24. desember 2010

Et helt menneske

Rigmor Galtung: «Fullt lys og stummende mørke»
Selvbiografi/sakprosa
278 sider
Cappelen Damm
Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 25/11

En historie om hvordan det er å leve med angst og dype depresjoner
Rigmor Galtung var litt over 30 år da hun første gang, svært motvillig, ble lagt inn til behandling på en psykiatrisk klinikk. Hun hadde allerede vært dårlig en lang stund, hun hadde forsøkt lenge og hardt å holde seg på beina, men så smalt det. Hun måtte trekke inn årene og la andre overta styringa for en stund, hun var ikke lenger i stand til å ta vare på seg selv.
Rigmor Galtung er kjendis, hun er komiker og en usedvanlig dyktig imitator, hun er vant til å stå i rampelyset, denne boka handler imidlertid mest om hennes skyggesider. «Fullt lys og stummende mørke» er en bok om hvordan det er å leve med en alvorlig psykisk lidelse, kanskje for resten av livet. Rigmor Galtung er selv ikke helt sikker på hvilken diagnose som passer best for henne, hun har blitt kalt bipolar, men opplever ikke selv at hun noen gang er manisk. Jeg har i perioder veldig godt humør og veldig mye energi, sier hun, det kjennes godt og friskt ut. Men i tillegg har hun altså noen perioder som er så fulle av angst og depresjon at de nesten ikke er til å holde ut.
Noe av det jeg liker best med Galtungs bok er hvordan forfatteren klarer å dele sine opplevelser av det å være syk med oss uten at hun blottstiller absolutt alt. Det er framdeles mange ting jeg ikke vet om henne etter å ha lest boka, jeg tror det er en fordel – både for henne og for oss. Vi kan dermed også i framtiden forholde oss til komikeren Galtung uten å vite hva hun har på maten eller hvor mange hun har delt seng med osv. Men sykdommen hennes, altså hvordan det er å leve med sterk angst og dype depresjoner, vet vi adskillig mye mer om etter å ha lest denne boka.
Etter den første innleggelsen kommer flere, noen ganger kutter hun ut medisinene fordi hun føler seg frisk, andre ganger får hun tilbakefall selv om hun tar medisiner. Hun forsøker en rekke ulike terapiformer - litt uventet beskriver hun en serie med elektrosjokk (ECT) som noe av det mest effektive og hurtigvirkende. Det er knyttet mange negative fordommer til ECT og derfor er Galtungs erfaringer med metoden ekstra interessante.
Galtung er en omsorgsfull forteller som er flink til å rose menneskene hun har rundt seg. Hun har venner og familie som stiller opp, og hun har ikke minst en mor som har fulgt henne tett og godt hele tiden. Til tross for at hun hele tiden har forsøkt å unngå innleggelser uttrykker hun en positiv holdning til psykiatrien.
Galtungs fortelling er vond, men ikke uten håp. Selv beskriver hun sine svingende sinnsstemninger som en gave: Jeg vil ikke ha noen annen psyke enn den jeg har. Jeg kunne selvfølgelig ønske at jeg ikke hadde havnet nede i det stummende mørket så mange ganger, men selv der – eller kanskje spesielt der – har jeg lært mye. Gaven ved å leve i yttergrensen av normaliteten er at man kjenner sterkere på både lys og mørke.
Boka avsluttes med to korte faglige kommentarer av psykiaterne Tormod Huseby og John Berg. De to setter på en klargjørende måte Galtungs individuelle erfaringer inn i en større og mer allmennmedisinsk sammenheng.



Ingen kommentarer: