Stille vann har dypest grunn

Alice Munro: «For mye lykke»

Noveller

340 sider

Gyldendal

Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 14/10

Utsøkt skrivekunst

Jeg har allerede lest flere fine novellesamlinger denne høsten, men Alice Munros fortellinger ligner ikke på noen av dem. Først og fremst fordi hennes historier er mye mer omfattende og komplekse enn noveller flest. Munros korte tekster er like innholdsrike som romaner, selv om de sjelden strekker seg over mer enn 35 sider. Munro kan i løpet av et få titalls sider fange et helt liv fra fødsel til død.

Alice Munro ble født i Canada i 1931. Hun har skrevet 17 bøker, flere av dem er oversatt til norsk. Da hun ga ut sin forrige bok, «Utsikten fra Castle Rock» (2006/ no. utgave 2008), mente hun selv at denne trolig ville bli hennes siste, men så, tre år seinere, utgis altså «For mye lykke», skrevet av en forfatter på god vei mot åtti.

Det sies ofte at Munro er en mester i å gripe det hverdagslige livet, og det er hun så absolutt, men det betyr ikke at det ikke finnes dramatikk i stoffet hennes, det er bare det at det dramatiske, som mange forfattere ville ha brukt store ord og fakter om, fortelles av Munro i et like lavmælt språk som de hverdagslige hendelsene som skjer oss hele tiden.

I en av fortellingene dreper en far sine tre barn, i en annen har en ung mann drept sine foreldre, en kvinne går tilsynelatende frivillig inn i en overgrepssituasjon, mens to barn kanskje har druknet et tredje. Dette er alt uten tvil ekstraordinære situasjoner, men de skjer i tilsynelatende vanlige liv, dette er hendelser som noen menneske faktisk er nødt til å leve videre med, forsøke å glemme, eller vie sine liv til å forstå. Munro verken dømmer eller forskjønner, hun viser fram mennesker som vi tror på og som vi kan identifisere oss med. 

Munros noveller dreier seg ofte om kvinners liv og erfaringer, og hun synes som forfatter å være av dem som antar at det finnes grunnleggende forskjeller i måten kvinner og menn lever sine liv på. I tittelnovellen «For mye lykke» uttrykker en av karakterene det på denne måten: Husk alltid at når en mann går ut av et rom, forlater han alt … Når en kvinne går ut, bærer hun alt som skjedde i det rommet med seg (284). Dette betyr imidlertid ikke at Munro sympatiserer mer med kvinner enn menn, bare at hun til tider er opptatt av kjønnsspesifikke forskjeller.

Novellen «Fiksjon», som bl.a. handler om en ung kvinnelig forfatter, trekker oss nært innpå Munros eget liv og virke. Om novellens unge forfatterkarakter sies følgende: «Hvordan bør vi leve våre liv» er en samling korte historier, ikke en roman. Det er i seg selv en skuffelse. Som om det reduserer bokens status og gir forfatteren et skinn av å befinne seg utenfor Litteraturens port og ikke ha en trygg plass innenfor (62). Her er det tydelig at Munro også snakker om seg selv og sin egen posisjon i det litterære selskapet. Som kvinne og novelleforfatter har hun ingen selvfølgelig plass litteraturens sentrum. 

Alice Munro er en utsøkt skrivekunstner, språket hennes er enkelt og klart, og så godt som fritt for lyriske over- og undertoner. Hun er antagelig vanskelig å oversette, og det hender at det knirker litt for mye i den norske utgaven, som for eksempel når oversetteren velger å beskrive en gårdsvei som sølepyttbefengt - et ord som passer dårlig i Munros jordnære univers.

Munro er en av verdens fremste novelleforfattere. Hun nevnes av flere som vår tids Tsjekhov (1860-1904), og er en absolutt verdig nobelpriskandidat, selv om hun stort sett har sluttet å takke ja til litterære priser – da den slags, i følge henne, er viktigere for unge forfatterspirer enn for gamle damer.

Har du ikke lest henne ennå, så gjør det nå!