15. desember 2007

streetart for nybegynnere



Nuart 2007, Rogaland Kunstmuseum
Kuratorer: Leon Cullinane og Martyn Reed

Graffiti, eller hærverk som noen velger å kalle det, er en svært tegn- og bokstavfokusert kunstart, i enkelte miljøer kalles kunstneren rett og slett for writer. Utøverens signatur er viktig, og noen ganger handler det kun om den – altså om kunstnerens signatur, ofte i form av et psevdonym, slik denne kommer til syne mot underlaget. Graffitikunstnere opererer ofte på steder der de ikke er ønsket, og det er derfor mulig å hevde at det lovstridige er bygget inn i graffitien fra grunnen av.

Streetart og graffiti har mange ting til felles både når det gjelder teknikk og plassering, men streetart er mer billedorientert enn graffitien, og kan derfor, selv om den som kunstnerisk retning er av nyere dato (post-graffiti), fungere som en innføring i graffitiens komplekse verden. Streetart plasserer seg nærmere tradisjonell billedkunst enn det graffitien vanligvis gjør og er derfor lettere å lese og fortolke for mennesker som er mer vant til konvensjonell billedkunst.

Utstillingen Nuart 2007, som ble arrangert parallelt med den årlige Numusic-festivalen i Stavanger, fanget noen av vår tids fremste streetart-kunstnere på Rogaland Kunstmuseum (RKM), jeg velger her å bruke ordet fanget fordi et museum ikke er et naturlig sted for denne typen kunst.

Utstillingen viste arbeider av omkring 20 kunstnere, deriblant Blek le Rat, Mir, Dface, Pøbel, M-City, Arofish, Eine og Wordtomother. Norske Dolk, kjent både nasjonalt og internasjonalt, var en av dem. Til denne utstillingen sprayet han opp et stort stensil- eller sjablongportrett av engleprinsessen Märtha, med en terning på den ene skulderen. Men terningen, som en gang viste en stolt sekser for Aris Trist som faen, viste nå kun en toer. Kvaliteten har altså sunket betraktelig. Toeren er muligens tenkt som en kritikk av prinsessens virksomhet, samtidig kan dette motivet som helhet også fungere som en kommentar til selve utstillingen, til nettopp det å plassere det sub-kulturelle innenfor en finkulturell ramme.


Et ganske annet uttrykk finner vi hos den tyske duoen Herakut, bestående av den kunstutdannede Hera og autodidakten Akut. Sammen lager de noen fantastisk fine streetart-komposisjoner. Bakgrunnen behandles av Hera som i et tradisjonelt maleri, Akut sprayer deretter fotorealistiske bilder på den malte bakgrunnen. Til denne utstillingen laget han et hundeansikt, mens Hera så i neste omgang fantaserte videre omkring spraymotivet. Foruten konturene av tre lekende barn, besto bildet av tekststykker med alvorlige og delvis kritiske kommentarer. Slik skapte de to sammen et veggarbeid rikt på visuell informasjon på mange plan.




Britiske Slinkachu arbeider på en helt annen måte. Han lager bitte små miniatyrfigurer som han plasserer rundt i byen og deretter fotograferer.



I denne utstillingen viste han flere av disse fotografiene, i tillegg til en liten installasjon. Slinkachu benytter verken sprayboks eller sjablonger, men han bruker byen som scene, han lager gateinstallasjoner – arbeider som muligens kan kalles streetart, men typiske for sjangeren er de ikke. I en museumssituasjon som dette fungerte Slinkachus arbeider godt, og de vil også fungere fint på internett. Ute i gaten vil de sannsynligvis forsvinne.



Disse tre arbeidene; Dolks Märtha, Herakuts hunder og barn og Slinkachus miniatyrer, viste til sammen fram spennvidden innenfor streetart-feltet.

Nuart 2007 tenderte mot å bli en litt for snill og tilforlatelig utstilling. Muligens oppveide utstillingens gode pedagogiske kvaliteter dette minuset, men det er ikke sikkert. Personlig synes jeg at streetart som kunstnerisk utsagn mister en vesentlig kvalitet ved å tas bort fra gatene og det urbane offentlige rom. Den diskursive kraften svekkes. Streetart er kunst som opponerer mot galleriet som en maktinstitusjon i samfunnet, som overskrider museets formale rammer, men når museet nå integrerer denne kunsten i sine saler blir den kritiske brodden omgjort til hyggelig underholdning. Det er ingen tvil om at utstillingen viser svært gode verk av dyktige kunstnere, og kan hende er det også viktig å forsøke å formidle denne typen kunst til et bredere lag av folket, likevel – det er ikke til å komme fra at streetart minus street er lik art, nettopp slik vi er vant til å se når vi går i et galleri eller på et kunstmuseum.

Mine innvendinger i denne kritikken retter seg mot utstillingens institusjonelle ramme. De enkelte verkene var gode, interessante og varierte, og det pedagogiske aspektet ble godt tatt vare på gjennom bærbare iPod-guider til utstillingens gjester.


Men en ting stiller jeg meg spørrende til, for av omviseren i RKM hevdes det, svært så optimistisk, at det finnes like mange dyktige kvinnelige som mannlige streetart-kunstnere, men hvis det er tilfelle – hvorfor er da så få kvinner representert i denne utstillingen? Streetart deler graffitiens individuelle og grenseoverskridende karakter, og det kunne vært interessant å vite om kunstnerens kjønn spiller noen rolle for verkets innhold og form.




11. desember 2007

usynlige maktstrategier



Ole Martin Lund Bø
Galleri Opdahl
til 19/01/08


Ole Martin Lund Bøs kunst problematiserer visuelle maktstrukturer. Det vil si at han setter spørsmålstegn ved de bildene som er med på å forme vår felles virkelighet. Den siste tiden har Lund Bø bodd og arbeidet i Amerika, det må være et godt valg for en som ønsker å gå i dybden i den visuelle kulturen, for USA er fremdels den visuelle virkelighetens moderland.

Lund Bøs utstilling i galleri Opdahl er en installasjon som består av tre enheter. Først ser vi fire store vifter, stilt på rekke og rad mot en høy regissørstol, deretter en fin hvit italiensk skjorte dyppet i gummi, og til sist to store sotede glassruter på aluminiumskonstruksjoner montert mot en bakvegg. I tillegg er to små lyskastere plassert i rommet. De sende et rytmisk og stressende lys inn i utstillingen. Installasjonen er på en god måte tilpasset utstillingslokalet. Alt er elegant og vakkert utført.

Utstillingen har tittelen «set-up» som betyr oppsett eller felle. Hvem er det som står bak denne fellen? Spørsmålet lar seg ikke uten videre besvare. For i dette folketomme oppsettet finnes det kun en, nemlig meg, betrakteren, som må gå med på et allerede forutbestemt spill. I Lund Bøs virkelighet defineres våre individuelle liv av anonyme maktstrukturer.

Regissørstolen er tom, men det betyr ikke at jeg kan sette meg der. Jeg har ingen anledning til å ta kontroll i dette settet. Jeg kan stille meg opp mellom viftene og stolen, på skuespillerens plass, men må raskt flytte meg unna fordi de fire viftene bråker sånn at jeg ikke engang kan høre mine egne tanker.


De store glassene ser ut som vinduer, sånne som man ikke kan se inn gjennom og derfor aldri vet om det sitter noen bak. Den franske filosofen Michel Foucault har lært oss at dette er et bilde på optimal kontroll; en form for overvåkingen som er konstruert slik at offeret aldri vet om - eller når - det blir iakttatt. Men likevel, noen har reagert, glassene er forsøkt knust, de er bristet på midten. Noen har forsøkt å trenge seg inn i makten – uten å lykkes.

Lund Bøs kunst appellerer til intellektuelle refleksjoner, men kanskje er det også mulig å legge tankene til side, for kun å nyte hvor godt installasjonen fungerer i rommet – rent visuelt. At noe er synlig betyr ikke nødvendigvis at det er lettere å forstå, for også det vi ser bærer i seg gåter, mysterier som stenger oss ute fra innsikt.


publisert i Stavanger Aftenblad 7.desember 2007

27. november 2007

kunsten å forstå baklengs



Rogaland Kunstmuseum, Pia Myrvold
Til 3. februar 2008



Søren Kierkegaard skal en gang ha sagt: «Livet må forstås baglæns, men må leves forlæns» - jeg vil bruke dette utsagnet som en inngang til Pia Myrvolds utstilling i Rogaland Kunstmuseum. Utstillingen, som er svært omfattende, viser oss arbeider fra hele Myrvolds karriere som aktiv kunstner, fra tidlig -80 tall og fram til i dag.

Utstillingen er gitt navnet «In-formasjon», og er delt i tematiske grupper som følger en historisk utvikling ved å inkludere verk fra ulike perioder. Myrvold viser malerier, kollager og installasjoner bestående av klær, lyd/musikk og videovisninger. I tillegg vises også noen enkeltstående videoarbeider. Hertervigsalen er for anledningen omgjort til en eksperimentell pc-stue. Aksjonskunstneren Pia Myrvold, som vi kjenner gjennom Art Attack og samarbeidet med Randy Naylor er dokumentaraktig presentert i museets auditorium.

I en så omfattende retrospektiv utstilling som dette, gis betrakteren en mulighet til å begynne på Kierkegaards bakoverskuende forståelsesprosess.

I «In-formasjon» er gjenkjenneligheten over tid det som overrasker aller mest, altså hvor store likheter det er mellom den kunsten som er produsert på -80 tallet og de aller nyeste arbeidene. Myrvold har en sterk personlig signatur, vi gjenkjenner kunstneren fra arbeid til arbeid. Hun bugner av kreativt overskudd og lar denne kraften omfavne en rekke områder: Hun går fra det strenge maleriet via videokunst og design gjennom cyberspace til haute couture. Liv og kunst later til å gå hånd i hånd, og det synes ikke å finnes noe område i virkeligheten som ikke kan bli til en interessant kunstnerisk scene for Pia Myrvold. «In-formasjon» viser en kunstner som har et sterkt personlig og autonomt prosjekt.

Men det er også en negativ side knyttet til gjenkjennelighet, og det er når det gjenkjennelige vipper over i gjentakelse og repetisjon. I det store mangfoldet som utgjør denne utstillingen savner jeg en utvikling innenfor enkelte av kunstområdene, eller sjangerne, om man vil. Jeg lurer på om utviklingen av Myrvolds kunstnerskap først og fremst handler om hennes utrolige evne til å ta i bruk nye medier? I tilfelle er utviklingen i større grad knyttet til form enn til innhold. Det kan tenkes at den store sjangerspredning gjør det vanskelig for henne å få til en forfining og videreutvikling innenfor hvert enkelt felt.

Slik jeg ser det er serien «Fluid Identity» et eksempel på bilder som i for stor grad kopierer hverandre. For meg som betrakter blir dette en kjedelig gjentagelse – bildene tømmes for kraft. Derimot synes jeg at hennes arkitektoniske og postmodernistiske billedserie «Time Pieces» er av en annen kvalitet. Hun virker mer lekende og eksperimenterende i disse bildene, og inviterer i større grad betrakteren med på fortolkningen. I utstillingen er «Time Pieces» representert med en rekke helt nye malerier, det hadde vært interessant om flere eldre malerier fra serien hadde fått plass.

Kirkegaards utsagn kan selvfølgelig knyttes til vår historiske fortolkning av Myrvolds arbeider, men han kan også vise vei til noe som jeg vil kalle kunstneridentiteten Pia Myrvold. Myrvold har brukt byen som kreativt materiale i mange av sine beste prosjekter, men Myrvold har ofte beskrevet Stavanger som en vanskelig antagonist. Det anstrengte forholdet mellom kunstneren og byen bemerkes også i utstillingens katalog, hvor det er formulert slik: «Selv om Pia Myrvold og Randy Naylor gjentatte ganger møtte kraftig motbør for sine uttrykk fortsatte de sine prosjekter …». Liknende utsagn har kommet til uttrykk i en rekke intervjuer opp gjennom årene. Vurdert nå, i ettertid – eller baglæns som Kierkegaard sier, er det mulig å forstå kunstnerens konfliktfylte forhold til byen som et viktig element i hennes identitetskonstruksjon. Myrvolds opplevelse av manglende gjennomslag i Stavanger førte henne ut av byen, til New York og til Paris, og hun kan nå komme tilbake som den store kunstneren hun alltid har vært -. Ved å innta Rogaland Kunstmuseums hovedsaler i nesten tre måneder kan det ikke være tvil om at det i saken Myrvold versus Stavanger er Myrvold som har vunnet. Gjennom sin internasjonale suksess har Myrvold en gang for alle synliggjort Stavangers manglende kunstneriske vilje og kompetanse – eller?



25. november 2007

drømmeland

Preben Z. Møller: «Pen søker trygg»
Sakprosa
Kagge forlag (2007)


En bok som sier en del om sin forfatter, men nokså lite om verden forøvrig

«Min påstand er at kvinner undertrykker menn» sier Preben Z. Møller på den første siden i boka «Pen søker trygg» – og han underbygger tanken på følgende måte: «Hvis du føler det er sant for deg, så er det sant». Det er med andre ord klart at denne boka ikke er skrevet av en sosiolog, men av en vanlig mann som har lyst til å krangle, for rent akademisk henger denne argumentasjonen ikke på greip. Møller opererer med et tilsynelatende enkelt virkelighetsbilde: Feminister hater menn og menn hater feminister. Hvorvidt dette enkle dikotome bildet stemmer med virkeligheten besvares ikke i boka, som sagt: Hvis du føler at det er sant …

Møller skriver til tider morsomt og godt om en oppvekst på Kleppe, et sted som i følge forfatteren er et av verdens styggeste og mest uinteressante tettsteder, en åndelig ørken som har drevet ham inn i det reneste misogyni – kvinnehat. I sin polemiske kranglefantstil skriver Møller langt bedre og mer velformulert om Kleppe og jærfolk enn om samfunnsmessige maktstrukturer og kjønnsulikheter.

Møllers bombastiske posisjon inviterer i liten grad til debatt, likevel: Jeg tror at han har lurt seg selv. Hans fiender er ikke kvinner, men menn. Det han frykter aller mest er den voksne nyanserte mannsrollen. Som Peter Pan vil han mye heller fortsette sitt eventyrlige liv i Drømmeland (i boka kalt Universitetet i Oslo), enn å tre inn i de voksnes mangfoldige virkelighet. Gjennom utleverende beskrivelser av sin egen barndom åpner han opp for psykologiserende fortolkninger, som plutselig slår luften ut av hans formelle og definerte prosjekt. Er de undertrykkende samfunnsstrukturene han kritiserer bare en abstrahert versjon av hans aldri tilstedeværende far?

Norske kjønnsforskningsmiljøer bør og skal kritiseres, men det holder ikke med vittigheter, polemikk og generalisering på bakgrunn av tilfeldige eksempler når man vil utfordre samfunnets maktstrukturer – selv ikke når disse domineres av kvinner.

ut på tur!


Gry Hege Rinaldo
Galleri Neo
Til 22. november
Publisert i Stavanger Aftenblad 15. november 2007


En utstilling som oppleves en smule prematur, men som likevel peker på interessante utviklingsmuligheter

Kunstneren Gry Hege Rinaldo har et intimt forhold til kroppen. Hun har nærmet seg kropp, hud og kjønn fra ulike vinkler – ofte har hun gått tett på. Hun har fokusert på detaljer på en måte som har gjort kroppen ugjenkjennelig. Hun har arbeidet med munnviker, fingerledd og hudfolder, sider ved oss selv som sjelden vies kunstnerisk oppmerksomhet.

Derfor er det en helt ny opplevelse å se Rinaldos landskapstegninger som nå stilles ut i Galleri Neo. Men det er mulig å kjenne igjen hennes metode også i denne utstillingen. Som før går hun nært inn på det hun formidler, fokuserer på et lite område, og lar resten av motivet oppløse seg i bildets ytterkanter. Et utsnitt av en bjørkestamme er nitid gjengitt, blyantens gråtoner lar deg ikke være i tvil om hvilke tresort det er snakk om, men resten av skogen er bare løse streker på papiret, antydninger.

For et år siden viste Tou Vindu en utstillingsserie kalt «Nature Revisited», hvor kuratorene for prosjektet mente å kunne se en (tilbake)vending til naturen i samtidskunsten. Det er mulig å se Rinaldos prosjekt i affinitet til dette, altså å tenke seg at også hun er en del av en større omvending innenfor billedkunsten, hvor naturen får en mer sentral plass som motiv og tematikk. Men det kan også tenkes at Rinaldos utstilling bare et hvileskjær for en kunstner som først og fremst er opptatt av det kroppslige.

Tegneren Sverre Malling en god representant for naturens tilsynekomst i kunsten. Gjennom en symbolladet ikonografi kombinerer han natur og kultur på en måte som får begge parter til å framstå som like uvirkelige. Rinaldo og Malling er svært ulike tegnere, men en liknende uvirkelighetsfølelse skapes også i flere av hennes arbeider, de har preg av science fiction. Naturen er i disse bildene ikke knyttet til noe mer egentlig og opprinnelig, til alle tings opphav og hjemsted, men tvert i mot preget av noe mystisk, truende og fremmed. Naturen er ikke et objektivt sted, men en emosjonell situasjon.

Uansett, enten det handler om et mellomspill eller er an tematikk hun vil forfølge, er det interessant å se denne nye siden i Rinaldos univers. Kvaliteten på de enkelte verkene i utstillingen varierer en del, og jeg tror at hun med fordel kunne utfordret det gjenkjennelige mye mer, slik hun gjør når hun bruker kroppen som motiv. Det vil si, hun kunne ha forsøkt å gjøre det enda vanskeligere, mer uforståelig – både for betrakteren og for seg selv. Men som et første møte med Rinaldos natur er dette likevel en interessant opplevelse.

2. november 2007

bambiland

Irene Nordli
Sandnes Kunstforening
Til 16. desember


Irene Nordli arbeider først og fremst med porselen. Men porselen er et emne som har visse begrensninger hva størrelse angår, i de største skulpturene i denne utstilling har Nordli derfor også benyttet andre materialer.

