En moderne brevroman

Daniel Glattauer: «Mot nordavinden»

Roman 

205 sider

Font forlag

Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 3/8

Morsom og vemodig bok om kjærlighet i en digital tid

I det vi byttet ut landpost med elektronisk post la vi grunnlag for en ny litterær sjanger: e-postromanen. De første bøkene innenfor en ny sjanger vil ofte bruker en del tid og energi på å diskutere sin egen form, som om de i begynnelsen er en smule forundret over sin egen eksistens. Så også i dette tilfelle. «Mot nordavinden» er en roman som i høy grad tematiserer e-postens muligheter og begrensinger som kommunikasjonsform, altså har vi å gjøre med en e-postroman som for en stor del dreier seg om det å skrive e-post.

De to hovedrolleinnehaverne i østerrikske Daniel Glattauers roman har aldri truffet hverandre, men en dag møtes e-postene deres, ved en feiltagelse, et eller annet sted i det virtuelle universet vi alle er en del av. Slik kommer de to i kontakt med hverandre som skrivende mennesker, som skrift.

Glattauers tekst er uten tvil en page-turner, den er både morsom, vittig og trist. Den har klare melodramatiske trekk, uten at dette på noen som helst måte svekker leserens interesse. Emmi og Leo, de to skrivende menneskene i «Mot nordavinden», oppretter et virtuelt kjærlighetsforhold, fylt til randen av begjær, sjalusi, raseri og ømhet. Og fordi det hele er framført i et overbevisende språk følger vi godtroende med på deres opp- og nedturer.

Det mest oppsiktsvekkende med Glattauers roman er imidlertid ikke Emmi og Leos kjærlighetshistorie, men at forfatteren faktisk klarer å skape troverdige og dype romankarakterer utelukkende gjennom kortfattet e-post kommunikasjon. Mens et gammeldags brev, ikke minst et kjærlighetsbrev, fort kunne strekke seg over mange sider, er e-poster som regel svært korte, ofte ikke mer enn et par linjer, noen ganger kun ett ord eller to. Det er akkurat denne kortheten Glattauer har klart å foredle, og som lesere lar han oss erfare at det ikke er mange ordene som trengs for å skape full følelsesmessig forvirring. 

Glattauer går aldri ut av e-post formatet, likevel har jeg aldri problemer med å se Emmi og Leo for meg som troverdige karakterer, det vitner om et godt forfattergrep.