27. november 2007

kunsten å forstå baklengs



Rogaland Kunstmuseum, Pia Myrvold
Til 3. februar 2008



Søren Kierkegaard skal en gang ha sagt: «Livet må forstås baglæns, men må leves forlæns» - jeg vil bruke dette utsagnet som en inngang til Pia Myrvolds utstilling i Rogaland Kunstmuseum. Utstillingen, som er svært omfattende, viser oss arbeider fra hele Myrvolds karriere som aktiv kunstner, fra tidlig -80 tall og fram til i dag.

Utstillingen er gitt navnet «In-formasjon», og er delt i tematiske grupper som følger en historisk utvikling ved å inkludere verk fra ulike perioder. Myrvold viser malerier, kollager og installasjoner bestående av klær, lyd/musikk og videovisninger. I tillegg vises også noen enkeltstående videoarbeider. Hertervigsalen er for anledningen omgjort til en eksperimentell pc-stue. Aksjonskunstneren Pia Myrvold, som vi kjenner gjennom Art Attack og samarbeidet med Randy Naylor er dokumentaraktig presentert i museets auditorium.

I en så omfattende retrospektiv utstilling som dette, gis betrakteren en mulighet til å begynne på Kierkegaards bakoverskuende forståelsesprosess.

I «In-formasjon» er gjenkjenneligheten over tid det som overrasker aller mest, altså hvor store likheter det er mellom den kunsten som er produsert på -80 tallet og de aller nyeste arbeidene. Myrvold har en sterk personlig signatur, vi gjenkjenner kunstneren fra arbeid til arbeid. Hun bugner av kreativt overskudd og lar denne kraften omfavne en rekke områder: Hun går fra det strenge maleriet via videokunst og design gjennom cyberspace til haute couture. Liv og kunst later til å gå hånd i hånd, og det synes ikke å finnes noe område i virkeligheten som ikke kan bli til en interessant kunstnerisk scene for Pia Myrvold. «In-formasjon» viser en kunstner som har et sterkt personlig og autonomt prosjekt.

Men det er også en negativ side knyttet til gjenkjennelighet, og det er når det gjenkjennelige vipper over i gjentakelse og repetisjon. I det store mangfoldet som utgjør denne utstillingen savner jeg en utvikling innenfor enkelte av kunstområdene, eller sjangerne, om man vil. Jeg lurer på om utviklingen av Myrvolds kunstnerskap først og fremst handler om hennes utrolige evne til å ta i bruk nye medier? I tilfelle er utviklingen i større grad knyttet til form enn til innhold. Det kan tenkes at den store sjangerspredning gjør det vanskelig for henne å få til en forfining og videreutvikling innenfor hvert enkelt felt.

Slik jeg ser det er serien «Fluid Identity» et eksempel på bilder som i for stor grad kopierer hverandre. For meg som betrakter blir dette en kjedelig gjentagelse – bildene tømmes for kraft. Derimot synes jeg at hennes arkitektoniske og postmodernistiske billedserie «Time Pieces» er av en annen kvalitet. Hun virker mer lekende og eksperimenterende i disse bildene, og inviterer i større grad betrakteren med på fortolkningen. I utstillingen er «Time Pieces» representert med en rekke helt nye malerier, det hadde vært interessant om flere eldre malerier fra serien hadde fått plass.

Kirkegaards utsagn kan selvfølgelig knyttes til vår historiske fortolkning av Myrvolds arbeider, men han kan også vise vei til noe som jeg vil kalle kunstneridentiteten Pia Myrvold. Myrvold har brukt byen som kreativt materiale i mange av sine beste prosjekter, men Myrvold har ofte beskrevet Stavanger som en vanskelig antagonist. Det anstrengte forholdet mellom kunstneren og byen bemerkes også i utstillingens katalog, hvor det er formulert slik: «Selv om Pia Myrvold og Randy Naylor gjentatte ganger møtte kraftig motbør for sine uttrykk fortsatte de sine prosjekter …». Liknende utsagn har kommet til uttrykk i en rekke intervjuer opp gjennom årene. Vurdert nå, i ettertid – eller baglæns som Kierkegaard sier, er det mulig å forstå kunstnerens konfliktfylte forhold til byen som et viktig element i hennes identitetskonstruksjon. Myrvolds opplevelse av manglende gjennomslag i Stavanger førte henne ut av byen, til New York og til Paris, og hun kan nå komme tilbake som den store kunstneren hun alltid har vært -. Ved å innta Rogaland Kunstmuseums hovedsaler i nesten tre måneder kan det ikke være tvil om at det i saken Myrvold versus Stavanger er Myrvold som har vunnet. Gjennom sin internasjonale suksess har Myrvold en gang for alle synliggjort Stavangers manglende kunstneriske vilje og kompetanse – eller?



