6. januar 2011

Besatt av kjærlighet


Orhan Pamuk: «Uskyldigheten museum»
Roman
656 sider
Gyldendal
Sigrun Hodne tekst
Publisert i SA 6. januar 2011
En temmelig lang og høyst ordinær fortelling

I sentrum av romanen «Uskyldigheten museum» finner vi en kjærlighetsintrige: Kemal, en tretti år gammel mann, forelsker seg i 18 år gamle Füsun bare et par uker før han skal forlove seg med Sibel. Året er 1975 og vi befinner oss i Istanbul. Kemal og Sibel, som begge er utdannet i vesten, tilhører byens økonomiske og kulturelle elite. Den 12 år yngre Füsun kommer fra fattigere kår, men synes likevel å ha hatt en vestligorientert oppdragelse.

I starten av boka, i det Kemal er i ferd med å innlede sitt seksuelle forhold til Füsun, ser Kemal på seg selv som verdens lykkeligste mann. Han skal gifte seg med en vakker og smart kvinne og få en yppig ung elskerinne med på kjøpet. Selv formulerer han seg slik: Dette betydde altså at Gud hadde skjenket meg den umoralske maskuline lykke det er å kunne leve i et hemmelig og intenst forhold til en vakker, tiltrekkende og utemmet pike samtidig som man deler alle gledene ved et lykkelig familieliv med en velutdannet, kultivert, intelligent og vakker kvinne – denne lykken hadde Gud skjenket meg uten å forlange noe til gjengjeld. Men så, i det han faktisk forlover seg med Sibel, bryter Füsun all kontakt med ham – og Kemal går fra topp til bunn. I et forsøk på å finne tilbake til Füsun samler han sammen alle slags gjenstander som kan minne ham om henne og tiden de hadde sammen. Sakte men sikkert omskapes leiligheten hvor de hadde stevnemøtene sine til et Uskyldighetens museum.

Kemals historie er både et individuelt og et kollektivt portrett. Istanbul har til alle tider har vært en arena for kulturelle, religiøse og ideologiske motsetninger, de samme motsetningene som Kemal i denne romanen lever ut på et personlig plan. Konflikten mellom et østlig og et vestlig perspektiv finnes både i samfunnet og internalisert i Kemal selv.

Det mest bemerkelsesverdige ved «Uskyldigheten museum» er imidlertid ikke historien, men formen. Fortellerens intensjon er nemlig ikke å skrive en roman, men å lage en utstillingskatalog, en katalog til Uskyldighetens museum.

Slik jeg ser det har Orhan Pamuk verken lykkes spesielt godt med innholdet eller formen denne gangen. Kjærlighetsintrigen i romanen er uhyre konvensjonell. Den kan minne om en Lolita-historie, selv om aldersforskjellen mellom Kemal og Füsun ikke er mer enn 12 år. Men fortellingen mangler lolita-historienes  driv og intensitet, og den strever med å gi sine karakter et interessant liv. Ironien er ikke smart nok, og humoren sjelden veldig morsom. Heller ikke formmessig lykkes forfatteren. Innimellom ser vi spor av metakommentarer; fortelleren henvender seg direkte til leseren eller kommenterer på sitt eget stoff, og et par steder i boka dukker en kjedelig og arrogant fyr ved navn Orhan Pamuk opp. Men disse små hendelsene er ikke tilstrekkelige til å skape en ukonvensjonell roman, det formmessige eksperimentet er altså langt fra gjennomført, Pamuk kunne med fordel ha gått mye mer drastisk til verks. 

Nobelprisvinneren Orhan Pamuk har med romanen «Uskyldigheten museum» gitt oss en nokså langtekkelig og høyst ordinær bok.  

Ingen kommentarer: