31. desember 2010

Den beste boka jeg ikke har anmeldt i år

Hvert år på disse tider pleier vi bokanmeldere å få en henvendelse fra Aftenbladets kulturredaksjon:

Det er slutten av året og tid for å oppsummera bokåret 2010. 
Eg vil gjerna ha meldarane i Aftenbladet sine tre favorittar frå i år. 
Altså: kan kvar av dykk tenkja ut kva som har vore dei tre beste bøkene de har lese i løpet av året – og ei kort grunngjeving på eit par-tre setningar?
Alt godt.
Z
Mange bøker er gode, noen er bedre enn andre, men norsk er et lite språkområde og slett ikke alle gode bøker finner veien til oss.


Den beste boka jeg har lest i 2010 er en utlending. Boka, med den besynderlige tittelen: «Atlas der abgelegenen Inseln: Fünfzig Inseln, auf denen ich nie war und niemals sein werde», kom på tysk i 2009, og på engelsk, under tittelen: «Atlas of Remote Islands. Fifty Islands I have not visited and never will», i 2010. Den er skrevet av tyske Judith Schalansky. Og allerede tittelen er nok til å sette fantasien i sving. Et atlas over femti øyer forfatteren aldri har vært på og aldri kommer til å besøke … er ikke det nærmest en selvmotsigelse?
Først i 1929, 108 år etter at den var oppdaget, gikk noen i land på Peter den førstes øy i Antarktis. Fram til begynnelsen av 1990-tallet hadde det vært flere mennesker på månen enn på denne øya.
Bokas tittel viser seg ganske snart å være en treffende beskrivelse av Schalanskys prosjekt. Som ung østtysker var hennes reisemuligheter begrenset. Som barn foretok hun derfor en rekke imaginære reiser i sine foreldres atlas, og slik lærte hun verden å kjenne, ved å føre pekefingeren fra land til land, over hav og gjennom dype skoger. Gradvis tok gleden ved kartene over for selve reiselysten. Nå, som voksen, har hun gått til det skritt å lage seg sitt eget atlas.
«Atlas of Remote Islands» er, som mange av de beste bøkene som utgis nå til dags, en hybrid, en blanding av flere sjangere. Ord og tegninger står like sterkt. 50 sirlige og forseggjorte karttegninger av verdens femti mest avsidesliggende øyer er satt sammen med like mange tekster. Alle øyene har fått en eller annen episode i sin historie skrevet ned. Schalanskys kunstneriske grep ligger i hvilke hendelser som er valgt ut, hennes språklige talent kommer til syne i måten hun forteller på. Tekstene er som tegningene; presise, klare og egenartete.
Stellers sjøku er temaet i historien om St Georges øy i Beringhavet. Stellers sjøku ble utryddet i 1786, den eneste beskrivelsen som finnes av dyret er gjort av Georg Wilhelm Steller i 1741: 
Disse sjødyrene, forteller han, parer seg i stille vårnetter, når været er rolig. Hannen ligger på toppen, hunnen under. De omfavner hverandre som mennesker. Sjøkuene oppsøker selskap, det er ingen sak for mennesker å komme nær nok til å klappe dem – eller drepe dem. Sjøkua er stum, men når den er kommet til skade kan man høre den trekke et dypt sukk.
«Atlas of Remote Islands» er full av ukjente øyer og nye historier. Schalansky forteller om den lille mutasjonen på kromoson nummer åtte som gjør at 10% av befolkningen på atollen Pingelap i Stillehavet er fargeblinde. Hun forteller om hvordan det kan ha seg at franskmennene valgte å teste ut hydrogenbomben på paradis-øya Fangataufa, og hun forteller om Påskeøyene uten så mye som å nevne Thor Heyerdahl.
Hvem ville du tatt med deg til en øde øy? spør vi hverandre, og ser for oss blått hav og paradisiske palmestrender. Men en øde øy er også et sant helvete, Schalansky sier det på denne måten: En øde øy er et naturlig fengsel.
Den brasilianske øya Trinidade i det sørlige Atlanterhavet er en topografisk katastrofe. Et uvennlig og fiendtlig landskap er som kastet i havet. Gang på gang forsvinner mennesker sporløst fra øya – de som ikke fanges av jordskred, vaskes bort av meterhøye bølger.
Schalanskys bok handler om verden, men har sitt utspring i fiksjoner, i kart og litteratur. «Atlas of Remote Islands» oppmuntrer i større grad til leselyst enn til reiselyst. Boka er ikke større enn at den kan leses på en kveld, men den slår rot i tankene for godt.
Om vi skulle være så heldige at Judith Schalanskys bok «Atlas der abgelegenen Inseln: Fünfzig Inseln, auf denen ich nie war und niemals sein werde» en gang i en ikke alt for fjern framtid oversettes og utgis på norsk - vil jeg gi den en strålende positiv anmeldelse.

24. desember 2010

Et selvbiografisk fragment

Stendhal: «Selvopptatte memoarer»
Prosa
137 sider
Gyldendal (XS)
Oversatt av Karin Gundersen
Sigrun Hodne tekst - publisert i Stavanger Aftenblad 27/7

Fra en selvbevisst forfatters hverdagsliv anno 1820
Forfatteren Stendhal, hvis egentlige navn var Henri-Marie Beyle, benyttet et hav av psevdonymer - opp mot 200 hevder forskerne, og han skrev innenfor en rekke sjangere. Men for ettertidens litteraturhistorie er han først og fremst kjent som Stendhal; forfatteren av de to store romanene «Rødt og svart» og «Kartusianerklosteret i Parma».
Stendhal ble født i Grenoble i 1783 og døde i Paris  59 år seinere. I tillegg til å være skribent og forfatter var han også offiser og embetsmann.
«Selvopptatte memoarer» omhandler forfatterens dagligliv i Paris i perioden 1821-1830. Som alle selvopptatte memoarer er også Stendhals nedtegnelser tidvis svært kjedelige og trivielle, hans uendelige oppramsinger av navn på mennesker han møter, men aldri utvikler noe forhold til, er på grensen til det uutholdelige. Forfatteren presenterer seg selv som en svært selvsentrert og selvbevisst figur, ikke ulik helten i en av vår tids mest omtalte roman-føljetonger, og som denne fokuserer også Stendhal til tider mer på sine mislykkede sider enn sine bragder. Han dveler for eksempel lenge og vel ved sin egen manglende potens i møte med en ung og vakker hore. Fullstendig blottstillelse av seg selv og sine venner og fiender i skriftlig form er altså ingen nymotens litterær tendens.
Til tross for et til tider enerverende detaljfokus, rommer teksten også rikelige mengder humor, ironi og skarpsindige refleksjoner over menneskets natur og tilbøyeligheter. Og tidvis virker forfatteren usedvanlig klarsynt: En dag ble det kunngjort at fire fattige stakkarer skulle henges. Etter mitt syn forholder det seg slik at når man i England henger en tyv eller en morder, er det aristokratiet som ofrer et menneske for sin egen trygghets skyld, for det er aristokratiet som har tvunget vedkommende til å bli forbryter … Denne sannheten, som er så paradoksal i dag, blir kanskje en trivialitet når man en dag leser det jeg her sitter og sludrer om (91). Storbritannia praktiserte dødsstraff ved henging helt fram til 1964.
Sitatet viser, i tillegg til forfatterens etiske bevissthet, også tydelig fram et poeng som understrekes en rekke ganger i løpet av boka, nemlig at disse memoarene henvender seg til framtidige lesere, til en annen tid. De aller fleste av de navngitte personene som nevnes i teksten har for lengst gått i glemmeboka, dette var noe forfatteren var seg bevisst når han skrev, de individuelle karakterene er derfor primært interessante i den grad de kan si oss noe allmenngyldig sant om hva det vil si å være menneske, på godt og vondt. Det er menneskets vesen og ikke privat sladder som er Stendhals hovedanliggende, selv om det ikke alltid virker sånn - .
Som «Rødt og svart» og «Kartusianerklosteret i Parma» er også «Selvopptatte memoarer» fint oversatt til norsk av Karin Gundersen, som tidligere har mottatt både Doblougprisen og Kritikerprisen for sitt arbeid med Stendhal. Forlaget skal også ha ros for en utgivelse som dette, og for sin satsing på smal – og/eller stor (alt etter hvordan man ser det) litteratur, gjennom den forholdsvis nystartede XS-serien.

