samtidens historie

«Lights On, norsk samtidskunst»
Astrup Fearnley Museet for moderne kunst, Oslo
Til 23. mars

publisert i Stavanger Aftenblad 28. januar 2008

En ufokusert utstilling som ikke klarer å oppfylle sine egne intensjoner

Gjennom gruppeutstillingen «Lights On» har Astrup Fearnley som mål å vise oss den kommende generasjonen norske kunstnere. Museet har valgt ut til sammen 31 kunstnere, de aller fleste født på 1970-tallet. Et rom inne i selve utstillingen er forbeholdt fire eksterne gallerier, som benytter gjesterommet i tur og orden. Første galleri ut er det Oslobaserte Bastard.
To spørsmål melder seg i møte med «Lights On»: Hvorfor er Gardar Eide Einarsson og Matias Faldbakken representert med nesten like mange arbeider alene som de andre har til sammen? Og hvorfor har kuratorene valgt å vise disse to kunstnerne gjennom nesten fullstendig intetsigende og meningstomme arbeider? Faldbakken og Einarsson har fått mye oppmerksomhet i Norge de siste årene, de er allerede langt inne i de norske samlernes stuer, og kler neppe betegnelsen kommende generasjon. Det synes underlig at museet fokuserer på gammelt nytt når de nå skal vise oss hva som er up and coming.

Men det finnes også mange gode verk å vise til i «Lights On». To av dem tilhører galleriet Bastards utstilling i utstillingen. Lars Laumann har laget en subjektiv og spekulativ kulturanalyse med sterke konspiratoriske undertoner. Laumanns naivitet, som befinner seg på grensen til det patetiske, finner vi igjen hos flere yngre kunstnere, både nasjonalt og internasjonalt. Disse kunstnerne viser oss en verden uten hierarkier, en virkelighet hvor militære invasjoner, Dianas død og Britney Spears psyke er likestilte hendelser.

Bünning og Rühles verk «Fountain of Youth», en dusj pakket inn i plast hvor det strømmer ut tre tusen liter med helende gjørme fra Bad Freienwalde i Tyskland, er også et godt verk. Kan kunsten trekke veksler på gjørmens helende kvaliteter, eller er det bare møkk alt i sammen, egentlig?

I hovedutstillingen er Hjørdis Kurås vakre videoarbeider verdt å merke seg, selv om heller ikke disse er blant de aller ferskeste. Kurås studerer mennesket i naturen, ser på hvordan den ytre naturen er en del av en indre identitetskonstruksjon. Stille og rolig setter hun de mest intense følelser i sving.



Ikke alle kunstnere og verk kan kommenteres og kritiseres i en utstilling så omfattende som denne, men et siste navn må nevnes: Ole Martin Lund Bø, ikke utelukkende fordi han kommer fra Stavanger, men fordi hans installasjon er blant de aller beste på utstillingen. Han har slengt en stor mengde planker i et hjørne av gallerirommet, de står på kryss og tvers, helt uten spiker eller andre synlige festeanordninger. Over plankehaugen er det skrevet: deceptive outward appearance, du ser det kun fra en bestemt vinkel. Det hele er veldig enkelt og samtidig forferdelig komplisert, og først når du får tenkt deg om blir du klar over verkets makt. Det bestemmer selv hvilken plass det skal betraktes fra, teksten kan kun leses fra et helt bestemt punkt i rommet. På en skrikende taus måte tar Bøs plankerot rommet i besittelse. Til tross for store formmessige forskjeller er det en idemessig forbindelse fra dette verket til arbeidene Lund Bø viste i Galleri Opdahl tidligere i vinter. Det handler mye om usynlige maktstrategier.


