Hvert år på disse tider pleier vi bokanmeldere å få en henvendelse fra Aftenbladets kulturredaksjon:
Det er slutten av året og tid for å oppsummera bokåret 2010.
Eg vil gjerna ha meldarane i Aftenbladet sine tre favorittar frå i år.
Altså: kan kvar av dykk tenkja ut kva som har vore dei tre beste bøkene de har lese i løpet av året – og ei kort grunngjeving på eit par-tre setningar?
Eg vil gjerna ha meldarane i Aftenbladet sine tre favorittar frå i år.
Altså: kan kvar av dykk tenkja ut kva som har vore dei tre beste bøkene de har lese i løpet av året – og ei kort grunngjeving på eit par-tre setningar?
Alt godt.
Z
Mange bøker er gode, noen er bedre enn andre, men norsk er et lite språkområde og slett ikke alle gode bøker finner veien til oss.
Først i 1929, 108 år etter at den var oppdaget, gikk noen i land på Peter den førstes øy i Antarktis. Fram til begynnelsen av 1990-tallet hadde det vært flere mennesker på månen enn på denne øya.
Bokas tittel viser seg ganske snart å være en treffende beskrivelse av Schalanskys prosjekt. Som ung østtysker var hennes reisemuligheter begrenset. Som barn foretok hun derfor en rekke imaginære reiser i sine foreldres atlas, og slik lærte hun verden å kjenne, ved å føre pekefingeren fra land til land, over hav og gjennom dype skoger. Gradvis tok gleden ved kartene over for selve reiselysten. Nå, som voksen, har hun gått til det skritt å lage seg sitt eget atlas.
«Atlas of Remote Islands» er, som mange av de beste bøkene som utgis nå til dags, en hybrid, en blanding av flere sjangere. Ord og tegninger står like sterkt. 50 sirlige og forseggjorte karttegninger av verdens femti mest avsidesliggende øyer er satt sammen med like mange tekster. Alle øyene har fått en eller annen episode i sin historie skrevet ned. Schalanskys kunstneriske grep ligger i hvilke hendelser som er valgt ut, hennes språklige talent kommer til syne i måten hun forteller på. Tekstene er som tegningene; presise, klare og egenartete.
Stellers sjøku er temaet i historien om St Georges øy i Beringhavet. Stellers sjøku ble utryddet i 1786, den eneste beskrivelsen som finnes av dyret er gjort av Georg Wilhelm Steller i 1741:
Disse sjødyrene, forteller han, parer seg i stille vårnetter, når været er rolig. Hannen ligger på toppen, hunnen under. De omfavner hverandre som mennesker. Sjøkuene oppsøker selskap, det er ingen sak for mennesker å komme nær nok til å klappe dem – eller drepe dem. Sjøkua er stum, men når den er kommet til skade kan man høre den trekke et dypt sukk.
«Atlas of Remote Islands» er full av ukjente øyer og nye historier. Schalansky forteller om den lille mutasjonen på kromoson nummer åtte som gjør at 10% av befolkningen på atollen Pingelap i Stillehavet er fargeblinde. Hun forteller om hvordan det kan ha seg at franskmennene valgte å teste ut hydrogenbomben på paradis-øya Fangataufa, og hun forteller om Påskeøyene uten så mye som å nevne Thor Heyerdahl.
Hvem ville du tatt med deg til en øde øy? spør vi hverandre, og ser for oss blått hav og paradisiske palmestrender. Men en øde øy er også et sant helvete, Schalansky sier det på denne måten: En øde øy er et naturlig fengsel.
Den brasilianske øya Trinidade i det sørlige Atlanterhavet er en topografisk katastrofe. Et uvennlig og fiendtlig landskap er som kastet i havet. Gang på gang forsvinner mennesker sporløst fra øya – de som ikke fanges av jordskred, vaskes bort av meterhøye bølger.
Schalanskys bok handler om verden, men har sitt utspring i fiksjoner, i kart og litteratur. «Atlas of Remote Islands» oppmuntrer i større grad til leselyst enn til reiselyst. Boka er ikke større enn at den kan leses på en kveld, men den slår rot i tankene for godt.
Om vi skulle være så heldige at Judith Schalanskys bok «Atlas der abgelegenen Inseln: Fünfzig Inseln, auf denen ich nie war und niemals sein werde» en gang i en ikke alt for fjern framtid oversettes og utgis på norsk - vil jeg gi den en strålende positiv anmeldelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar