30. mars 2011

Dekorativ pseudokunst

UTSTILLING
Galleri Sult, Richard Bentley
Til 03. april
Kult men ikke originalt
publisert i SA 28. mars 2011
Menneskets hodeskalle er et sentralt kunsthistorisk motiv som det er knyttet rikelig med symbolikk til. Fra og med middelalderen har kraniet symbolisert død og forgjengelighet, som i den latinske frasen: Memento mori – Husk at du skal dø. På slutten av femtenhundre- og begynnelsen av sekstenhundretallet utviklet det seg en egen sjanger kalt Vanitas-malerier, dette var stilleben som besto av en samling av objekter som alle symboliserte dødelighet, slik som for eksempel; klokker, brennende lys, såpebobler og visnende blomster. Hodeskallen hadde en sentral plass blant disse objektene.

Hodeskallen har vært benyttet som motiv helt opp til - og inn i - vår egen tid. I samtidskunsten har hodeskallen nådd sitt foreløpige symbolske høydepunkt, i det minste hva gjelder eksklusivitet, med britiske Damien Hirsts ”For the Love of God” (2007), en platinaskalle dekket med 8601 diamanter.

Nå for tiden synes det imidlertid som om hodeskallen er i ferd med å miste sin sterke symbolske verdi, i det den stadig oftere tar rollen som pynt. Først ble skallen tatt i bruk av mer eksperimentelle designere som Ed Hardy og Alexander McQueen, etter hvert kom de store tekstilkjedene på banen. Nå finner vi hodeskaller på alt fra sexy undertøy til barneklær.


Richard Bentleys kunst er full av hodeskaller. Hvis vi tar opp tråden fra kunsthistorien er det imidlertid vanskelig å se at han tilfører historien noe nytt eller originalt. Bentleys skaller er malt på små lerreter, ofte holdt i gilde farger, og har derfor mer til felles med samtidens motebilde enn med fortidens kunsthistorie.
Velger vi i stede å se arbeidene hans som en del av en tendens i tiden, som et populærkulturelt fenomen, ser det dessverre ut til at Bentley surfer på en avtagende bølge av trender og moter. Litt på etterskudd, liksom.

Bentleys arbeider har fine dekorative kvaliteter, de er rike på sentimentalitet og melodrama, men nokså fattige på dybde og originalitet. Vurdert estetisk er det derfor mer fristende å kalle dette for kitsch enn kunst.

26. mars 2011

Steng dørene - Nå!

Kommentar publisert i SA 19. mars 2011

Tenk deg at du en dag får lyst til å se en interessant utstilling, i god tro legger du turen til Stavanger kunstforening.

Se først for deg dette: En elegant sal, klassisk med høy himling og overlys, hvite vegger, mørkt gulv. I salen vises to kunstverk, teknikken er tresnitt på tekstil, motivene er figurative og ekspressive, de kan minne litt om pop-art eller tegneserier, og faktisk synes de også å ha en del til felles med den amerikanske tatovøren Ed Hardys tekstildesign. Vi står med andre ord overfor en gammel teknikk, tresnittet, brukt på en ganske ny måte. Arbeidene, som er laget av den svenske kunstneren Fredrik Lindqvist, er av det slaget som kan tilby publikum helt nye og ennå ukjente sanseopplevelser.


Se deretter for deg dette: Tepper og ryer i alle farger og fasonger; rektangler, sirkler og kvadrater, sammenrullet i en tønne, slengt på gulvet og hengt opp på veggene - som om de var kunst, men det er de altså ikke! For disse teppene, som er produsert av Ledaal Teppeveveri, har verken kunstneriske eller designmessige kvaliteter som gjør dem interessante i et kunstgalleri. Det har heller ikke Ekornes-sofaen i sort skinn, som noen på forunderlig vis har klart å glemme igjen i utstillingsrommet.

Hvordan Stavanger kunstforening har kommet på den vanvittige tanken at de kan mikse ryene inn mellom Lindqvists kunst, er for meg totalt uforståelig. Resultatet er katastrofalt! De heslige teppene ødelegger ikke bare for seg selv, de ødelegger også publikums mulighet til å oppleve noe interessant i Lindqvists arbeider.

Denne utstillingen er så hårreisende dårlig kuratert og montert at jeg som kritiker har vansker med å finne ord for å beskrive elendigheten. 

Dårlig monterte og presenterte utstillinger har blitt regelen heller enn unntaket i Stavanger kunstforening, denne siste utstillingen viser i tillegg at det heller ikke finnes den nødvendige kunstfaglige kompetansen på huset til å skille mellom kunst og ikke-kunst. Dermed har institusjonen, i følge sine egne vedtekter, ikke lenger livets rett. For i vedtektene står følgende:
§ 1.  FORMÅL:
Stavanger Kunstforenings formål er å fremme og formidle interessen for kunst og kultur
For å kunne fremme og formidle interessen for kunst må man vite hva kunst er, man må altså kunne skille kunst fra ikke-kunst. Når man driver en kunstforening bør man også, optimalt sett, kunne skille mellom god og dårlig kunst, slik at man kan sette sammen et utstillingsprogram som er så godt at det fremmer publikums interesse for kunst. Denne kunnskapen synes imidlertid ikke på noen måte å være en del av kunstforeningens portefølje på det nåværende tidspunkt.

På bakgrunn av disse forhold mener jeg at det er på høy tid å stenge dørene i Stavanger kunstforening, og å holde dem låst inntil man har fått en helt ny og kompetent kunstfaglig ledelse på plass.  

 se også SA kunstbloggen

Om å falle til ro


UTSTILLING
Galleri Opdahl: Ulrich Vogl
Til 10. april
publisert i SA
Ulrich Vogls installasjoner har en ganske særegen meditativ rytme, de henvender seg minst like mye til kroppen som til hodet

Noen kaller det mindfulness. Mindfulness er et begrep fra buddhistisk filosofi som betyr en helt spesiell form for oppmerksomt nærvær. I denne sammenhengen kan vi nøye oss med et litt mer hverdagslig ord, la oss kalle det ro, enkelt og greit. Vi vet alle hva det vil si å falle til ro – det handler om å slappe av i kropp og sinn, om å la bekymringene fare. I vår heseblesende verden kan denne opplevelsen betegnes som en unntakstilstand, men i seg selv er følelsen ganske enkel: Du senker skuldrene, kjenner at hjertet slår jevnt og rolig, legger merke til pusten og kjenner at hodet blir tomt, samtidig som du er helt og fullt til stede her og nå.

Min påstand er at Ulrich Vogls kunst skaper ro.

I sin utstilling i Galleri Opdahl viser tyske Vogl (f.1973) fire arbeider. «Of islands and clouds» (2008) er det enkeltverket som opptar mest plass i gallerirommet. På gulvet ligger flere hauger av hvitt sukker, over sukkerhaugene henger det en rekke uroer. Ned fra uroene, i nesten usynlige tråder, henger det skyer av sammenkrøllet aluminiumsfolie. Konstruksjonen er så lett så lett, og derfor i uavbrutt bevegelse. Aluminiumsskyene flyter sakte opp og ned, fram og tilbake, rundt og rundt. Sukkerhaugene på gulvet omskapes til hvite øyer i et grått hav, de ligner gåtefulle isfjell. «Of islands and clouds» er en magisk verden av tid og lys - skapt av de enkleste virkemidler.

Også de to nyeste arbeidene i utstillingen; «Nine clouds and a cage» og «Pool - Large», kan kalles kinetiske. Kinetisk kunst er kunst som tar i bruk bevegelse som et vesentlig virkemiddel. Helt siden begynnelsen av forrige århundre har ulike kunstnere inkorporert bevegelse i kunstverkene sine. Mobiler og uroer som har til hensikt å tematisere bevegelse tilbyr samtidig også en måte å symbolisere tid på.
I Vogls arbeider settes tid og bevegelse opp mot en form for tomhet; et øde landskap av isfjell, et fuglebur uten fugler, et vindu uten utsikt - kan hende er det bilder av evigheten han gir oss.

Men når vi beveger oss rundt i utstillingsrommet kan vi med fordel la tolkninger og analyser fare, og heller samle tankene om den rytmisk bevegelsen i installasjonene. Forsøke å fokusere oppmerksomheten på det vi ser, samtidig som vi kjenner at den kontinuerlige strømmen av tanker som alltid skyller gjennom oss tar en pause.

Kan man egentlig ønske seg noe mer?

Brigitte Waldach

Appropriasjon i rødt
Sigrun Hodne, 22.03.2011, Billedkunst No.2


kritikken i sin helhet finner du her:

23. mars 2011

Apokalypse - nå

Lars Petter Sveen: «Eg kjem tilbake»
Roman
219 sider
Aschehoug
publisert i SA 23. mars

En fantastisk og grusom fortelling fra verdens ende


«Eg kjem tilbake» er Lars Petter Sveens andre bok. For sin første, novellesamlingen «Køyre frå Fræna» (2008), fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris - dersom det finnes en tilsvarende pris for bok nummer to, kan den tildeles Sveen med det samme! For maken til litterært talent skal man lete lenge etter.

«Eg kjem tilbake» fortelles av en ekstern forteller. En mann ved navn Lied er romanens hovedfigur. Lied bor i en by på en slette omringet av en uendelig, labyrintisk skog. Menneskene i byen og i skogen er i kamp mot hverandre og mot bander av barn. Alle er bevæpnet til tennene, alle skyter for å drepe. Men hva det kjempes om, og hvorfor, er uklart. Lied er den eneste personen i denne fortellingen leseren kan knytte seg til. Men hvem er Lied? Se det får vi aldri vite, for slektskap og identitet synes ikke å følge vanlige logiske regler i dette universet.

Bandene kjører rundt i biler, men det finnes ikke elektrisitet verken i byen eller i skogen. Befinner vi oss i framtiden eller i fortiden? Det finnes så godt som ingen kvinner i fortellingen, og barna oppfører seg som følelsesløse dødsmaskiner. Godhet er et ukjent begrep i Lieds verden, her finnes bare ulike grader av ondskap.

Stemningen i «Eg kjem tilbake» får meg til å tenke på amerikanske Cormac McCarthys fantastiske «The Road» (Veien) fra 2006, en av forrige tiårs aller beste romaner. Som McCarthy skriver også Sveen fram et marerittaktig univers med sterke depressive undertoner. Men Sveen har likevel sin helt egen stemme, og det som først og fremst skiller «Eg kjem tilbake» ut fra mengden av nye bøker, er måten det fortelles på, det stilistiske, hør bare:
«Glørne slokna, ei etter ei, og det grå kolet trekte seg saman og fall frå kverandre, og han slo handa ned i jorda, men fann ikkje noko, handa gjekk inn i et svartare mørke, og kroppen følgde etter, inn og ned, og det grå kolet fall frå kvarandre til små flak inn i munnen hans, det fylte han opp …»
Sveens språk er usedvanlig billedrikt, men likevel bemerkelsesverdig presist.

«Eg kjem tilbake» er en dystopisk roman, Lieds verden er mørk og dyster, han går seg vill i sin egen virkelighet. Han står i fare for å gå til grunne – fysisk så vel som mentalt. Gjennom et usedvanlig vakkert og poetisk språk setter Lars Petter Sveen leseren inn i en verden uten håp, uten kjærlighet, uten noe sted å søke dekning. Det er ganske enkelt imponerende godt gjort.

10. mars 2011

Rom i rommet

UTSTILLING
Stavanger kunstforening: Elizabeth Croft
Til 17. april
publisert i SA 10/03/2011
Interessante forsøk på å gjenskape det allerede gitte

Vi er mange som har meninger om Stavanger kunstforeninger, om huset og om driften, om det som har vært, om det som er, og om det som bør komme. Det handler om kunst og økonomi, og det handler om følelser – massevis av følelser.

