Etter ord

Johanna Adorján: «Til døden skiller oss ad, et familieportrett»

Sakprosa

157 sider

Cappelen Damm

Oversatt fra tysk av Astrid Nordang

publisert i SA 10/03/2011

Et forsøk på å bli kjent med seg selv

Den 13. Oktober 1991 tok besteforeldrene mine sitt eget liv. Det var på en søndag. Muligens ikke den ideelle ukedagen for et selvmord. 

Slik åpner tyske Johanna Adorjáns bok «Til døden skiller oss ad, et familieportrett». Hva skal vi kalle en bok som dette? En biografi, en selvbiografi, en historiebok eller en roman? «Til døden skiller oss ad, et familieportrett» er litt av alt, for full av dikteriske påfunn til å kalles en biografi, for knyttet til faktiske menneskers liv og levnet til å kalles fiksjon.

I sentrum av boken finnes et dobbelt selvmord, to gamle mennesker velger å forlate livet sammen, hånd i hånd. De to er Vera og Istavan, forfatterens besteforeldre. En oktoberdag i 1991 valgte de to ungarske jødene å ta sitt eget liv. Seksten år seinere skriver barnebarnet Johanna en bok om dem.

Mens de to gamle ennå var i live snakket de sjelden om fortiden. Istavan overlevde så vidt et opphold i den østerrikske konsentrasjonsleiren Mauthausen under andre verdenskrig. Etter krigen meldte han seg inn i det ungarske kommunistpartiet, i en kort periode arbeidet han som lege i Nord-Korea. Sammen med sine to barn flyktet Vera og Istavan fra Ungarn til Danmark i 1956. Ungarn ble invadert av Sovjetunionen, det fantes ikke lenger noen framtid i landet. Vera og Istavan levde sine siste tiår som kjederøykende dansker i København. Historien snakket de så godt som aldri om.

I «Til døden skiller oss ad» forsøker Adorján å nøste opp i familiens historie, men også, og kanskje minst like viktig, hun forsøker å forstå hvem hun selv er. Hvilken rolle spiller besteforeldrenes bakgrunn i hennes liv? Har det for eksempel noe å si at de var jøder?

For noen ganske få dager siden leste jeg danske Julia Butschkows roman «Apropos Opa». Hennes bok handler om en ung kvinne som plutselig en dag får vite at farfaren hennes var en aktiv nazist under krigen. Den unge kvinnen settes helt ut av spill, hvordan kan hun fortsette sitt vanlige liv nå som hun plutselig må forstå seg selv som barnebarnet til en krigsforbryter? Johanna Adorjáns fortelling tilhører den andre siden av historien. Hennes jødiske farfar er noe å være stolt over, han overlevde nazistenes grusomheter, det betyr noe for hennes egen selvforståelse, eller som hun selv sier: 

Det stemmer altså, at jeg er det barnebarnet jeg trodde jeg var.

Slik er livet, på godt og på vondt formes vi av forhold som ligger langt utenfor vår egen kontroll.