4. juni 2008

et godt år

Stavanger kunstforening,
Kunstskolens avgangsutstilling
Til 15. juni


En utstilling som gir grunn til optimisme til tross for rikelig med dyster tematikk

De 20 studentene som nå stiller ut i Stavanger kunstforening har tilbrakt de siste to årene som elever ved Kunstskolen i Rogaland. For noen er Kunstskolen en forskole, et første skritt i retning av en profesjonell kunstnerkarriere; er du dyktig kan du kanskje klare å bruke Kunstskolen som et springbrett for videre studier ved et nasjonalt eller internasjonalt kunstakademi - men så lenge man er elev ved Kunstskolen befinner man seg i startgropa, og jeg hadde derfor skrudd ned forventningsnivået en smule foran denne utstillingen. Men se, Kunstskolens avgangsutstilling er langt bedre enn hva jeg hadde forventet.

Over det brokete mangfoldet som utstillingen byr på hviler det en form for insisterende konsentrasjon, de unge kunstnerne har noe på hjertet. Flere av arbeidene reflekterer over private og politiske problemer, gjerne også over det private som politisk. Dette handler om ansvar, om etikk, og om å se seg selv som del av en åpen og kompleks verden.

Cathrine Einarssons «Familien samlet» viser oss et forstørret familieportrett utført i enkle plastperler. Portrettet er stort, perlene bitte små, og det må ha tatt uendelig lang tid å gjenoppbygge den lille familien. De uskyldige perlene får en helt ny kvalitet gjennom dette prosjektets størrelse og innhold, perlearbeidet har gått fra å være et hyggelig tidsfordriv til å bli et sosialpolitisk utsagn – går det i det hele tatt an å rekonstruere en familie som har gått i oppløsning? Kan hende har Einarsson hentet inspirasjon fra den amerikanske kunstneren Liza Lou som virkelig har drevet det langt innenfor perlekunsten.


Marianne Løvviks kunst er tydelig politisk. Hun setter spørsmål ved nordmenns selvforståelse, og myten om Norge som fredsnasjon. Hun er ikke den først som kommer med kritiske bemerkninger av denne art, men hennes arbeider er solide og gode, og plasserer seg derfor fint inn i en kritisk tradisjon. Hun forholder seg grundig og selvstendig til dagsaktuelle problemstillinger uten på noen måte å kompromittere den kunstneriske siden ved arbeidene sine.
I Bente Olsens malerier settes den norske identiteten i spill gjennom en serie 17. mai bilder. Hva er det vi feirer? Hvem feirer? Hvorfor? Godt å se at det ennå finnes dem som har lyst til å utfordre det tradisjonelle figurative maleriets muligheter både formalt og tematisk. Det skal bli interessant å se hvordan Olsen klarer å utvikle seg som maler.
Tor Thidesen har laget et plastposearbeid med tittelen: «Do you like human beings she said, no I said, I think I hate them», han fortjener utvilsomt premie for utstillingens fineste tittel. Igjen ser vi hvordan det private blir politisk. Vårt personlige forbruk er ikke en privatsak, våre handlinger har betydning for verden, med hvilken rett forbruker vi så uendelig mye mer enn andre?



Denne kritikken kan dessverre ikke kommentere hvert enkelt arbeid, men mange arbeider bærer en lignende kraft og styrke som de allerede nevnte verkene. Jeg oppfatter dette som en fin og reflektert modenhet, til forskjell fra narsissistisk selvfokusert show-off som vi litt for ofte ser både hos eldre og yngre kunstnere. Det er fint å ta del i andres engasjement slik vi gjør i denne utstillingen.

Neida, Kunstskolens avgangselever skuffer ikke! Forhåpentligvis vil vi møte mange av dem igjen etter ytterligere kunststudier.

publisert i SA 4/6-2008