Et karikert tidsbilde
publisert i SA 3. febr 2011
De første hundreogsyv sidene av John Erik Rileys roman «Heimdal, California» er et sant mas. Det hele starter med noen sider i bitteliten skrift fulle av koder, symboler og halvferdige setninger, som man først tenker at ikke skal leses, fordi de i grunnen minner mest om praktiske beskjeder sendt fra forlaget til trykkeriet, men som ved nærmere ettersyn, det vil si i tilbakeblikk, likevel viser seg å være knyttet til bokas innhold.
Deretter kommer en kort prolog hvor romanens hovedperson, en norskamerikansk matkjendis ved navn Balder Mehamn, gjennom oppstykket tale får fortalt oss at han befinner seg langt inne i et psykisk sammenbrudd, men ikke lenger inne enn at han likevel i grove trekk får fortalt oss hvem han er – nå. De resterende 800 sidene bruker forfatteren på å nøste opp Mehamns fortid. «Heimdal, California» er Balder Mehamns historie.
Som nevnt, de første sidene av denne boka er virkelig ikke til å spøke med, men så er det noe som løsner, på siden 107 er vi tilbake i 1975, det året Balder Mehamn blir født, vi er kommet fram til et holdepunkt som alle de andre opplysningene vi har fått kan kobles sammen med. Ikke dermed sagt at alt heretter blir enkelt og greit, for Balder Mehamn er et psevdonym, og hva vår mann faktisk heter er et spørsmål uten svar, for akkurat som han ikke har noe egentlig hjemsted, har han heller ikke et egentlig navn, eller en egentlig og sann identitet. Balder Mehamn er et barn av vår tid, av det fiktive, av tv og internett, en tid hvor man kan risikere å vite alt om et menneske uten noen sinne å ha vært i fysisk berøring med det.
«Heimdal, California» er rett og slett en bok om hva det vil si å være menneske i vår tid. Den er et tidsbilde. Balder Mehamn kan, hevder Finn Skårderud, (og her snakker vi ikke om den faktisk eksisterende psykiateren Finn Skårderud som vi alle kjenner gjennom massemedia, men om en fiktiv romankarakter ved navn Finn Skårderud), «betraktes som et symbol for visse tegn i tiden».
For litteratur kan, i motsetning til all verdens forskning og vitenskap, tillate seg nettopp dette; å la et enkelt individ bli symbol for en hel tid. Det sentrale spørsmålet til «Heimdal, California» blir derfor om Balder Mehamn fungerer som symbol?
«Heimdal, California» er en roman satt sammen av en rekke ulike teksttyper, den består av e-poster, postkort, intervjuer, blogger og mer tradisjonell narrativ prosa. I tillegg finnes det i siste del av boka en rekke sort/hvitt fotografier. Balder Mehamn er norskamerikaner, og som for å understreke den doble nasjonaliteten har Riley valgt å skrive boka delvis på norsk og delvis på engelsk. Noen karakterer snakker utelukkende et av språkene, mens andre veksler mellom de to, gjerne midt i en setning. Riley eksperimenterer også en del med rim, rytme og gjentakelser av enkeltord og uttrykk. De iterative eksperimentene fungerer bedre enn den oppstyltede språkvekslingen.
«Heimdal, California» synes både stilistisk og innholdsmessig sett å være inspirert av en gruppe forfattere knyttet til det anerkjente amerikanske litteraturmagasinet McSweeney’s. Sentrale skikkelser i dette miljøet er forfattere som Dave Eggers, Rick Moody, Georg Saunders og den nå avdøde David Foster Wallace. For et par år siden ble Rick Moodys «Right Livelihoods» omtalt som «a symbolic reaction to the crisis of instability in American identity today», beskrivelsen synes også passende på Rileys bok.
Men tilbake til poenget: Fungerer Balder Mehamn som symbol? Det finnes et par forutsetninger som må innfris – Mehamn må virke troverdig som figur og leseren må kunne akseptere ham som en representant for en større tendens i tiden. Mitt svar på spørsmålet er både ja og nei. Jeg tror på Mehamns tidlige historie, til tross for at denne er full av mystiske, hemmelige organisasjoner og identitetsskifter, alt dette er så bra skrevet fram at det til tross for mange fantastiske elementer blir troverdig innenfor romanens rammer. Jeg tror imidlertid ikke på den hippe kjendisen Balder Mehamn som vi møter i bokens åpningskapitler, eller – dersom jeg tror på ham aksepterer jeg ham ikke som en representant for en større tendens i tiden. Til det er han alt for karikert. Dermed, fordi han ikke fungerer som en representant for det allmenne, oppfatter jeg Balder Mehamns krise og fall først og fremst som en privatsak, den er i grunnen meg nokså uvedkommende.
På bakgrunn av Skårderuds vurdering av Balder Mehamn trekker bokens forteller følgende konklusjon: «Vi står alle i fare for å ende opp som Balder Mehamn – en fetert, arrogant, pengefiksert kulturnisse, uten kontakt med folk flest». Fortelleren har her et godt poeng, men advarselen hans vil kun fungere dersom jeg kjenner meg igjen i Mehamn, hvis jeg kan akseptere ham som en typisk representant for en tendens i vår tid, og det kan jeg altså ikke. Mehamns fall er og blir en privatsak. Dette, i tillegg til den enorme lengden, er mine hovedankepunkt mot «Heimdal, California».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar