20. februar 2009
Tala Madani 
19. februar 2009
Et eget rom
Anmeldelse av utstillingen 5 med Anne Helen Robberstad, Kathrine Dille, Magny Tjelta Jaatun, Cathrine Gilje og Liv Eiene
teksten finnes her
teksten finnes her
Mestermøte
Pahr-Iversens nye arbeider inneholder, til tross for tematikken, en imponerende livskraft
publisert i Stavanger Aftenblad 7. februar 
Hos Pahr-Iversen er overgangen fra liv til død full av besvergelse og kraft, fargene lyser og strekene er brå og skiftene, noen ganger på en ganske aggressiv måte. Vi er så absolutt ikke vitne til en stille og rolig død, snarere er det som om det er her, i overgangsfasen, at det virkelige livet finner sted. En transformasjon som samtidig både rommer smerte og lykke. I maleriene skapes denne stemningen gjennom bruk av komplementære farger som spilles ut mot hverandre samtidig som hurtigheten i streken gir flaten rytme og musikalsk klang. I de mindre arbeidene er dynamikken i streken og perspektiveringen viktige elementer. 
Til tross for tematikken er det ingen tvil om at det er livslyst i Pahr-Iversens arbeider, et jublende overskudd, men også en urovekkende kraft, en intensitet som truer med å oppsluke betrakteren. Nettopp her i dette spenningsfeltet ligger denne utstillingens store emosjonelle og intellektuelle verdi.
publisert i Stavanger Aftenblad 7. februar «Mestermøter» kaller Den Norske Bokklubben en serie hvor framtredende samtidskunstnere illustrerer litterære klassikere - akkurat slik Kjell Pahr-Iversen gjør i sin nye utstilling i Stavanger Kunstforening. Og det er på alle måter snakk om et mestermøte når Pahr-Iversen møter H.C. Andersen.
To saler er satt av til denne utstillingen, i den ene vises store malerier, i den andre mindre tegninger og akvareller, slik får vi en fin anledning til å se litt av bredden i Pahr-Iversens kunstnerskap.
Pahr-Iversens billedrom har alltid vært symbolsk, i den forstand at bildene hans henviser til en dypere mening og til forhold som det ikke nødvendigvis finnes et språk for. I denne utstillingen står døden sentralt. Vi ser det tydelig og konkret i alle tegningene og akvarellene som tematiserer H. C. Andersens død, i arbeider som «Budet om død», «Poeten dør» og «H.C. Andersen og fergemannen», men det finnes også et dødsbudskap i den mer abstrakte maleriserien «Lille Idas blomster». Maleriene tar utgangspunkt i Andersens eventyr «Den lille Idas blomster», som handler om en liten pikes møte med naturens forvandling fra liv til død, og om troen på muligheten for nytt liv.
Hos Pahr-Iversen er overgangen fra liv til død full av besvergelse og kraft, fargene lyser og strekene er brå og skiftene, noen ganger på en ganske aggressiv måte. Vi er så absolutt ikke vitne til en stille og rolig død, snarere er det som om det er her, i overgangsfasen, at det virkelige livet finner sted. En transformasjon som samtidig både rommer smerte og lykke. I maleriene skapes denne stemningen gjennom bruk av komplementære farger som spilles ut mot hverandre samtidig som hurtigheten i streken gir flaten rytme og musikalsk klang. I de mindre arbeidene er dynamikken i streken og perspektiveringen viktige elementer. Til tross for tematikken er det ingen tvil om at det er livslyst i Pahr-Iversens arbeider, et jublende overskudd, men også en urovekkende kraft, en intensitet som truer med å oppsluke betrakteren. Nettopp her i dette spenningsfeltet ligger denne utstillingens store emosjonelle og intellektuelle verdi.
3. februar 2009
Arne & Lars
Bryne Kunstforening, Per Odd Aarrestad
Til 15. februar
Til 15. februar
Håkon Bleken har sagt det slik: «Et gammelt menneske er mer eksakt og presist i uttrykket enn et ungt menneske». Etter å ha sett Per Odd Aarrestads utstilling er det lett å si seg enig
Arne
publisert i SA 2. februar 2009
Mange av oss kjenner Per Odd Aarrestad først og fremst som kirkekunstner. Han har utsmykket en rekke sakrale rom, nå siste den nye Frøyland-Orstad kirke på Jæren. God kirkekunst er like mye arkitektur som kunst fordi det handler om å skape rom. Et kirkerom skal bygge opp under og fremme både følelser og tanker, et kirkerom er preget av sterk symbolikk, det skal aktualisere en fjern mytisk fortid i en samtid full av moderne bilder. Å lage kirkekunst er med andre ord ikke en oppgave for amatører. En kirkekunstner må foruten sitt eget fag også være godt innlest på bibel- og kunsthistorie og ha god forståelse av arkitektur som teknikk og psykologi.
