26. mars 2009

I lys av våren


Magny Tjelta Jaatun
Sandnes Kunstforening til 19. april
Anmeldelsen finner du her

24. mars 2009

scrabble babbel

«Altermodern» har Nicholas Bourriaud valgt som tittel på Tate-triennalen 2009. Allerede her, i utstillingens tittel, kan vi spore en tilknytning til de franske filosofene Deleuze og Guattari. I den siste boka de skrev sammen hevdet de at filosofi nettopp handlet om å danne nye begreper, og det er denne tanken som føres videre med Bourriaud: Kunstteorien må hele tiden skape nye begreper for å følge kunst- og samfunnsutviklingens dynamikk, og for å gi oss nye måter å tenke og forstå på. ...


Resten av kritikken finner du her

Utstillingens mest interessante verk. Lindsay Seers’ Extramission 6 (Black Maria) (2009)

Mens vi venter

Silje Heggren, maleri
bilder fra utstillingen

18. mars 2009

På hjemmebane

Rogaland Kunstsenter: Jørund Aase, Elin Dahl, Ingunn Fyllingen, Ingrid Haukelisæther, Else Leirvik, Njål Lunde, Anne Helen Robberstad og Stine Rommetveit.
Til 22. mars

En god presentasjon av svært ulike kunstnere, les anmeldelsen her

11. mars 2009

Charles Averys forunderlige reise

I 2004 begynte tegneren Charles Avery å arbeide med et merkverdig prosjekt, ”The Islanders: An Introduction” kalte han det, over tid har den unge skotten skapt en svært omfattende verden lokalisert på en fiktiv øygruppe et eller annet sted ute i havgapet.

Denne teksten er publisert i NUMER 1, 2009

Avery arbeider narrativt, prosjektet hans har en fortellende kvalitet som gjør at det kan sammenlignes med billedbøker og tegneserier, men aller mest minner det om en oppdagelsesreise. Gjennom tegninger, tresnitt, skulpturer og tekster undersøker og formidler kunstneren The Islands innbyggere, dyreliv, historie, topografi og kultur. I mer enn fire år har det aller meste av Averys arbeid vært konsentrert om dette prosjektet, som han selv omtaler som "the defining project of my life". Som kunstner opptrer han både som en fremmed og uvitende oppdager som skal nedtegne det han finner i bilder og ord, og som The Island’s eneherskende skaper.

Charles Avery har stilt ut ”The Islanders” en rekke ganger. Den til nå største visningen fant sted i Scottish National Gallery høsten 2008, et mindre utvalg av arbeider vises denne våren som en del av Tate Triennial (3.februar-26.april 2009) på Tate Britain i London. I en typisk utstillingssituasjon vil det i tillegg til tegninger og skulpturer også være rikelig med tekster til arbeidene. Gjennom collager av verbal og visuell informasjon får øysamfunnets innbyggere liv etter hvert som vi beveger oss rundt i utstillingen. Karakterene er mangfoldige - i tillegg til nokså ordinært utseende mennesker er øya full av de underligste eventyrskapninger, alle presist nedtegnet og beskrevet, likevel ligner de ikke på noe vi har sett før: her finnes tohodede hunder, sommerfugllignende skapninger med vinger så tynne at de kun har en side, dansende gress, levende steiner osv. I tillegg til alt dette finnes en nokså særegen gudeverden: ”Of the Gods, it is said that they are innumerable. That is not to say that they are a multitude, indeed they are relatively few”, sier Avery i en av tekstene sine - hvorfor det er så vanskelige å telle de relativt få gudene er bare ett av temmelig mange paradokser i Averys fiktive univers. På samme måte som fortellingen springer fra det konkrete til det abstrakte i en selvmotsigende vending, kan en tegning være både realistisk detaljert og diffus på en og samme tid. Slik følger tanker og tegninger hverandre i Averys kunstnerskap.

All informasjonen vi skaffer oss om The Island gjennom tegninger, skulpturer og tekster har en foreløpig og, kan man kanskje si, skisseaktig kvalitet, for The Island er ennå ikke fullstendig oppdaget eller skapt.

Selv kaller Avery prosjektet sitt for en filosofisk allegori i tegninger, modeller og skrift. The Island befinner seg utenfor vår konvensjonelle logikk med hensyn til tid og rom, og øyboerne synes å inndele virkeligheten i ganske andre kategorier enn de vi er vant til i å bruke i vår verden. For eksempel synes skillet mellom dyr og mennesker å være nokså vagt og uklart.

Nonsens, fantasi og humor er viktige kvaliteter i Averys verden, men vi ser også tydelige spor av vestlig filosofi- og litteraturhistorie når kunstneren bruker ”The Islanders” til å reflekterer over store eksistensielle spørsmål, som blant annet har å gjøre med forholdet mellom tid og rom, skillet mellom det imaginære og det virkelige, og spørsmål som handler om kunstens og kreativitetens rolle i verden. På en uventet vellykket måte kombinerer Charles Avery fantasy og kantiansk filosofi.