En moderne brevroman

Daniel Glattauer: «Mot nordavinden»
Roman 
205 sider
Font forlag
Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 3/8

Morsom og vemodig bok om kjærlighet i en digital tid
I det vi byttet ut landpost med elektronisk post la vi grunnlag for en ny litterær sjanger: e-postromanen. De første bøkene innenfor en ny sjanger vil ofte bruker en del tid og energi på å diskutere sin egen form, som om de i begynnelsen er en smule forundret over sin egen eksistens. Så også i dette tilfelle. «Mot nordavinden» er en roman som i høy grad tematiserer e-postens muligheter og begrensinger som kommunikasjonsform, altså har vi å gjøre med en e-postroman som for en stor del dreier seg om det å skrive e-post.
De to hovedrolleinnehaverne i østerrikske Daniel Glattauers roman har aldri truffet hverandre, men en dag møtes e-postene deres, ved en feiltagelse, et eller annet sted i det virtuelle universet vi alle er en del av. Slik kommer de to i kontakt med hverandre som skrivende mennesker, som skrift.
Glattauers tekst er uten tvil en page-turner, den er både morsom, vittig og trist. Den har klare melodramatiske trekk, uten at dette på noen som helst måte svekker leserens interesse. Emmi og Leo, de to skrivende menneskene i «Mot nordavinden», oppretter et virtuelt kjærlighetsforhold, fylt til randen av begjær, sjalusi, raseri og ømhet. Og fordi det hele er framført i et overbevisende språk følger vi godtroende med på deres opp- og nedturer.
Det mest oppsiktsvekkende med Glattauers roman er imidlertid ikke Emmi og Leos kjærlighetshistorie, men at forfatteren faktisk klarer å skape troverdige og dype romankarakterer utelukkende gjennom kortfattet e-post kommunikasjon. Mens et gammeldags brev, ikke minst et kjærlighetsbrev, fort kunne strekke seg over mange sider, er e-poster som regel svært korte, ofte ikke mer enn et par linjer, noen ganger kun ett ord eller to. Det er akkurat denne kortheten Glattauer har klart å foredle, og som lesere lar han oss erfare at det ikke er mange ordene som trengs for å skape full følelsesmessig forvirring. 
Glattauer går aldri ut av e-post formatet, likevel har jeg aldri problemer med å se Emmi og Leo for meg som troverdige karakterer, det vitner om et godt forfattergrep. 


Akkurat slik som det er

Nina Lykke: «Orgien, og andre fortellinger»
DEBUTANT
Noveller
174 sider
Oktober
Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 31/8

Interessant utforsking av personlige relasjoner
Ekte sosial kompetanse består framfor alt i å være tydelig om seg selv, slik at de andre vet hvor de har oss. Grenseløshet i sosiale og nære relasjoner blir man rett og slett syk av. På lang sikt skaper utydelige personlige grenser disharmoniske og kjærlighetsløse relasjoner, sa Jesper Juul nylig til en av sine lesere i Dagbladets lørdagsmagasin. De fleste av Nina Lykkes karakterer ville definitivt hatt godt av noen timer hos familieterapeuten Jesper Juul, for hos Lykke strever de, alle som en, både med sin egen og de andres utydelighet.
«Orgien, og andre fortellinger» består av ni noveller, den korteste er på knappe 4 sider, de lengste omkring tretti. Novelleformen er en krevende sjanger som fordrer ryddighet og presisjon fra forfatterens side, hun må gi leseren mye med få ord, her er lite rom for snikk-snakk. Nina Lykkes språk er klart og enkelt, i sine beste tekster klarer hun kunsten å skrive fram komplekse følelser og troverdige karakterer i løpet av noen få setninger.
Lykkes noveller dreier seg altså om nære relasjoner, om par, venner og familiemedlemmer som ikke finner helt ut av det med hverandre. Det kan høres hverdagslig ut, og det er det også, og nettopp derfor, fordi disse historien handler om hverdagen slik den leves av de aller fleste av oss, er boka til Lykke uhyre interessant.
Lykkes fortellinger viser oss noe vi allerede vet, men likevel ikke kan forholde oss til; på samme måte som jeg hele tiden kontinuerlig gjør meg opp tanker og meninger om menneskene jeg omgås, tenker de sitt om meg. Men det de tenker om meg er ikke nødvendigvis identisk med min egen selvforståelse. Og til mindre tydelig jeg våger å være, jamfør Juul, til vanskeligere vil det være for mine venner å se meg som den jeg er, eller som den jeg ønsker å bli sett som. I Lykkes univers konfronteres mange av karakterene med ugjenkjennelige speilbilder av seg selv, det oppleves ofte ekstremt smertefullt.
Lykke er debutant, det er kanskje ikke å forvente at hun skal lykkes like godt med alle fortellingene sine. Etter min mening fungerer de korteste tekstene best. I bokas første novelle «Arne», sliter hun med å komme fram til et liv bakom klisjeene og fortellingen «Langtidssykemelding» virker framdeles litt uforløst etter at siste setning er lest. Det betyr imidlertid ikke att disse to novellene er dårlige, bare at de ikke er på nivå med hennes beste -  for i sine beste tekster gir Lykke oss virkelig fin litteratur. 

Herredømme uten grenser

Assia Djebar: «Stort er fengselet»
Roman
333 sider
Press
Sigrun Hodne tekst - publisert i Stavanger Aftenbladet 21/10