I denne utstillingen vises en del av Aarrestads kirkeutsmykninger fram gjennom bilder og plansjer. Rommene blir formidlet på en vakker og informativ måte, men vil man oppleve kunsten må man besøke de stedene den er. For dette er kunst som ikke kan skilles fra sine omgivelser.
Derfor er det tegningene, pastellene og tresnittene som er mest interessante i denne utstillingen. På et vis kontrasterer disse mindre arbeidene kirkekunsten, for mens utsmykningene er preget av dvelende presisjon i glass og tunge materialer, er tegningene og pastellene som flyktige, dansende skisser.
I denne utstillingen vises en del av Aarrestads kirkeutsmykninger fram gjennom bilder og plansjer. Rommene blir formidlet på en vakker og informativ måte, men vil man oppleve kunsten må man besøke de stedene den er. For dette er kunst som ikke kan skilles fra sine omgivelser.
Derfor er det tegningene, pastellene og tresnittene som er mest interessante i denne utstillingen. På et vis kontrasterer disse mindre arbeidene kirkekunsten, for mens utsmykningene er preget av dvelende presisjon i glass og tunge materialer, er tegningene og pastellene som flyktige, dansende skisser.
Lars
Av de fjorten mindre arbeidene som vises i utstillingene er det særlig portrettene «Lars I og II», «Fartein Valen» og «Arne Næss» som fanger blikket. Gamle værbitte ansikter, fulle av rynker og furer og levd liv, eksakte og presise. Mens Valen og Næss ser på oss med klare og skarpe øyne, er det som om Lars er i ferd med å gå i oppløsning, i ferd med å fjerne seg fra virkeligheten, løses opp i rent stoff. Som om tankene har forlatt ham. Fartein Valen ligner et mildt lite barn under alle rynkene, mens Arne Næss’ ansikt er som hogget ut av gråstein og norsk fjell og likevel fullt av liv. Et litt trassig blikk trenger seg inn i betrakteren.
Men den emosjonelle intensiteten har de to gruppene, kirkekunsten og papirarbeidene, felles - det finnes ingen lunkenhet i Aarrestads kunst.
29. januar 2009
Søppel
Stavanger Kunstforening, «Recycling the looking-glass»,
en vandreutstilling laget i anledning
Norske kunstforeningers 30-års jubileum.
Til 8. februar 2009
God kunstnerisk behandling av viktige miljø- og samfunnsmessige utfordringer
Donna Conlon
Utstillingen «Recycling the looking-glass» har undertittelen «Trash Art – Found Objects», den handler om forbruk, gjenbruk og søppel.
For å ta det viktigste først - det er uventet mange høydepunkter i denne utstillingen. Særlig vil jeg trekke fram arbeidene til Donna Conlon, Liu Wei og Bill Morrison, tre ulike kunstnere som fungerer svært godt sammen.
I den amerikanske biologen og kunstneren Donna Conlons film «Coexistence» (2003), følger vi en hær av maur på vandring gjennom skogen. Maurene bærer med seg rester av grønne blader, men ikke bare det, for innimellom bladene dukker det opp små nasjonalflagg og fredssymboler på hvite ark. Maurene piler av gårde, travelt opptatt med et felles mål. Det er uten tvil vår menneskelige eksistens Conlon kommenterer gjennom videoen sin. Men filmen er verken lettvint eller overfladisk, den har en sjelden estetisk eleganse som fanger blikket. Fredelig sameksistens – det er det det hele står og faller på, men den tilsynelatende harmonien har også en skyggeside: maurkolonien er et strengt klassedelt samfunn uten rom for individuelle handlinger.
