Sentrale periferier

UTSTILLING

Hå gamle prestegard, «Loss and Locality» videoarbeider av Farhad Kalantary, Heike Baranowsky og Inger Lise Hansen

Til 27. februar

publisert i SA 15/2/2011

Et stort lerret lent inn mot en vegg, et gråmalt gulv, tildekkede vinduer – slik er stallen på Hå med enkle grep omgjort til et godt visningsrom for film. På lerretet vises Farhad Kalantarys «Another September» (2006). Det gjennomgående motivet i den seks minutter lange filmen er korn, vi ser det som gjennom et forstørrelsesglass, og vi betrakter det på litt lenger avstand. Vi er i Iran, det er september, innhøstingstid. Vi ser korn i et fat av metall, en bonde skufler strå og aks opp på en tilhenger. Kornet er som gyllent gull, himmelen er stor og blå.

Farhad Kalantary er født i Iran, han har utdannelsen sin fra USA, men er nå bosatt i Norge. Han sier selv om «Another September» at den viser et sterkt ønske om å komme tilbake til en bestemt tid og et bestemt sted, til sin barndoms Iran. For Kalantary tematiserer filmen med andre ord en lengsel uten lise. Selv opplever jeg filmen på en ganske annen måte. Jeg fanges av rytmen som fargene og formene i filmen skaper gjennom repetisjoner og brudd. For meg er denne filmen langt mer poetisk enn narrativ, det ligger ingen opplagt historie i verket. Ikke dermed sagt at den ikke kan handle om hjemlengsel, slik den åpenbart gjør for kunstneren selv, men dette er bare en av mange mulige tolkninger.

Jeg liker verkets åpenhet, jeg liker at vi kan se og forstå denne filmen på ulike måter alt etter hvem vi er og hva vi har erfart. 

Neste rom presenterer oss for tyske Heike Baranowskys «Schwarm» (2005). Vi ser mengder av småfugl i svev mot en fargeløs himmel. Fuglene flyr i flokk, men flokkens formasjon endrer seg til stadighet i det fuglene hele tiden grupperer seg på nye måter. Baranowskys film er vakker på en minimalistisk, og når sant skal sies - litt kjedelig måte.

For meg er Inger Lise Hansens «Travelling Fields» (2009) denne utstillingens absolutte høydepunkt. Hansen viser oss verden snudd på hodet - bokstavelig talt – i det hun kjører filmen sin opp/ned.

Den ni minutter lange filmen «Travelling Fields» er filmet på Kolahalvøya. Hansen viser oss et ødeland uten mennesker og dyr. Landskapet er definert av en form for ikke-arkitektur i form av uferdige byggverk og parkeringsplasser uten biler. Strømledninger er strukket ut mil etter mil mellom – ingenting. Jorden er brun og tørr, master av stål og søyler av betong peker nedover i det snudde bildet. Himmelen blir et hav og de uferdige byggverkene blir til båter uten mål og mening.

Selv om stedet er konkret, vi vet at filmen er tatt opp i Murmansk, gir opp/ned projeksjonen det hele et surrealistisk preg. Det er som om vi befinner oss på en fremmed klode, eller langt inne i et av De Chiricos metafysiske malerier, eller, siden vi tross alt har med film å gjøre, i en av Michelangelo Antonionis 1960-talls filmer. «Travelling Fields» er uhyggelig vakker.

Det finnes ingen rød tråd i denne utstillingen, ingen opplagt fellesnevner, likevel fungerer de tre filmene utmerket godt sammen. Gjennom en god montering har hvert og ett av prosjektene blitt gitt rikelig med plass til å tale for seg selv, uten å komme i konflikt med de andre arbeidene.