En svært tettvevd tekst om ulike former for undertrykkelse
Å lese fiksjonslitteratur er som å lytte til en fremmed stemme. Stemmen som forteller i «Stort er fengselet» snakker fra et fremmed sted, en fremmed tid og i et fremmed språk. Alt dette fremmede gjør lesingen til tider svært krevende, men Djebar har noe å si oss som hun ikke kan fortelle på en annen måte enn dette. 
Forfatteren Assia Djebar, synonym for Fatima Zohra Imalayen, ble født i Algerie i 1936. Hun vokste opp i en velstående muslimsk familie og studerte både i Marokko og Tunisia før hun i 1955 ble den første kvinnelige studenten fra Algerie som ble uteksaminert ved École Normale Supérieure i Paris (som også har hatt studenter som Sartre, de Beauvoir, Derrida og Foucault). Djebar, som nå er professor i litteratur, pendler i dag mellom Paris og New York, hun skriver bøkene sine på fransk.
«Stort er fengselet» ble første gang publisert på fransk i 1995. Boken er delt i fire deler. Første del handler om en kvinnelig jeg-forteller som forelsker seg i en yngre mann, og som derfor, etter et par omganger med skikkelig juling, går ut av ekteskapet hun lever i. Del to: Utradert på stein har tilsynelatende ingenting med del 1 å gjøre, bokens andre del handler om Nord-Afrikas historie og om europeernes kolonialisering av kontinentet. Djebar forsøker å gjøre den store og kollektive historien personlig gjennom en fortelling om flerfoldige forsøk på å dechiffrere en gammel tunisisk steintavle, en stele. Utradert på stein er bygget opp omkring faktiske historiske hendelser. I bokens tredje del er vi tilbake hos kvinnen i del 1. Men nå er det først og fremst hennes formødre det fortelles om. I siste del av boka er vi tilbake i nåtiden, det vil si 1990-tallets post-imperialistiske og fundamentalistiske Algerie.
«Stort er fengselet» handler om en dobbel kolonialisering. I tradisjonell forstand betyr kolonialisme en utvidelse av et lands suverenitet over territorier utenfor landets grenser. Et eksempel på kolonialisme er Frankrikes opptreden i Algerie, et forhold som danner bakteppe i Djebars bok. Men «Stort er fengselet» tematiserer også en annen og minst like alvorlig form for kolonialisme: menns kolonialisering av kvinner, altså menns imperialistiske herredømme over kvinners kropper og menns omfattende regulering av kvinners sosiale liv.
Den sentrale kvinnelige karakteren i «Stort er fengselet» må emigrere fra sitt eget land og folk for å få frihet og trygghet, men: Kan man føle seg fri når man har blitt tvunget til å forlate alt? Er et liv i eksil en nødvendig og akseptabel pris å betale for å få være et helt menneske? Er det mulig å utrykke sine egne tanker og følelser når man ikke lenger kan bruke sitt eget morsmål? Dette er bare noen av spørsmålene som Assia Djebars bok stiller. Det er en springende, krevende og på mange måter utilgjengelig tekst, det er en bok full av viktige spørsmål og fremmede tanker. 

Gerontologisk begjær

Line Berg: «Slik skjer det ikke»
DEBUTANT
Noveller
95 sider
Kolon
Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 21/10

En gavepakke til lesere som begynner å bli en smule lei selvsentrerte forfatterstemmer
Gerontologi er læren om den friske alderdommen. Uventet friskt begjærende oldinger dukker opp i flere av 33 år gamle Line Bergs debutnoveller. Hennes håndlag med gamle mennesker er mer enn bemerkelsesverdig.
Men Berg forstår seg også på yngre folk. Hun skriver om unge kvinner og menn som har havnet i situasjoner de aldri hadde drømt om, og om mennesker som befinner seg i situasjoner de bare har drømt om. Hun skifter lett mellom jeg-fortellere og tredje persons perspektiv, slik skaper hun en god variasjon de enkelte historiene i mellom, og hun får også demonstrert et usedvanlig sikkert fortellerteknisk grep til debutant å være.
«Slik skjer det ikke» består av til sammen ni noveller. Tekstene er korte og kompakte, og konsentrerer seg gjerne om tilsynelatende lettfattelige hendelser, men viser oss samtidig hvor mye mer det alltid finnes å legge merke til i selv de enkleste situasjoner.
Det er en rå og jordnær realisme i Bergs fortellinger som minner om den vi finner hos noen av historiens beste novelleforfattere, som for eksempel Raymond Carver og Kjell Askildsen. Men Berg er ikke fullt så minimalistisk som disse. Det er også noe forfriskende nytt i novellesamlingen «Slik skjer det ikke», det er ingen tvil om at Line Berg har funnet sin egen stemme.
Bokas første tekst starter slik: Han blir ikke akkurat penere med årene, han er ikke en bror å skryte av. Merkelig nok er det ikke broren, men først og fremst fortelleren, som fanger min interesse her, for hvem i alle dager er det som snakker slik om sin egen bror? Men se det, det klarer jeg faktisk aldri å finne helt ut av. For det hviler et upålitelig skjær over historiefortelleren som gjør at jeg vanskelig kan stole helt på det hun sier meg. Fortellerens upålitelighet skaper en spenning i teksten, en spenning som ikke lar seg løse. En liknende usikkerhet skapes på finurlig vis i flere av novellene, med historien «Mongoen» som et utmerket eksempel. De beste historiene i denne samlingen lever videre som åpne spørsmål lenge etter at siste side er lest. 
Verden sett fra Line Bergs noveller er merkelig velkjent og gåtefull på en og samme tid.



Stille vann har dypest grunn

Alice Munro: «For mye lykke»
Noveller
340 sider
Gyldendal
Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 14/10

Utsøkt skrivekunst
Jeg har allerede lest flere fine novellesamlinger denne høsten, men Alice Munros fortellinger ligner ikke på noen av dem. Først og fremst fordi hennes historier er mye mer omfattende og komplekse enn noveller flest. Munros korte tekster er like innholdsrike som romaner, selv om de sjelden strekker seg over mer enn 35 sider. Munro kan i løpet av et få titalls sider fange et helt liv fra fødsel til død.
Alice Munro ble født i Canada i 1931. Hun har skrevet 17 bøker, flere av dem er oversatt til norsk. Da hun ga ut sin forrige bok, «Utsikten fra Castle Rock» (2006/ no. utgave 2008), mente hun selv at denne trolig ville bli hennes siste, men så, tre år seinere, utgis altså «For mye lykke», skrevet av en forfatter på god vei mot åtti.
Det sies ofte at Munro er en mester i å gripe det hverdagslige livet, og det er hun så absolutt, men det betyr ikke at det ikke finnes dramatikk i stoffet hennes, det er bare det at det dramatiske, som mange forfattere ville ha brukt store ord og fakter om, fortelles av Munro i et like lavmælt språk som de hverdagslige hendelsene som skjer oss hele tiden.
I en av fortellingene dreper en far sine tre barn, i en annen har en ung mann drept sine foreldre, en kvinne går tilsynelatende frivillig inn i en overgrepssituasjon, mens to barn kanskje har druknet et tredje. Dette er alt uten tvil ekstraordinære situasjoner, men de skjer i tilsynelatende vanlige liv, dette er hendelser som noen menneske faktisk er nødt til å leve videre med, forsøke å glemme, eller vie sine liv til å forstå. Munro verken dømmer eller forskjønner, hun viser fram mennesker som vi tror på og som vi kan identifisere oss med. 
Munros noveller dreier seg ofte om kvinners liv og erfaringer, og hun synes som forfatter å være av dem som antar at det finnes grunnleggende forskjeller i måten kvinner og menn lever sine liv på. I tittelnovellen «For mye lykke» uttrykker en av karakterene det på denne måten: Husk alltid at når en mann går ut av et rom, forlater han alt … Når en kvinne går ut, bærer hun alt som skjedde i det rommet med seg (284). Dette betyr imidlertid ikke at Munro sympatiserer mer med kvinner enn menn, bare at hun til tider er opptatt av kjønnsspesifikke forskjeller.
Novellen «Fiksjon», som bl.a. handler om en ung kvinnelig forfatter, trekker oss nært innpå Munros eget liv og virke. Om novellens unge forfatterkarakter sies følgende: «Hvordan bør vi leve våre liv» er en samling korte historier, ikke en roman. Det er i seg selv en skuffelse. Som om det reduserer bokens status og gir forfatteren et skinn av å befinne seg utenfor Litteraturens port og ikke ha en trygg plass innenfor (62). Her er det tydelig at Munro også snakker om seg selv og sin egen posisjon i det litterære selskapet. Som kvinne og novelleforfatter har hun ingen selvfølgelig plass litteraturens sentrum. 
Alice Munro er en utsøkt skrivekunstner, språket hennes er enkelt og klart, og så godt som fritt for lyriske over- og undertoner. Hun er antagelig vanskelig å oversette, og det hender at det knirker litt for mye i den norske utgaven, som for eksempel når oversetteren velger å beskrive en gårdsvei som sølepyttbefengt - et ord som passer dårlig i Munros jordnære univers.
Munro er en av verdens fremste novelleforfattere. Hun nevnes av flere som vår tids Tsjekhov (1860-1904), og er en absolutt verdig nobelpriskandidat, selv om hun stort sett har sluttet å takke ja til litterære priser – da den slags, i følge henne, er viktigere for unge forfatterspirer enn for gamle damer.
Har du ikke lest henne ennå, så gjør det nå!

