Akkurat slik som det er

Nina Lykke: «Orgien, og andre fortellinger»

DEBUTANT

Noveller

174 sider

Oktober

Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 31/8

Interessant utforsking av personlige relasjoner

Ekte sosial kompetanse består framfor alt i å være tydelig om seg selv, slik at de andre vet hvor de har oss. Grenseløshet i sosiale og nære relasjoner blir man rett og slett syk av. På lang sikt skaper utydelige personlige grenser disharmoniske og kjærlighetsløse relasjoner, sa Jesper Juul nylig til en av sine lesere i Dagbladets lørdagsmagasin. De fleste av Nina Lykkes karakterer ville definitivt hatt godt av noen timer hos familieterapeuten Jesper Juul, for hos Lykke strever de, alle som en, både med sin egen og de andres utydelighet.

«Orgien, og andre fortellinger» består av ni noveller, den korteste er på knappe 4 sider, de lengste omkring tretti. Novelleformen er en krevende sjanger som fordrer ryddighet og presisjon fra forfatterens side, hun må gi leseren mye med få ord, her er lite rom for snikk-snakk. Nina Lykkes språk er klart og enkelt, i sine beste tekster klarer hun kunsten å skrive fram komplekse følelser og troverdige karakterer i løpet av noen få setninger.

Lykkes noveller dreier seg altså om nære relasjoner, om par, venner og familiemedlemmer som ikke finner helt ut av det med hverandre. Det kan høres hverdagslig ut, og det er det også, og nettopp derfor, fordi disse historien handler om hverdagen slik den leves av de aller fleste av oss, er boka til Lykke uhyre interessant.

Lykkes fortellinger viser oss noe vi allerede vet, men likevel ikke kan forholde oss til; på samme måte som jeg hele tiden kontinuerlig gjør meg opp tanker og meninger om menneskene jeg omgås, tenker de sitt om meg. Men det de tenker om meg er ikke nødvendigvis identisk med min egen selvforståelse. Og til mindre tydelig jeg våger å være, jamfør Juul, til vanskeligere vil det være for mine venner å se meg som den jeg er, eller som den jeg ønsker å bli sett som. I Lykkes univers konfronteres mange av karakterene med ugjenkjennelige speilbilder av seg selv, det oppleves ofte ekstremt smertefullt.

Lykke er debutant, det er kanskje ikke å forvente at hun skal lykkes like godt med alle fortellingene sine. Etter min mening fungerer de korteste tekstene best. I bokas første novelle «Arne», sliter hun med å komme fram til et liv bakom klisjeene og fortellingen «Langtidssykemelding» virker framdeles litt uforløst etter at siste setning er lest. Det betyr imidlertid ikke att disse to novellene er dårlige, bare at de ikke er på nivå med hennes beste -  for i sine beste tekster gir Lykke oss virkelig fin litteratur.