Show, don’t tell!

Kari F. Brænne: «Under de dype skyggene av løvtunge trær»

Roman

302 sider

Aschehoug

Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 11/11

En bok hvor tomme rollefigurer har tatt menneskenes plass

Dramatiser, dramatiser! Skrev Henry James som kommentar til seg selv i margen på sin ennå upubliserte roman «Daisy Miller» (1878). Jeg skulle gjerne ha sett at noen hadde gitt Kari F. Brænne (f. 1966) det samme rådet underveis i arbeidet med romanen «Under de dype skyggene av løvtunge trær».

«Under de dype skyggene av løvtunge trær» er Brænnes andre roman. Fortellingen formidles gjennom fire karakter; Evelyn, Wilhelm, Robert og Lukas, som representerer hver sin generasjon av den samme familien. Sakte men sikkert avdekker de fire karakterene en lenge glemt og fortrengt familietragedie. Ved å la fortelleren, og dermed også synspunktet, forflytte seg fra karakter til karakter forsøker forfatteren Brænne å gi oss et større bilde av historien.

Det er et interessant grep, som hun dessverre ikke får til å fungere godt nok. Henry James’ kommentar er i nyere tid omformet til mantraet «show, don’t tell», en oppfordring til forfattere om å skrive slik at leserne opplever fortellingen gjennom karakterenes handlinger, ord, tanker og følelser heller enn gjennom fortellerens redegjørelser, beskrivelser og oppsummeringer av disse.

Et typisk avsnitt i Brænnes bok går som dette: Det var lenge siden hun hadde vært der nede, det merket hun snart. Hun ante ikke at Grønland var blitt så eksotisk. Det var bare svartmuskete mennesker å se. Men endelig fant hun da det nye vinmonopolet, midt i et skrekkelig moskéliknende kjøpesenter. Og ikke nok med det, da hun først sto der inne, var det selvbetjening (61). Fortelleren forsøker her å gi oss en gammel dames opplevelse av en by og en tid i forandring, men når jeg leser dette opplever jeg ikke å komme inn under huden på en gammel kvinne, det jeg ser i disse linjene er en yngre forteller som øser ut klisjeer og upersonlige beskrivelser. Kanskje tror forfatteren at gamle mennesker oppfatter verden på denne måten, men hun klarer ikke å få meg til å føle at jeg ser verden gjennom den gamles øyne. Altså gir fortelleren oss ikke en eldre kvinnes blikk på verden, men sine egne forutinntatte og stereotype holdninger. «Under de dype skyggene av løvtunge trær» er dessverre full av passasjer som dette.

Showing gir karakterene i en fortelling liv, selvstendighet og troverdighet, og det er nettopp liv jeg savner i «Under de dype skyggene av løvtunge trær». Boken er full av mennesker med sterke historier å fortelle, men disse menneskene berører meg like lite som skuespillere som leser rett fra manus – uten innlevelse i stoffet sitt.