23. mars 2011

Apokalypse - nå

Lars Petter Sveen: «Eg kjem tilbake»
Roman
219 sider
Aschehoug
publisert i SA 23. mars

En fantastisk og grusom fortelling fra verdens ende


«Eg kjem tilbake» er Lars Petter Sveens andre bok. For sin første, novellesamlingen «Køyre frå Fræna» (2008), fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris - dersom det finnes en tilsvarende pris for bok nummer to, kan den tildeles Sveen med det samme! For maken til litterært talent skal man lete lenge etter.

«Eg kjem tilbake» fortelles av en ekstern forteller. En mann ved navn Lied er romanens hovedfigur. Lied bor i en by på en slette omringet av en uendelig, labyrintisk skog. Menneskene i byen og i skogen er i kamp mot hverandre og mot bander av barn. Alle er bevæpnet til tennene, alle skyter for å drepe. Men hva det kjempes om, og hvorfor, er uklart. Lied er den eneste personen i denne fortellingen leseren kan knytte seg til. Men hvem er Lied? Se det får vi aldri vite, for slektskap og identitet synes ikke å følge vanlige logiske regler i dette universet.

Bandene kjører rundt i biler, men det finnes ikke elektrisitet verken i byen eller i skogen. Befinner vi oss i framtiden eller i fortiden? Det finnes så godt som ingen kvinner i fortellingen, og barna oppfører seg som følelsesløse dødsmaskiner. Godhet er et ukjent begrep i Lieds verden, her finnes bare ulike grader av ondskap.

Stemningen i «Eg kjem tilbake» får meg til å tenke på amerikanske Cormac McCarthys fantastiske «The Road» (Veien) fra 2006, en av forrige tiårs aller beste romaner. Som McCarthy skriver også Sveen fram et marerittaktig univers med sterke depressive undertoner. Men Sveen har likevel sin helt egen stemme, og det som først og fremst skiller «Eg kjem tilbake» ut fra mengden av nye bøker, er måten det fortelles på, det stilistiske, hør bare:
«Glørne slokna, ei etter ei, og det grå kolet trekte seg saman og fall frå kverandre, og han slo handa ned i jorda, men fann ikkje noko, handa gjekk inn i et svartare mørke, og kroppen følgde etter, inn og ned, og det grå kolet fall frå kvarandre til små flak inn i munnen hans, det fylte han opp …»
Sveens språk er usedvanlig billedrikt, men likevel bemerkelsesverdig presist.

«Eg kjem tilbake» er en dystopisk roman, Lieds verden er mørk og dyster, han går seg vill i sin egen virkelighet. Han står i fare for å gå til grunne – fysisk så vel som mentalt. Gjennom et usedvanlig vakkert og poetisk språk setter Lars Petter Sveen leseren inn i en verden uten håp, uten kjærlighet, uten noe sted å søke dekning. Det er ganske enkelt imponerende godt gjort.

Ingen kommentarer: