Kaffeslabberas

UTSTILLING

Hå gamle prestegard, «Take away» Brit Dyrnes og Arild Juul

Til 27. februar

publisert i SA 15/2/2011

«Take away» er en velprodusert, velorganisert og velpresentert utstilling. Likevel tviler jeg på at den faktisk innfrir de utfordringene den stiller til seg selv.

La oss ta det skritt for skritt.

Brit Dyrnes og Arild Juuls utstilling består av en rekke plater på sokler, det ser ut som bordplater. På hvert bord er det plassert dekketøy, vi ser kopper, asjetter, kanner og mugger. Noen av bordene er velorganiserte, andre viser et salig rot. Det vil si, vi ser ikke serviset, for dette er tildekket av noe hvitt som har formet seg etter underlaget, det kunne ha vært flytende porselen eller et stoffstykke, men viser seg å være hard og blank hvit plast.

I den fine katalogen som følger utstillingen, som for øvrig først ble laget for galleri Ram i 2009, skriver kunsthistorikeren Knut Astrup Bull godt og informativt om utstillingen. Han tar for seg kaffens historie og kafékulturens utvikling fra 1600-tallet av og fram til i dag, han konkluderer med at dagens take-away kultur har ødelagt mye av kaffens sosiale funksjon.

Utstillingen presenteres som konseptkunst, og skal den også vurderes som dette må man i anmeldelsen legge vekt på ideene bak kunsten, ikke utelukkende på utførelsen. Og det er her min tvil kommer inn.

Konseptuel kunst skal vurderes i forhold til hvilke intellektuelle prosesser den setter i gang, hvilke analyser den inspirerer til. Den konseptuelle kunsten stiller ofte spørsmål ved kunstens vesen, dette er imidlertid ikke det mest sentrale spørsmålet i denne utstilling. For her er fokuset plassert på endringer i mellommenneskelige relasjoner. Hva skjer med samtaler og samvær når vi ikke lenger samles rundt et bord for å drikker kaffe sammen? Denne utstillingen skal, ideelt sett, få betrakteren til å reflektere omkring historiske og kulturelle samfunnsendringer.

Men her går ting galt for Dyrnes og Juul, for de gir oss ikke rom for egne tanker, de har allerede kommet fram til et svar på sitt eget spørsmål, et svar som er kort og bombastisk: slutter vi med sosiale kaffeslabberaser legger vi samtidig lokk på en viktig arena for menneskelig samhandling. Utstillingen blir dermed en påstand, den presenterer en udiskutabel sannhet – den inspirerer verken til analyser eller refleksjon; alt er allerede sagt.

Resultatet blir en estetisk tilforlatelig sørgesang over noe som engang fantes – men, intellektuelt sett, er denne utstillingen nokså tom for utfordringer.