31. mai 2008

biler og fly

UTSTILLING
Galleri Sult, Morten Gran
Til 31. mai



En utstilling uten tilstrekkelig tyngde og dybde

Biler og fly, det er dette Morten Grans utstilling i Galleri Sult handler om. I et popkunst lignende formspråk har han fylt plate etter plate med elegante framkomstmidler. Motivene er delvis malt og delvis sprayet på MDF-plater. Dette er plater som sørger for en død og stabil bakgrunn, i motsetning til lerret, som er et mer levende og ukontrollerbart materiale og derfor krever omfattende preparering for å gi den tause bakgrunnen som Gran er på jakt etter.

Grans blikk er tilbakeskuende, det er biler og fly fra -50 og -60 tallet som vekker hans nysgjerrighet, farten og formestetikken står i fokus. Han lager bilder i serier, fargene han bruker er sterke og til dels komplementære. Noen ganger bruker han sjablonger som delvis skjuler hovedmotivet, han lar biler og fly forsvinne bak ruter og striper.

Popkunsten som ble utviklet på midten av 1900-tallet var tydelig inspirert av massemedia, tegneserier og reklame. Det handlet om å viske ut skillet mellom finkultur og massekultur, mellom eliten og folk flest, mellom kunst og underholdning. Og midt i det hele fantes det også et generasjonsopprør, popkunst var kunst for en ny tid. Men selv det nye blir etter hvert historisk, noe vi tydelig ser i Grans arbeider. For det finnes ingenting provoserende nytt i det han gjør, snarere kan vi si at dette handler om en dyrking av fortiden, en fasinasjon for tiden som var, og kanskje handler dette aller mest om guttedrømmer?

Morten Grans utstilling er dekorativ, men etter min mening ikke så mye mer. Problemet er at bildene gir for liten motstand. Det er ikke noe nytt å oppdage etter første blikk, det synes ikke som om kunstneren har vært ute etter noe annet enn å formidle sin fasinasjon for velutviklet teknisk design. Han klarer i liten grad å utvikle motivene til noe mer enn avbildninger i sterke farger. Hvis du deler hans entusiasme for biler og fly er dette kanskje godt nok. Hvis ikke blir bildene ganske fort stående som tause illustrasjoner på veggen.

publisert i SA 30. mai 2008

Mytiske hemmeligheter


UTSTILLING
Eigerøy fyr (Hå gamle prestegard/Stavanger2008), Michael Petry
Til 31. august


En blendende vakker aktualisering av vår felles mytehistorie
Michael Petrys installasjon «Golden Rain» på Eigerøy fyr er basert på myten om kong Akrisios datter Danaë. Orakelet i Delfi forteller Kong Akrisios at hans vakre datter Danaë vil få en sønn som vil drepe sin egen morfar, for å unngå at Danaë blir med barn låser kongen henne inne i et tårn - men Zevs’ begjær kjenner ingen grenser, han skaper seg om til et gullregn, trenger seg inn i skjulestedet og befrukter henne. Ingen kan unnslippe sin egen skjebne… Petry har gjenskapt mytens gullregn i form av 100 opake glassdråper som nå henger i Eigerøy fyr, i et tårn på en forblåst odde. Han har invitert hundre kunstnere til å reflektere over myten og over hvilken beskjed de ville ha sendt ut i verden hvis de selv satt innesperret i et tårn. Kunstnerne har fått hver sin dråpe til disposisjon. Slik har hver og en av de ugjennomsiktige dråpene blitt fylt med et lite kunstverk, skjult for oss som nå bare ser vår egen speiling i det gyldne glasset. Innholdet i hver dråpe er imidlertid gjengitt i en flott katalog som følger utstillingen, hvilke dråpe som inneholder hva kan vi bare gjette oss til. Som i myten handler også Petrys regn om fruktbarhet og skaperkraft, men også om kommunikasjon og dialog, om forbindelseslinjer oss mennesker i mellom.

Klimt: Danae (1907)

Befruktningen av Danaë er utbredt motiv innenfor billedkunsten, hun er for eksempel malt av Tizian, Rembrandt og Klimt. Motivet blir, til tross for sitt fokus på kroppslig sensualitet, gjerne tolket som et symbol på guddommelig kjærlighet og transcendens. Men til forskjell fra sine kunsthistoriske forfedre er det selve gullregnet som er Petrys fokus, ikke den vakre Danaë. Dette betyr ikke at hans verk mangler sanselighet, for de gyldne dråpene som omslutter oss i tårnet kan så absolutt lede tankene både hit og dit.

