og samme ting, nemlig å komme seg vekk fra øya. Til tross for fiskehodene synes de

ikke å kunne svømme, som Ikaros forsøker de å fly med selvkonstruerte vinger og propeller. Den gamle myten har allerede dømt dem til å mislykkes.

Til tross for alle sine referansene framstår Jensens prosjekt overfladisk. Han klarer ikke å få meg til å forstå hva han vil fram til gjennom sin appropriasjon av Böcklin. Utstillingen er trendy, men ikke så mye mer.

Arne Bendik Sjur er den tredje utstilleren på Hå denne måneden, og tilbyr enda et nytt univers til publikum. Sjur er grafiker, hans håndverk er så presist og elegant at det stiller i en klasse for seg. Vi så ham i Galleri Gann for et par år siden, til Hå har han tatt med seg enda flere bilder.

Sjurs arbeider har ofte en makaber undertone. Serien «Forlatt» tematiserer begjær og sjalusi i møte med en kropp som eldes og forfaller. De små miniatyrene spiller på store følelser, og får det til å fungere. Det ligger en skremmende uhygge under det hele som det er vanskelig å sette ord på. Sjur skaper den emosjonelle responsen i meg som jeg savnet i Tersløse Jensens kunst.

Arne Bendik Sjurs arbeider er montert i det gamle våningshuset, den dypgrønne veggfargen framhever dysterheten i grafikken på en utmerket måte.

Til sammen viser disse tre kunstnerne fram litt av samtidskunstens mangfold.