20. januar 2010

Akademisk angst for åpenhet

Atle Kittang: «Diktekunstens relasjonar»

Sakprosa

245 sider

Gyldendal

publisert i SA 19. januar 2010

Et forsøk på å forklare hvorfor litterære vurderinger ikke kan foretas av andre enn en godt voksen professor i Bergen

Folk flest er utav stand til å skille mellom skitt og kanel, underholdning og kunst – skulle de mot formodning klare å se forskjellen velger de som regel det dårligste alternativet, dette er en av konklusjonene man kan trekke etter å ha lest Atle Kittangs bok «Diktekunstens relasjonar», men han stopper ikke med folk flest, for heller ikke akademikere, kritikere og kulturjournalister, eller litteraturens parasitter som han velger å kalle oss, ser lenger forskjellen på kvalitet og kitsch.

Atle Kittang (f. 1941) er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, han har hatt ansvar for å utdanne utallige forskere, lærere, kritikere og skribenter, og bør derfor vite hva han snakker om når han uttaler seg om folks vurderingsevne når det kommer til litteratur.

Hans negative syn på andre leseres evner og kompetanse gjennomsyrer «Diktekunstens relasjonar». Boka består av 9 kapitler, fem av dem har allerede vært publiserte i andre sammenhenger. Første delen av boka handler om litteratur på et generelt plan, de fire siste kapitlene er eksempler på nærlesinger av ulike bøker og forfatterskap.

Professor Kittang har i årevis vært opptatt av nærlesing som metode, av at det litterære verket skal leses estetisk ut fra sine egne premisser. Han dyrker estetikken i tradisjonen fra Kant, og argumenterer mye og lenge for å sette den franske filosofen Jacques Rancières (f. 1940) teorier inn i en historisk forlengelse av de russiske formalistene. Han er opptatt av litteraturens litteraritet, av at litteraturen slik vi framleis stort sett oppfattar den – som diktekunst – har ein spesiell og nærmast spøkelsesmessig måte å vere til på (6), og han foretrekker den store litteraturen og de allerede kanoniserte tekstene. Etter mange års forsking kan Kittang sin Hamsun og Ibsen på rams, og skriver godt om dem.

Klassekampens dyktige anmelder Espen Stueland roser Kittang som en glimrende essayist, jeg må dessverre si meg helt uenig i hans vurdering. I et velskrevet essay skal ulike synspunkter komme til syne og brynes mot hverandre, dette er ikke tilfelle i Kittangs tekst, hvor vi tvert i mot har å gjøre med en monoton og autoritær fortellerstemme. Jo visst har en forfatter, også når han skriver sakprosa, lov til å være subjektiv, og selvfølgelig kan han øse så mye edder og galle utover sine lesere som han bare orker, men en slik stil vil normalt ikke kalles essayistisk, en riktigere benevnelse på Kittangs stil er at den er polemisk, han er argumenterende og standhaftig ute etter å forsvare sin egne meninger og synspunkt.

I «Diktekunstens relasjonar» bekymrer han seg særlig over trusselen som den relasjonelle estetikken utgjør for hans egen foretrukne metode - nærlesingen. Har den relasjonelle nyorienteringa gått litt for raskt og enkelt føre seg? Og i kva slags retning har den gått – framover eller bakover? (14) spør han innledningsvis i boka, og vi aner at svaret er gitt allerede før spørsmålet er ferdig formulert. Og ganske riktig, leser du Kittang vil du oppdage at det meste var bedre før.

Kittang er flink til å analysere gamle mestre, men ikke særlig lyttende i møte med nye teorier. Kanskje er det derfor han har gått glipp av at den relasjonelle estetikken verken utelukker nærlesing eller stringens. Kittangs angstbiterske forhold til samtiden er et klart minus, dyrking av gamle menn, forfattere så vel som teoretikere, er kun ett av mange områder for litteraturvitenskapen, minst like viktig er det å kunne forholde seg nysgjerrig og analytisk til sin egen samtid.

Inn til beinet

Essays

Espen Stueland: «Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie»

780 sider

Oktober (2009)

publisert i SA 12. januar 2010

En kulturhistorisk reise i døde kropper fra Homer til Robbie Williams

Espen Stueland (f. 1970) debuterte i 1992 med diktsamlingen «Sakte dans ut av brennende hus» og har siden den tid skrevet både romaner, essays og flere diktsamlinger, han er også aktiv som litteraturkritiker. Selv synes jeg at hans essaysamling «Aero» fra 2000 er et høydepunkt. Nå overgår han seg selv med boka «Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie», for sjelden har et mer komplekst og underlig prosjekt sett dagens lys her til lands.

«Gjennom kjøttet» er en bok på nesten 800 sider, den er delt opp i 7 bolker med en rekke underkapitler. Essayene springer fram og tilbake i historien, mye av stoffet bygger på kilder fra 15- og 1600 tallet, men boka går også i dybden i antikken og i vår egen tid, alltid med den døde kroppen i fokus. Stueland undersøker blant annet hvordan filosofer har benyttet seg av disseksjonens vokabular, hvordan forfattere har forholdt seg til døde kropper og hvordan kunstneriske avbildninger av døden har endret seg gjennom historien. Et eksempel på Stuelands historiske kryssklipping er måten han kobler den seine middelalderens fascinasjon for offentlig henging sammen med vår egen tids interesse for døden, slik denne kommer til uttrykk i utallige tv-serier og kriminalromaner.

Stueland innleder boka med å si at hans egen nysgjerrighet for den døde kroppen ble vekket da han leste om renessansens anatomiske teater, en form for amfiteater hvor døde kropper ble dissekert og obdusert foran vitebegjærlige leger, studenter og samfunnstopper. Lenger ute i boka forteller han om den britiske politikeren og forfatteren Samuel Pepys som i 1663 ble invitert til disseksjon og middag, og etter enda noen hundre sider viser han oss hvordan tv-serien CSI, som nesten daglig ruller over tv-skjermen, kan leses som en moderne versjon av nettopp dette teateret, hvor vi alle forlyster oss med patologi og død mens vi nyter junk-food i vår egen stue. Et rått eksempel på disseksjon i populærkulturen finner vi i Robbie Williams musikkvideo «Rock-DJ», hvor en oppmerksomhetshungrig Williams ender opp med å dissekere seg selv på scenen. Disseksjoner har gått fra å være strengt tabubelagte hendelser som måtte foregå i det skjulte til å bli familieunderholdning – men, som denne boka viser, det er liten tvil om at den døde kroppen til alle tider har hatt en magisk tiltrekningskraft på oss levende.

Bokas essayistske kvaliteter kommer særlig godt til uttrykk i de kapitlene hvor Stueland undersøker hvordan den døde kroppen brukes og framstilles i litterære eller billedkunstmessige sammenhenger. Stueland går blant annet i dybden med Shakespeare, Baudelaire og Poe og med billedkunstnerne Francis Bacon, Orlan og Andres Serrano. Som en god kritiker vurderer han for og i mot kunstnernes prosjekter, tematiserer de døden for å tiltrekke seg oppmerksomhet, eller er de faktisk ute etter å undersøke vesentlige problemstillinger? Han veier for og i mot, tenker høyt sammen med leseren, og formulerer rett som det er normative rammer for sine egne analyser. En essayists privilegium er, til forskjell fra forskeren, å være subjektiv i sine vurderinger, han skal gi sine egne meninger og synspunkt til kjenne i teksten. Dette er et privilegium Stueland vet å utnytte, særlig når han snakker om billedkunst og litteratur, og det gjør disse kapitlene til bokas beste.

«Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie» er et kunnskapsrikt glansnummer av en bok. På sitt beste kan den minne om Michel Foucaults store arbeider om fengselsvesenet og galskapens historie. Det er ingen tvil om at det ligger svært mye arbeid bak boka, og det er heller ikke til å komme forbi at «Gjennom kjøttet» krever mer enn vanlig av leseren. Imidlertid lettes prosessen en smule av et svært godt og rikholdig billedmateriale. Mitt råd til leseren er å nyte det hele stykkevis og delt, å sluke boka i et jafs vil sannsynligvis resultere i omfattende fordøyelsesbesvær.