Show, don’t tell!

Kari F. Brænne: «Under de dype skyggene av løvtunge trær»
Roman
302 sider
Aschehoug
Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 11/11

En bok hvor tomme rollefigurer har tatt menneskenes plass
Dramatiser, dramatiser! Skrev Henry James som kommentar til seg selv i margen på sin ennå upubliserte roman «Daisy Miller» (1878). Jeg skulle gjerne ha sett at noen hadde gitt Kari F. Brænne (f. 1966) det samme rådet underveis i arbeidet med romanen «Under de dype skyggene av løvtunge trær».
«Under de dype skyggene av løvtunge trær» er Brænnes andre roman. Fortellingen formidles gjennom fire karakter; Evelyn, Wilhelm, Robert og Lukas, som representerer hver sin generasjon av den samme familien. Sakte men sikkert avdekker de fire karakterene en lenge glemt og fortrengt familietragedie. Ved å la fortelleren, og dermed også synspunktet, forflytte seg fra karakter til karakter forsøker forfatteren Brænne å gi oss et større bilde av historien.
Det er et interessant grep, som hun dessverre ikke får til å fungere godt nok. Henry James’ kommentar er i nyere tid omformet til mantraet «show, don’t tell», en oppfordring til forfattere om å skrive slik at leserne opplever fortellingen gjennom karakterenes handlinger, ord, tanker og følelser heller enn gjennom fortellerens redegjørelser, beskrivelser og oppsummeringer av disse.
Et typisk avsnitt i Brænnes bok går som dette: Det var lenge siden hun hadde vært der nede, det merket hun snart. Hun ante ikke at Grønland var blitt så eksotisk. Det var bare svartmuskete mennesker å se. Men endelig fant hun da det nye vinmonopolet, midt i et skrekkelig moskéliknende kjøpesenter. Og ikke nok med det, da hun først sto der inne, var det selvbetjening (61). Fortelleren forsøker her å gi oss en gammel dames opplevelse av en by og en tid i forandring, men når jeg leser dette opplever jeg ikke å komme inn under huden på en gammel kvinne, det jeg ser i disse linjene er en yngre forteller som øser ut klisjeer og upersonlige beskrivelser. Kanskje tror forfatteren at gamle mennesker oppfatter verden på denne måten, men hun klarer ikke å få meg til å føle at jeg ser verden gjennom den gamles øyne. Altså gir fortelleren oss ikke en eldre kvinnes blikk på verden, men sine egne forutinntatte og stereotype holdninger. «Under de dype skyggene av løvtunge trær» er dessverre full av passasjer som dette.
Showing gir karakterene i en fortelling liv, selvstendighet og troverdighet, og det er nettopp liv jeg savner i «Under de dype skyggene av løvtunge trær». Boken er full av mennesker med sterke historier å fortelle, men disse menneskene berører meg like lite som skuespillere som leser rett fra manus – uten innlevelse i stoffet sitt.

Hva er egentlig en god mor?

Ida Jessen: «Barna»
Roman
318 sider
Cappelen Damm
Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 18/11

En god roman om skyldfølelse og erotisk begjær
En ettermiddag slår en lege følge med en sykepleier til stasjonen, de er begge på vei hjem fra jobb, resultatet av turen blir at hun forlater mann og barn til fordel for et øyeblikks ekstase – han derimot slår seg til ro med et dobbelspill, for med ett har han både kone og elskerinne.
I motsetning til hva man gjerne skule tro er «Barna» ikke en naiv og enkel legeroman. «Barna» er en svært god roman om kvinners seksualitet og om forholdet mellom begjær og skyld. For det finnes få følelser som er mer sammenfiltret i vår kultur enn nettopp disse: kvinnelig begjær og skyld.
Danske Ida Jessen (f. 1964) debuterte som forfatter i 1989 med novellesamlingen «Under sten» og har siden skrevet en rekke noveller og romaner for barn og voksne. Flere av historiene hennes finner sted i den fiktive småbyen Hvium på Jylland. Jessen vant i 2009 den danske bokhandlerprisen for «Barna», og boken ble i 2010 nominert til Nordisk Råds litteraturpris.
Romanen «Barna» utspiller seg over en periode på femten år. Den starter med at sykepleieren Solvejs tidligere ektemann tar med seg deres felles barn og flytter til Hvium, Solvej føler ikke at hun har noe annet valg enn å følge etter. Etter to mislykkede kjærlighetsrelasjoner forsøker hun å bygge livet opp fra grunnen av.
Hva er egentlig en mor? Spør Solvej sin egen mor ganske tidlig i fortellingen. En mor er en kvinne som setter sitt barns behov foran sine egne, svarer moren. Solvej, som en gang forlot sitt barn for en elsker har med andre ord kommet skikkelig dårlig ut. Lar skaden seg i det hele tatt reparere? Kan hun noen gang klare se seg selv som en god mor? Kan datteren? Spørsmålene i romanen rettes selvfølgelig ikke bare til Solvej, for hvem av oss er egentlig klar for en oppgave som dette: å alltid sette den andre foran seg selv?
Solvej får etter hvert jobb som helsesøster i Hvium, hennes arbeid går – paradoksalt nok – ut på å lære nybakte mødrene å ta vare på barna sine.
Det finnes flere gode kvinneportretter i «Barna», de mannlige karakterene tegnes svakere opp, for i denne boka er mennenes primære oppgave å utvide vår forståelse av det kvinnelige. Noen av kvinnene i boka velger barna, andre seksualiteten, i «Barna» er moderskap og seksuell tilfredsstillelse uforenelige størrelser.
Jessens bok er godt skrevet og godt tenkt, den setter seg både i hjertet og hjernen.

Slik ingen skulle tru at nokon kunne bu

Maria Amelia: «Ulovlig norsk»
Selvbiografi
217 sider
Pax
Sigrun Hodne tekst - publisert i Stavanger Aftenblad 18/11

