Kontrollert impulsivitet

Roar Werner Eriksen

Galleri Gann

publisert i SA 11/3/2001

Eriksen åpner opp for en ny dimensjon i kunstnerskapet sitt

Eriksens store malerier har, til tross for sin veloverveide komposisjoner og klare fargebruk, noe utvilsomt improvisasjonsmessig over seg. Det er som om de har blitt til i et eneste rasende angrep. Som om de har oppstått i en innbitt kamp mellom maleren og hans lerret. I de fineste maleriene inviteres vi, publikum, til å være vitne til og ta del i en eksplosiv kraftutfoldelse.

Innimellom Eriksens store og sterke abstrakte malerier dukker det uventet opp noen små portretter, og her kommer en ganske annen penselføring til syne. Gjennom mykere linjer kikker et vagt tegnet ansikt fram. Ingen av portrettene er konkrete avbildinger av gjenkjennelige personer, men de er like fullt i stand til å formidle menneskelige trekk. Disse bildene tvinger fram et annet blikk hos betrakteren.

Men det som overrasker aller mest i denne utstillingen, til en kunstner som tross alt er seg selv nokså lik, og som vi har sett utstilt en rekke ganger her i distriktet de siste årene, er en stor aluminiumsinstallasjon – for han har aldri tidligere vist oss skulpturelle gjenstander som dette. Skulpturen er utformet som en vegg, eller et glissent gjerde, laget av relativt tynne metallstenger. De er liksom lødd opp og tredd inn i hverandre som tynne greiner. Under metallformen ligger det en hau med hodeputer. Ved første øyekast ser putene ut som myke kontraster til den harde metallformen, men nei, det stemmer ikke helt. For de myke putene er buntet sammen med stramme tau og ligner egentlig mer på sandsekker enn på innbydende sengetøy. Slik får puteformene meg til å tenke på angrep og forsvar, på vannmasser som truer og på skitne skyttergraver – ikke på myk og uskyldig søvn og hvile. Og det aller merkeligste er at den store metallskulpturen får et preg av letthet i kontrast til de sammenpressede putene, slik skifter det harde og det myke roller i denne installasjonen. Aluminiumet blir lett og svevende, dunputene ligger som tunge steiner på bakken.

Det finnes klare innholdsmessige likheter mellom Eriksens mange malerier og utstillingens eneste skulptur, likevel; gjennom installasjonen tilfører han kunsten sin en ny dimensjon, han antyder også en mulig ny rute for sitt framtidige kunstnerskap.

Åndelighet og surrealisme

Hå gamle prestegard,

Rune Guneriussen

Til 7. mars

publisert i SA 19/2/2010

Vakker samtidsromantikk

Den blå timen, skumringstimen, er tiden rett etter solnedgang når jordoverflaten verken er fullstendig opplyst eller helt mørk. I overgangen mellom dag og natt får lyset en helt spesiell og nesten magisk kvalitet som til alle tider har fascinert billedkunstnerne. Det blå lyset har noe uvirkelig og drømmeaktig over seg, den blå timen er utgangspunktet for mange av Rune Guneriussens fotografier på Hå.

Til sammen vises 10 store fotografier i utstillingen. Bilder av lysende lamper i et halvmørkt landskap er et gjenomgangstema, skrivebordslamper på en eng, vegglamper i skogen og lysende globuser på stranden. Som for videre å illustrere prosjektet sitt har Guneriussen også laget en installasjon av lamper i utstillingsrommet.

I den romantiske kunsttradisjonen spilte farger og lys ofte en vel så viktig rolle som form, for 1800-tallets romantikere handlet billedkunst i stor grad om følelser, intimitet og åndelighet – altså om det vi kan kalle en følelsesestetikk, ofte ispedd en dose fortidsnostalgi.

I dag derimot, i dag gjelder det som oftest å holde de store følelsene på en armlengdes avstand, gjerne ved hjelp av ironi og teori. Det oppleves fort som litt naivt å hengi seg til følelser. Og vi, det dannede og velorienterte kunstpublikummet, har ofte problemer med å akseptere det vakre, og vi er slett ikke villige til å la oss hen(for)føre av kunstens skjønnhet sånn uten videre. Dette vet Guneriussen, og derfor forsøker han hele tiden å holde den blå timens melankoli i sjakk gjennom en humoristisk og surrealistisk lek med forholdet mellom natur og kultur. Kan man i det hele tatt komme i kontakt med naturens åndelighet gjennom en samling gamle Luxor lamper?

Kunstneren leker med det romantiske, men bevisst eller ubevisst viderefører han også tradisjonen. For det er faktisk den myke romantiske melankolien som sitter igjen i kroppen når jeg går ut av Guneriussens utstilling, det er bare å innrømme det - følelsene har tatt overhånd.

Alltid ensom

Michael Nyqvist: «Når barnet har lagt seg»

Selvbiografi

Oversatt av Astrid Nordang

192 sider

Cappelen Damm

publisert i SA 23/2/2010

Et selvbiografisk manus

Jeg er moren din, men ikke den ekte moren din (25) får Michael Nyqvist vite en varm sommerdag da hen er fem eller seks. De to, som han kaller far og mor, hentet ham på et barnehjem i Stockholm da han var bitteliten. Om sine biologiske foreldre får han ikke vite annet enn at moren er svensk og at faren er italiensk.

Michael Nyqvist er en av Sveriges fremste skuespillere, i Norge antagelig best kjent for sin rolle som Mikael Blomkvist i Stieg Larssons trilogi om Lisbeth Salander. «Når barnet har lagt seg» er Michael Nyqvists egen selvbiografi. Fortellingens drivkraft er den voksne Michaels jakt på sin biologiske far.

Som tekst har boka en interessant og uvanlig komposisjon, den har mer til felles med film og dramatikk enn med tradisjonell fortellende litteratur. Boka er konstruert omkring ulike scener, eller tablåer, som fortelleren går inn og ut av. Han utdyper i liten grad sine karakterer, her er få indre monologer som gir figurene dybde, han viser oss hva som skjer, og deretter blir det opp til oss å fortolke og analysere. De få gangene Nyqvist tvinges til å reflektere i lenger tid over seg selv blir han rastløs og aggressiv, og vi aner at han bærer på en stor skyldfølelse, uten at han noen gang avdekker noe han burde føle skyld for. Men kanskje er det så enkelt som at han føler skam for sin egen interesse for seg selv: Min historie er verken mer betydningsfull eller mer spennende enn noen annens… Jeg er bare en i rekken. (134)

Det komposisjonsmessige grepet får meg til å tenke at Nyqvist også plasserer seg selv i salen, sammen med oss som leser boka. At han rett og slett forsøker å forstå sitt eget liv gjennom å se det hele litt på avstand. Det er som om boka er et forsøk fra forfatterens side på å innta hovedrollen i sitt eget liv, og da må slutte med å se på seg selv som en i rekken, for for seg selv må man alltid også være unik og enestående.

Jakten på far kan tolkes som et forsøk på å fullstendiggjøre seg selv som menneske og karakter. Gjennom fortellingen framstiller Nyqvist seg selv som en som står utenfor fellesskapet, og kanskje tror han også at den eksistensielle ensomheten - og skamfølelsen som er knyttet til denne, vil forsvinne hvis han en gang blir innlemmet i sin egen biologiske familie og dermed helt i ett med seg selv. Sluttscenen mer enn antyder at så ikke vil skje.

Historien i boka er enkel og engasjerende, men språket knirker litt i sammenføyningene, det skyldes antageligvis både forfatteren og oversetteren. Det er utvilsomt den sceneaktige komposisjonen som er bokas sterkeste kort.

Fra a til å om Eilif Peterssen

Jan Kokkin: «Eilif Peterssen. Mellom stemninger og impresjoner»

Sakprosa

410 sider

Pax

publisert i SA 16/2/2010

En svært detaljert bok om Eilif Peterssens liv og virke

Med «Eilif Peterssen. Mellom stemninger og impresjoner» har kunsthistoriker Jan Kokkin levert en usedvanlig detaljert presentasjon av tegneren og maleren Eilif Peterssens (1852-1928) liv og virke. Mens bokas første del er biografisk orientert om Peterssens liv, er den siste delen strengt organisert rundt en verkkatalog som gir oss en tilnærmet komplett oversikt over alle Peterssens malerier, inkludert skisser og studier. I verkkatalogen er alle bildene gjengitt med tittel, teknikk, størrelse og hver sin lille verkhistorie som forteller om tidligere og nåværende eiere. Boka er rikt illustrert og inneholder i tillegg til verkregisteret både et personregister og en omfattende litteraturliste. Bokas første del er basert på mange hundre brev til og fra Eilif Peterssen, brev som i dag befinner seg i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling.