Liu Wei
Kinesiske Liu Wei arbeider med søppel, i de to filmene «Underneath» (2001) og «Hopeless Land» (2003) ser vi mennesker som lever og arbeider på noen enorme kinesiske søppelfyllinger. De leter etter ting de kan bruke eller selge. Som bønder vandrer de rundt med spader og greip, men det er nok sjelden friske grønnsaker dukker opp i disse stinkende haugene. Liu Weis kunst er dokumentarisk, han viser oss virkelige liv og livsvilkår, og bildene taler til oss - de forteller om overforbruk, urettferdig fordeling av goder og byrder og om miljøkatastrofer. Og selvfølgelig handler det ikke bare om Kina, for slike søppelhauger og slike livsvilkår finnes over hele kloden.
Liu Wei
Amerikanske Bill Morrison står bak et underlig verk kalt «Decasia» (2002). Tittelen er avledet av det engelske ordet decay, som kan bety forfall eller forråtnelse, og nettopp dette er en passende beskrivelse av Morrisons prosjekt: «Decasia» er en 70 minutter lang film bygget opp av gammelt filmavfall. Morrison har skapt sin egen film av filmrester, av filmbiter som er i ferd med å smelte og gå i oppløsning. Resultatet er ekspressivt og avantgardistisk, men også uventet poetisk.
Utstillingen «Recycling the looking-glass» er fint konsentrert rundt tematikken søppel, forbruk og gjenbruk. En informativ katalog følger utstillingen og tilbyr innsikt både i kunstnerskapene som vises og i tematikken, samtidig gir katalogen oss også en kunsthistorisk innføring i bruken av søppel og rester av hverdagsgjenstander i kunsten fra begynnelsen av forrige århundre og fram til i dag. Utstillingen har uten tvil et stort pedagogisk potensiale, uten at dette går på bekostning av den kunstneriske kvaliteten. Det eneste som trekker ned er kunstforeningens underlige montering av verkene, de er spredt over to mindre saler, halve storsalen og litt av kjelleren. Det virker tilfeldig og ugjennomtenkt og gjør opplevelsen litt rotete. Men det kunstneriske innholdet er det altså ingenting å si på.
Donna Conlon
publisert i SA mandag 26. jan 2009
7. januar 2009
oss mennesker i mellom
I disse dager er også Liverpool i ferd med å avslutte sitt år som kulturhovedstad. Det viktigste bidraget til kulturbyens visuelle kunstprogram har vært Liverpool Biennials utstilling «Made Up». Biennalen arrangeres annen hvert år, uavhengig om byen er kulturhovedstad eller ei, men med kulturhovedstadsmidler i ryggen kunne arrangørene i år gjennomføre en større og bedre biennale en tidligere.
Både her hos oss og i Liverpool har den stedsspesifikke kunsten vært spesielt viktig dette året. Stedsspesifikk kunst er laget for en bestemt plass, til forskjell fra for eksempel tradisjonelle modernistiske verk som skulle kunne plasseres hvor som helst - fordi de ble oppfattet som selvrefererende og stedløse. Modernistisk kunst kan flyttes fra et gallerirom til et annet uten at verkets betydning forandres, mens den stedsspesifikke kunsten nettopp får sin mening i samspill med sine helt bestemte omgivelser.
Som kunstnerisk retning oppsto den stedsspesifikke kunsten på -70 tallet, og var ofte knyttet til landskapskunst, arkitektur og byutviklingsprosjekter. I dag ser vi at betegnelsen brukes mer enn noen gang før, men ikke alltid med rette. Ikke alle kunstverk som plasseres utenfor et galleri kan kalles stedsspesifikke, et stedsspesifikt verk må ha visningsstedet med som en del av sin egen utviklingsfase, kunstneren skal ikke bare ta hensyn til stedet som rom, men må også forholde seg til hvem det er som bruker stedet, hvordan de bruker det, topografi, klima, historie og sosiale forhold. Stedsspesifikk kunst må med andre ord forholde seg til et svært omfattende designprogram.
Den stedsspesifikke kunsten plasseres som regel midt i folks hverdagsliv, i en handlegate, på et torg eller i et nedslitt boligområde. Ofte skapes den sammen med menneskene som bor eller bruker stedet hvor kunsten plasseres.