Nordli arbeider innenfor to kategorier, hun lager skulpturer og hun lager små objekter. Skulpturene forestiller figurer et sted mellom dyr og mennesker, de har som regel et stilisert og forenklet dyrehode montert på en menneskelignende kropp. Dyret minner ofte om en kenguru eller et dådyr, men forenklingene gjør at de blir mer bambiaktige enn det en realistisk dyreavbildning ville ha vært. Arbeidene utfordrer delvis motstridende følelser hos betrakteren; dyrehoder på menneskekropper er et bilde vi kjenner fra langt tilbake i tiden, fra de store mytene og eventyrenes verden, men også en kombinasjon vi ofte ser i vår egen tids tegneserier og barnelitteratur. Dyrehoder på menneskekropper vekker en skrekkblandet fryd, og gir meg assosiasjoner i to retninger: Dyret menneskeliggjøres, antropomorfiseres, tilskrives tanker og følelser som tradisjonelt forbeholdes menneskene. Men kombinasjonen av de to visker også ut skillet mellom dyr og mennesker, et skille som er en viktig markør for å definere nettopp hva det vil si å være menneske. I møtet med Nordlis kunst legger det vakre antropomorfe porselensansiktet seg over det bisarre førsteinntrykket og trekker betrakteren inn i verket, det er som om det vil si deg noe - for menneskedyret har ofte en historie på lur.

Den andre kategorien arbeider består av små porselensobjekter, eller nipsfigurer, som de innimellom kalles. Disse er mer urene enn de større arbeidene, med dette mener jeg at flere momenter er blandet inn i hvert enkelt verk. Nordlis små arbeider viser til et kulturhistorisk middelklassefenomen, porselensnips som har pyntet opp i velmøblerte hjem i århundrer. Men Nordlis kunst er ikke nødvendigvis en latterliggjøring av alminnelige menneskers smak og stil, for med sine små miniatyrer bringer hun noe nytt inn i pynten. Hennes arbeider har andre tema enn dem vi vanligvis assosierer med nips, de er råere og mer utfordrende for blikket som ser.

Jeg liker Nordlis prosjekt, selv om noen av de små objektene synes å ville for mye. De setter i gang for mange prosesser og overstyrer dermed betrakteren i stedet for å utvikle den poetiske kraften som vi finner i de større skulpturelle arbeidene.

22. oktober 2007

dans dans dans


Galleri Sult, Terry Nilssen-Love
Til 14. oktober
publisert i Stavanger Aftenblad 6/10/2007

Lovende glimt av noe ennå usett

Dette visste jeg fra før av; at det knapt nok finnes noen kunstner i mils omkrets som mestrer fargene slik Terry Nilssen-Love gjør. Jeg mener – dette har vi sett i mange år nå, en stadig konsentrasjon og variasjon over et tema hvor sterke og saftige farger spiller hovedrollen. Fargene er plassert på lerretet i rektangulære felt, hvor noen farger får renner i kontrollerte striper over andre. Komplementærfarger spiller opp mot hverandre, samtidig som den enkelte farge blir utnyttet i hver minste nyanse. Dette ser vi også i høstens utstilling på Galleri Sult.

Men det er noe mer her – noe som er i ferd med å bryte seg ut av det velkjente. I noen av arbeidene, som for eksempel i serigrafien «Playroom» (2007), har noe hvitt og fargetomt trengt seg inn og lagt seg over fargene, det ser ut som om flaten ikke vil falle til ro. Det er som om det er noe her som ikke vi la seg innorde i bildets overordnede plan, noe har unnsluppet kunstnerens kontroll. Amorfe former som, når sant skal sies, har en viss likhet med tarmer, krøller seg rundt de geometriske planene - ikke akkurat ekkelt, men definitivt ukontrollert, og absolutt i konflikt med den arrangerte flaten som vi er vant til å se i Terry Nilssen-Loves kunst.

Loves arbeider er fulle av energi og styrke, dette er malerier som griper rommet og setter en tone på alt omkring seg, de er som musikk, som noe man ikke kan sette opp stengsler for fordi fargene uansett vil gli mellom, over og under et hvert hinder. Fargenes stofflighet fyller betrakteren.

Det er en fin ting å oppdage noe nytt i det velkjente. Det er en dobbel glede; først gjenkjenner du noe du liker, deretter oppdager du at dette kjente bærer i seg noe fremmed som gjør at du er nødt til å se det hele med et nytt blikk. Slik jeg ser det, har det i denne utstillingen skjedd en nesten usynlig omdreining i Nilssen-Loves kunst, en endring som skaper forventninger til kunstnerens neste trekk.

21. oktober 2007

i all enkelhet

Kapittelutstillingen 2008
Kulturtorget, Manfredo de Souzanetto
Til 16. desember

publisert i Stavanger Aftenblad 9/10/2007




Omsorgsfull bearbeiding av naturlige ting

Det ligger noen halvstore steiner på gulvet på Kulturtorget i Sølvberget. De er samlet sammen, men ikke strengt organisert, de danner en åpen gruppe som har tilstrekkelig med rom rundt seg til at vi kan oppfatte hvert objekt for seg. Og når du gjør det, tar deg tid til å se litt nærmere etter, oppdager du at alle steinene er modellert over den samme malen, men de er støpt og formet i ulike materialer; i jern, aluminium, kopper og bronse. Steinen, som opprinnelig var en ganske alminnelig grå stein, er blitt til mange sølvhvite, gylne og irrgrønne smykkesteiner. På en tilsynelatende enkel måte er den hverdagslige steinen omskapt til en juvel.


Noe av det som fascinerer mest i Manfredo de Souzanettos utstilling er nettopp dette grepet som handler om å omskape naturen - samtidig som det naturlige materialet får beholde sin særegne styrke og kvalitet. Han leker seg med former og farger, men lar likevel treets eller metallets eiendommelighet vær tilstede i det endelige verket.

I denne utstillingen vises, i tillegg til skulpturelle objekter av tre, stein og metall, også malerier. Maleriene er holdt i enkle jordfarger, farger som varmer og gløder, for brasilianske Souzanetto forholder seg tydelig til sin egen kultur og sitt eget kontinent. Likevel, til tross for denne geografiske avstanden, oppleves mange av arbeidene som gjenkjennelige; noen av objektene minner om gammelt fangstutstyr eller jordbruksredskaper fra langt tilbake i tiden, de ligner arkeologiske funn fra en felles fortid - fremmed og kjent på en og samme tid. Det arkaiske kommer også til syne i Souzanettos abstrakte malerier som er abstrakte på en primitiv snarere enn en teoretisk måte, de er som steinene - forfinet natur.

Håndverksmessig kvalitet har en framtredende plass i Souzanettos kunst. Når objektene er enkle blir detaljene ekstra viktige, det finnes ingenting å skjule seg bak. Metall og tre kobles forsiktig sammen, fargene forsterker formen.

Den mest åpenbare grunnen til at Souzanetto er årets Kapittel-utstiller er at han kommer fra Latin-Amerika. Jeg synes denne koblingen med fordel kunne vært utdypet og begrunnet, hvorfor er nettopp Souzanetto valgt ut blant alle latinamerikanske kunstnere? En katalog om kunstnerskapet generelt og om denne utstillingen spesielt hadde vært fint, og ville sannsynligvis ha vært med på berike vår opplevelse av utstillingen.

verken eller

Tommy Sørbø:
Søppel – En roman om kunst
297 sider
Schibsted



En forutsigbar tekst som burde ha funnet seg en annen sjanger

For noen ganske få dager siden introduserte forfatteren Jonny Halberg begrepet «mellomromanen» i den norske litteraturdebatten. Mellomromanen er en roman som litterært sett befinner seg mellom det trivielle og det virkelig gode. Mellomromanen kjennetegnes av et enkelt, motstandsløst språk som mangler dybde og litterære kvaliteter.

Tommy Sørbøs roman Søppel er en mellomroman. Boka er befolket av en rekke sjablongaktige karakterer, med et fullstendig forutsigbart handlingsmønster. En museumsansatt kunsthistoriker kommer til å kaste et nyinnkjøpt kunstverk fordi han misforstår det som søppel, og dermed er intrigen satt. Resten av boka handler om hvordan Sivert Årø skal komme seg ut av sin uheldige situasjon med æren i behold.

Søppel kunne med fordel ha blitt kalt en nidvise i stedet for en roman. Boka er først og fremst en harselas over en kunstinstitusjon som minner mistenkelig mye om Nasjonalgalleriet i Oslo. Foruten hovedpersonen Årø møter vi blant andre den rabiate direktøren Arne Samuelsen, støpt i formen til Sune Nordgren og styreformannen Caspar Køltzow; en kunstsamlende finansmann med skarre r – ikke ulik Nasjonalgalleriets Christian Bjelland.

Et spottedikt med utgangspunkt i Nasjonalgalleriet kunne absolutt ha hatt sin berettigelse, men da måtte forfatteren ha jobbet mer med språket, løftet det hele over i komediens form. En annen mulighet ville selvfølgelig være å komme med et saklig og faglig interessant diskusjonsinnlegg om forskjellen på god og dårlig kunst. Denne boka gjør ingen av disse tingene, den serverer en drøvtygd historie i et flatt språk, den er med andre ord en typisk «mellomroman».

26. september 2007

naturfag

Harald Fenn - Transit Art Space
publisert i Stavanger Aftenblad 19/9/07

Harald Fenn, Horisont II (2007)



Harald Fenns natur, slik den vises oss i denne utstillingen, er samtidig stofflig, sensuell og intellektuell
Naturmaleriets posisjon innenfor billedkunsten er ikke hva den engang var, og det er lenge mellom hver gang vi ser noen som gjør noe nytt og uventet på dette feltet. Harald Fenn er et av unntakene, han klarer å bruke naturen på en estetisk utfordrende måte. Han gjør noe så uvanlig som å lage vakre naturmalerier.