Eilif Petersen begynte sin malerkarriere i ung alder. Som mange av sine samtidige dro han utenlands for å studere og gå i lære hos tiden store mestre. Han var blant annet elev hos Gude i Karlsruhe i Tyskland, dro derfra til München hvor han tok opp i seg München-malernes brune koloritt. Etter Tyskland var han flere perioder i Italia, hvor han malte mer og mer utendørs og dermed fikk et nytt lys og nye farger inn i maleriene sine. Peterssen hadde en svært stor omgangskrets, og av dem han tilbrakte mye tid sammen med var Harriet Backer og Kitty Kielland. I 1888 giftet han seg med Kitty og Alexanders kusine Magda, og i tiåret som fulgte kom Jæren og Stavanger til å bli et fast sommersted for Peterssen, noe som resulterer i en rekke fine landskapsmalerier fra vår del av landet.

I følg Jan Kokkin kan vi se Eilif Petersen som en fornyer av jærmaleriet, han bygget videre på tradisjonen fra Gude, Ulfsten og Kitty Kielland, men brakte inn nye motiver og arbeidet i en mer moderne og impresjonistisk influert stil enn sine forløpere. I noen av bildene, som for eksempel «På utkikk», malt på Sele i 1889 (Bergen kunstmuseum), ser vi også tydelig inspirasjon fra P.S Krøyer, som Peterssen i en periode arbeidet sammen med. Som nevnt var Peterssen en allsidig maler, han malte i tillegg til landskaper også en rekke portretter, et av de beste er av Arne Garborg (1894, Nasjonalmuseet), men han portretterte også Kielland, Ibsen, Grieg, Bjørnson og en rekke andre av tidens berømtheter. Peterssen har også uført mange kirkemalerier og utsmykninger, deriblant altertavlen til Metodistkirken i Stavanger.

Kokkins hensikt med biografien om Eilif Peterssen er å kaste lys over kunstnerskapet og gi Peterssen en mer sentral plass i norsk kunsthistorie. Dessverre er det slik at bokas styrke også har blitt dens svakhet, alle detaljene og anekdotene fra de utallige brevene som siteres forstyrrer lesingen av bokas første del – informasjonsmengden er rett og slett for tett og stor. Den alminnelig interesserte leser vil i hovedsak være ute etter de store linjene; hvem var Eilif Peterssen som kunstner, på hvilken måte skilte han seg ut fra sin egen samtid, hvordan påvirket han sine etterkommere - osv. Dessverre forsvinner disse sentrale spørsmålene i virvaret av brever og sitater. Kokkin skriver innledningsvis at han henvender seg primært til kunsthistorikere, studenter, kunsthandlere og samlere, antagelig vil mange av leserne i denne gruppen savne dypere verkanalyseranalyser og en mer kildekritisk holdning enn det Kokkin her klarer å gi oss. Men mens bokas første del er for detaljert og full av anekdoter, kommer forfatterens grundighet virkelig til sin rett i bokas siste del. Verkkatalogen vil i all framtid fungere som et utmerket fundament for videre forskning på Eilif Peterssen og hans tid.

Å være seg selv lik?

Ali Smith: «første person og andre historier»

Noveller

190 sider

Oktober

publisert i SA 16/2/2010

En interessant lek med selvforståelser

Det hender at selvkontrollen svikter, at intime relasjoner forandrer vår måte å være oss selv på. Se for eksempel bare på den underlige alliansen som oppstår i Ali Smiths surrealistiske novelle «Barnet»: En kvinne er i butikken for å handle mat. Plutselig, etter å ha rotet litt rundt i noen hyller, oppdager hun at noen har satt fra seg et lite spedbarn i handlevogna hennes. Det var et nesten pinlig vakkert barn. Til tross for iherdige forsøk klarer ikke kvinnen å kvitt det ukjente barnet, alle tror at det er hennes, og ingen i butikken synes å mangle en baby. I kvinnens bil begynner det bittelille barnet plutselig å snakke, og ut av den vakre lille munnen ruller det en uendelig strøm av sjikanøse utsagn: Det er for jævlig. Asylsøkere tar jobbene og velferdsgodene våre, sa det blidt og selsomt. … Kvinner burde ikke jobbe i det hele tatt. Det er mot naturens orden. Og hva homoekteskap angår. Narr meg ikke til å le. Og så lo det lyst og vakkert liksom bare for meg … Jeg var forhekset. Jeg lo tilbake (37).