Tizian: Danae (1488-90)

Petrys utstilling handler også om synlighet. Noe holdes skjult for ikke å bli sett, for å unnslippe begjærlige blikk, i myten er det Danaë, hos Petry er det alle miniatyrverkene inne i gulldråpene. Men ingenting er mer fruktbart for vår forestillingsevne og så pirrende for begjæret som skjulte hemmeligheter. I fyrets entré har du anledning til å lage din egen hemmelige beskjed i form av en flaskepost, som mot slutten av sommeren vil bli sluppet i havet. Slik blir vi alle invitert til å ta del i Petrys kunstverk, til å bli en del av kunstverkets store mysterium. Det ser nesten ut som om Petry har klart det som så mange av kunstnerne i Nabolagshemmelighet-prosjektet strevde med å få til, nemlig å skape et stedsspesifikt verk som både tar hensyn til visningsstedets arkitektur og natur, samtidig som det lar betrakterne, brukerne av stedet, folk flest, bli en medskapende del av kunstverket. Dette er mye å forlange av en enkelt kunstner, men Petry viser oss at det faktisk går an. Han har skapt et verk som på en og samme tid er ydmykt og sterkt, som både er historisk og samtidig, lokalt og universelt. Han har gjenskapt en felles myte på en helt personlig måte og slik gitt oss et fantastisk kunstverk - bare se selv!


publisert i Stavanger Aftenblad 29. mai 2008

23. mai 2008

romantiserende kvinnehistorier

MOBIL INSTALLASJON
Stavanger2008, Marit Benthe Norheim
En installasjon som er bedre på formidling enn på kritisk refleksjon

Marit Benthe Norheim er opptatt av at kunsten hun lager skal kommunisere med publikum, være imøtekommende og fortellende. Hun vil at kunsten hun lager skal gå i dialog med rommet den plasseres i og med menneskene som bruker dette rommet eller stedet. Verket «Campingkvinner», som skal på tur rundt i Rogaland i sommer, iscenesetter en rekke historier.

Kunstverket «Campingkvinner» består av fem campingvogner. På taket av hver vogn har kunstneren plassert en kvinnelig overkropp, selve vognen blir kroppens skjørt – eller skjød. Inne i vognene spilles det musikk av komponisten Geir Johnson.

De fem campingkvinnene har ulike kvaliteter: «Flyktningekvinnen» rommer 400 mosaikkfliser laget av flyktningekvinner og –barn, «Bruden» er tapetsert med bryllupsbilder fra mange land, «Maria Beskytteren» er basert på religiøse myter, «Sirenen» bygger på et gresk epos, mens innsiden av «Campingmama» viser oss scener fra campinglivet. Samlet er det med andre ord et uendelig antall historier som fortelles gjennom de fem campingvognene.

En ting er likevel felles, det er kvinnenes liv og historie som settes i sentrum, campingvognen er et feminint rom, nesten som en livmor, et rom for beskyttelse og omsorg, men også et sted preget av en nesten kvelende intimitet. Det er de små fortellingene som faller ut av historiebøkene som fortelles gjennom dette verket, de hverdagslige tingene som er så viktige men likevel usynlige når den store historien skal skrives.
Styrken i prosjektet er etter min mening dets formidlende kvalitet. «Campingmama» og «Bruden» vekker egne minner og erfaringer. Brudebilder fra alle land og tider viser oss hvordan tiden både er lineær og syklisk, vi ser på klær og posering at hver tid har sin egen mote og stil, samtidig har bryllupet som ritual mange likheter på tvers av regionale og historiske skillelinjer. «Campingmama» kan ses som trinn to, det som skjer etter bryllupet, familielivets intimitet – på godt og vondt. En krympet intimsfære utfordrer oss til å gi slipp på egne behov til fordel for det lille kollektivet som familien utgjør, hvor lenge orker man å leve sammen når man kun har et par kvadratmeter til rådighet? «Flyktningekvinnen» kan forstås som en samtidspolitisk kommentar. En flyktningetilværelse er en tilstand uten ro og trygghet, uten hverdagsliv slik vi vanligvis forsår begrepet. Sett i forhold til flyktningenes situasjon er vår grå hverdag slett ikke til å kimse av.


De to vognene «Sirenen» og «Maria Beskytteren» har andre kvaliteter, de befinner seg på et metaplan – med dette mener jeg at disse to vognene omhandler kvinnetematikken på en mer abstrakt måte, at disse to vognene er en tilleggskommentar til de tre første. I fortellingen om Odyssevs er Sirenene kvinner som lokker mennene ut av kurs, forførende og farlige, nesten som vår norske hulder. Maria assosiasjonene går i motsatt retning, til den omsorgsfulle og altoppofrende kvinnen som tåler og utholder alt, som leder oss på rett vei. Disse to vognene viser motstridende og til dels uforenelige sider ved det kvinnelige, sider som igjen opptrer i de tre andre vognene men da mer som konkrete visualiseringer i bestemte situasjoner. Gjennom «Sirenen» og «Maria Beskytteren» blir den subjektive og individuelle tematikken brakt opp på et kollektivet og allmennmenneskelig plan.

Marit Benthe Norheim gir større plass til de positive enn til de negative sidene ved kvinneligheten. Jeg tror at den mer destruktive kvinneligheten kunne ha satt i gang ennå flere historier enn dem som allerede er i omløp i dette verket. Jeg savner også mer eleganse i eksteriøret, noe som kanskje henger sammen med min første innvending. Sirenenes forførende sang kunne med fordel ha vært tydeligere til stede i verket.

Til tross for mine innvendinger er det absolutt ingen tvil om at kunstneren har lykkes med sin målsetting om å lage innholdsrik kunst som kommuniserer med et bredt publikum. De aller fleste vil finne ting i disse vognene som det er vel verdt å tenke videre på.

pubilsert i SA 22. mai 2008

kvinner uten menn


Hå gamle prestegard, Tonje Høydahl Sørli
Til 8. juni

En fin blanding av lek og alvor i en utstilling som har en tydelig politisk brodd

Tegneserier snor seg som en rød tråd gjennom Tonje Høydahl Sørlis billedvev. Aller mest oppmerksomhet vier hun Dolly, Dolly uten Donald – et heller sjelden syn. For hvem er egentlig Dolly? Hvordan forstår vi henne hvis vi fjerner hennes mannlige referansepunkt? Høydahl Sørli arbeider med ulike teknikker, i denne utstillingen viser hun først og fremst vevde arbeider, men også en liten fanzine, en bitte liten pamflett kalt «Motivation baby». De fleste vevde arbeidene står ennå oppspent i vevrammene sine, slik blir veven en del av det ferdige verket.
I en av vevene sitter Dolly og speiler seg, rundt henne er det et hav av blomster. Hun pynter seg for å stå i stil med sine vakre omgivelser, men vent nå litt – baksiden av veven er bare kaos. Trådene henger i store knuter, alt er et eneste rot. Jeg kan ikke annet enn å gi dette en psykologisk fortolkning, for det er noe mellom framside og bakside som ikke stemmer i denne veven. Bildet er slett ikke så perfekt som det ser ut til, det blir for mye for Dolly å holde oppe masken både utvendig og innvendig, det uoversiktelige kaoset er en pris hun må betale for sin tilsynelatende vellykkethet, for ingen, selv ikke vellykkede kvinner, kan ha fullstendig selvkontroll. Tegneserier har i lang tid vært en del av samtidskunsten. Enkelte pop-kunstnere la på -60 tallet enormt mye arbeid ned i å få sine gigantiske malerier til å ligne smale tegneseriestriper. Poenget var å bygge ned det fiktive skillet mellom finkultur og populærkultur. Det er denne tradisjonen Høydahl Sørli forholder seg til og videreutvikler. Det nyskapende i prosjektet ligger både i mediet hun velger, altså veven, og i tematikken, den feministiske kritikken hun lar sine arbeider bli en del av. Gjennom å kombinerer en urgammel kvinnedominert håndverkstradisjon med et populærkulturelt utrykk skapes kunstverk med et kritisk og politisk potensial.

Hvem er Dolly? Hva betyr det for oss jenter at den mest markante kvinnelige figuren i Andeby, i en tegneserie som har hatt enorm plass i den norske populærkulturen, alltid har stått i skyggen av en dum and – til tross for at hun både er smartere og penere enn ham? Kan en latterlig sak som dette ha noe å si for hvordan vi etablerer våre kjønnsroller i dag? For unge kvinners selvforståelse og identitetskonstruksjon?