En fortelling om en sterk ung kvinnes forsøk på å skape seg sin egen identitet
Historien til Maria Amelie er allerede godt kjent for de fleste, kortversjonen kan lyde omtrent som dette: Sammen med foreldrene sine flykter Maria Amelie fra Kaukasus via Moskva til Finland. Familien blir nektet oppholdstillatelse i Finland og flykter derfor videre til Norge. I Norge blir familien igjen nektet asyl. I stede for å la seg transportere tilbake til Russland velger de tre å bli illegale innvandrere. Maria Amelie, en ikke-eksisterende ung kvinne, blir student ved NTNU i Trondheim. Ved hjelp av gode venner og svart arbeid klarer hun å gjennomføre fem år med studier uten verken lån eller stipend. Når boken skrives lever den nyutdannede sosialantropologen framdeles i skjul under falsk navn, uten noen form for identitetspapirer og uten mulighet til å ta seg lovlig arbeid i Norge.
Den første delen av boka består av dagboknotater fra Maria Amelies første år i Norge og handler om perioden 2002 – 2004, den siste delen er skrevet i 2009.
«Ulovlig norsk» er ikke et debattinnlegg om hvem som skal få asyl i Norge. Boka er heller ikke primært et angrep på UDI eller UNE, selv om det rettes krass kritikk mot norske asylinstitusjoner. «Ulovlig norsk» er først og fremst en bok om hvordan det er å leve som illegal innvandrer i Norge. Forfatterens inderlige ønske til leseren står skrevet allerede i prologen: Med denne boken vil jeg at ditt liv skal forandres, sier hun, hun håper at alle vi som tar vår norske identitet som en selvfølge skal bli klar over hvor heldige vi er, og hvor utrolig trygt og godt vi har det i forhold til svært mange andre mennesker. For Maria Amelie er ikke den eneste illegale innvandreren her til lands, ferske beregninger anslår at hun deler skjebne med omkring 18 000 andre – bare i Norge.
Jeg er usikker på hvilken kraft en bok som dette har når det gjelder det å forandre menneskers syn på sin egen tilværelse og jeg tviler på om Maria Amelie klarer å forandre sine leseres liv. Men historien hennes er viktig - og den lærer oss mye om det å være mennesker og ikke minst med-mennesker. For noe av det som kommer aller tydeligst fram gjennom «Ulovlig norsk» er hvordan nærhet og vennskap mennesker i mellom bygger ned fordommer. Maria Amelie og familien hennes overlever i Norge, nå på niende året, fordi de har venner som hjulpet dem med arbeid og med steder å bo. Maria Amelie opplevde til og med å få en Fremskrittspartipolitiker til å skrive under på et opprop om at hun burde få bli, han skrev under fordi de møttes personlig. Det er gjennom vennskap vi lærer å forstå og respektere hverandre som noe mer enn del av en anonym gruppe. Gjennom vennskap kan vi gi hverandre trygghet og verdighet.
Men pass, oppholdstillatelse og sosiale rettigheter er det kun den upersonlige Staten som råder over. Maria Amelie og familien hennes lever framdeles som illegale innvandrere i Norge.

Et helt menneske

Rigmor Galtung: «Fullt lys og stummende mørke»
Selvbiografi/sakprosa
278 sider
Cappelen Damm
Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 25/11

En historie om hvordan det er å leve med angst og dype depresjoner
Rigmor Galtung var litt over 30 år da hun første gang, svært motvillig, ble lagt inn til behandling på en psykiatrisk klinikk. Hun hadde allerede vært dårlig en lang stund, hun hadde forsøkt lenge og hardt å holde seg på beina, men så smalt det. Hun måtte trekke inn årene og la andre overta styringa for en stund, hun var ikke lenger i stand til å ta vare på seg selv.
Rigmor Galtung er kjendis, hun er komiker og en usedvanlig dyktig imitator, hun er vant til å stå i rampelyset, denne boka handler imidlertid mest om hennes skyggesider. «Fullt lys og stummende mørke» er en bok om hvordan det er å leve med en alvorlig psykisk lidelse, kanskje for resten av livet. Rigmor Galtung er selv ikke helt sikker på hvilken diagnose som passer best for henne, hun har blitt kalt bipolar, men opplever ikke selv at hun noen gang er manisk. Jeg har i perioder veldig godt humør og veldig mye energi, sier hun, det kjennes godt og friskt ut. Men i tillegg har hun altså noen perioder som er så fulle av angst og depresjon at de nesten ikke er til å holde ut.
Noe av det jeg liker best med Galtungs bok er hvordan forfatteren klarer å dele sine opplevelser av det å være syk med oss uten at hun blottstiller absolutt alt. Det er framdeles mange ting jeg ikke vet om henne etter å ha lest boka, jeg tror det er en fordel – både for henne og for oss. Vi kan dermed også i framtiden forholde oss til komikeren Galtung uten å vite hva hun har på maten eller hvor mange hun har delt seng med osv. Men sykdommen hennes, altså hvordan det er å leve med sterk angst og dype depresjoner, vet vi adskillig mye mer om etter å ha lest denne boka.
Etter den første innleggelsen kommer flere, noen ganger kutter hun ut medisinene fordi hun føler seg frisk, andre ganger får hun tilbakefall selv om hun tar medisiner. Hun forsøker en rekke ulike terapiformer - litt uventet beskriver hun en serie med elektrosjokk (ECT) som noe av det mest effektive og hurtigvirkende. Det er knyttet mange negative fordommer til ECT og derfor er Galtungs erfaringer med metoden ekstra interessante.
Galtung er en omsorgsfull forteller som er flink til å rose menneskene hun har rundt seg. Hun har venner og familie som stiller opp, og hun har ikke minst en mor som har fulgt henne tett og godt hele tiden. Til tross for at hun hele tiden har forsøkt å unngå innleggelser uttrykker hun en positiv holdning til psykiatrien.
Galtungs fortelling er vond, men ikke uten håp. Selv beskriver hun sine svingende sinnsstemninger som en gave: Jeg vil ikke ha noen annen psyke enn den jeg har. Jeg kunne selvfølgelig ønske at jeg ikke hadde havnet nede i det stummende mørket så mange ganger, men selv der – eller kanskje spesielt der – har jeg lært mye. Gaven ved å leve i yttergrensen av normaliteten er at man kjenner sterkere på både lys og mørke.
Boka avsluttes med to korte faglige kommentarer av psykiaterne Tormod Huseby og John Berg. De to setter på en klargjørende måte Galtungs individuelle erfaringer inn i en større og mer allmennmedisinsk sammenheng.



Et mollstemt liv



Anne Gjeitanger: «Komposisjon i hvitt og grønt»
Roman
198 sider
Oktober
Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 23/12-2010

Et nært og troverdig portrett
Nicolas de Stäel (1914-1955) synes å ha hatt et velutviklet talent for melankoli og depresjon allerede fra fødselen av, et talent som ble styrket og dyrket gjennom hans tap av begge foreldrene i ung alder. Alvorlig innadvendt, med hodet fullt av en voksen manns bekymringer flyktet han fra et Russland i krise via Polen til Belgia. Året er 1921, han er syv år og står på bar bakke, helt alene i en ny verden. 
Fra disse ruinene av et liv klarer han sakte men sikkert å bygge seg opp til å bli en av Europas fremste billedkunstnere i sin tid. Men veien framover var aldri lett for de Stäel, og den endte brått med at han tok sitt eget liv, kun 41 år gammel. Han var berømt og anerkjent, han hadde elever, venner og sin egen familie, men den gnagende melankolien og tvilen ville likevel ikke slippe taket.
I «Komposisjon i hvitt og grønt» følger vi kunstneren de Stäels arbeid med å skape seg et rom for sin egen kunst, midt mellom det figurative og det abstrakte maleriet. Han synes å ha vært ensom både i kunsten og livet, og han kjempet hele tiden for å gi sitt eget liv mening i forhold til en uendelig følelse av avmakt.
Nicolas de Stäel har vært usedvanlig heldig med sin norske portrettør, for den romanen Anne Gjeitanger har skrevet om livet hans er svært vakker og lesverdig. Hun går tett på når hun skriver, som en allvitende forteller snakker hun om Nicolas de Stäel i tredjeperson samtidig som hun hele tiden avslører hans innerste tanker og følelser. Hun skaper en troverdig fiksjon. Hun gjør de Stäel til et levende menneske som leseren får forståelse for og medfølelse med.
Gjeitangers bok kan leses som et dobbelt portrett, romanen er først og fremst et portrettet av Nicolas de Stäel, men den er samtidig også et portrett av kunstneren som en universell figur. Et portrett av det skapende menneskets kontinuerlige kamp for å finne mening med sitt eget liv og med det arbeidet hun lager, enten det dreier seg om litteratur eller billedkunst.
Anne Gjeitanger er kjent som en subtil språkkunstner, men i deler av denne boka sitter småordene – konjunksjoner og preposisjoner - litt for løst, det er imidlertid for småplukk å regne, for hennes portrett av de Stäel har blitt til en sjeldent fin roman.