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg liker minst, vikar-morens selvforglemmelse, det lille barnets enorme egosentrisme eller min egen forhekselse (for leseren lar seg jo også fange inn av det lille barnets blå blikk på verden). Imidlertid kommer Smith oss til unnsetning og redder oss fra vår egen blindhet ved å la moren få tilbake selvkontrollen og kvitte seg med barnet. Kanskje ikke den mest opplagte løsningen på et dilemma som dette, men den fungerer! Innen hun kommer så langt har forfatteren imidlertid fått vist noen av oss at vi kanskje ikke er så etisk tilregnelige som vi liker å tro.

I mange av Smiths noveller handler det, som i denne, både om tiltrekning og avsky i mellommenneskelige relasjoner. Det handler om å miste seg selv i møte med andre, om å gjennomgå forvandlinger og om å finne tilbake til en litt forandret utgave av seg selv. Poenget med novellen, sier den fransk-bulgarske filosofen Tzvetan Todorov, er at den er så kort at leseren ikke rekker å glemme at den bare er litteratur og ikke livet selv. Dette er et poeng Ali Smith vet å utnytte.

Rolig hverdagslighet

Hå gamle prestegard,

Kirsten Opstad og Roald Sivertsen

Til 7. mars

publisert i SA 12/2/2010

En eksperimentell prosess som sannsynligvis har vært viktigere for kunstnerne enn for kunsten

Kirsten Opstad og Roald Sivertsen deler lerreter. Alle bildene i denne utstillingen, 29 stykker til sammen, har de arbeidet sammen om, dette til tross for at de egentlig har nokså ulike tilnærmingsmåter til maleriet; han arbeider vanligvis klassisk-figurativt, hun konseptuelt.

Resultatet av samarbeidet har blitt en serie mollstemte malerier, dominert av en skitten naturtone det kunne være fristende å kalle for potetfarge – et sted mellom grått og brunt. Alle arbeidene har et figurativt motiv, men komposisjonene er historisk sett utradisjonell, noen ganger er motivet bittelite, andre ganger fyller det det meste av billedflaten, noen ganger er figurene sentrert og samlet, andre gange er de spredt utover. Både farger og tema har et udramatisk hverdagslig preg: To personer ved et bord, en mann står på kjøkkenet og vasker opp, noen luker i en åker - osv. Gjennom farger og motiver gjenskaper de to kunstnerne en gjenkjennelig virkelighet.

Siden midten av 1990-tallet har det hverdagslige som tema eller motiv spilt en relativt stor rolle innenfor billedkunsten. Fokuset på det hverdagslige har ofte blitt forstått som et forsøk på å synliggjøre deler av virkeligheten som vi alle overser og tar for gitt, men som likevel fyller store deler av livene våre.

Likevel, til tross for det samtidige i Opstad og Sivertsens bilder, leder både tematikk og teknikk oss også å bakover i historien, til 1800-talls maleriet, for eksempel til Millet (1814-1875) og hans naturalistiske og realistiske bondelivsskildringer. Det kunne faktisk ha vært interessant å se denne formen for ikonografisk realisme, det vil si hverdagslivet slik det ses og oppfattes av kunstneren, bli fulgt opp og bearbeidet i enda sterke grad enn det som allerede gjøres i denne utstillingen.

Det er mye fint i Opstad og Sivertsens malerier, men også en del uforløst stoff, kanskje som et resultat av det uvanlige samarbeidet? Jeg kan forstå at det har vært en interessant prosess for de to kunstnerne å male sammen slik de har gjort det her, men jeg tror ikke nødvendigvis de endelige kunstverkene tjener på det, neste gang er det fint om vi kan få se dem på hver sine lerreter.