Elizabeth Croft har sikkert også tanker om alt dette, men har valgt en tilsynelatende nøytral tilnærming til huset i sin installasjon i kunstforeningens kjeller. For heller enn å drømme om framtiden, gir hun oss en langt på vei presis beskrivelse av det som er, av virkeligheten her og nå. Hennes prosjekt handler nemlig om ulike måter å registrere fysiske realiteter på. Hun har avbildet kjellerrommet gjennom et fotografi i målestokk 1:1, tegnet det opp i en strektegning på veggen, laget en tredimensjonal modell, og forsøkt å fange aspekter av rommet gjennom utallige skisser.

Crofts installasjon minner om det man kan se i tegnesalen på en hvilken som helst arkitektskole, hvor studentene trenes i å konstruere rom både i to og tre dimensjoner. Men i motsetning til arkitektene, kommer ikke Croft med forslag for framtiden, hun nøyer seg med verden her og nå, slik den faktisk ser ut, eller slik den blir seende ut når den låses fast i bilder og matematikk. For som vi alle vet, virkeligheten for seg, helt og fullt, kan ikke fanges i noe språk, verken visuelt eller verbalt. Derfor vil det alltid være en stor forskjell mellom et rom for seg og representasjoner av det samme rommet.

Elizabeth Crofts utstilling handler med andre ord aller mest om det å se, og om ulike måter å registrere det sette på. Vi vet alle hva et rom er, men når vi skal forsøke å gripe rommet i sin helhet og fylde, og i tillegg gjengi det vi ser i et annet språk, se da er det ikke lenger så lett å vite hva et rom er likevel. Og som så mye annet nøyer heller ikke rommet seg med å være en rent fysisk størrelse. For se; det finnes utallige rom i rommet.

Croft har brukt tid på å sette seg inn i kjellerrommet i Stavanger kunstforening, hun har avdekket rom i rommet, gjort seg kjent med detaljer som lett går en tilfeldig besøkende hus forbi. Resultatet av hennes arbeid har blitt til en fin og tankevekkende installasjon.



Arvelodd

Julia Butschkow: «Apropos Opa»
Roman
217 sider
Pax
Oversatt fra dansk av Trude Marstein
publisert i SA 10/03/2011
Sterk historie, svak stil
Danske Julia Butschkows roman «Apropos Opa» er en fortelling med sterke selvbiografiske trekk, det er en tendens i tiden, dette at forfattere blander fiksjon og fakta, men likevel kaller bøkene sine for romaner. Mange ganger går det riktig bra, men metoden kan ikke lenger sies å være særlig original og gir dermed ikke noen garanti om suksess i seg selv, til det har grepet blitt alt for vanlig.

«Apropos Opa» fortelles av en ung kvinne ved navn Butschkow. En dag får hun besøk av en fetter hun ikke har sett på mange år. Han forteller henne at deres felles bestefar, Opa, var Obersturmbannführer og ansvarlig for en konsentrasjonsleir i Polen under andre verdenskrig. Kvinnen tror knapt sine egne ører, hun blir fortvilet av det hun hører, men kanskje aller mest sint på sin egen far, som aldri har fortalt henne dette - at hun er barnebarnet til en stor-nazist.
 
«Apropos Opa» gir oss innblikk i tre livshistorier: Opas, Opas sønns og fortellerens. Opa gikk fra å være brutal offiser til å bli familietyrann, hans sønn går i motsatt retning - han slutter seg til hippiebevegelsen i København, tar avstand fra kjernefamilien og utdanner seg etter hvert til psykoanalytiker. Vår forteller, Opas barnebarn, er en deprimert ung kvinne som har byttet ut litteraturstudiene sine med et liv som butikkbetjent i en urmakerforretning.

«Apropos Opa» handler om familierelasjoner og om ensomhet, om hvordan mennesker formes av sine omgivelser, og hvordan man på ulike måter forsøker å fri seg fra sine foreldre. Men «Apropos Opa» diskuterer også et kollektivt traume, arven etter den andre verdenskrigen, eksemplifisert gjennom en utvalgt families historie.