Harald Fenn stiller ut ni malerier på Transit. Alle arbeidene har en horisontal form, de er malt delvis med airbrush og delvis med pensel. Fargene går fra blygrått over til blått, lilla og grønt, med «Nærbilde III» i brunt og gult som det eneste fargemessige unntaket. De tre største arbeidene tilhører en serie han kaller «Horisont», de resterende har fellesbetegnelsen «Nærbilde». Det er nærliggende å anta at alle arbeidene er naturstudier. Men selv ikke i Nærbildene gis det spesifikke stedet noen betydning, det finnes ingen gjenkjennelige detaljer i motivene, betrakteren skimter en himmel, noen skyer, litt vann, men det er umulig å gjøre seg opp noen formening om hvor dette stedet er. Fenns referanse må derfor være naturen i ubestemt form.


Men disse maleriene er mer enn ren natur, for over naturen har Harald Fenn plassert et lag med linjer og geometriske former. Dette flatespillet splitter betrakterens utforsking av maleriene i to; vi ser samtidig en vagt gjenkjennelig bakgrunn og en abstrahert forgrunn. Som betrakter myser du inn mot virkeligheten, men i det du fanger lysspillet i vannflaten blir blikket stoppet opp av noen buede linjer, av sirkler og streker - og du mister tråden. Tankene du gjør deg om naturen forsvinner i det du oppdager krusedullene som plutselig springer inn over motivet, eller de sirkelrunde formene som daler ned over flaten.

Vi kan se det bakerste laget i Fenns malerier som en framstilling av naturen som noe evig og uforanderlig, uten spor av menneskelig aktivitet, mens linjene i forgrunnen gir maleriene tid, fart og helt klart en personlig signatur. Sett fra dette perspektivet skaper Fenns malerier et komplekst virkelighetsbilde. Dynamikken i linjene skapes både gjennom form og fargevalg, spenningen blir sterkest der hvor kunstneren setter fargene opp mot hverandre - i delvis kontrast til naturen som ubestemt underlag. På et symbolsk plan kan vi si at det er den menneskelige inngripen som gir naturen liv.

Så selv om bakgrunn og forgrunn på et vis snakker hvert sitt språk - er disharmonien på ingen måte ubehagelig, tvert i mot fungerer den pirrende i Fenns bilder. Den disharmoniske uroen er nødvendig for at bildene skal feste seg til netthinnen og bli der, også etter at jeg har forlatt galleriet.

23. september 2007

kunsten å forme et sted

Terry Nilssen Love: Nettverk
Susanne Christensen: Skriften på veggen
Laila Kongevold: Jeg ser
Tekst & Foto: Sigrun Hodne


Tre av de nye utsmykkingene ved Universitetet i Stavanger (UiS) kan kalles stedsspesifikke: De er laget med utgangspunkt i de omgivelsene og fysiske rammene som de skal være en del av. Dette gjelder Terry Nilssen Loves Nettverk, Susanne Christensens Skriften på veggen og Laila Kongevolds Jeg ser. Love og Christensens arbeider er plassert innendørs, mens det meste av Kongevolds arbeid finner sted ute.

I tillegg til disse tre arbeidene har UiS også kjøpt inn fire store fotografier fra Toril Nøsts serie Vermeer-konnotasjoner, et videoprogram samt en rekke mindre arbeider av forskjellige kunstnere. Denne kritikken vil konsentrere seg om de tre stedsspesifikke arbeidene.



Terry Nilssen Loves arbeid er plassert i det nybygde administrasjonsbygget i universitetskomplekset på Ullandhaug. Bygget blir benyttet av universitetsledelsen, besøkende, studenter og forelesere. Det vil med andre ord si at huset har en variert brukergruppe, både hva gjelder alder og arbeidsoppgaver. I sokkeletasjen finner vi en kafé med åpen himling, hvor rå betongvegger strekker seg oppover i fire etasjer. To av veggene, en brei endevegg samt en smalere trapperomsvegg, spiller viktige roller i Loves arbeid. Til tross for at vi er mest vant til Loves malerier, kjenner vi igjen den musikalske koloristen også i dette verket, som består av 300 plastkuler i gult, rødt, grønt, blått, sort og hvitt – innordnet i et oppbrutt rutenett som strekker seg over de to veggene. Kunstneren har omskapt de steile betongflatene til muntre klatrevegger til inspirasjon for studenter så vel som byråkrater. Det er kraft i Loves uttrykk, verket er stort og fargerikt og påvirker atmosfæren i rommet på en tydelig men samtidig respektfull måte. Arbeidet står i kontrast til arkitekturen, noe begge parter nyter godt av – arkitekturen får beholde sin stramme strukturelle form mens kunstverket danser over veggene.



Susanne Christensen tar med Skriften på veggen også store veggflater i bruk. Hun har imidlertid en ganske annen ramme enn det Love har hatt. Hulda Garborgs hus er bygget på 70-tallet: Lav himling, rå betongvegger og mørk linoleum på gulvet skaper en nokså dyster stemning. I Amerika kalles denne arkitektoniske stilen gjerne for campus brutalism, det handler kort og godt om et billig elementbygg. Christensen har utsmykket to rom, en kafé og et trappeløp. Og som verkets tittel tilsier har hun skrevet på veggen. Hun har latt seg inspirere av byggets materialer og bruker sand, betong og dempede farger. I kantinen har hun laget bokstaver i sand og festet på veggen slik at det ser ut som om teksten er stemplet mot bakgrunnen. I trappegangen lar hun noen av tekststykkene stå fram i skulpturelt relieff. I kantinen står utsagnet «alltid sulten» på en rekke ulike språk, i trappegangen har hun latt bevegelser opp og ned være utgangspunkt for tekstbrokkene: «nedtur», «balansegang», «løpebane», «opp i skyene». Hun utnytter et språklig assosiasjonsfelt hvor positive prestasjoner er forbundet med det å bevege seg fysisk oppover, mens negative resultater går nedover. Ved daglig bruk av bygget er kunstverkets uttrykk og form mer tiltalende enn ordenes innhold. Det er som om Skriften på veggen gir et litt for smalt fortolkningsrom, som om skriften, på samme måte som bygget den er en del av savner en overskridende poetisk dimensjon.

Mens både Love og Christensen synes å ha hatt et sterkt blikk for sine respektive verks sosiale miljøer, har Laila Kongevold i større grad valgt en historisk tilnærming. Hennes firedelte arbeid befinner seg utendørs, og er med på å definere den mest sentrale gangaksen på universitetsområdet. Kongevold har tatt utgangspunkt i dikteren Sigbjørn Obstfelder, født i Stavanger i 1866, og bruker hans dikt Jeg ser som forelegg. Slik understreker Kongevolds verk en av universitetets store oppgaver; nemlig å ta vare på og videreutvikle vår egen historie og identitet.







Jeg ser er utført i gigantisk blindeskrift. Den første strofen er skrevet i oransje glass på en gangbro, den neste i sortglassert porselen i et vannspeil, den tredje står på en speilblank vegg av rustfarget stål, de siste strofene er gjengitt i nesten normal tegnstørrelse på to benker. Benkene er vanskeligst å oppfatte som en del av utsmykkingen på grunn av skriftens størrelse, samtidig som dette er det eneste stedet hvor en blind faktisk kan lese teksten.

Men hvorfor har Kongevold valgt å omskrive Obstfelder i blindeskrift? Dette er tegn som de færreste av oss kan lese, og hvis du skulle være så heldig å mestre dette språket, vil det likevel være en umulighet for deg å lese det meste av verket – punktene er alt for store og alt for langt fra hverandre til å kunne beføles på samme tid. Altså viser Kongevold oss lesing som en umulighet. Hun viser oss en innsikt vi aldri kan nå. Slik repeterer hun Obstfelder: Jeg klarer ikke å trenge inn i eller bli ett med det jeg ser – alt ligger klart og tydelig foran meg, likevel forblir verden gåtefullt fremmed.

Uten på noen måte å bli plump eller formanende gir Kongevold en viktig kommentar til aktivitetene på stedet: Uansett hvor mye du ser, uansett hvor mye du leser, det er alltid noe der som unnslipper ditt fortolkende blikk. Noe underlig som overskrider intellektet, noe fremmed som ikke vil gi seg til kjenne. Kongevold setter på en utmerket måte en rekke diskurser i spill. Verket bygger på en kompleks mangfoldighet, på historiske referanser, arkitektoniske særtrekk, topografiske forhold og hverdagslig bruk.




Tegn kan være et felles nøkkelord for de tre stedsspesifikke arbeidene, tegn som blir stadig mer abstrahert fra skrift til punkter i et oppløst matematisk system. Tegntematikken gir dem også en god tilknytning til universitetets virksomhet, det vil si at de enkelte verkene ikke kun forholder seg til det fysiske stedet men også til den sosiale sfæren de er en del av. Likhetene mellom arbeidene er likevel ikke sterkere enn at de alle tre oppleves klart som gode individuelle verk. Men velger vi likevel å lese dem i lys av hverandre er det kanskje en innsikt som trer særlig klart fram, nemlig den at abstrakte punkter, i en visuell sammenheng, kan være minst like meningsproduserende som konkrete utsagn.


