Et selvbiografisk fragment

Stendhal: «Selvopptatte memoarer»

Prosa

137 sider

Gyldendal (XS)

Oversatt av Karin Gundersen

Sigrun Hodne tekst - publisert i Stavanger Aftenblad 27/7

Fra en selvbevisst forfatters hverdagsliv anno 1820

Forfatteren Stendhal, hvis egentlige navn var Henri-Marie Beyle, benyttet et hav av psevdonymer - opp mot 200 hevder forskerne, og han skrev innenfor en rekke sjangere. Men for ettertidens litteraturhistorie er han først og fremst kjent som Stendhal; forfatteren av de to store romanene «Rødt og svart» og «Kartusianerklosteret i Parma».

Stendhal ble født i Grenoble i 1783 og døde i Paris  59 år seinere. I tillegg til å være skribent og forfatter var han også offiser og embetsmann.

«Selvopptatte memoarer» omhandler forfatterens dagligliv i Paris i perioden 1821-1830. Som alle selvopptatte memoarer er også Stendhals nedtegnelser tidvis svært kjedelige og trivielle, hans uendelige oppramsinger av navn på mennesker han møter, men aldri utvikler noe forhold til, er på grensen til det uutholdelige. Forfatteren presenterer seg selv som en svært selvsentrert og selvbevisst figur, ikke ulik helten i en av vår tids mest omtalte roman-føljetonger, og som denne fokuserer også Stendhal til tider mer på sine mislykkede sider enn sine bragder. Han dveler for eksempel lenge og vel ved sin egen manglende potens i møte med en ung og vakker hore. Fullstendig blottstillelse av seg selv og sine venner og fiender i skriftlig form er altså ingen nymotens litterær tendens.

Til tross for et til tider enerverende detaljfokus, rommer teksten også rikelige mengder humor, ironi og skarpsindige refleksjoner over menneskets natur og tilbøyeligheter. Og tidvis virker forfatteren usedvanlig klarsynt: En dag ble det kunngjort at fire fattige stakkarer skulle henges. Etter mitt syn forholder det seg slik at når man i England henger en tyv eller en morder, er det aristokratiet som ofrer et menneske for sin egen trygghets skyld, for det er aristokratiet som har tvunget vedkommende til å bli forbryter … Denne sannheten, som er så paradoksal i dag, blir kanskje en trivialitet når man en dag leser det jeg her sitter og sludrer om (91). Storbritannia praktiserte dødsstraff ved henging helt fram til 1964.

Sitatet viser, i tillegg til forfatterens etiske bevissthet, også tydelig fram et poeng som understrekes en rekke ganger i løpet av boka, nemlig at disse memoarene henvender seg til framtidige lesere, til en annen tid. De aller fleste av de navngitte personene som nevnes i teksten har for lengst gått i glemmeboka, dette var noe forfatteren var seg bevisst når han skrev, de individuelle karakterene er derfor primært interessante i den grad de kan si oss noe allmenngyldig sant om hva det vil si å være menneske, på godt og vondt. Det er menneskets vesen og ikke privat sladder som er Stendhals hovedanliggende, selv om det ikke alltid virker sånn - .

Som «Rødt og svart» og «Kartusianerklosteret i Parma» er også «Selvopptatte memoarer» fint oversatt til norsk av Karin Gundersen, som tidligere har mottatt både Doblougprisen og Kritikerprisen for sitt arbeid med Stendhal. Forlaget skal også ha ros for en utgivelse som dette, og for sin satsing på smal – og/eller stor (alt etter hvordan man ser det) litteratur, gjennom den forholdsvis nystartede XS-serien.