31. mars 2008

tilfellet Andrew Warhola

Moderna Museet, Stockholm
«Andy Warhol: Andra röster, andra rum», til 4. mai

Det første jeg tenker på når jeg går inn i utstillingen «Andy Warhol: Andra röster, andra rum» er Warhols verksted - The Factory. Ikke det at jeg noen gang besøkte Warhols atelier, men beskrivelsene av The Factory spiller en sentral rolle i mange av filmarbeidene hans og også i andres fortellinger om ham, derfor min innledende assosiasjon: De overfylte, men samtidig velkomponerte utstillingsrommene i Moderna Museet dirrer av et kreativt overskudd som jeg innbiller meg at man også må ha følt i The Factory.

Utstillingen, som markerer at Moderna Museet er 50 år, viser fram alle sider av pop-kunstneren Andy Warhols (1928-87) produksjon; silketrykk, tegninger, plateomslag, tidsskrift, filmer, tv-programmer, fotografier og objekter. Vi kjenner alle hans fantastiske silketrykk av kjente personer som for eksempel Marilyn Monroe og dronning Sonja. Vi kjenner også suppeboksarbeidene hans. Mindre kjent her i Norge er antakelig filmene og tv-programmene som nå vises i Stockholm, arbeider som i seg selv er turen verdt.


Andy Warhol begynte å lage tv-programmer i 1979 og fortsatte med det fram til sin død i -87. To serier er sentrale; «Andy Warhol's TV» og «Andy Warhol's Fifteen Minutes», sistnevnte ble produsert for den da ganske nystartede kanalen MTV. Warhols tv-programmer er intervjuer eller talk-shows med kjendiser fra ulike samfunnsområder, fra mote, musikk, design og kunst. I programmene lar Warhol sine intervjuobjekter komme til syne med alle sine styrker og svakheter, selv er han som programleder som regel ganske taus, observerende, tilbakeholden. Dette peker på en interessant side ved kunstneren Andy Warhol; han er merkelig usynlig i all sin synlighet. Warhols kunst er som et speil, han reflekterer sin egen samtid, men han reflekterer uten å fortolke, som ren mimesis. Hans selvportretter framstår som tomme masker. Warhols kunst befinner seg på overflaten, det er ingen dybde i arbeidene hans, den eventuelle dybden må betrakteren selv bidra med.

Denne utstillingens fokus på tv-programmer understreker også massekulturen og massemedias betydning i Warhols kunstverden. Også dette kan knyttes til kunstens overflatekarakter; tv sendinger som flakker fra fortelling til fortelling, tv-titternes manglende konsentrasjon, folks mulighet til rask berømmelse og glemselens slør som sluker gårsdagen nesten før den har gått inn i historien. Det er denne virkeligheten Warhols kunst iscenesetter.

Andy Warhol var kunstneren som hele tiden lå et lite hakk foran, som blandet høyt og lavt slik han selv fant det for godt, som fanget opp skiftende trender innenfor mote og kunst før andre merket at det var en forandring på gang. Omgangskretsen hans besto av verdens mest kjente celebriteter, men Warhol var samtidig også en tilbakeholden og introvert person, en homofil mann som levde hele sitt liv sammen med sin mor i en leilighet på Manhattan. Han var på en og samme tid veldig synlig og veldig lukket. Kanskje er det spenningen mellom disse tilsynelatende uforenelige personlighetstrekkene som har gitt ham slike eksepsjonelle skaperevner, for det er hevet over enhver tvil at Andy Warhol, slik vi ser ham i Moderna Museet, hadde en kreativ energi helt utenom det vanlige.



publisert i Stavanger Aftenblad 28. mars 2008

13. mars 2008

Trist som faen

Stavanger Kunstforening, Kenneth Blom
Til 6. april

Trist er et hverdagslig ord, så hverdagslig at man innenfor kunst og psykologi heller foretrekker å bruke begrepet melankoli, slik for eksempel Finn Skårderud gjør en rekke ganger i katalogen til Kenneth Bloms utstilling i Stavanger kunstforening. Det virker en smule snobbete, men la gå. Skårderud bruker begrepet til å betegne ensomheten som kommer til syne i Bloms billedunivers, tungsinnet, det triste.