Portrett av et landskap

César Aira: «En episode i en omreisende malers liv»
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Roman
96 sider
Hovde & Brekke forlag
Sigrun Hodne tekst - publisert i Stavanger Aftenblad 23/12-2010

En sann fornøyelse
Argentina, La Pampa,1837. Et endeløst slettelandskap så langt øyet kan se. Fire menn og fem hester er på vei østover. Hestene er urolige, en invasjon av gresshopper har lagt området øde, det finnes ikke mat verken for dyr eller mennesker. Plutselig blåser det opp til et forferdelig uvær, hva som deretter skjer blir det opp til leseren selv å finne ut, for vi er her kommet fram til det sentrale omdreiningspunktet i argentinske César Airas (f. 1949) roman «En episode i en omreisende malers liv».
Airas roman baserer seg på reelle historiske hendelser og karakterer, men fortellingen hans er verken en biografi eller en historiebok, til det er teksten alt for rik på forunderlige dikteriske innfall og utfall. Aira er en språkkunstner av dimensjoner, og boka hans en sann fornøyelse å lese.
Tyske Johann Moritz Rugendas, den omreisende maleren som fungerer som romanens hovedfigur, er sjangermaler. Forut for fotografiets gjennombrudd har han dratt til Latin-Amerika for å gi europeerne et bilde av hvordan den nye verden ser ut. I tråd med Alexander von Humboldts ideer om naturens fysiognomi, skal Rugendas gjennom malerier og tegninger gripe landskapets sjel. Men så havner han altså midt i et forferdelig uvær som bokstavelig talt kommer til å endre hans syn på verden.
Ved hjelp av Rugendas og hans historiske prosjekt reflekterer César Aira blant annet over forholdet mellom kunst og vitenskap, liv og historie.
Airas roman kan minne om landsmannen Jorge Luis Borges fortellinger med hensyn vitalitet og fantasifullhet, men César Aira er ingen Borges-kopi, til det er hans personlige stemme alt for sterk og tydelig. Noen av de mest burleske passasjene i «En episode i en omreisende malers liv» fikk meg til å tenke på Cervantes’ satiriske roman «Don Quijote», for som Don Quijote blir også Rugendas blindet av sitt eget livsprosjekt. Og Rugendas’ trofaste følgesvenn Krause, som også er maler, om enn av et mindre format – skal vi tro Rugendas, synes å dele mange kvaliteter med Don Quijotes fornuftige væpner, Sancho Panza.
«En episode i en omreisende malers liv» er en usedvanlig lesverdig liten roman, flott oversatt til norsk av Kari og Kjell Risvik. Forhåpentligvis vil det nyetablerte forlaget Hovde & Brekke by oss på mer verdenslitteratur i tiden som kommer. 

Det var en gang …

Liselotte Haugsnes: «Livet etter skuddene – Historien om da pappa drepte mamma»

Selvbiografi/dokumentar

239 sider
Schibsted forlag
Sigrun Hodne tekst - publiserti Stavanger Aftenblad 23/12-2010

En absolutt uforståelig familietragedie
Det var en gang en familie, en familie som alle andre; mor, far og fire barn. Som familier flest var de travelt opptatt med jobb, skole og fritidsaktiviteter. De syntes ikke å stikke seg ut på noen som helst måte. Men så en dag går far hen og dreper mor og deretter seg selv. Plutselig er ingenting normalt lenger.
Liselotte Haugsnes var 22 år da tragedien inntraff, nå, seks år seinere, forteller hun om livet i familien før og etter drapene. Et av bokas mest sentrale spørsmål lyder som dette: Hvordan kan man tillate seg å hate sin mors morder, når morderen er ens egen far?
Liselotte skriver fram et fint og respektfullt bilde av sin far. Farens undergang kom ikke uventet på dem som sto ham aller nærmest, den en gang så velfungerende legen hadde sakte men sikkert gravd sin egen grav ved hjelp piller og alkohol. Men han framstår ikke som et monster, og at han skulle ta med seg sin kone i malstrømmen kom som et sjokk på alle. 
Liselotte føler skyld for det som har skjedd i familien hennes. Skyld fordi hun ikke klarte å få sin egen far til behandling, skyld for at hun ikke stilte mer opp da han hadde det som verst. Det er en helt naturlig følelse – den er samtidig fullstendig urimelig. Et barn verken kan eller skal ta ansvar for sin egen far.
I partier av boka er det som om forfatteren bærer en rustning. Hun fortrenger sine egne følelser og konsentrerer seg i stedet om å gi omsorg til andre. Å våge å ta i mot hjelp er en av hennes største utfordringer etterpå.
Vi har et eget begrep for det Liselotte Haugsnes har opplevd, vi kaller det en familietragedie. Tragedie fordi ulykken ikke bare inneholder tap og ufattelige mengder sorg, men også hat til en man står svært nær. Tragedie fordi ulykken også omfatter svik.
Det er vanskelig å fatte hva Liselotte og søsknene har vært gjennom, ikke minst på det følelsesmessige planet, men det er viktig å lytte. For tragedier som dette har skjedd før, og de kommer til å hende igjen, og da med nye offer, pårørende og venner.


3. august 2010





denne bloggen har tatt pause


skriver fortsatt jevnlig litteratur- og kunstkritikker for Stavanger Aftenblad
og kunstkritikker for Billedkunst, men disse vil ikke lenger bli lagt ut her


arbeider forøvrig mest med egne tekster





11. mars 2010

Kontrollert impulsivitet

Roar Werner Eriksen

Galleri Gann

publisert i SA 11/3/2001

Eriksen åpner opp for en ny dimensjon i kunstnerskapet sitt

Eriksens store malerier har, til tross for sin veloverveide komposisjoner og klare fargebruk, noe utvilsomt improvisasjonsmessig over seg. Det er som om de har blitt til i et eneste rasende angrep. Som om de har oppstått i en innbitt kamp mellom maleren og hans lerret. I de fineste maleriene inviteres vi, publikum, til å være vitne til og ta del i en eksplosiv kraftutfoldelse.

Innimellom Eriksens store og sterke abstrakte malerier dukker det uventet opp noen små portretter, og her kommer en ganske annen penselføring til syne. Gjennom mykere linjer kikker et vagt tegnet ansikt fram. Ingen av portrettene er konkrete avbildinger av gjenkjennelige personer, men de er like fullt i stand til å formidle menneskelige trekk. Disse bildene tvinger fram et annet blikk hos betrakteren.

Men det som overrasker aller mest i denne utstillingen, til en kunstner som tross alt er seg selv nokså lik, og som vi har sett utstilt en rekke ganger her i distriktet de siste årene, er en stor aluminiumsinstallasjon – for han har aldri tidligere vist oss skulpturelle gjenstander som dette. Skulpturen er utformet som en vegg, eller et glissent gjerde, laget av relativt tynne metallstenger. De er liksom lødd opp og tredd inn i hverandre som tynne greiner. Under metallformen ligger det en hau med hodeputer. Ved første øyekast ser putene ut som myke kontraster til den harde metallformen, men nei, det stemmer ikke helt. For de myke putene er buntet sammen med stramme tau og ligner egentlig mer på sandsekker enn på innbydende sengetøy. Slik får puteformene meg til å tenke på angrep og forsvar, på vannmasser som truer og på skitne skyttergraver – ikke på myk og uskyldig søvn og hvile. Og det aller merkeligste er at den store metallskulpturen får et preg av letthet i kontrast til de sammenpressede putene, slik skifter det harde og det myke roller i denne installasjonen. Aluminiumet blir lett og svevende, dunputene ligger som tunge steiner på bakken.