15. september 2007

et vellykket feiltrinn


Sigrun Hodne tekst og foto
UTSTILLING
Sandnes kunstforening, John Kåre Raustein og Annette Bryne
Til 21.oktober

En utstilling som gjennom litt for store arbeider på litt for liten plass diskuterer kunstens eget verdisystem

Innenfor kunstens verden vil noen objekter alltid bli foretrukket og promotert på bekostning av andre. De vil bli tildelt de mest prestisjetunge utstillingsstedene, få de beste kritikkene, og bli tillagt størst økonomisk verdi. Hvilke objekter og former som foretrekkes har variert noe opp gjennom historien, men en ting er så langt sikkert - broderiet har aldri tilhørt gruppen av foretrukne kunstobjekter.

Man kan derfor lure på om John Kåre Raustein forsøker seg på et kunstnerisk selvmord når han stiller ut broderte seil i Sandnes Kunstforening, for ikke bare velger han et lavstatus objekt – broderiet – han utfordrer også sin egen maskulinitet.

Utstillingen i Sandnes består av syv store seil, ett for hvert av verdenshavene. Seilene har broderte motiv i form av stiliserte og forenklede maskindeler. Men likevel klarer de ikke helt å vekke assosiasjoner til sjøsprøyt og oljesøl, der de henger, tett i tett som på en tørkesnor. Seilene er kritthvite, broderiene er pyntelige, og skal jeg være helt ærlig minner det hele nokså mye om nyvasket sengetøy. Og nettopp derfor, fordi det ikke fungerer, er dette veldig bra - . Det som viser seg gjennom denne utstillingen er at det skal mer til enn noen stiliserte rørdeler for å vaske femininiteten over bord. Altså; at den maskuline kraften, i form av en ide, ikke uten videre kan overstyre den feminine stoffligheten. Seilene vekker ikke først og fremst assosiasjoner til sjøfarerens erobringer, men til husmorens omsorgsfulle hender.

Sandens kunstforening viser, i tillegg til Raustein, store akvareller av Annette Bryne. I sin presentasjon påpeker kunstforening, nokså trivielt, havet som et fellestrekk for de to utstillerne. Men ingen av dem synes egentlig å være særlig opptatt av havet. Bryne arbeider med en nærmest fotorealistisk gjengivelse av virkeligheten. Men hun leker likevel med betrakterens vante forestillinger i det hun gjengir småstein i gigantiske dimensjoner. Slik skapes en mulig parallell mellom de to utstillerne, det handler om å se virkeligheten fra en ny vinkel.

Imidlertid må det nok sies at Sandnes kunstforenings lokaler er litt for små til å romme alle disse store formatene samtidig. De enkelte arbeidene trenger mer luft rundt seg for å komme til sin rett, slik de nå er montert er de i ferd med å slå hverandre i hjel. Og det er utvilsomt Raustein som har det sterkeste prosjektet.

John Kåre Raustein utfordrer kunstens kanon, altså hva vi – kulturen – anser som fint eller stygt, viktig eller banalt, og dette gjør han på to måter; ved å velge broderiet, håndarbeidet, som virkemiddel og objekt, og ved å gjengi maskuline motiver på en feminin måte. Det er som om han spør oss: kan mannen beholde sin kraft i et feminint bilde?
- publisert i Stavanger Aftenblad 14/09/2007

10. september 2007

tilslørte virkeligheter


Sigrun Hodne tekst og foto
UTSTILLING
Galleri Gann, Asle Nyborg
Til 16. september


En fin utstilling av en kunstner som med fordel kunne ha løsnet litt mer på kontrollen

Et tynt slør har lagt seg mellom meg og virkeligheten, det er som om jeg betrakter verden gjennom et dugget vindu. Asle Nyborgs malerier i Galleri Gann befinner seg et sted mellom det abstrakte og det konkrete, mellom figurenes avgrensede former og fargenes frie flyt.

Nyborg kombinerer foto og maling, noen ganger maler han over fotografiske trykk, andre ganger lager han noe som minner mer om collager.

Den første typen arbeider har fellestrekk med palimpsester. En palimpsest er et manuskript skrevet på et underlag som allerede er brukt, men hvor den opprinnelige skriften er skrapt eller vasket bort, imidlertid setter den første skriften spor også i den neste, og slik kan for eksempel historikere finne lag på lag av tekst på et og samme pergament. I Nyborgs arbeider finnes det rester både av skrifter og tall, men det er først og fremst bilder som synes å være visket ut eller forsøkt fjernet. Det kan se ut som om fotografiske rester er i ferd med å forsvinne under lag av maling, motivet blir utydelig og slik blir også meningsinnholdet usikkert. Skal jeg fokusere på de nesten utviskede detaljene, eller skal jeg konsentrere meg om motivets mer abstrakte overflate? Er de ulike lagene i bildet deler av en og samme fortelling, eller forteller de hver sine historier? Betrakterens blikk springer mellom disse nivåene i et forsøk på å fange noe som ikke fullt ut lar seg begripe.

Collagarbeidene fungerer litt annerledes fordi de ulike komponentene i disse bildene, som i tillegg til foto og abstrakte fargefelt er tall, bokstaver og stemplede ornamenter, framstår mer som likeverdige parter i bildets overflate.

Nyborgs malerier er svært dekorative, noe som i utgangspunktet er en positiv ting, men som samtidig kan være et problem fordi verket forstått som dekorasjon står i fare for å gå i ett med - eller til og med bli oppslukt av - sine omgivelser. Her synes jeg at Nyborg vakler, noen av arbeidene mangler den styrken de trenger for å stå fram som selvstendige verk.

Men det finnes utvilsomt også mye interessant i denne utstillingen. Særlig godt fungerer de arbeidene hvor kunstneren lar en erotisk uklar undertone forstyrrer det dekorative og, kan man kanskje si, mer underholdende preget. Dette er arbeider hvor kunstneren løsner på kontrollen, arbeider som åpner opp for at noe rått og skremmende kan ligge på lur bak den opake og tilsynelatende rolige overflaten. Nettopp denne uavklarte spenningen er nødvendig for at arbeidene skal overskride seg selv, bli mer enn fine nok.



- publisert i Stavanger Aftenblad 08/09/2007

30. august 2007

husbråk

Susanne Christensen: «Domestic affairs» Sandnes Kunstforening


Med utstillingen «Domestic affairs» inviterer Susanne Christensen oss med hjem, inn i privatlivets lune sfære, til et intimt og avskjermet sted. Hun har innredet Sandnes kunstforening, et hvitt gammelt jærhus, på en nokså utradisjonell måte. Polstrede møbler i tykk velur spiller en sentral rolle, de er veltet, stablet opp etter veggene, endevendt – de står som lyddempere i rommet, men hvem trenger lyddempere i sin egen stue? ...


Husbråk, publisert i Billedkunst 26. juni 2007

10. juni 2007

fremdeles i live

Børre Sæthre
Festspillutstillingen 2007
publisert i Stavanger Aftenblad 5.juni 2007

Festspillkunstner Børre Sæthre har kalt utstillingen sin for «From someone who nearly died but survived», og nettopp tittelen på verket, i hvite bokstaver mot en sort bakgrunn, er det først man møter når man går inn i utstillingen.

Sæthre tar i bruk alle utstillingsrommene i Bergen Kunsthall, fem av dem ligger på rekke og rad i en akse, og publikum går aller først inn i det midterste romme, i rom tre. Derfra kan du gå enten til høyre eller venstre gjennom enkle skyvedører i glass. Til venstre kommer du først til et hvitt rom, hvor det er plassert en diger kule, en klode, i vattert hvitt stoff. Dypt inn i den ene veggen er det plassert syv dataskjermer som viser digitale bilder. Monoton, irriterende og alarmerende lyd fyller rommet. I tillegg høres drønn fra naborommet som viser seg å være fullstendig beksvart, men som nå og da flerres av det hvite lyset fra en gasseksplosjon etterfulgt av et kraftig drønn. Lyden er så høy at du kjenner det single i ørene.
Går man motsatt vei kommer man inn i et helt hvitt og stille rom. Umiddelbart kjennes det befriende, men en creepy følelse melder seg, for det er ikke bare det at det er stille her, alle lydene absorberes, slukes av veggene – dette rommet svarer oss ikke, gir ingen ting tilbake. Fra dette døde rommet kommer vi til sist inn i enda et hvitt rom, et rom hvor endeveggen er dekket av et stort tåkelagt glassfelt. Til å begynne med ser man ingen ting, men så, når du går helt bort til glasset ser du det – en stor hvit bevinget hest kommer så vidt til syne før den igjen glir inn i tåkehavet.

I tillegg til disse fem rommene består utstillingen av et sjette rom. Her har Sæthre plassert syv utstoppede fugler med lysende øyne på et podium. Kunstneren har brukt de samme fuglene før, i Festspillutstillingen fungerer de dårlig og kunne med fordel ha vært fjernet, de faller utenfor den ellers så velskapte helheten. Jeg vil i det følgende la dem være i fred.

Bergen Kunsthall, sentralt plassert ved Lille Lungegårdsvann, er utvilsomt et av Norges vakreste gallerier. Rommene er enkle og harmonisk proporsjonert og utgjør dermed en nydelig ramme rundt Sæthres installasjon. Sæthre er også selv usedvanlig nøye med de praktiske detaljene.