Julia Butschkows skrivestil har blitt sammenlignet med Helle Helles. Men det finnes kun en tilsynelatende likhet mellom de to danske forfatterne: Begge skriver kortfattet og episodisk. Men mens Helles bøker er preget av beskrivelser uten analyser, synes årsakssammenhenger å være et mål for Butschkows, dette er en avgjørende forskjell. For Butschkows fortelling roper egentlig på et annet språk enn det hun har valgt å gi den, mens Helle gir leseren i oppgave å fylle ut fortellingene med sine egne følelser, har Butschkow allerede bestemt seg for hva leseren bør tenke og føle. Flere steder skjemmes dessuten «Apropos Opa» av påklistrede referanser til filmer og barnesanger som forblir fremmede i sammenhengen.

«Apropos Opa» er en lettlest og underholdene roman, historien er interessant, men måten den fortelles på er ikke mer enn middels god.

Etter ord

Johanna Adorján: «Til døden skiller oss ad, et familieportrett»
Sakprosa
157 sider
Cappelen Damm
Oversatt fra tysk av Astrid Nordang
publisert i SA 10/03/2011
Et forsøk på å bli kjent med seg selv

Den 13. Oktober 1991 tok besteforeldrene mine sitt eget liv. Det var på en søndag. Muligens ikke den ideelle ukedagen for et selvmord. 
Slik åpner tyske Johanna Adorjáns bok «Til døden skiller oss ad, et familieportrett». Hva skal vi kalle en bok som dette? En biografi, en selvbiografi, en historiebok eller en roman? «Til døden skiller oss ad, et familieportrett» er litt av alt, for full av dikteriske påfunn til å kalles en biografi, for knyttet til faktiske menneskers liv og levnet til å kalles fiksjon.

I sentrum av boken finnes et dobbelt selvmord, to gamle mennesker velger å forlate livet sammen, hånd i hånd. De to er Vera og Istavan, forfatterens besteforeldre. En oktoberdag i 1991 valgte de to ungarske jødene å ta sitt eget liv. Seksten år seinere skriver barnebarnet Johanna en bok om dem.

Mens de to gamle ennå var i live snakket de sjelden om fortiden. Istavan overlevde så vidt et opphold i den østerrikske konsentrasjonsleiren Mauthausen under andre verdenskrig. Etter krigen meldte han seg inn i det ungarske kommunistpartiet, i en kort periode arbeidet han som lege i Nord-Korea. Sammen med sine to barn flyktet Vera og Istavan fra Ungarn til Danmark i 1956. Ungarn ble invadert av Sovjetunionen, det fantes ikke lenger noen framtid i landet. Vera og Istavan levde sine siste tiår som kjederøykende dansker i København. Historien snakket de så godt som aldri om.

I «Til døden skiller oss ad» forsøker Adorján å nøste opp i familiens historie, men også, og kanskje minst like viktig, hun forsøker å forstå hvem hun selv er. Hvilken rolle spiller besteforeldrenes bakgrunn i hennes liv? Har det for eksempel noe å si at de var jøder?

For noen ganske få dager siden leste jeg danske Julia Butschkows roman «Apropos Opa». Hennes bok handler om en ung kvinne som plutselig en dag får vite at farfaren hennes var en aktiv nazist under krigen. Den unge kvinnen settes helt ut av spill, hvordan kan hun fortsette sitt vanlige liv nå som hun plutselig må forstå seg selv som barnebarnet til en krigsforbryter? Johanna Adorjáns fortelling tilhører den andre siden av historien. Hennes jødiske farfar er noe å være stolt over, han overlevde nazistenes grusomheter, det betyr noe for hennes egen selvforståelse, eller som hun selv sier: 
Det stemmer altså, at jeg er det barnebarnet jeg trodde jeg var.

Slik er livet, på godt og på vondt formes vi av forhold som ligger langt utenfor vår egen kontroll.