23. januar 2011

Forvirring på høyt nivå


Morten Claussen: «Mesteren fra La Mancha»
Essay
392 sider
Bokvennen
Sigrun Hodne tekst

Publisert i SA 20. januar

Et anstrengende møte med tanker som har løpt løpsk

Etter å ha samtalet med min redaktør, om å skrive kortere setninger, hadde jeg begynt å gå turer for at det skulle avholde meg fra å skrive lange setninger. 
Sier Ole Robert Sunde i innledningen av «Kalypso» (2006).
Morten Claussens skrivestil kan minne om Ole Robert Sundes, som Sunde er også Claussen glad i digresjoner og innskutte bisetninger, i setninger som strekker seg side opp og side ned. Dessverre har ingen redaktør rådet ham til å ta seg en tur i ny og ne, eller; han har i så tilfelle ikke fulgt rådet. For Claussens setninger er definitivt for lange, alt for lange! Ikke en gang en tilnærmet genial forfatter som Sunde kan tillate seg å operere med en setningsbygging som dette.
«Mesteren fra La Mancha» er et 400 sider langt personlig essay om Cervantes’ roman «Don Quijote» (1605-15), om romankunstens tilblivelse, og om litteratur og estetikk på et mer generelt plan. «Mesteren fra La Mancha» er en utvidet og omarbeidet versjon av Claussens bok «Don Quijote I. En litterær forestilling», som ble utgitt i 2009.
Morten Claussen kan sin litteraturhistorie, og byr i tillegg på interessant kunnskap om estetikk og filosofi. Han har en forkjærlighet for de store modernistene, for Beckett, Joyce og Kafka og for Adornos estetikk. Men «Mesteren fra La Mancha» handler ikke bare om historiske skikkelser, for Claussen spiller selv den viktigste rollen i denne teksten. Som seg hør og bør i et personlig essay benytter han seg av en intim og selvbiografisk stil.
Imidlertid må et personlig essay også oppfylle kravene om en elegant stil og en slentrende struktur for å bli en god tekst. Claussens bok innfrir dessverre ikke på disse punktene. For meg synes det som om Claussen har kommet for tett på sitt studieobjekt, det er som han er blitt aldeles oppslukt av stoffet sitt. Dermed blir det lite rom for kritisk refleksjon – som jo også er et krav til essayet som sjanger. Det er for lite luft og for dårlig rytme i bokas lange setninger til at leseren kan slå følge med Claussen på hans mange og lange tankerekker.
Vi har alt for få dyktige essayister i Norge. Claussens forsøk er derfor etterlengtet, men dessverre ikke velykket – for det finnes, slik jeg ser det, ingen lesemåte å møte denne teksten med. 

Ingen kommentarer: