20. februar 2009

19. februar 2009

Kenneth Varpe

et kort intervju ligger her

Et eget rom

Anmeldelse av utstillingen 5 med Anne Helen Robberstad, Kathrine Dille, Magny Tjelta Jaatun, Cathrine Gilje og Liv Eiene
teksten finnes her

Mestermøte

Pahr-Iversens nye arbeider inneholder, til tross for tematikken, en imponerende livskraft


publisert i Stavanger Aftenblad 7. februar

«Mestermøter» kaller Den Norske Bokklubben en serie hvor framtredende samtidskunstnere illustrerer litterære klassikere - akkurat slik Kjell Pahr-Iversen gjør i sin nye utstilling i Stavanger Kunstforening. Og det er på alle måter snakk om et mestermøte når Pahr-Iversen møter H.C. Andersen.

To saler er satt av til denne utstillingen, i den ene vises store malerier, i den andre mindre tegninger og akvareller, slik får vi en fin anledning til å se litt av bredden i Pahr-Iversens kunstnerskap.

Pahr-Iversens billedrom har alltid vært symbolsk, i den forstand at bildene hans henviser til en dypere mening og til forhold som det ikke nødvendigvis finnes et språk for. I denne utstillingen står døden sentralt. Vi ser det tydelig og konkret i alle tegningene og akvarellene som tematiserer H. C. Andersens død, i arbeider som «Budet om død», «Poeten dør» og «H.C. Andersen og fergemannen», men det finnes også et dødsbudskap i den mer abstrakte maleriserien «Lille Idas blomster». Maleriene tar utgangspunkt i Andersens eventyr «Den lille Idas blomster», som handler om en liten pikes møte med naturens forvandling fra liv til død, og om troen på muligheten for nytt liv.

Hos Pahr-Iversen er overgangen fra liv til død full av besvergelse og kraft, fargene lyser og strekene er brå og skiftene, noen ganger på en ganske aggressiv måte. Vi er så absolutt ikke vitne til en stille og rolig død, snarere er det som om det er her, i overgangsfasen, at det virkelige livet finner sted. En transformasjon som samtidig både rommer smerte og lykke. I maleriene skapes denne stemningen gjennom bruk av komplementære farger som spilles ut mot hverandre samtidig som hurtigheten i streken gir flaten rytme og musikalsk klang. I de mindre arbeidene er dynamikken i streken og perspektiveringen viktige elementer.
Til tross for tematikken er det ingen tvil om at det er livslyst i Pahr-Iversens arbeider, et jublende overskudd, men også en urovekkende kraft, en intensitet som truer med å oppsluke betrakteren. Nettopp her i dette spenningsfeltet ligger denne utstillingens store emosjonelle og intellektuelle verdi.

Rådville skisser

Anmeldelse av Runi Langum i Kunstgalleriet
kritikken finnes her

3. februar 2009

Arne & Lars

Bryne Kunstforening, Per Odd Aarrestad
Til 15. februar

Håkon Bleken har sagt det slik: «Et gammelt menneske er mer eksakt og presist i uttrykket enn et ungt menneske». Etter å ha sett Per Odd Aarrestads utstilling er det lett å si seg enig

Arne

publisert i SA 2. februar 2009

Mange av oss kjenner Per Odd Aarrestad først og fremst som kirkekunstner. Han har utsmykket en rekke sakrale rom, nå siste den nye Frøyland-Orstad kirke på Jæren. God kirkekunst er like mye arkitektur som kunst fordi det handler om å skape rom. Et kirkerom skal bygge opp under og fremme både følelser og tanker, et kirkerom er preget av sterk symbolikk, det skal aktualisere en fjern mytisk fortid i en samtid full av moderne bilder. Å lage kirkekunst er med andre ord ikke en oppgave for amatører. En kirkekunstner må foruten sitt eget fag også være godt innlest på bibel- og kunsthistorie og ha god forståelse av arkitektur som teknikk og psykologi.

I denne utstillingen vises en del av Aarrestads kirkeutsmykninger fram gjennom bilder og plansjer. Rommene blir formidlet på en vakker og informativ måte, men vil man oppleve kunsten må man besøke de stedene den er. For dette er kunst som ikke kan skilles fra sine omgivelser.

Derfor er det tegningene, pastellene og tresnittene som er mest interessante i denne utstillingen. På et vis kontrasterer disse mindre arbeidene kirkekunsten, for mens utsmykningene er preget av dvelende presisjon i glass og tunge materialer, er tegningene og pastellene som flyktige, dansende skisser.

Lars

Av de fjorten mindre arbeidene som vises i utstillingene er det særlig portrettene «Lars I og II», «Fartein Valen» og «Arne Næss» som fanger blikket. Gamle værbitte ansikter, fulle av rynker og furer og levd liv, eksakte og presise. Mens Valen og Næss ser på oss med klare og skarpe øyne, er det som om Lars er i ferd med å gå i oppløsning, i ferd med å fjerne seg fra virkeligheten, løses opp i rent stoff. Som om tankene har forlatt ham. Fartein Valen ligner et mildt lite barn under alle rynkene, mens Arne Næss’ ansikt er som hogget ut av gråstein og norsk fjell og likevel fullt av liv. Et litt trassig blikk trenger seg inn i betrakteren.

Men den emosjonelle intensiteten har de to gruppene, kirkekunsten og papirarbeidene, felles - det finnes ingen lunkenhet i Aarrestads kunst.

kunstkritikk.no