Hos Kenneth Blom males bedrøveligheten fram i bilde etter bilde. Mennesker med mørke ansikter vender blikket ned, eller ser forbi hverandre. En skygge har lagt seg over dem og lukket dem inne i sin egen taushet. Sorte karakterer står mot en fargerik bakgrunn hvor komplementærfarger bygger opp dynamiske flater.

Oppnår du å komme i kontakt med bildene vil jeg anta at du opplever dem som følelsesmessig utfordrende, hvis de ikke griper deg vil de oppleves som temmelig ensformige, som illustrasjoner som er fine å se på men som ikke setter spor i din hukommelse. Uansett skal du være godt blind for ikke å se at dette er triste greier.

Trist er det også at Stavanger kunstforening har gått inn i rollen som agent for Stein M. Jåtten i stedet for å utvikle en egen kompetanse innenfor kunstområdet. Stavanger har opp til flere utmerkede private kommersielle gallerier, det virker fullstendig latterlig at Kunstforeningen – som i disse dager synes å være helt uten egen kunstfaglig kompetanse - skal gå inn i denne bransjen under ledelse av en ekstern forretningsmann.

Kenneth Blom får ved å fylle Kunstforeningens fem saler langt større oppmerksomhet enn det hans kunst fortjener. Det finnes svært mange dyktigere kunstnere både lokalt og nasjonalt som burde ha vært prioritert lenge før Blom. Og det hjelper ikke at Kunstforeningen henger lapper på noen av maleriene for å fortelle oss at de skal videre på auksjon i London. Det må mer enn en prislapp til for å overbevise i alle fall meg om at et verk er godt, det må maleriet faktisk klare på egen hånd. Økonomisk- og kunstnerisk verdi har aldri vært identiske størrelser.


Det finnes rett og slett ikke ord, Stavanger kunstbutikk gjør meg trist som faen!

publisert i SA 11. mars 2008

10. mars 2008

8. mars - fordi du fortjener det?

Rester av det som vi liker å huske som en massiv folkelig kvinnebevegelse lever i dag særlig videre innenfor to grupperinger, de politiske aktivistene (for eksempel Ottar og Kvinnefronten) og de akademiske teoretikerne. Ingen av disse gruppene kan sies å ha en brei folkelig appell, de må snarere forstås som grupper av/for spesielt interesserte. De aller fleste av oss lever våre liv utenfor disse gruppene, lever våre hverdagsliv med menn og barn og svigermødre, med reduserte stillinger og dårlig tid. Lever våre tidsklemmeliv så godt vi kan og ofrer sjelden våre kjempende likestillingsformødre eller samtidige feministiske aktivister en tanke. For er ikke denne kampen ferdig kjempet? Har vi ikke oppnådd full likestilling? Er det mer å sutre om nå?

Formelt sett har vi i Norge i dag oppnådd likestilling innenfor de aller fleste områder av samfunnslivet. Og sammenligner vi oss med tidligere talibanstyrte regimer, eller kjønnslemlestende klaner i Afrika, lever vi kanskje i noe som ligner paradis på jord. Så er det mer å bråke om nå? Går vi i detalj i et samfunn som ligner vårt, finner vi at ikke alt er like idyllisk. En rapport fra den svenske socialstyrelsen kunne for en tid siden vise følgende funn: Når kvinner blir syke er det større fare for at ekteskapet ryker enn når menn blir syke, kvinner donerer oftere organer enn menn, menn mottar oftere organdonasjoner enn kvinner… Gifte kvinner har dårligere psykisk helse enn ugifte, for menn er det motsatt. Formell og reell likestilling er ikke nødvendigvis det samme. Og kanskje må vi våge å stille et nokså lite kult spørsmål: er det sånn at vi i Norge i dag er likestilte på mannens premisser?

Hvorfor tjener kvinner kun 85% av det menn gjør, når vi viser bedre skoleprestasjoner innen de aller fleste fag? Hvorfor er det langt flere av oss som ender opp som minstepensjonister eller uføretrygdede før vi når å komme fram til pensjonsalderen? Hvorfor har vi et arbeidsliv som lønner deg bedre jo mindre du har med mennesker å gjøre? Hvorfor har vi innredet yrkeslivet på en måte som gjør at pleiemedhjelperen som sitter hos pasienten hele vakten sin, tjener en brøkdel av aksjemegleren som flytter rundt på rike menns penger? Hvorfor blir man fattig av å jobbe i barnehage men rik av å selge andre folks hus?