25. november 2007

drømmeland

Preben Z. Møller: «Pen søker trygg»
Sakprosa
Kagge forlag (2007)


En bok som sier en del om sin forfatter, men nokså lite om verden forøvrig

«Min påstand er at kvinner undertrykker menn» sier Preben Z. Møller på den første siden i boka «Pen søker trygg» – og han underbygger tanken på følgende måte: «Hvis du føler det er sant for deg, så er det sant». Det er med andre ord klart at denne boka ikke er skrevet av en sosiolog, men av en vanlig mann som har lyst til å krangle, for rent akademisk henger denne argumentasjonen ikke på greip. Møller opererer med et tilsynelatende enkelt virkelighetsbilde: Feminister hater menn og menn hater feminister. Hvorvidt dette enkle dikotome bildet stemmer med virkeligheten besvares ikke i boka, som sagt: Hvis du føler at det er sant …

Møller skriver til tider morsomt og godt om en oppvekst på Kleppe, et sted som i følge forfatteren er et av verdens styggeste og mest uinteressante tettsteder, en åndelig ørken som har drevet ham inn i det reneste misogyni – kvinnehat. I sin polemiske kranglefantstil skriver Møller langt bedre og mer velformulert om Kleppe og jærfolk enn om samfunnsmessige maktstrukturer og kjønnsulikheter.

Møllers bombastiske posisjon inviterer i liten grad til debatt, likevel: Jeg tror at han har lurt seg selv. Hans fiender er ikke kvinner, men menn. Det han frykter aller mest er den voksne nyanserte mannsrollen. Som Peter Pan vil han mye heller fortsette sitt eventyrlige liv i Drømmeland (i boka kalt Universitetet i Oslo), enn å tre inn i de voksnes mangfoldige virkelighet. Gjennom utleverende beskrivelser av sin egen barndom åpner han opp for psykologiserende fortolkninger, som plutselig slår luften ut av hans formelle og definerte prosjekt. Er de undertrykkende samfunnsstrukturene han kritiserer bare en abstrahert versjon av hans aldri tilstedeværende far?

Norske kjønnsforskningsmiljøer bør og skal kritiseres, men det holder ikke med vittigheter, polemikk og generalisering på bakgrunn av tilfeldige eksempler når man vil utfordre samfunnets maktstrukturer – selv ikke når disse domineres av kvinner.

ut på tur!


Gry Hege Rinaldo
Galleri Neo
Til 22. november
Publisert i Stavanger Aftenblad 15. november 2007


En utstilling som oppleves en smule prematur, men som likevel peker på interessante utviklingsmuligheter

Kunstneren Gry Hege Rinaldo har et intimt forhold til kroppen. Hun har nærmet seg kropp, hud og kjønn fra ulike vinkler – ofte har hun gått tett på. Hun har fokusert på detaljer på en måte som har gjort kroppen ugjenkjennelig. Hun har arbeidet med munnviker, fingerledd og hudfolder, sider ved oss selv som sjelden vies kunstnerisk oppmerksomhet.

Derfor er det en helt ny opplevelse å se Rinaldos landskapstegninger som nå stilles ut i Galleri Neo. Men det er mulig å kjenne igjen hennes metode også i denne utstillingen. Som før går hun nært inn på det hun formidler, fokuserer på et lite område, og lar resten av motivet oppløse seg i bildets ytterkanter. Et utsnitt av en bjørkestamme er nitid gjengitt, blyantens gråtoner lar deg ikke være i tvil om hvilke tresort det er snakk om, men resten av skogen er bare løse streker på papiret, antydninger.