Men hva så med det innholdsmessige, for det er rimelig å spørre etter et innhold, når vi allerede i vårt første møtet med verket blir lovet noe fra en som bare så vidt har overlevd; «From someone who nearly died but survived».


La oss ta utgangspunkt i tittelen; overlevelsesmomentet er viktig. Men hva er det som er overlevd? En gasseksplosjon, som i verdens tilblivelse, en sammensmelting av to ukjente celler? En utrolig irriterende, anmasende og enerverende virkelighet oversølt med digitale koder og støyende lyder? Limbo – fullstendig stillstand? Eller er overlevelsen knyttet til et kunstnerisk gjennombrudd av mytologisk og eventyrlig karakter - ? Vi går fra det biokjemiske via det teknologiske til det mytologiske. Slik benevner utstillingen eksistensens abstrakte fundamenter. Samtidig finner det også sted en kronologisk bevegelse fra skapelse til opphør. Men døden, i det stille rommet, etterføles av et sprang over i en ny dimensjon. Hesten – Pegasus – er skaperkraften som overskrider alt, et uoppnåelig bilde som ikke kan fanges inn i en stabil form.

De som kjenner Børre Sæthres kunst vet at han ofte spiller eksplisitt på det seksuelle, i denne utstillingen er dette motivet tonet ned. Jeg opplever det som en styrke, fordi han dermed klarer å skape et større, åpnere og mer inkluderende fortolkningsrom.

Som betrakter føler jeg meg ikke, som den svenske kunstkritikeren Power Ekroth hevder i utstillingskatalogen, som hovedpersonen i en film, for dette er ikke min fortelling, jeg er en taus observatør og ikke en handlende agent i denne historien. Som publikum føler jeg meg snarere som en liten brikke i et alt for stort spill. Jeg er oppslukt av en underlig fremmed verden, fullstendig uten kontroll. Denne opplevelsen er sannsynligvis minst like interessant og erfaringen av mangel på kontroll er antagelig viktigere, både etisk og estetisk, enn følelsen av å være alle tings selvfølgelige sentrum.

25. mai 2007

vertigo


Unn Fahlstrøm
Hå Gamle Prestegard
publisert i Stavanger Aftenblad 24/5/2007


«Hundre runder» (2003) er bygget opp av en serie smale horisontale filmstriper som beveger seg hurtig, blinkende og repeterende opp og ned på et stort lerret. Bildene har Fahlstrøm hentet fra Francois Truffauts film «På vei mot livet» (1959). Truffauts film er sentral innenfor den retningen som i filmhistorien kalles Den nye franske bølgen.

Men hvorfor Fahlstrøm har brukt Truffaut er mer uklart. Det er vanskelig å se noen narrativ eller innholdsmessig forbindelse mellom de to, hun verken gjentar hans teknikk eller kommenterer på hans opprinnelige filmfortellingen. I det hele tatt er det ikke enkelt å oppdage noen rød tråd eller et plot i «Hundre runder». I en litterær verden ville dette verket ha vært et dikt, ikke en roman. Slik jeg ser det har ikke Fahlstrøm andre argumenter for å gå til Truffaut enn de rent visuelt estetiske. Det er Truffauts bilder, ikke hans fortellinger, hun approprierer – tilegner seg og bruker. I forhold til det underliggende billedmaterialet kan vi si at hun bedriver det den franske kunstteoretikeren Bourriaud kaller postproduksjon.

Hennes forhold til komponisten Ignas Krunglevicius, som har laget musikken til «Hundre runder», er av en ganske annen kvalitet - her handler det om et kunstnerisk samspill. På en nesten magisk måte utvider musikken verket, åpner det opp og gjør det flerstemmig.

Til å begynne med er «Hundre runder» kun smale striper av lys mot et mørkt lerret og en svak klimpring på et piano. En dyp bass tone ligger rundt det hele, like mørk som rommet vi befinner oss i. Gradvis utvider filmstripene seg og de blir flere, vi kan så vidt skimte mennesker som beveger seg. Parallelt skapes det også større bilder i musikken. Vi gjenkjenner et gjentagende motiv. Lydbildet svinger fra det melankolske, via det muntre til det forrykte. En gutt og en karusell dukker opp på lerretet. Sentrifugalkraften presser gutten opp etter veggen, han mister bakkekontakten, og jeg, som betrakter blir svimmel og nesten kvalm av lydens suggererende repetisjoner og bildenes rasende fart over lerretet. Så, endelig, en svak nynning høres i bakgrunnen, verket slipper taket, og jeg kjenner en befriende følelse av fast grunn under føttene.

For å få et fullstendig utbytte av «Hundre runder» er det viktig å ta seg tid til å følge filmen i de ni minuttene den varer, fra begynnelse til slutt, akkurat slik man ville ha gjort det på kino, eller i en konsertsal. Som i et poetisk verk binder rytmen sammen lyd og bilder.

Unn Fahlstrøm (1975) laget «Hundre runder» mens hun var student ved Kunstakademiet i Oslo, men det er ingen tvil om at hun snakker til oss med en sterk og selvstendig kunstnerstemme. Hun er i dag i ferd med å etablere seg som en av våre fremste videokunstnere, noe som forhåpentligvis betyr av vi vil få se mer av henne, også i vår del av landet, i tiden som kommer.

16. mai 2007

virkelig?

Christina Malbek Late afternoon (2007)
http://kunstkritikk.no/article/17741

30. april 2007

sin egen virkelighet

Walte Niedermayr, Bildraum S151 (2006)

Walter Niedermayer
Galleri Opdahl, til 17. juni
Kritikk publisert i Stavanger Aftenblad 28. april 2007

Niedermayrs verden er kjølig, elegant og vakker.

Italienske Walter Niedermayrs fotografier, som akkurat nå vises i Galleri Opdahl, kan innholdsmessig deles i to kategorier, i den ene gruppen kan vi plassere fotografier av arkitektoniske rom, i den andre finner vi naturbilder. Hvert verk består av to eller tre store fotografier.

Til tross for åpenbare motivforskjeller i de to verktypene finnes det en likhet mellom arbeidene som overskrider kategoriseringen. For disse fotoene er, enten de avbilder natur eller arkitektur, først og fremst framvisninger av flater. Gjennom eksponering og komposisjon visker Niedermayr ut fotografiets realistiske illusjon om dybde og konsentrerer seg i stedet om todimensjonale overflater. Som en maler omgjør han naturen til felt av dempet farge og form.

Det arkitektoniske rommet har i denne kunsten ingen vernende eller hjemlige kvaliteter, hos Niedermayr er rommet formalt og geometrisk, nesten abstrakt minimalistisk. I noen bilder ser vi rett gjennom bygg, ute og inne er lagt sammen i en collage, som om rommene er uten volum, ubeboelige. Det finnes ikke noe sosialt liv mellom menneskene i bildene, de er objekter mer enn subjekter, de er, kan man kanskje si, depersonaliserte. Menneskenes rolle i komposisjonene er først og fremst å understreke arbeidenes flatekarakter.

Niedermayr arbeider ikke bare med lys, han eksperimenterer også hele tiden med synsvinkelen, slik vi bl.a. ser det i «Prekestolen I» (2003), hvor han utvider platåets dimensjoner gjennom en gradvis forflytting av perspektivet. Det gjøres så forsiktig og elegant at vi nesten ikke legger merke til at det hele er konstruert. Likevel aner vi at det er noe som ikke stemmer, for vi kjenner jo dette landskapet, vi har vært der selv og sett det gjengitt i utallige turistbrosjyrer – men er det virkelig slik som dette det ser ut?

Hva sier disse forsiktige manipuleringene oss? Er det sine egne fotografiske ferdigheter kunstneren vil vise fram, iscenesetter han naturen kun for den visuelle nytelsens skyld? Ja, men det finnes også noe her som overskrider dette estetiserende nivået. For gjennom sin maleriske bearbeidelse av naturen viser kunstneren fram en verden som ikke finnes der ute, men kun inne i hans verk, han produserer en ny virkelighet, til forveksling lik den vi allerede kjenner, men samtidig tilstrekkelig forskjellig til å gi oss som betraktere en mulighet til en ny visuell erfaring. Men dette er ingen lettkjøpt erfaring, for Niedermayrs kompositoriske mesterskap besitter en kjølig eleganse, det er som om bildene hans holder noe tilbake, som om de reservert vender seg bort fra betrakterens blikk – oppslukt av sin egen virkelighet.

21. april 2007

”Public sphere doesn’t exist”

publisert, i neste original versjon, på kunstkritikk.no 21. april 2007
Site and Art, et symposium i regi av Rogaland kunstsenter og Stavanger2008, 19.-20. april, 2007

”Public sphere doesn’t exist”, med denne påstanden avsluttet filosofen Oliver Marchart den første dagen av seminaret Art and Site.

Programgruppen bak symposiet, under ledelse av arkitekt og billedkunstner Marit Aanestad, hadde satt sammen et ambisiøst program for sine mer enn 170 seminardeltagere. Den første dagen belyste forholdet mellom kunst og sted fra kunstnernes perspektiv. Dag to hadde fokus på det instrumentelle, på kunstens funksjon i større sammenhenger.