Kan det ha med kjønn å gjøre?

Vi vet at kvinner kan bli som menn, bli transvestitter i arbeidslivet, problemet er bare at denne kjønnsutslettingen ikke løser noe som helst, for når kvinner blir som menn må samfunnet finne seg nye tjenere, slik fylles gamlehjem og barnehager, hoteller, vaskebyråer – og horestrøk… sakte men sikkert opp av innvandrere.

Men kjære likestilte leser, nå spør du deg sikkert om det ikke er utrolig gammeldags å forstå omsorg som noe feminint, eller enda verre, som noe kvinnelig? Og ikke vet jeg - . Den danske forfatteren Christina Hesselholdt lar tobarnsfaren Lars, en av karakterene i sin siste roman I familiens skød (2007), tenke som så: «Han kendte ingen kvinder, som ikke var afsindigt optaget af at være gode mødre. Han kendte ingen mænd, hvis hovedprojekt i tilværelsen var at være en god far; det betød ikke, at han ikke kendte flere afsindig gode fædre.» Men kanskje betyr det at det finnes ulike verdihierarkier oss mennesker i mellom, hierarkier som delvis bestemmes ut fra kjønn?

Neida, omsorg er ikke en kjønnsspesifikk egenskap, men sånn verden ser ut i dag tar kvinnene langt de fleste omsorgsoppgavene, og vi taper på det! Vi får dårligere lønn, og vi faller tidligere ut av arbeidslivet. Dette er ikke et personlig, men et kollektivt problem. Kvinnedagen, 8. mars, er en dag som skal minne oss om dette, som skal tydeliggjøre de strukturelle urettferdighetene vårt samfunn er konstruert omkring. At den kvinnelige transvestitten er likestilt betyr på ingen måte at kampen om rettferdig fordeling av goder og byrder mellom kvinner og menn er vunnet. 8. mars er ikke noe du har gjort deg fortjent til, det er en plikt og en mulighet til å synliggjøre samfunnets feilprioriteringer. Gratulerer med dagen!

publisert i Stavanger Aftenblad 8. mars 2008

5. mars 2008

En morsom tålmodighetsprøve

ROMAN
Bjørnar Berg: «Circulus»
178 sider
Transit Forlag


Et interessant prosjekt som setter leserens utholdenhet på prøve

Ikke for å skremme bort potensielle lesere, men Bjørnar Bergs roman «Circulus» får meg til å tenke på Leibniz «Monadologi» fra 1714.

I utgangspunktet virker «Circulus» som en enkel liten bok, en munter forside og en baksidetekst som lover oss en absurd-komisk historie er et godt agn. Språket er fint og velkomponert. Men det går ikke lenge før leseren vikler seg inn i teksten. For dette handler ikke om kunsten å tegne en perfekt sirkel, som man lett kan få inntrykk av i løpet av de første sidene, dette handler, som all god litteratur, om meningen med livet.

Og meningen synes, for bokas hovedperson Bernard, å være konstruert med utgangspunkt i filosofen Leibniz monadologi, som brutalt forenklet kan oppsummeres på følgende måte: Universet består av monader, hver monade representerer ett perspektiv, en egen verden. De enkelte monadene i universet står ikke i et gjensidig påvirkningsforhold til hverandre, derfor kan ikke mennesker ta del i hverandres bevissthet.

I «Circulus» deler hovedpersonen Bernard og hans agent Massimini denne oppfatning av verden som en uendelig mengde monader, i teksten symbolisert ved hjelp av sirkler og bowlerhatter. En liten pike dukker opp, klarer hun å vippe dem ut av sine vrangforestillinger, klarer hun å få dem til å se at virkeligheten faktisk handler om alt annet enn å være seg selv nok?

I en absurd fortelling ligger ikke målet nødvendigvis ved historiens slutt, det handler vel så mye om lesingen som prosess, som aktivitet. I tilfelle «Circulus» utsettes vi for en komisk, men likevel ganske så anstrengende og slitsom leseprosess.
publisert i Stavanger Aftenblad 4.mars