For et år siden viste Tou Vindu en utstillingsserie kalt «Nature Revisited», hvor kuratorene for prosjektet mente å kunne se en (tilbake)vending til naturen i samtidskunsten. Det er mulig å se Rinaldos prosjekt i affinitet til dette, altså å tenke seg at også hun er en del av en større omvending innenfor billedkunsten, hvor naturen får en mer sentral plass som motiv og tematikk. Men det kan også tenkes at Rinaldos utstilling bare et hvileskjær for en kunstner som først og fremst er opptatt av det kroppslige.

Tegneren Sverre Malling en god representant for naturens tilsynekomst i kunsten. Gjennom en symbolladet ikonografi kombinerer han natur og kultur på en måte som får begge parter til å framstå som like uvirkelige. Rinaldo og Malling er svært ulike tegnere, men en liknende uvirkelighetsfølelse skapes også i flere av hennes arbeider, de har preg av science fiction. Naturen er i disse bildene ikke knyttet til noe mer egentlig og opprinnelig, til alle tings opphav og hjemsted, men tvert i mot preget av noe mystisk, truende og fremmed. Naturen er ikke et objektivt sted, men en emosjonell situasjon.

Uansett, enten det handler om et mellomspill eller er an tematikk hun vil forfølge, er det interessant å se denne nye siden i Rinaldos univers. Kvaliteten på de enkelte verkene i utstillingen varierer en del, og jeg tror at hun med fordel kunne utfordret det gjenkjennelige mye mer, slik hun gjør når hun bruker kroppen som motiv. Det vil si, hun kunne ha forsøkt å gjøre det enda vanskeligere, mer uforståelig – både for betrakteren og for seg selv. Men som et første møte med Rinaldos natur er dette likevel en interessant opplevelse.

2. november 2007

bambiland

Irene Nordli
Sandnes Kunstforening
Til 16. desember


Irene Nordli arbeider først og fremst med porselen. Men porselen er et emne som har visse begrensninger hva størrelse angår, i de største skulpturene i denne utstilling har Nordli derfor også benyttet andre materialer.

Nordli arbeider innenfor to kategorier, hun lager skulpturer og hun lager små objekter. Skulpturene forestiller figurer et sted mellom dyr og mennesker, de har som regel et stilisert og forenklet dyrehode montert på en menneskelignende kropp. Dyret minner ofte om en kenguru eller et dådyr, men forenklingene gjør at de blir mer bambiaktige enn det en realistisk dyreavbildning ville ha vært. Arbeidene utfordrer delvis motstridende følelser hos betrakteren; dyrehoder på menneskekropper er et bilde vi kjenner fra langt tilbake i tiden, fra de store mytene og eventyrenes verden, men også en kombinasjon vi ofte ser i vår egen tids tegneserier og barnelitteratur. Dyrehoder på menneskekropper vekker en skrekkblandet fryd, og gir meg assosiasjoner i to retninger: Dyret menneskeliggjøres, antropomorfiseres, tilskrives tanker og følelser som tradisjonelt forbeholdes menneskene. Men kombinasjonen av de to visker også ut skillet mellom dyr og mennesker, et skille som er en viktig markør for å definere nettopp hva det vil si å være menneske. I møtet med Nordlis kunst legger det vakre antropomorfe porselensansiktet seg over det bisarre førsteinntrykket og trekker betrakteren inn i verket, det er som om det vil si deg noe - for menneskedyret har ofte en historie på lur.

Den andre kategorien arbeider består av små porselensobjekter, eller nipsfigurer, som de innimellom kalles. Disse er mer urene enn de større arbeidene, med dette mener jeg at flere momenter er blandet inn i hvert enkelt verk. Nordlis små arbeider viser til et kulturhistorisk middelklassefenomen, porselensnips som har pyntet opp i velmøblerte hjem i århundrer. Men Nordlis kunst er ikke nødvendigvis en latterliggjøring av alminnelige menneskers smak og stil, for med sine små miniatyrer bringer hun noe nytt inn i pynten. Hennes arbeider har andre tema enn dem vi vanligvis assosierer med nips, de er råere og mer utfordrende for blikket som ser.

Jeg liker Nordlis prosjekt, selv om noen av de små objektene synes å ville for mye. De setter i gang for mange prosesser og overstyrer dermed betrakteren i stedet for å utvikle den poetiske kraften som vi finner i de større skulpturelle arbeidene.