Jeg dro til Oslo med en forestilling om at det var en god ide av Astrup Fearnley Museet å vise oss ny norsk samtidskunst i en kollektivutstilling. Nå er jeg slett ikke så sikker lenger. Det samtidige lar seg ikke fange i visninger som dette, det samtidige er en flyktig størrelse, i «Lights On» er det allerede skapt en historisk distanse gjennom kuratorenes utvelgelsesprosess. Og hva sier utvalget oss egentlig om norsk kunst nå? At det handler mye om Einarsson og Faldbakken? At også kunstnere er opptatt av kultur og natur? At mange norske kunstnere har en forkjærlighet for tre? Det hele blir for sporadisk og fragmentert til å gi meg noen ny innsikt.

Vil du holde deg orientert om den kommende generasjonen kunstnere, må du faktisk ta deg den tiden det tar å følge med på hva som til enhver tid vises i landets forskjellige små ikke-kommersielle gallerier – alt annet er historie.

Kort og godt om norsk funkis

Lars Aarønæs: «Norsk funkis»
J. M. Stenersens forlag, (2007)

publisert i Stavanger Aftenblad 19. januar 2008

En velskrevet innføring i funksjonalismen som periode og formspråk

Jeg har lest en del arkitekturbøker i løpet av livet, men ingen av dem har – rent språklig sett - vært så godt fortalt som Aarønæs’ «Norsk funkis». Fagbøker og essay kan man lese av ulike grunner, noen ganger skal man bruke dem i arbeidssammenheng, andre ganger vil man vite mer for fornøyelsens skyld. Aarønæs henvender seg til begge lesergruppene, men kanskje aller mest til dem som ennå ikke kan sin arkitekturhistorie på rams. Språket er lett og godt, informasjonen er seriøs og grundig, og billedmaterialet, som Jiri Havran har hatt ansvaret for, følger hele tiden teksten på en utfyllende måte. Boka avsluttes med en ordliste som forklarer fagterminologien som brukes, og den har et stikkordsregister som gjør at den kan fungere som oppslagsverk.

«Norsk funkis» begynner med en introduksjon til begrepet funksjonalisme, og plasserer begrepet og den arkitektoniske retningen det etter hvert kom til å benevne, i en historisk sammenheng. Forfatteren klarer å skrive kort og engasjerende om alt fra strebebuer til armert betong.

Europa danner et bakteppe, men det er norsk arkitektur som står i sentrum. Aarønæs framhever noe som han anser for en særnorsk variant av funksjonalismen, en egen menneskelighet: «Denne dimensjonen krever en modernisme som fortsatt er i stand til å være personlig, skifte uttrykk – og være funksjonell. »

Største delen av boka er en viet de mest sentrale funksjonalistiske byggene, reist mellom1927 og 1940. De fleste eksemplene i boka er fra Oslo, men andre byer er også nevnt. Stavanger er representert med to bygg, Telebygget (1938), tegnet av Sverre Brandsberg-Dahl og Gustav Helland, og Enebolig på Stokka (2001) av Haga & Grov.

Haga & Grovs enebolig er et bygg fra vårt årtusen, og har en rekke byggtekniske egenskaper som var ukjente for de klassiske funksjonalistene, men i følge Aarønæs har dette bygget også videreutviklet en rekke av funksjonalismens kvaliteter: enkle flater, store vindusåpninger og en formmessig enkelhet knyttet til bruk snarere en dekor.

Boka avsluttes med en fin presentasjon av Opus arkitekters «Prosjekt Paradis» i Sveio. På en god måte lar forfatteren dette prosjektet oppsummere grunntankene bak funksjonalismen og vise hvordan ideene kan videreføres og videreutvikles på gode måter i dag og i tiden som kommer.

Funksjonalismen - en kjærlighetssaga

Wenche Findal: «Funksjonalismens boliger»
Pax Forlag (2007)

publisert i Stavanger Aftenblad 19. januar 2008

En uforbeholden og litt for lite kritisk hyllest til funksjonalismens skjønnhet

Findals bok er en hyllest til funksjonalismens skjønnhet, selv formulerer hun det slik: «Både fagfolk og legfolk som betrakter seg selv som moderne, har en forkjærlighet for funksjonalismens estetikk og praktiske komfort.»

Arkitekturhistorisk knytter Findal funksjonalismen til det moderne, men hun påpeker også et mulig paradoks: Funksjonalismen hadde opprinnelig et sosialistisk utgangspunkt, samtidig som den i Norge endte opp med å bli det kulturelle borgerskapets foretrukne stil. Et av hennes anliggender med boka «Funksjonalismens boliger» er å utvide tilhengerskaren, hun vil åpne opp funksjonalismen også for dem som ikke tilhører borgerskapet, hun ønsker å opplyse Gud og hvermann om funksjonalismens enkle skjønnhet. Og hun ønsker å fortelle modernismens historie ut fra boligen som bygningstype.

Fra en innledning om funksjonalismens framvekst generelt går forfatteren over til å konsentrere seg om boligen spesielt. Hun belyser ytre form aspekter og interiørmessige detaljer, og setter hele tiden norske eksempler sammen med utenlandske forbilder. Hun studerer vinduer, dører og altaner, går inn i kjøkken, bad og soverom. Hun tar en kikk på det meste. Alt følges opp av et godt illustrasjonsmateriale. Boka avsluttes med ordforklaringer, litteraturlister og register. Avslutning må framheves fordi disse siste nødvendige sidene ennå ikke er en selvfølge i norske sakprosabøker.

Lykkes hun med prosjektet sitt, med å utvide funksjonalismens supporterskare? Det er vanskelig å si – for sammenlignet med Aarønæs har Findal en mer akademisk stil, en stil typisk for det kulturelle borgerskapet som allerede, i følge forfatteren, er svorne tilhenger av funksjonalismen. Findal nevner så vidt at funksjonalismen har blitt kritisert for å være både elitistisk og antihuman, i tråd med sin akademiske stil kunne hun med fordel gått lenger inn i denne problematikken. For det er nok ikke nødvendigvis sant at alle moderne mennesker har en «forkjærlighet» for funksjonalismen.
Hennes andre mål, å vise oss funksjonalismen med utgangspunkt i boligen, lykkes hun imidlertid svært godt med. Gjennom hennes bruk av hjemmet som eksempel blir arkitekturhistorien knyttet til et sted som vi alle har et forhold til.

Californication

Tommie Wilhelmsen: «Tommie Wilhelmsen 1-14»
Sakprosa
Mono forlag (2007)

Et interessant og viktig forsøk på å utvide den skandinaviske arkitekturens kanon

De fleste av dere som blar i denne boka, kommer utelukkende til å se på bildene, sier arkitekt og forfatter Tommie Wilhelmsen. Jeg tror han har rett, men vil på det sterkeste oppfordre dere til også å lese, for Wilhelmsen skriver godt om arbeidene sine, og det er slett ikke den samme fortellingen som skapes i tekst og bilder. Leser du teksten får du rikelig med provoserende påstander med på kjøpet.

I boka «Tommie Wilhelmsen 1-14» presenterer Wilhelmsen fjorten bygninger. Han stiller seg lagelig til for hogg, med å si ting som: Filmer viser arkitektur bedre enn seriøse arkitektbøker… eller: det skandinaviske hus har konstruksjonsmessig tydelighet som ideal - jeg ser på det skjulte som verdifullt. Å forkaste den skandinaviske tradisjonen og de store modernistene til fordel for amerikansk Hollywood-film, er å vise fingen til det etablerte arkitektmiljøet, både lokalt og nasjonalt. Men så innrømmer også forfatteren at han har strevd en del med å se ting på sammen måten som arkitekter flest, bli rettroende – kunne man kanskje si.

Å skrive, på den måten Wilhelmsen gjør, er et modig grep. Han har valgt en essayistisk stil, en stil som sier en del om husene han har tegnet, men vel så mye om forfatteren selv. Han utleverer sine helt personlige tanker om arkitektur. Det kan virke enkelt - og kanskje til og med litt flåsete, men lytter du til det han sier vil du legge merke til at han på ganske grundig vis utfordrer det som han oppfatter som en hegemonisk tenkning blant dagens arkitekter. Han utfordrer kanon.