Lars Ramberg, Jeanne van Heeswijk, Angus Farquhar, Alfredo Jaar og Vito Acconci viste fram og snakket om egne prosjekter. Dette er kunstnere som antageligvis kun har to ting til felles; de kan plasseres inn under den nokså vidstrakte headingen Site and Art, og de er alle dyktige formidlere av sine egne prosjekter. Spranget mellom Acconcis virtuelle virkelighet og van Heeswijks bydelsprosjekter kunne ha sprengt publikums mulighet til å reflektere over tematikken, men i stede gjorde denne uforeneligheten oss oppmerksomme på den uendelighet av utfordringer og muligheter vi står overfor når vi snakker om kunst utenfor institusjonene, kunst i offentlig rom.

Det er imidlertid ikke helt riktig, slik jeg hevdet innledningsvis, at Marchart avviser eksistensen av public sphere, det han sier er at public sphere oppstår gjennom antagonisme, gjennom uenighet, kamp og fiendskap. Den offentlige sfæren er ikke et fast og avgrenset rom som ligger klart til å bli fylt opp av for eksempel kunstneriske objekter. Den offentlige sfære er et mellomrom, noe som oppstår mellom mennesker i det de er i strid med hverandre, i det de fremmer uforenelige meninger og synspunkter. Vi kan derfor si at Marcharts sfære er en abstrakt, dynamisk og mellommenneskelig størrelse.

Og faktisk nærmer vi oss her, gjennom det tungt teoretiske, flere av de kunstneriske prosjektene som ble vist fram.

Jeanne van Heeswijk, som heller velger å kalle seg selv mediator - mellomann - enn kunstner, er mer opptatt av å synliggjøre og forfølge relasjonelle konflikter og samspill, enn av å konkretisering egen kunstnerisk praksis. Lars Ramberg omtaler seg selv på en liknende måte når han ser seg som en representant for folket forstått som en uendelighet av individuelle forskjeller. Hans katalysatorevne gjør ham i stand til å snakke høyt om det alle hvisker om: ”Zweifel!”

Dag to handlet i stor grad om bruk av kunst i by- og stedsutvikling. Lewis Biggs snakket om Liverpool, Inger Blix Kvammen om Barentsregionen, mens Tone Hansen, Per Gunner Tverbakk og Jørn Mortensen hadde Oslo og som fokusområde. Vi ser imidlertid at også disse siste foredragsholderne kommer fra kunstfeltet, ingen av dem har sitt daglige virke innenfor byplanlegging eller politikk. Resultatet ble at stedet og rommet også denne dagen ble belyst på kunstens premisser.

Og kanskje er det derfor Mortensens avsluttende kommentar spilte så godt opp mot Marcharts tanker om den offentlige sfæren. Skal kunsten ha en selvstendig kritisk stemme i et gjennomkapitalisert offentlig rom må den gjøre det umulige, eller i følge Jørn Mortensen; forsvinne – . Men gjennom de ulike prosjektpresentasjonene viste dette symposiet oss også en mindre fatalistisk løsning, en mulighet som handler om at stedsspesifikk kunst i lykkelige stunder kan bedrive sin anarkistiske geriljavirksomhet på kryss og tvers av konvensjonelle grenser og verdihierarkier. At den stedsspesifikke kunsten kan skape sitt eget landskap, temporære mulighetsrom, offentlige sfærer, mellommenneskelige møtesteder.

18. april 2007

visdomskunst

Goa: Tilskueren (1985)

KRITIKK publisert i Stavnger Aftenblad 18. april 2007
Trygve Goa & Olav Nygaard (galleri Gann)
Til 22. april

Helt enkelt fremragende

Piktogram er et forenklet bilde som symboliserer noe annet, for eksempel et begrep, en handling eller en gjenstand. Piktogram er også det første ordet som faller meg inn når jeg møter Trygve Goas kunst. For disse arbeidene er så utrolig enkle og samtidig så vanvittig uttrykksfulle. De har ingen nyhetsverdi over seg, han har laget dem i årevis, likevel fremtrer de som minst like originale, fascinerende og betydningsfulle som den første gang jeg så dem.

Galleri Gann viser i alt 18 av Trygve Goas grafiske arbeider. Alle linosnittene er relativt små, de er plassert tett i tett i ett og samme gallerirom. Et par av trykkene er håndkolorerte, de fleste holdt i enkelt sort/hvitt. Arbeidene er laget over en periode på flere tiår.

Hvordan kan så små og enkle verk inneholde så mye kraft? Ta for eksempel «Tilskueren» (1985). Et merkelig ansikt stirrer på deg, det kan være en arkaisk gamling, en fossil, men det kan også være din egen speiling, for det er jo det du er, der du står og kikker – tilskuer, øynene halvt lukkede under den rynkede pannen, og som tilskuer – alltid på avstand fra det du betrakter, verden omkring deg, livet selv. Dette er verkets melankolske kraft, stillheten og ensomheten som det betegner. Men det er også spor av humor og lek gjemt i utrykkets energiske utstråling i rommet. Og kanskje er det først og fremst en befriende selvinnsikt «Tilskueren» åpner opp for; vi er alle der, litt på utsiden av det hele.

Olav Nygaard viser malerier. Han maler fram abstrahert natur i saftige farger. Fjell og dal, øde vidder, isbreer og knoppfriske trær, folketomme landskaper. Det hele synes å være registrert gjennom en litt uskarp linse, og på denne måten unngår maleren det spesifikke stedet til fordel for naturen som opplevelse og ide. Nygaards bilder er først og fremst mentale landskaper. Gjennom teknikk og fargevalg konstrueres flater fulle av liv og bevegelse, av dybde og rom.

Maleriene fungerer i utgangspunktet godt sammen med Goas linosnitt, ja kanskje litt for godt. De står i fare for å ende opp som en bakgrunnskulisse. Det er ikke Nygaards feil at Goa er så sterk, men det blir i en utstilling som denne likevel hans problem. Muligens kunne galleriet vært litt mer behjelpelige gjennom en strengere utstillingskomposisjon, for noen ganger ser vi kunstverk bedre når det ikke er så mange av dem.

3. april 2007

drømmebilder



Kiki Smith; Born (2002)
Kulturtorget - Sølvberget, «Girlpower & Boyhood», 9. mars – 6. mai 2007
publisert i Stavanger Aftenblad


Det er en smule drømmeaktig det hele. Alt er klart og tydelig, men det er som om den logiske fornuften har forlatt rommet. Tilbake er bilder, løsrevet fra rasjonelle argumenter.

«Girlpower & Boyhood» er en iøynefallende framvisning av figurativ kunst. Utstillingen, som viser arbeider av 22 kunstnere fra ulike deler av verden, er resultat av et kuratorsamarbeid mellom Kunsthallen Brandts (Danmark) og Talbot Rice Galley (Skottland). Kuratorene har satt sammen en utstilling med mange unge, men også noen riktig gamle samtidskunstnere. Alle kunstnerne i denne utstillingen, fra de yngste til de eldste, fra de verdensberømte til de ennå nesten ukjente, synes å bruke sine figurative arbeider til å leke med våre forestillinger om virkeligheten. Det er som om alt er litt fordreid, som om vi befinner oss i en forhekset skog eller i en dataanimert verden.

Louise Bourgeois er både leken og grotesk i sine skisseaktige koldnålsraderinger. Bourgeois ble født i Frankrike i 1911, og har en enorm produksjon innenfor en rekke ulike teknikker bak seg. Hun regnes blant annet som en av verdens første installasjons kunstnere, hennes arbeider er innkjøpt av de fremste museer og gallerier rundt om i verden. Noe av det hun er aller mest kjent for er flere gigantisk edderkoppskulptur i bronse, men her i Stavanger viser hun små erotiske og seksuelle arbeider. Hun spiller, til tross for sine snart hundre år, ikke rollen som syvende mor i huset, hun ligner mer på det mest uoppdragne barnet – det er som om all verdens snusfornuftige moralkoder har gått henne hus forbi.

I amerikanske Hernan Bas’ store veggteppe «Tapestry» (2005) ligger en mann henslengt på et stort skjell som trekkes av tre svaner. Bildet kan ses som en parafrase over flere sentrale kunsthistoriske verk, som for eksempel Botticellis «Venus fødsel» (1486) eller Francesco Cossas «Allegori over april» (1476-84). Bas’ veggteppe, med sine klare homoerotiske undertoner, spiller med andre ord på en hel verden av ikonografiske referanser og mytologiske kilder, men det er også et fullstendig kitschy verk – det er karikert, dekadent, det er bisart både i motiv- og materialvalg, fargene er intense, nesten giftige, men det er samtidig merkelig fascinerende. Slik som drømmer noen ganger er.

En silhuett av et menneske og en hest, hestens mytiske potens gir energi til det grafisk skisserte billedrommet, stiliserte omriss av blomster, et herbarium av dyrebare fantasier, gir verket en var mykhet. Innerst inne i billedrommet sitter en jente med lukkede øyne, oppslukt i sin egen verden. Stemningen som formidles gjennom svenske Judit Srøms arbeider kan best beskrives som en form for ekspressive stillhet.

Mens Strøm antyder eksistensen av en indre verden, trekker amerikanske Sandra Scolnik betrakteren med inn i fantasiene. Som Hernan Bas kommuniserer hun aktivt med andre historiske epoker, man kan kalle det interpikturalitet; hun siterer elementer fra kunsthistorien og utvider slik sine egne bilders fortolkningsrom. I maleriet «House III» (2004) ser vi noe som ligner et dukkehus fylt til randen av mer eller mindre avkledde kvinner, det foregår et spill mellom dem, men det merkelige er at kvinnene er nesten identiske, som kloninger av hverandre – det vi ser er en absurd lek med identiteter.