Det finnes klare innholdsmessige likheter mellom Eriksens mange malerier og utstillingens eneste skulptur, likevel; gjennom installasjonen tilfører han kunsten sin en ny dimensjon, han antyder også en mulig ny rute for sitt framtidige kunstnerskap.

1. mars 2010

Åndelighet og surrealisme

Hå gamle prestegard,

Rune Guneriussen

Til 7. mars

publisert i SA 19/2/2010

Vakker samtidsromantikk

Den blå timen, skumringstimen, er tiden rett etter solnedgang når jordoverflaten verken er fullstendig opplyst eller helt mørk. I overgangen mellom dag og natt får lyset en helt spesiell og nesten magisk kvalitet som til alle tider har fascinert billedkunstnerne. Det blå lyset har noe uvirkelig og drømmeaktig over seg, den blå timen er utgangspunktet for mange av Rune Guneriussens fotografier på Hå.

Til sammen vises 10 store fotografier i utstillingen. Bilder av lysende lamper i et halvmørkt landskap er et gjenomgangstema, skrivebordslamper på en eng, vegglamper i skogen og lysende globuser på stranden. Som for videre å illustrere prosjektet sitt har Guneriussen også laget en installasjon av lamper i utstillingsrommet.

I den romantiske kunsttradisjonen spilte farger og lys ofte en vel så viktig rolle som form, for 1800-tallets romantikere handlet billedkunst i stor grad om følelser, intimitet og åndelighet – altså om det vi kan kalle en følelsesestetikk, ofte ispedd en dose fortidsnostalgi.

I dag derimot, i dag gjelder det som oftest å holde de store følelsene på en armlengdes avstand, gjerne ved hjelp av ironi og teori. Det oppleves fort som litt naivt å hengi seg til følelser. Og vi, det dannede og velorienterte kunstpublikummet, har ofte problemer med å akseptere det vakre, og vi er slett ikke villige til å la oss hen(for)føre av kunstens skjønnhet sånn uten videre. Dette vet Guneriussen, og derfor forsøker han hele tiden å holde den blå timens melankoli i sjakk gjennom en humoristisk og surrealistisk lek med forholdet mellom natur og kultur. Kan man i det hele tatt komme i kontakt med naturens åndelighet gjennom en samling gamle Luxor lamper?

Kunstneren leker med det romantiske, men bevisst eller ubevisst viderefører han også tradisjonen. For det er faktisk den myke romantiske melankolien som sitter igjen i kroppen når jeg går ut av Guneriussens utstilling, det er bare å innrømme det - følelsene har tatt overhånd.

Alltid ensom

Michael Nyqvist: «Når barnet har lagt seg»

Selvbiografi

Oversatt av Astrid Nordang

192 sider

Cappelen Damm

publisert i SA 23/2/2010

Et selvbiografisk manus

Jeg er moren din, men ikke den ekte moren din (25) får Michael Nyqvist vite en varm sommerdag da hen er fem eller seks. De to, som han kaller far og mor, hentet ham på et barnehjem i Stockholm da han var bitteliten. Om sine biologiske foreldre får han ikke vite annet enn at moren er svensk og at faren er italiensk.

Michael Nyqvist er en av Sveriges fremste skuespillere, i Norge antagelig best kjent for sin rolle som Mikael Blomkvist i Stieg Larssons trilogi om Lisbeth Salander. «Når barnet har lagt seg» er Michael Nyqvists egen selvbiografi. Fortellingens drivkraft er den voksne Michaels jakt på sin biologiske far.

Som tekst har boka en interessant og uvanlig komposisjon, den har mer til felles med film og dramatikk enn med tradisjonell fortellende litteratur. Boka er konstruert omkring ulike scener, eller tablåer, som fortelleren går inn og ut av. Han utdyper i liten grad sine karakterer, her er få indre monologer som gir figurene dybde, han viser oss hva som skjer, og deretter blir det opp til oss å fortolke og analysere. De få gangene Nyqvist tvinges til å reflektere i lenger tid over seg selv blir han rastløs og aggressiv, og vi aner at han bærer på en stor skyldfølelse, uten at han noen gang avdekker noe han burde føle skyld for. Men kanskje er det så enkelt som at han føler skam for sin egen interesse for seg selv: Min historie er verken mer betydningsfull eller mer spennende enn noen annens… Jeg er bare en i rekken. (134)

Det komposisjonsmessige grepet får meg til å tenke at Nyqvist også plasserer seg selv i salen, sammen med oss som leser boka. At han rett og slett forsøker å forstå sitt eget liv gjennom å se det hele litt på avstand. Det er som om boka er et forsøk fra forfatterens side på å innta hovedrollen i sitt eget liv, og da må slutte med å se på seg selv som en i rekken, for for seg selv må man alltid også være unik og enestående.

Jakten på far kan tolkes som et forsøk på å fullstendiggjøre seg selv som menneske og karakter. Gjennom fortellingen framstiller Nyqvist seg selv som en som står utenfor fellesskapet, og kanskje tror han også at den eksistensielle ensomheten - og skamfølelsen som er knyttet til denne, vil forsvinne hvis han en gang blir innlemmet i sin egen biologiske familie og dermed helt i ett med seg selv. Sluttscenen mer enn antyder at så ikke vil skje.

Historien i boka er enkel og engasjerende, men språket knirker litt i sammenføyningene, det skyldes antageligvis både forfatteren og oversetteren. Det er utvilsomt den sceneaktige komposisjonen som er bokas sterkeste kort.

Fra a til å om Eilif Peterssen

Jan Kokkin: «Eilif Peterssen. Mellom stemninger og impresjoner»

Sakprosa

410 sider

Pax

publisert i SA 16/2/2010

En svært detaljert bok om Eilif Peterssens liv og virke

Med «Eilif Peterssen. Mellom stemninger og impresjoner» har kunsthistoriker Jan Kokkin levert en usedvanlig detaljert presentasjon av tegneren og maleren Eilif Peterssens (1852-1928) liv og virke. Mens bokas første del er biografisk orientert om Peterssens liv, er den siste delen strengt organisert rundt en verkkatalog som gir oss en tilnærmet komplett oversikt over alle Peterssens malerier, inkludert skisser og studier. I verkkatalogen er alle bildene gjengitt med tittel, teknikk, størrelse og hver sin lille verkhistorie som forteller om tidligere og nåværende eiere. Boka er rikt illustrert og inneholder i tillegg til verkregisteret både et personregister og en omfattende litteraturliste. Bokas første del er basert på mange hundre brev til og fra Eilif Peterssen, brev som i dag befinner seg i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling.

Eilif Petersen begynte sin malerkarriere i ung alder. Som mange av sine samtidige dro han utenlands for å studere og gå i lære hos tiden store mestre. Han var blant annet elev hos Gude i Karlsruhe i Tyskland, dro derfra til München hvor han tok opp i seg München-malernes brune koloritt. Etter Tyskland var han flere perioder i Italia, hvor han malte mer og mer utendørs og dermed fikk et nytt lys og nye farger inn i maleriene sine. Peterssen hadde en svært stor omgangskrets, og av dem han tilbrakte mye tid sammen med var Harriet Backer og Kitty Kielland. I 1888 giftet han seg med Kitty og Alexanders kusine Magda, og i tiåret som fulgte kom Jæren og Stavanger til å bli et fast sommersted for Peterssen, noe som resulterer i en rekke fine landskapsmalerier fra vår del av landet.