Etter å ha brukt tid i Averys univers slår det meg at ”The Islanders” også inviterer oss til å betrakte vår egen verden på nye måter, hans fordreide virkelighet kan tydeliggjøre tilfeldighetene og lakunene i vårt eget konvensjonelle verdensbilde. Ta for eksempel Norge, hvor en healer og spåmann plutselig tilbes av høy og lav, det er klart at det finnes mye igjen å oppdage og kartlegge både for kunstnere og vitenskapsfolk i et samfunn som vårt. For hvordan skal vi, når alt kommer til alt, plassere en mann som Snåsamannen inn i vår egen gudeverden, som jo ikke består av særlig mange, men som likevel kan vise seg vanskelig å telle opp…?

Oppdageren Avery beveger seg både innover og utover, innover i sin egen fantasi og utover i vår felles kunst- og kulturhistorie, på jakt etter ny innsikt i en på en og samme tid gammel og ny verden. En gang for et par år siden, da han ennå var i startfasen, sa Avery at målet hans var å utgi en encyklopedi over The Island, et omfattende leksikon i tradisjonen fra de franske opplysningsfilosofene. Når vi følger ”The Islander” over tid ser vi hvordan prosjektet stadig blir mer og mer omfattende, bruk av ulike teknikker og medier er et av de virkemidlene som Avery med hell benytter for å skape denne kompleksiteten. De filosofiske smulene som kunstneren har strødd rundt omkring ligger klare til å bli plukket opp av dem som vil og kan, men forhindrer aldri betrakterens mulighet til umiddelbare sanseopplevelser, som kunstneren selv blir også vi oppdagelsesreisende i en ny og ennå ukjent verden. Fakta om Charles Avery
Født i Oban i 1973, oppvokst på Hebridene i Skottland
Utdannelse: et halvt år med formelle kunststudier
Har deltatt på biennalen i Venezia i 2003 og i 2007
Stor separatutstilling i Scottish National Gallery of Modern Art, høsten 2008

5. mars 2009

Blåfargeverket

Erik Green - Galleri Gann, til 15. mars


publisert i Stavanger Aftenblad 27/2/2009

Denne utstillingen handler aller mest om kunstnerens jakt etter en perfekt farge

De 21 akrylmaleriene som presenteres i denne utstillingen viser oss en kunstner som har forelsket seg i en bestemt nyanse av fargen blå. Jeg tror at det først og fremst er denne kjærligheten han forsøker å få oss betraktere til å legge merke til og ta del i.

En rekke av arbeidene domineres av en intens dyp blåfarge. I noen av flatene kan vi ane spor av abstrakte former som nesten er i ferd med å bli gjenkjennelige, men i de blå feltene er det først og fremst fargens utstråling som er viktige. Et lite hint av rødt eller gult setter den blå flaten i bevegelse. Det er koloristen Green som viser seg fram.

Men ikke alt er like blått, for det finnes også malerier som har et annet uttrykk og innhold. De er mer varierte i fargebruken og mer konkrete i formen.

Et eksempel er «Susanna i badet». Bildets tittel har klare referanser til historien om Susanna fra Daniels bok i det Gamle Testamentet, der den unge vakre Susanna blir spionert på av to eldre menn mens hun bader. Når hun nekter å ligge med dem beskylder de henne for å drive hor med en ung mann. Daniel gjennomskuer de to mennene på grunn av deres sprikende vitneutsagn, og dermed blir det dem, og ikke Susanna, som dømmes til døden. Historien om Susanna har vært hyppig brukt som kunstnerisk motiv fra 1500 tallet av og fram til i dag. Erik Greens «Susanna i badet» er for meg et av utstillingens beste arbeider. Det er oppløst i formen, men en velvillig betrakter kan likevel sanse at det finnes en kvinne i billedflaten. Mest minner maleriet om et collagearbeid der ulike fargefelter er satt sammen på en naiv og koloristisk måte. Den intense blåfargen er med, men spiller ikke hovedrollen fordi den er balansert mot lysere flater. Alle fargefeltene er plassert ut på en sort bakgrunn.

Susanna i badet

Det finnes fine arbeider i denne utstillingen, men også en del verk som mer har karakter av å være del av en arbeidsprosess enn ferdige malerier. De narrative kvalitetene som finnes i bildenes titler er ikke alltid like lette å finne igjen i billedrommet.

Som så ofte ved forelskelser, blir det litt i meste laget for oss som står utenfor, for oss som betrakter relasjonen og begjæret litt på avstand. Det er slett ikke lett å delta i andres svermeri, ei heller når det gjelder en farge, det er når alt kommer til alt snakk om noe av det vanskeligste som finnes – om å dele følelser og sansefornemmelser.