Ukas korrespondentbrev

UTSTILLING

Kinokino, «Serieglobus» – Tegneseriens skråblikk på verdens konflikter

Til 10. april

Personlige fortolkninger av verdens konflikter

publisert i SA 3. februar 2011

Hver lørdag, så sant jeg har anledning, lytter jeg til korrespondentbrevet i «Verden på lørdag» på NRK P2. I dag hørte jeg Sidsel Wold fortelle fra Tunis. Gjennom et samtidig malende og informativt språk formidlet hun sine opplevelser til oss lyttere. Hun er i Tunisia for å dekke de store politiske omveltningen for NRK, men i korrespondentbrevet har hun friere hender, her er de politiske analysene byttet ut med personlige møter med vanlige folk. I korrespondentbrevet er det hverdagslivet som gjelder.

Mange av de tegneseriestripene som vises i utstillingen «Serieglobus» minner sjangermessig om NRKs korrespondentbrev, og som korrespondentbrevene er også tegneseriene både subjektive og personlige. På tross av at alle de utvalgte arbeidene tar utgangspunkt i ulike konflikter rundt om i verden, er det den personlige stemmen og ikke analysen som dominerer.

Sentralt i utstillingen «Serieglobus» finner vi en vegg tapetsert med tegninger fra Art Spiegelmans tegneserieroman «Maus» (1986-1991), ut fra dette sentrumet strekker det seg linjer i ulike geografiske retninger; stripene tar oss til Israel, Iran og Afghanistan, til Cuba og til Nord-Korea. Lene Ask tar oss med til Tanzania, mens Tor Ærlig alias Tor-Erling Naas reiser Norge rundt. Til sammen 22 tegneserieskapere er representert i utstillingen.

«Serieglobus» er kuratert av tegneserieeksperten Morten Harper. Som så mange av Kinokinos utstillinger er også denne preget av grundighet og kvalitet, noe som ikke minst kommer til syne gjennom et detaljerte heftet om utstillingens deltagere. Likevel, «Serieglobus» har større didaktisk enn estetisk verdi.

I alle tegneseriene som stilles ut finnes det et sterkt maktkritisk budskap som ikke er til å misforstå. Tegneserieskaperne kjemper det godes kamp i en undertrykkende og autoritær verden. Det er viktig, det er vågalt, det er politisk. Tegneserieskaperne taler makten midt i mot. Altså er denne utstillingen interessant først og fremst fordi den sier noe om hva tegneserier kan bidra med i en offentlig kritisk samtale. Ikke dermed sagt at tegneserier er uten estetisk verdi, men Harpers valg av striper fra politiske konfliktområder gjør at et politisk korrekt budskapet stjeler det meste av oppmerksomheten i denne utstillingen.

På min vandring mellom plansjer og spesialbygde rom går det plutselig opp for meg at jeg savner en brodd i utstillingen, en vilje til å påstå noe nytt, til å vise meg noe jeg ikke allerede har sett. Kunstkritikeren i meg savner en form for overskridelse i det jeg ser. Og jeg synes ikke at Harper helt har maktet å innfri sin egen målsetting om «å gjøre tegneseriens intime leseopplevelse til en kollektiv kunstopplevelse». Men som en historisk dokumentasjon er utstillingen både vellaget og interessant, som et korrespondentbrev er den med på å fylle ut den offisielle historien med små personlige fortellinger om hvordan det er å være et vanlig hverdagslig menneske i verden i dag.