I følg Jan Kokkin kan vi se Eilif Petersen som en fornyer av jærmaleriet, han bygget videre på tradisjonen fra Gude, Ulfsten og Kitty Kielland, men brakte inn nye motiver og arbeidet i en mer moderne og impresjonistisk influert stil enn sine forløpere. I noen av bildene, som for eksempel «På utkikk», malt på Sele i 1889 (Bergen kunstmuseum), ser vi også tydelig inspirasjon fra P.S Krøyer, som Peterssen i en periode arbeidet sammen med. Som nevnt var Peterssen en allsidig maler, han malte i tillegg til landskaper også en rekke portretter, et av de beste er av Arne Garborg (1894, Nasjonalmuseet), men han portretterte også Kielland, Ibsen, Grieg, Bjørnson og en rekke andre av tidens berømtheter. Peterssen har også uført mange kirkemalerier og utsmykninger, deriblant altertavlen til Metodistkirken i Stavanger.

Kokkins hensikt med biografien om Eilif Peterssen er å kaste lys over kunstnerskapet og gi Peterssen en mer sentral plass i norsk kunsthistorie. Dessverre er det slik at bokas styrke også har blitt dens svakhet, alle detaljene og anekdotene fra de utallige brevene som siteres forstyrrer lesingen av bokas første del – informasjonsmengden er rett og slett for tett og stor. Den alminnelig interesserte leser vil i hovedsak være ute etter de store linjene; hvem var Eilif Peterssen som kunstner, på hvilken måte skilte han seg ut fra sin egen samtid, hvordan påvirket han sine etterkommere - osv. Dessverre forsvinner disse sentrale spørsmålene i virvaret av brever og sitater. Kokkin skriver innledningsvis at han henvender seg primært til kunsthistorikere, studenter, kunsthandlere og samlere, antagelig vil mange av leserne i denne gruppen savne dypere verkanalyseranalyser og en mer kildekritisk holdning enn det Kokkin her klarer å gi oss. Men mens bokas første del er for detaljert og full av anekdoter, kommer forfatterens grundighet virkelig til sin rett i bokas siste del. Verkkatalogen vil i all framtid fungere som et utmerket fundament for videre forskning på Eilif Peterssen og hans tid.

Å være seg selv lik?

Ali Smith: «første person og andre historier»

Noveller

190 sider

Oktober

publisert i SA 16/2/2010

En interessant lek med selvforståelser

Det hender at selvkontrollen svikter, at intime relasjoner forandrer vår måte å være oss selv på. Se for eksempel bare på den underlige alliansen som oppstår i Ali Smiths surrealistiske novelle «Barnet»: En kvinne er i butikken for å handle mat. Plutselig, etter å ha rotet litt rundt i noen hyller, oppdager hun at noen har satt fra seg et lite spedbarn i handlevogna hennes. Det var et nesten pinlig vakkert barn. Til tross for iherdige forsøk klarer ikke kvinnen å kvitt det ukjente barnet, alle tror at det er hennes, og ingen i butikken synes å mangle en baby. I kvinnens bil begynner det bittelille barnet plutselig å snakke, og ut av den vakre lille munnen ruller det en uendelig strøm av sjikanøse utsagn: Det er for jævlig. Asylsøkere tar jobbene og velferdsgodene våre, sa det blidt og selsomt. … Kvinner burde ikke jobbe i det hele tatt. Det er mot naturens orden. Og hva homoekteskap angår. Narr meg ikke til å le. Og så lo det lyst og vakkert liksom bare for meg … Jeg var forhekset. Jeg lo tilbake (37).

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg liker minst, vikar-morens selvforglemmelse, det lille barnets enorme egosentrisme eller min egen forhekselse (for leseren lar seg jo også fange inn av det lille barnets blå blikk på verden). Imidlertid kommer Smith oss til unnsetning og redder oss fra vår egen blindhet ved å la moren få tilbake selvkontrollen og kvitte seg med barnet. Kanskje ikke den mest opplagte løsningen på et dilemma som dette, men den fungerer! Innen hun kommer så langt har forfatteren imidlertid fått vist noen av oss at vi kanskje ikke er så etisk tilregnelige som vi liker å tro.

I mange av Smiths noveller handler det, som i denne, både om tiltrekning og avsky i mellommenneskelige relasjoner. Det handler om å miste seg selv i møte med andre, om å gjennomgå forvandlinger og om å finne tilbake til en litt forandret utgave av seg selv. Poenget med novellen, sier den fransk-bulgarske filosofen Tzvetan Todorov, er at den er så kort at leseren ikke rekker å glemme at den bare er litteratur og ikke livet selv. Dette er et poeng Ali Smith vet å utnytte.

Rolig hverdagslighet

Hå gamle prestegard,

Kirsten Opstad og Roald Sivertsen

Til 7. mars

publisert i SA 12/2/2010

En eksperimentell prosess som sannsynligvis har vært viktigere for kunstnerne enn for kunsten

Kirsten Opstad og Roald Sivertsen deler lerreter. Alle bildene i denne utstillingen, 29 stykker til sammen, har de arbeidet sammen om, dette til tross for at de egentlig har nokså ulike tilnærmingsmåter til maleriet; han arbeider vanligvis klassisk-figurativt, hun konseptuelt.

Resultatet av samarbeidet har blitt en serie mollstemte malerier, dominert av en skitten naturtone det kunne være fristende å kalle for potetfarge – et sted mellom grått og brunt. Alle arbeidene har et figurativt motiv, men komposisjonene er historisk sett utradisjonell, noen ganger er motivet bittelite, andre ganger fyller det det meste av billedflaten, noen ganger er figurene sentrert og samlet, andre gange er de spredt utover. Både farger og tema har et udramatisk hverdagslig preg: To personer ved et bord, en mann står på kjøkkenet og vasker opp, noen luker i en åker - osv. Gjennom farger og motiver gjenskaper de to kunstnerne en gjenkjennelig virkelighet.

Siden midten av 1990-tallet har det hverdagslige som tema eller motiv spilt en relativt stor rolle innenfor billedkunsten. Fokuset på det hverdagslige har ofte blitt forstått som et forsøk på å synliggjøre deler av virkeligheten som vi alle overser og tar for gitt, men som likevel fyller store deler av livene våre.

Likevel, til tross for det samtidige i Opstad og Sivertsens bilder, leder både tematikk og teknikk oss også å bakover i historien, til 1800-talls maleriet, for eksempel til Millet (1814-1875) og hans naturalistiske og realistiske bondelivsskildringer. Det kunne faktisk ha vært interessant å se denne formen for ikonografisk realisme, det vil si hverdagslivet slik det ses og oppfattes av kunstneren, bli fulgt opp og bearbeidet i enda sterke grad enn det som allerede gjøres i denne utstillingen.

Det er mye fint i Opstad og Sivertsens malerier, men også en del uforløst stoff, kanskje som et resultat av det uvanlige samarbeidet? Jeg kan forstå at det har vært en interessant prosess for de to kunstnerne å male sammen slik de har gjort det her, men jeg tror ikke nødvendigvis de endelige kunstverkene tjener på det, neste gang er det fint om vi kan få se dem på hver sine lerreter.