Drømmen har alltid vært viktig for mennesket. I eldre tider ble den gjerne sett på som et tegn, eller et varsel, slik vi ser det i norrøn mytologi eller i gresk antikk. Drømmen er kongeveien til det ubevisste hevdet Sigmund Freud og knyttet dermed drømmen til drømmeren selv. Drømmenes innhold påvirkes av våre opplevelser, av vår historie, av livet rundt oss, men den enkelte drøms utforming er utenfor vår bevisste kontroll.

«Girlpower & Boyhood» eksponerer drømmenes fantastiske uttrykk og innhold; seksualitet, kjønn, begjær, ensomhet og angst – alle disse ubeskrivelige sidene ved det menneskelige som kontinuerlig former, vedlikeholder og forandrer vår identitet.

Jeg har i min tekst trukket fram fire av i alt 22 kunstnere, men det er mye mer i denne utstillingen som det er verdt å spandere tid på. Kuratorene bak utstillingen «Girlpower & Boyhood» har på en utmerket måte klart å sette sammen svært ulike kunstnere og verk slik at de alle kommer styrket ut av sammenstillingen.

25. mars 2007

mind the gap

Cindy Sherman – 30 års iscenesatt fotografi
16/2-20/5 2007
Louisiana museum for moderne kunst, Humlebæk, Danmark


publisert i Morgenbladet, 16. -22. mars 2007

Den amerikanske poeten og kunstkritikeren Peter Schjeldahl sammenligner henne med Rembrandt. I en informasjonsfilm som vises som en del av utstillingen Cindy Sherman – 30 års iscenesatt fotografi hevder han sågar at de to ville ha vært ’the best of friends’ hadde de levd samtidig. Det skulle være unødvendig å argumentere for Rembrandts sentrale posisjon i kunsthistorien, men hva med Sherman? Hvorfor er hun en av vår tids mest interessante og betydningsfulle kunstnere?

Cindy Shermans (f. 1954) kunstneriske gjennombrudd fant sted tidlig på -80 tallet med en serie svart/hvitt fotografier kalt ”Film Stills” (1977-80). Bildene viser kvinner i konvensjonelle roller; konen, husmoren, divaen, ungpiken, roller som kunne vært tatt rett ut av en hvilken som helst Hollywood film. Hun bruker seg selv som modell – alle fotografiene er bilder av Cindy Sherman - men på grunn av sminke, parykker og kostymer er hun ugjenkjennelig fra motiv til motiv. Hun arbeider i serier, bildene er nummererte, men uten tittel.

I medias verden fungerer fotografier ofte som virkelighetsdokumenter, hos Sherman blir det kunstige stadig mer framtredende, som betrakter er man aldri i tvil om at bildene er konstruerte og manipulerte. I hennes første arbeider er manipulasjonen nokså forsiktig, man kan si at det først og fremst handler om scenografi, hun skaper tablåer. Men etter hvert blir manipulasjonen råere og mer destruktiv, hun nøyer seg ikke med å skape en bestemt setting, hun omskaper motivet, hun omformer kroppen ved hjelp av proteser og amputasjoner, vridde synsvinkler og groteske farger. I seriene ”Katastrofer” (1986/87), ”Sexbilder” (1992) og ”Masker” (1994-96) brukes fordreide kroppsdeler og menneskelig avfall til å skape ekle og kvalmende iscenesettelser, fokuset forskyves fra ytre tilsynekomst til vrengebilder av menneskets psykiske rom. Det indre eksternaliseres, og all mening truer med å bryte sammen i det den antatte grensen mellom subjekt og objekt viskes ut. Vi kan knapt komme nærmere Julia Kristevas teorier om abjectet enn det vi gjør i den billedserien.

Parallelt med motivenes utvikling finner det også sted en kunstnerisk utvikling, vi ser en stadig mer selvsikker og autonom kunstner som våger å forlate det vakre og velkomponerte til fordel for det eksperimentelt grenseoverskridende og groteske. Vi møter en kunstner som våger å nærme seg det meningsløse. I hennes nyeste serie ”Klovner” (2003/04) er den meningsløse maskeraden tatt helt ut. Finnes det samsvar mellom ytre tilsynekomst og indre opplevelse i klovnens stivnede glis?

Cindy Shermans kunstnerskap handler i stor grad om en undersøkelse av selv og subjektivitet. Hun tematiserer den andres blikk som en del av vår egen selvforståelse, og hun undersøker hvordan vi ser oss selv på grensen mellom subjekt og objekt. Som kunstner befinner hun seg slik på lik linje med en rekke av vår tids mest interessante filosofer. Men hun faller aldri for fristelsen til å bedrive kvasifilosofi, hun kompromitterer aldri det kunstneriske prosjektet. Snarere viser hun oss hvordan kunst og filosofi kan utfylle hverandre, kan skape ulike diskurser om virkeligheten, og slik åpne opp for et større refleksjonsrom.

På samme måte som analogien til filosofi gir kunsten tyngde, gir manipulasjonen av populærkulturelle stereotypier bildene en frigjørende meningsløs letthet.

I Shermans kunst finner vi en bemerkelsesverdig kombinasjon av konsistens og uventet utvikling. Som betrakter kjenner man igjen kunstnerens prosjekt fra bilde til bilde, men man klarer likevel aldri på forhånd å forutsi hennes neste trekk. Den gjenkjennelige signaturen sier oss noe om konsentrasjon og oppriktighet, om at hun arbeider med et livslangt prosjekt. Den uventede utviklingen viser til det gåtefulle, det språkløse, det som hele tiden overskrider betrakterens forventninger og egen refleksjonsevne.

Shermans kunst blir ofte fortolket i et feministisk perspektiv. Noe som slett ikke urimelig, tatt i betraktning at hun utelukkende lager bilder av kvinner - . Men i denne feministiske vinklingen ligger det også en fare på lur, vi kan narres til å tro at Shermans kunst angår kvinner spesielt - men kjønn er en sentral faktor i alle menneskers liv, og slik sett ikke noe som angår kvinner mer enn menn. Det finnes ikke noe mer allmennmenneskelig hos Rembrandt enn hos Sherman.

Den visuelle kunsten har sitt eget språk, den reflekterer over virkeligheten med sin egen stemme. Som en rekke sentrale filosofer og teoretikere i vår tid forsøker også Sherman å benevne det som aldri fullt ut lar seg forklare. Det er som om essensen i hennes studier av subjektet ender opp i en advarsel; mind the gap, det finnes ikke noen ekte original og rotfestet identitet som er seg selv lik – vi er alle forskjellige fra oss selv.

11. mars 2007

mellom lys og skygge


Erling Valtyrson lager kunst som ved første øyekast ikke synes å høre hjemme i vår tid. Håndverk og teknikk blir alltid trukket fram i forbindelse med Valtyrsons utstillinger - og det er ikke til å komme forbi at det må kommenteres, selv om det allerede er påpekt svært så ofte, dette fordi håndverket er så nitid og dyktig utført at det mangler sidestykke. Mezzotint er en spesiell form for kobbertrykk som er særlig følsom for toner i trykket, derfor handler det mye om lys og skygge i Valtyrsons kunst. Mezzotint teknikken ble utviklet på 1600-tallet og er nokså lite brukt i vår tid. Arbeidet med kobberplaten er krevende, og hver enkelt plate gir kun et begrenset antall trykk.

Teknikken fører til at Valtyrsons arbeider er små og detaljerte, man skulle nesten ønske å ha et forstørrelsesglass på lur. Bildene bærer på merkelige hemmeligheter, det er opp til betrakteren å skape kontakt. Du må gå nært innpå for å se - å studere disse arbeidene er som å føre en intim samtale med en fortrolig venn. Sakte men sikkert legger du merke til små, men helt avgjørende detaljer.

Teknikken og det beskjedne formatet er utypisk for vår tids kunst. I tillegg leder også mange av motivene tankene hen til en annen historisk epoke. Vi ser tradisjonelle stillebenkomposisjoner med grønnsaker, frukt, fugler og dyr. Vi ser vesener og fantasifigurer som ser ut til å høre mer hjemme i eventyrenes enn i virkelighetens verden, vi ser små elefanter og store fugler, og mennesker i merkelige kostymer. Og det ser ut til å skjule seg enda mye mer i bildenes skygger; mellom, under og bak de figurene vi klarer å sjeldne. Dette er kunst som forteller, men historiene er ikke alltid så enkle å forstå. Det gjør antageligvis ikke så mye, for det er først og fremst blikkets leting i billedrommet som er interessant.

Hvis du, som betrakter, klarer å slå om takten, hvis du klarer å roe deg helt ned for en liten stund, har du mulighet til å få et fint utbytte av denne utstillingen.

14. februar 2007

preliminary notes from fs-one, bergen



Quick "notes" from Jonas Ekebergs lecture: The discourse and practice of Photography’s Expanded Field(s)

Jørgen Lund: From photography as art to art as photography

Mikkel McAlinden: Who do we make art for?
I must say I absolutely enjoyed the FS-ONE seminar in Bergen, but there were two severe problems:
1. Poor projection conditions in the conference room – much too much light - undermined the talks that were built around images. (
See also Jeremy Welsh)
2. Some of the speakers were really difficult to understand due to language, a written version of the talks would help a lot!