Høydahl Sørli undersøker den kvinnelige femininiteten. I utstillingen på Hå skapes flere spørsmål enn svar, noe som er helt ok, for det er en interessant undersøkelse hun har satt i gang. Det er viktig at noen går inn i Dolly og hennes medsøstrers verden på et selvstendig grunnlag, kjønn er ikke et valgfritt supplement til eksistensen, men et fundament, kjønn er ikke en kategori vi kan velge om vi vil forholde oss til eller ei. Fra et feministisk perspektiv vil det sosiale og politiske alltid være en del av kunsten. Høydahl Sørli vil nok ha mer enn nok å gruble over og lage kunst av i årene som kommer.

publisert i SA 14. mai 2008

the basic material of all experience is art

Elke Krystufek
Transit Art Space, Stavanger


Østerrikske Elke Krystufeks materiale er kunst og virkelighet, men ikke forstått som to ulike nivåer av erfaring – for kunsten er virkelig, og Krystufeks virkelighet består i svært stor grad av kunst. Krystufek etablerer sin egen identitet gjennom et nettverk av stemmer fra andre kunstnere, forfattere, musikere og historiske myter og fortellinger. Kunsten synes å være virkelighetens omdreiningspunkt, virkeligheten blir virkelig i det den får et kunstnerisk uttrykk. Det handler ikke om tankeløs trendy sampling, tvert i mot er det en tydelig politisk, samfunnskritisk og feministisk stemme i alt Elke Krystufek gjør, fra hennes performance striptease til malerier, filmer, skulpturer og collager.

I denne utstillingen viser hun syv malerier, tre tegninger, en collage, en film og et skulpturelt verk.

De fleste maleriene er ekspressive portretter hvor hver minste lille tomme flekk er dekket av skrift. Hun siterer, reflekterer og kommenterer. En av hennes mest brukte referanser er Virginia Woolf. Og det finnes en klar metodelikhet mellom de to kunstnerne, en likhet i måten de konstruerer arbeidene sine på, i forbindelse med Woolf brukes gjerne begrepet stream of consciousness. I Woolfs roman ”The Waves” formidles historien gjennom seks karakterer som alle sammen opptrer som førstepersons fortellere. For leseren blir det uklart hvem av dem som til enhver tid forteller, et bevisst grep fra forfatterens side gjør at leseren må gi slipp på ideen om et avgrenset subjekt, og hengi seg til fortellingens hav av stemmer. Dette minner mye om Krystufeks teknikk, hvor maleriene og collagene er samspill mellom tekster og bilder, uten noen klar hierarkisering, uten noen over- eller underordning. Personene hun portretterer og refererer til danner et kor av stemmer som sammen skaper verket og gir det en ubeskrivelig dybde. En annen sentral figur i Krystufeks univers er den nederlandsk kunstneren Bas Jan Ader, som forsvant i en liten båt på Atlanterhavet i 1975. Aders seilas var et kunstprosjekt kalt “In Search of the Miraculous”. Bas Jan Ader opptrer i flere av maleriene til Krystufek, og han blir et bindeledd mellom maleriene og skulpturen ”Cunt-tiki”, en enkel treflåte med en stor vagina malt på seilet. Som Ader søker også Krystufek etter det mirakuløse. Men fordi hun er en kvinne og fordi kjønn ikke er en tilfeldig bi-ting i våre liv som vi kan velge å forholde oss til eller ei, ser hun noe annet enn alle mannlige oppdagelsesreisende har gjort før henne. I sin søken etter det opprinnelige stedet, historiens begynnelse – menneskets utgangspunkt, oppdager Krystufek at alle tings opphav selvfølgelig må være en kvinne, et skjød, en stammor. Det mirakuløse eller guddommelige er i Krystufeks kunst ingen fallos, men en dyp utømmelig kilde. Det er på tide å revidere mytene.

Som Tracey Emin og Sarah Lucas utfordrer Krystufek forestillingen om at det finnes en grense mellom det offentlige og det private, hun stiller seg kritisk til våre konvensjonelle ideer om hvordan det private må omarbeides for å kunne ta en legitim plass i offentligheten. Elke Krystufeks arbeider er individuelle, subjektive og partikulære feministiske handlinger, hun er narsissistisk selvopptatt og politisk på en og samme tid - i ett og samme verk. Hennes feministiske stemme er sår, rå og full av liv og kraft. Som en bølge lar hun verket flomme over betrakteren.