I Stavangerregionen har det blitt produsert og vist en rekke stedsspesifikke verk i løpet av 2008: Prosjektet «Nabolagshemmeligheter» startet allerede i 2006 med å invitere folk i Sandnes og Stavanger til å delta i et stort fellesprosjekt, som handlet om kunstneriske inngrep på viktige steder i regionen. Det svært omfattende «On the Edge/På eggen» prosjektet inneholder flere prosjekter som kan betegnes som stedsspesifikke, og sist måned kunne vi se at også flere av kunstverkene som ble vist i forbindelse med «Article 08» ble kalt stedsspesifikke. Et av de aller mest vellykkede stedsspesifikke prosjektene har vært «Tou Works 1», som tok for seg Pedersgata fra sentrum ut til Tou Scene. Her deltok en rekke unge kunstnere fra inn- og utland med alt fra sykkeldrosjer til gaterelieffer. «Tou Works 1» kan forstås som en del av et større byutviklingsprosjekt, som har til hensikt å revitalisere Stavangers østre bydel.
Ingen av Liverpools stedsspesifikke verk var så omfattende som de prosjektene vi har sett her hos oss, men byen kan likevel vise fram et par riktig gode arbeider, og da er særlig Ai Weiweis «Web of Life» og Yoko Onos «Liverpool Skyladders» verdt å merke seg.
Kinesiske Ai Weiwei er en av verdens mest omtalte og ettertraktede kunstnere akkurat nå, for de fleste av oss er han kanskje aller mest kjent for det olympiske stadionet i Beijing (også kalt Fugleredet), som han designet i samarbeid med de sveitsiske arkitektene Herzog & de Meuron.
I fjor deltok Ai Weiwei på den store kunstutstillingen Documenta 12 i Kassel med verket «Fairytale», som besto av 1001 kinesere, eller turister som han kalte dem, og 1001 trestoler fra Qing dynastiet. Ai Weiweis «Fairytale» eksemplifiserer på en god måte forskjellen mellom tradisjonelle autonome kunstverk og stedsspesifikk kunst. For hva skjer med den lille sentraleuropeiske byen Kassel når den invaderes av kinesere? Og hva med alle oss andre, kunstturistene fra Europa og Amerika, hvem identifiserer vi oss med? Ser vi på kineserne på en annen måte enn vi ser på hverandre? Hva med kineserne som kom på egen hånd og ikke som en del av «Fairytale», ble de frivillig eller ufrivillig en del av Ai Weiweis kunst? Et vellykket stedsspesifikt verk blir en aktiv og utfordrende del av vår felles virkelighet.
I Liverpool har Ai Weiwei laget en kjempestor edderkopp som han har hengt opp over et torg i hjertet av byen. Edderkoppen, som er konstruert av stål, glass og led-lys henger opp-ned i spindelvevet sitt, og danner et tak over den åpne plassen. Til tross for at Ai Weiwei jobber i stor skala, hva enten det gjelder tribuner, kinesere eller edderkopper, har hans arbeider også alltid en enkelhet over seg. Han åpner på en tiltalende måte opp for betrakterens deltakelse i de ulike verkene. I et vintergrått Liverpool danner edderkoppen sitt eget univers i form av et fascinerende stjernebilde. Den innholdsmessige fortolkningen kan gå i flere retninger, for mange av oss oppleves det som et mareritt å bli fanget i nettet til en kjempemessig edderkopp, men samtidig er akkurat denne edderkoppen så vakker at den ligner mer på funklende diamanter enn på et giftig insekt. Og forstørret opp i stor skala ser vi også tydelig hvilken dyktig konstruktør, eller arkitekt edderkoppen er. På nattestid skaper «Web of Life» den mørke plassen om til en eventyrlig opplyst sal.
Et ganske annet stedsspesifikt arbeid er Yoko Onos «Liverpool Skyladders». Noen, og da kanskje særlig folk i Liverpool, tenker ennå på Ono først og fremst som John Lennons kone, men den nå 75 år gamle Yoko Ono har faktisk, helt på egen hånd, rykket opp i samtidskunstens elitedivisjon.
På forhånd ba Ono folk i Liverpool om å donere gardintrapper til prosjektet hun planla for byen. Gardintrappene ble samlet i ruinene av den utbombede kirken St. Luke, hvor gulvet er overtatt av viltvoksende gress og taket er erstattet av åpen himmel. Gjennom bidrag fra folk i byen er kirkerommet nå omgjort til en skog av stiger, og på alle henger det små lapper med meldinger til kunstneren og til oss som besøker utstillingen, som for eksempel: «Make lunch not war», «When you get to the top – reach further», eller «Dear Yoko, one step at a time».
Ved å plassere himelstiger i ruinene av en gammel kirke spiller Ono selvfølgelig på religiøs symbolikk, men hun overskrider samtidig religiøsiteten ved å vise at menneskers drøm om vekst, utvikling og endring er en iboende drivkraft i oss alle, uavhengig av hvilke religiøse samfunn, sosiale klasser, kjønn eller alder vi tilhører. Det handler, som en del av de små merkelappene gjør oss oppmerksomme på, om å ta vaklende og prøvende skritt mot en bedre verden - litt nærmere himmelen. Sammen med alle dem som har gitt stiger og ord til prosjektet klarer Ono å tematisere transcendens og abstrakt filosofi på en enkel og liketil måte.
Den stedsspesifikke kunsten er svært ofte en sosialt engasjert kunst, en form for kunst som ikke nøyer seg med å være fin, underholdende eller provoserende, men som forsøker å berøre menneskers liv på en grunnleggende måte. Det er derfor interessant å se at så mange kunstnere i dag velger å jobbe på denne måten, samfunnsengasjert, kritisk og reflektert i forhold til ting som betyr noe for hvordan vi har det - oss mennesker i mellom.
Både her hos oss og i Liverpool har den stedsspesifikke kunsten vært spesielt viktig dette året. Stedsspesifikk kunst er laget for en bestemt plass, til forskjell fra for eksempel tradisjonelle modernistiske verk som skulle kunne plasseres hvor som helst - fordi de ble oppfattet som selvrefererende og stedløse. Modernistisk kunst kan flyttes fra et gallerirom til et annet uten at verkets betydning forandres, mens den stedsspesifikke kunsten nettopp får sin mening i samspill med sine helt bestemte omgivelser.
Som kunstnerisk retning oppsto den stedsspesifikke kunsten på -70 tallet, og var ofte knyttet til landskapskunst, arkitektur og byutviklingsprosjekter. I dag ser vi at betegnelsen brukes mer enn noen gang før, men ikke alltid med rette. Ikke alle kunstverk som plasseres utenfor et galleri kan kalles stedsspesifikke, et stedsspesifikt verk må ha visningsstedet med som en del av sin egen utviklingsfase, kunstneren skal ikke bare ta hensyn til stedet som rom, men må også forholde seg til hvem det er som bruker stedet, hvordan de bruker det, topografi, klima, historie og sosiale forhold. Stedsspesifikk kunst må med andre ord forholde seg til et svært omfattende designprogram.
Den stedsspesifikke kunsten plasseres som regel midt i folks hverdagsliv, i en handlegate, på et torg eller i et nedslitt boligområde. Ofte skapes den sammen med menneskene som bor eller bruker stedet hvor kunsten plasseres.I Stavangerregionen har det blitt produsert og vist en rekke stedsspesifikke verk i løpet av 2008: Prosjektet «Nabolagshemmeligheter» startet allerede i 2006 med å invitere folk i Sandnes og Stavanger til å delta i et stort fellesprosjekt, som handlet om kunstneriske inngrep på viktige steder i regionen. Det svært omfattende «On the Edge/På eggen» prosjektet inneholder flere prosjekter som kan betegnes som stedsspesifikke, og sist måned kunne vi se at også flere av kunstverkene som ble vist i forbindelse med «Article 08» ble kalt stedsspesifikke. Et av de aller mest vellykkede stedsspesifikke prosjektene har vært «Tou Works 1», som tok for seg Pedersgata fra sentrum ut til Tou Scene. Her deltok en rekke unge kunstnere fra inn- og utland med alt fra sykkeldrosjer til gaterelieffer. «Tou Works 1» kan forstås som en del av et større byutviklingsprosjekt, som har til hensikt å revitalisere Stavangers østre bydel.
Ingen av Liverpools stedsspesifikke verk var så omfattende som de prosjektene vi har sett her hos oss, men byen kan likevel vise fram et par riktig gode arbeider, og da er særlig Ai Weiweis «Web of Life» og Yoko Onos «Liverpool Skyladders» verdt å merke seg.Kinesiske Ai Weiwei er en av verdens mest omtalte og ettertraktede kunstnere akkurat nå, for de fleste av oss er han kanskje aller mest kjent for det olympiske stadionet i Beijing (også kalt Fugleredet), som han designet i samarbeid med de sveitsiske arkitektene Herzog & de Meuron.