Men hva så med husene hans, er dette god arkitektur? Mitt svar er tja, det er vanskelig – kanskje umulig - å vurdere byggekunst utelukkende på bakgrunn av bilder i en bok. Bildene er fine, det er det ingen tvil om, men i denne boka er det den andre historien, den som finnes i teksten, som er den mest interessante.

«Tommie Wilhelmsen 1-14» gir leseren mye å tenke på, mye å være uenig i - og nettopp derfor er dette en god bok. En norsk arkitekturbok som har kraft til å provosere og leve videre etter at siste side er lest, det er slettes ikke hverdagskost i det norske bokmarkedet.

Kunstkritikk og habilitet i 2008 – en oppfølger

Trond Borgen har selvfølgelig helt rett i at det er uheldig for oss som kritikere at Stavanger Aftenblad er sponsor for Stavanger2008. Stavanger Aftenblads tilknytning til 2008, sier Trond Borgen, gjør at det kan stilles spørsmålstegn ved kritikernes integritet og habilitet. Med andre ord, leserne kan mistenke oss for ikke å trekke frie og selvstendige konklusjoner i våre anmeldelser, for å være inhabile, fordi Stavanger Aftenblad har en økonomisk interesse i Stavanger2008. For oss som skriver kritikker er lesernes og kunstnernes tillit helt avgjørende. Som Borgen nevner rammer denne vanskeligheten ikke bare oss kunstkritikere, dilemmaet gjelder også på alle andre områder innenfor kunstfeltet: musikk, teater, dans osv.

Det finnes minst to løsninger på problemet. Det ene er å gjøre som Borgen, melde seg av 2008 kritikkene, det andre er å gjøre som meg; å skrive kritikker med visshet om at ens egen habilitet som kritiker vil være i ekstra fokus i alle saker som gjelder Stavanger2008.

Jeg har valgt den siste, og mer pragmatiske løsningen, fordi jeg, etter å ha vurdert saken, har kommet fram til at det er et større problem om Stavanger Aftenblad ikke inneholder kritikker av noen av 2008 arrangementene, enn at min habilitet kommer under diskusjon. Å forholde seg taust til Stavanger2008s arrangementer vil ramme den offentlige debatten om dette året på en særdeles negativ måte. Noen kunstteoretikere vil hevde at kunsten får liv gjennom debatten omkring den, å holde munn vil derfor være en måte å ta livet av kunsten på. Muligens er dette en ekstrem påstand, men at kritikk og debatt utvider kunstfeltet slik at det angår flere av oss, bør det kunne være mulig å hevde. Spørsmålene om min habilitet må jeg og mine lesere være villige til å diskutere underveis.

Som kunstkritiker jobber jeg frilans for Stavanger Aftenblad. Det vil si at jeg ikke er ansatt i avisa, men selger dem mine tekster, slik som jeg også selger tekster til andre medier som for eksempel Billedkunst, Morgenbladet og kunstkritikk.no. Som selvstendig skribent er min integritet av aller største betydning, det er min egen faglige kompetanse og troverdighet jeg lever av. Blir min integritet trukket i tvil vil dette sannsynligvis ramme meg langt mer enn det vil ramme Stavanger Aftenblad.

Jeg tror at det er mulig å gjøre en god jobb som selvstendig og uhildet kritiker også i 2008, på tross av Aftenbladets sponsoravtaler med Stavanger2008. Jeg anser meg ikke å være forpliktet på noen som helst måte verken overfor Stavanger Aftenblad eller Stavanger2008. En kritikers rolle handler alltid om å forsøke å stille seg selv utenfor. Mine forpliktelser er rettet mot kunsten og leserne, det er i feltet mellom disse to størrelsene jeg jobber.

Sigrun Hodne