11. mai 2008

dagbok fra et ikke-sted

Cromarty, Geir Egil Bergjord
Gilka Forlag (2008)
Tilfeldige bilder fra tilfeldige dager på et tilfeldig sted

Geir Egil Bergjord har laget en fotodagbok fra den lille havnebyen Cromarty i Skottland. Han har gjort lignende ting før, først med en bok om Berlin og deretter en om Roma. Men i motsetning til de to første byene er Cromarty en ukjent småby for de aller fleste av oss. Muligens er det derfor denne siste boka er blitt nokså annerledes enn de to foregående.

Forfatteren og fotografen Bergjord er tydeligere til stede i denne boka enn det han har vært før. Vi ser det allerede på omslaget - hvor han ruver opp som giganten Gulliver i det han tramper inn i lilleputtlandet Cromarty, deretter følger en kort tekstside hvor Bergjord ytterligere understreker sin egen tilstedeværelse ved å si: «Dette handlar i grunnen ikkje om byar eller stadar, det handlar meir om korleis ein ser på ting, samt ein heil del om meg…» Slik plasserer han seg både med ord og bilder godt inn i sin egen fortelling, som man gjerne skal når man skriver dagbok.

I Roma-boka så han etter småtingene som vi lett overser når vi besøker berømte historiske steder, i denne boka ser han først og fremst etter seg selv. Han fanger sitt eget speilbilde i blanke vindusruter, han skriver om sin egen interesse for film, om sine pc-problemer og om sine rusleturer i landsbyen. Noen av skriftstykkene minner om dem som vi ser i gamle fotoalbum, album fra den tida da folk leverte filmene til framkalling for så å sitte hjemme og lime papirbilder på tynn kartong og komponere billedtekster som dette: «Mine venner the peacocks kjem forbi av og til. Alltid svoltne.» Tekstene sier oss noe om fotografens forhold til sine egne motiver, det er platt på en familiær og hyggelig måte, likevel er jeg i tvil om Bergjord sier tilstrekkelig mye om seg selv og hvordan han ser på ting til å vekke leserens interesse? Er signaturen personlig nok?

En dag besøker han middelalderkatedralen St. Magnus på Orknøyene, men han fotograferer den ikke, i stede viser han oss bilder av høyballer og kyr… det er de små tingene som fanger fotografens interesse. Strengt tatt hadde han kanskje ikke trengt å reise til Cromarty for å skrive denne dagboka, eller?

I «Cromarty», som til tross for tittelen aldri handlet om en skotsk landsby, savner jeg en litt sterkere personlig stemme, en tydeligere auteur - både i bilder og tekst.



SA 10. mai 2008

et hav av kunst

Pipilotti Rist
Kvassheim fyr, Hå gamle prestegard (On the edge)
til 31. august

Flott visning av en av samtidskunstens dyktigste damer Elizabeth Charlotte Rist har knabbet kunstnernavn Pipilotti fra verdens sterkeste jentunge - Pippi Langstrømpe. Kanskje er det derfor hun har endt opp som verdens tøffeste videokunstner?

Pipilotti Rists videoverk «Sip My Ocean» (1996) handler om å drukne, om å synke ned - i kunst, kropp og kjønn. Det er sanselig på alle mulige måter.
Utstillingsrommet på Kvassheim fyr har fått blå vegger og blått gulv. Noen myke puter ligger spredt rundt omkring, rommet er behagelig dunkelt. Videoen projiseres i to bilder som møtes i et hjørne av rommet, som en speiling fordobler verket seg selv, samtidig som konstruksjonen gir verket en tredimensjonal kvalitet. Noen ganger er det som om bildene strømmer ut fra hjørnet som ut fra en sprekk eller en hudfold, i andre scener glir bildene inn i folden, oppslukes av seg selv.

Det aller meste av filmen finner sted under vann. Som et objekt av lys flyter en kvinne (kunstneren selv) rundt i et grenseløst hav, et hav som skyller inn i rommet og bader betrakteren med hypnotisk kraft. Tare og tang får slangeaktige former, forskjellige gjenstander daler gjennom vannet; kopper og tallerkener, en tv, en campingvogn, en brødrister, en menneskekropp, en kyssende munn. Drømmescener. Et kort øyeblikk er det som om tiden og rommet har opphørt å eksistere.
En sang fyller rommet, Pipilotti Rist synger Chris Isaaks «Wicked Game» med en til tider nokså skingrende stemme: «I never dreamed that I'd meet somebody like you…». Men i filmen møter menneskene og tingene kun sin egen fordobling, det du’et som sangeren drømmer om er aldri en annen, kun en speiling av et jeg. Det vi ser er en hermetisk narsissistisk kjærlighetshistorie. En kvinne oppslukt i og av seg selv. «Sip My Ocean» trekker oss inn i et utsøkt sensuelt univers fylt av selvbegjær og nytelse.Dette videoverket, som allerede har rukket å bli tolv år gammelt, er etter min mening et hovedverk innenfor vår tids videokunst, en samtidsklassiker. Det har vært vist på en rekke av verdens fremste kunstscener. Det er en aldeles strålende hendelse at Hå gamle prestegard vil vise oss dette verket på Kvassheim fyr hele sommeren – vi har å gjøre med et kunstverk med estetiske og erotiske kvaliteter helt utenom det vanlige.

SA 8. mai 2008

6. mai 2008

hva er egentlig en nabolagshemmelighet?

Ja - si det...

estetisk fostring

Tommy Olsson:
«Knust, kritiske fragmenter 2000-2006»
350 sider
Cappelen Damm






Det er ingen tvil, Tommy Olsson er den mest lesverdige kunstkritikeren i Norge akkurat nå

Olsson skriver så blekket spruter, jeg ler meg gjennom en hel kritikk, og hvor sundt er ikke det! Det forlenger livet og utvider kunsten og plasserer kritikken akkurat der den hører hjemme, i et ikke-akdemisk rom hvor hver og en kan ta plass, så sant man har interesse for stoffet som behandles - altså samtidskunsten.

Tommy Olssons «Knust, kritiske fragmenter 2000-2006» består av et utvalg kritikker og tekster. Tommy Olsson er en aktiv figur i de aller fleste av Olssons kritikker, det vil si at han alltid er til stede med en subjektiv stemme i det han skriver, han later aldri som om han kommer med objektivt sanne vurderinger. Rett som det er handler kritikkene hans om folk han kjenner, om håpløse kunstinstitusjoner, om fester han har vært på og livet i sin alminnelighet, skjønt Olssons liv neppe kan kalles alminnelig - . Olssons syn på kunst står i skarp kontrast til den kantianske estetikkens desinteresserte blikk som akademisk orienterte kritikere ennå strever med å løsrive seg fra.

Olsson har på kort tid blitt Norges fremste kritiker innenfor billedkunstområdet, noen har sågar hevdet at han allerede har en rekke disipler innenfor disiplinen, at det har oppstått en Olsson-skole innenfor norsk kunstkritikk. At han har stor innflytelse på dette heller marginale samfunnsfeltet er nok ikke til å komme forbi, men jeg tror ikke at dette er et alvorlig problem. Kunstkritikkens problem er snarere at den ikke kommuniserer enn at den overkommuniserer. Kanskje kan Olssons støyende stemme være livgivende for den norske kunstkritikken.

En kritiker kan med fordel ha en sterkt personlig stemme så lenge stemmen er fundert på solide fagkunnskaper og respekt for stoffet som behandles, slik den er i Olssons tilfelle. For innblandet i hans språklige spillopper finnes det formale og materielle beskrivelser, tematiske analyser og kontekstuelle vurderinger, vurderinger som ikke opptrer som fjerne fagterminologiske lover, men som imøtekommende måter å snakke om kunst på. Faktisk oppleves denne stemmen avhierarkiserende, leseren inviteres til å gå i diskusjon med kritikeren, si seg enig eller uenig, tenke videre med eller mot det som er skrevet. Den personlige stemmen trekker leseren inn i teksten, kanskje burde flere skribenter forsøke å lære litt av dette grepet.

Lest i ett strekk er boka som en gigantisk overdose, det er for mye av alt, for mye kunst, for mye Olsson, for mange ord - for å unngå uønskede bivirkninger bør den derfor leses stykkevis og delt. Og gjør du det kan du få med deg riktig mye om kunstfeltet i Norge nå, slik blir denne samlingen et viktig tidsdokument. Men like interessant er den som en metodestudie i kunstkritikk.

Det finnes folk som hevder at de har skrevet som Olsson før Olsson, at det faktisk ikke er Olsson som startet Olsson-skolen. Men det betyr egentlig ingen ting, for det finnes ingen andre som Tommy Olsson - han tilhører faktisk sin helt egne liga.