I fjor deltok Ai Weiwei på den store kunstutstillingen Documenta 12 i Kassel med verket «Fairytale», som besto av 1001 kinesere, eller turister som han kalte dem, og 1001 trestoler fra Qing dynastiet. Ai Weiweis «Fairytale» eksemplifiserer på en god måte forskjellen mellom tradisjonelle autonome kunstverk og stedsspesifikk kunst. For hva skjer med den lille sentraleuropeiske byen Kassel når den invaderes av kinesere? Og hva med alle oss andre, kunstturistene fra Europa og Amerika, hvem identifiserer vi oss med? Ser vi på kineserne på en annen måte enn vi ser på hverandre? Hva med kineserne som kom på egen hånd og ikke som en del av «Fairytale», ble de frivillig eller ufrivillig en del av Ai Weiweis kunst? Et vellykket stedsspesifikt verk blir en aktiv og utfordrende del av vår felles virkelighet.
I Liverpool har Ai Weiwei laget en kjempestor edderkopp som han har hengt opp over et torg i hjertet av byen. Edderkoppen, som er konstruert av stål, glass og led-lys henger opp-ned i spindelvevet sitt, og danner et tak over den åpne plassen. Til tross for at Ai Weiwei jobber i stor skala, hva enten det gjelder tribuner, kinesere eller edderkopper, har hans arbeider også alltid en enkelhet over seg. Han åpner på en tiltalende måte opp for betrakterens deltakelse i de ulike verkene. I et vintergrått Liverpool danner edderkoppen sitt eget univers i form av et fascinerende stjernebilde. Den innholdsmessige fortolkningen kan gå i flere retninger, for mange av oss oppleves det som et mareritt å bli fanget i nettet til en kjempemessig edderkopp, men samtidig er akkurat denne edderkoppen så vakker at den ligner mer på funklende diamanter enn på et giftig insekt. Og forstørret opp i stor skala ser vi også tydelig hvilken dyktig konstruktør, eller arkitekt edderkoppen er. På nattestid skaper «Web of Life» den mørke plassen om til en eventyrlig opplyst sal.Et ganske annet stedsspesifikt arbeid er Yoko Onos «Liverpool Skyladders». Noen, og da kanskje særlig folk i Liverpool, tenker ennå på Ono først og fremst som John Lennons kone, men den nå 75 år gamle Yoko Ono har faktisk, helt på egen hånd, rykket opp i samtidskunstens elitedivisjon.
På forhånd ba Ono folk i Liverpool om å donere gardintrapper til prosjektet hun planla for byen. Gardintrappene ble samlet i ruinene av den utbombede kirken St. Luke, hvor gulvet er overtatt av viltvoksende gress og taket er erstattet av åpen himmel. Gjennom bidrag fra folk i byen er kirkerommet nå omgjort til en skog av stiger, og på alle henger det små lapper med meldinger til kunstneren og til oss som besøker utstillingen, som for eksempel: «Make lunch not war», «When you get to the top – reach further», eller «Dear Yoko, one step at a time».Ved å plassere himelstiger i ruinene av en gammel kirke spiller Ono selvfølgelig på religiøs symbolikk, men hun overskrider samtidig religiøsiteten ved å vise at menneskers drøm om vekst, utvikling og endring er en iboende drivkraft i oss alle, uavhengig av hvilke religiøse samfunn, sosiale klasser, kjønn eller alder vi tilhører. Det handler, som en del av de små merkelappene gjør oss oppmerksomme på, om å ta vaklende og prøvende skritt mot en bedre verden - litt nærmere himmelen. Sammen med alle dem som har gitt stiger og ord til prosjektet klarer Ono å tematisere transcendens og abstrakt filosofi på en enkel og liketil måte.Den stedsspesifikke kunsten er svært ofte en sosialt engasjert kunst, en form for kunst som ikke nøyer seg med å være fin, underholdende eller provoserende, men som forsøker å berøre menneskers liv på en grunnleggende måte. Det er derfor interessant å se at så mange kunstnere i dag velger å jobbe på denne måten, samfunnsengasjert, kritisk og reflektert i forhold til ting som betyr noe for hvordan vi har det - oss mennesker i mellom.
publisert i SA mandag 5. jan 2009
16. desember 2008
tresløyd for viderekomne
UTSTILLING
Yngve Zakarias, diverse arbeider
Hå gamle prestegard til 25. januar
Stavanger Kunstforening til 21. desember
Yngve Zakarias, diverse arbeider
Hå gamle prestegard til 25. januar
Stavanger Kunstforening til 21. desember
Det må være et eller annet på gang mellom Rogaland og den trønderske kunstneren Yngve Zakarias. Zakarias har bodd og arbeidet i Berlin i en rekke år, men likevel er det Rogaland han velger – eller velges av – når han skal vise en oppsummerende utstilling av arbeidene sine.
Fint det, for det er et tankevekkende kunstnerskap vi har med å gjøre. Lett å avvise i all sin enkelhet, men bemerkelsesverdig interessant hvis vi tar oss tid til å følge Zakarias’ utforsking av treets muligheter i tresnitt, malerier og videoarbeider.
Sist Zakarias var i Stavanger viste han først og fremst malerier, denne gangen ligger vekten på tresnitt, film og foto, produsert fra slutten av -80 tallet og fram til i dag. Det vil si tresnitt er vel ikke den helt riktige betegnelsen her, for det er først og fremst treets overflate Zakarias er ute etter å fange i trykkene sine. Noen ganger maler han treet i kraftige farger, andre ganger velger han å arbeide i sort/hvitt. På Hå ser vi eksempler på begge deler. Serien «Berliner Holz», som Zakarias også kaller «Urban drivved», er trykket i farger, mens den vakre serien «Island» er holdt i sort og hvitt.
I videoverkene går han mer i dybden, men også her ligger utgangspunktet i treets overflate, en overflate som blåses opp og gjøres tredimensjonell ved hjelp av intrikat datamodellering. Han lar treets årringer bli til koter på et kart. Det kan høres avansert ut, og er det sikkert også – rent teknisk sett, men som visuelt uttrykk er det hele ganske enkelt. Med utgangspunkt i røffe finerplaters kvister og årringer bygger han opp topografiske steder med bakker og berg. Zakarias’ videoanimasjoner gir oss en følelse av å fly gjennom et stort øde og ennå uberørt landskap. 
Zakarias er ikke en kunstner som gir ved dørene. Jeg tror at mange av oss må ofre en del i form av tid og konsentrasjon for å ha utbytte av den verdenen han viser oss. Kunsten hans kan kanskje aller best sammenlignes med et japansk Haiku dikt – en plutselig åpenbaring av enkel hverdagslighet som krever en nesten meditativ innstilling hos betrakteren for å fungere. 
Zakarias’ arbeider vises både på Hå gamle prestegard og i Stavanger Kunstforening. Helt optimalt burde hele utstillingen ha blitt vist på ett og samme sted fordi det innbyrdes forholdet arbeidene i mellom, bevegelsen fra det helt enkle til det svært komplekse, egentlig er vel så interessant som enkeltverkene hver for seg.
Fint det, for det er et tankevekkende kunstnerskap vi har med å gjøre. Lett å avvise i all sin enkelhet, men bemerkelsesverdig interessant hvis vi tar oss tid til å følge Zakarias’ utforsking av treets muligheter i tresnitt, malerier og videoarbeider.
Sist Zakarias var i Stavanger viste han først og fremst malerier, denne gangen ligger vekten på tresnitt, film og foto, produsert fra slutten av -80 tallet og fram til i dag. Det vil si tresnitt er vel ikke den helt riktige betegnelsen her, for det er først og fremst treets overflate Zakarias er ute etter å fange i trykkene sine. Noen ganger maler han treet i kraftige farger, andre ganger velger han å arbeide i sort/hvitt. På Hå ser vi eksempler på begge deler. Serien «Berliner Holz», som Zakarias også kaller «Urban drivved», er trykket i farger, mens den vakre serien «Island» er holdt i sort og hvitt.
I videoverkene går han mer i dybden, men også her ligger utgangspunktet i treets overflate, en overflate som blåses opp og gjøres tredimensjonell ved hjelp av intrikat datamodellering. Han lar treets årringer bli til koter på et kart. Det kan høres avansert ut, og er det sikkert også – rent teknisk sett, men som visuelt uttrykk er det hele ganske enkelt. Med utgangspunkt i røffe finerplaters kvister og årringer bygger han opp topografiske steder med bakker og berg. Zakarias’ videoanimasjoner gir oss en følelse av å fly gjennom et stort øde og ennå uberørt landskap. Zakarias er ikke en kunstner som gir ved dørene. Jeg tror at mange av oss må ofre en del i form av tid og konsentrasjon for å ha utbytte av den verdenen han viser oss. Kunsten hans kan kanskje aller best sammenlignes med et japansk Haiku dikt – en plutselig åpenbaring av enkel hverdagslighet som krever en nesten meditativ innstilling hos betrakteren for å fungere. Zakarias’ arbeider vises både på Hå gamle prestegard og i Stavanger Kunstforening. Helt optimalt burde hele utstillingen ha blitt vist på ett og samme sted fordi det innbyrdes forholdet arbeidene i mellom, bevegelsen fra det helt enkle til det svært komplekse, egentlig er vel så interessant som enkeltverkene hver for seg.publisert i SA tirsdag 16. desember 2008
prosessen
"Without end no state of drawingness" med:
Steinar Elstrøm, Anna Sigmond Gudmundsdottir, Ellisif Hals og Susanne Skeide, Lotte Konow Lund, Hege Nyborg, Tiril Schrøder, Martin Skauen
Galleri Gann, Sandnes, 23. oktober – 16. november 2008
Galleri Gann, Sandnes, 23. oktober – 16. november 2008
Lotte Konow-Lund
Steinar Elstrøm
anmeldelsen står på trykk i Tegnerforbundets tidsskrift Numer nr 78
10. desember 2008
article08
I tilknytning til Article 08 laget jeg et intervju med Hege Tapio, intervjuet står på trykk i Billedkunst nr. 7-08
Sonic Promenade er en stedsspesifikk flerkanals lydinstallasjon produsert for Article08. Det er en del av en serie med lydinstallasjoner den svenske kunstneren Åsa Stjerna har lagd, der hun fokuserer på naturens rolle og identitet i urbane omgivelser.
30. november 2008
to sterke utstillinger i ett hus
teksten finner du her:
http://www.aftenbladet.no/kultur/utstilling/948795/To_sterke_utstillinger_i_ett_hus.html
http://www.aftenbladet.no/kultur/utstilling/948795/To_sterke_utstillinger_i_ett_hus.html
Ingeborg Kvame: Portrett som kråke5. november 2008
til å ta og føle på
Hå gamle prestegard, Taktil – Norske kunsthåndverkeres landsdelsutstilling
Til 23. november
Til 23. november
publisert i SA 5. november 2008
En relativt liten utstilling gir oss innblikk i det store spennet som finnes innenfor norsk kunsthåndverk akkurat nå.
Mens den store 2008-utstillingen «A World of Folk» forsøkte å overbevise oss om at det finnes noe som kan kalles typisk norsk innenfor norsk kunsthåndverk, er det mangfoldet som er mest i øynefallende på Norske kunsthåndverkeres landsdelsutstilling.
Det er vanskelig å trekke et godt skille mellom kunsthåndverk på den ene siden, og gjenstander som bare kalles kunst på den andre. Den fiktive grensen har i løpet av de siste tiår blitt utfordret fra begge sider; kunsten har delvis forlatt galleriene og gått inn i offentlige rom i form av for eksempel stedsspesifikk kunst og romlige installasjoner, mens kunsthåndverk i stor grad har forlatt kravet om nytte og anvendelighet. Begrunnelsen for å kalle et objekt det ene eller det andre, kunst eller kunsthåndverk, synes mange ganger tilfeldig. Men merkelappen som settes er framdeles av betydning, i den forstand at de to besitter ulike posisjoner innenfor kunstverdenens verdihierarki. Ren kunst tillegges større verdi enn kunsthåndverk. Men altså, slik jeg ser det, ofte på sviktende grunnlag.
Utstillingen på Hå er et godt eksempel på den variasjonen som finnes innenfor kunsthåndverket i Norge i dag med hensyn til form, materialbruk og innhold, og faktisk også med hensyn til kvalitet. Camilla Børresens steingodsform «Rød» leker med form og farge, og har fjernet seg langt fra bruk og nytte, mens Liv Midbøes terrakotta-kar «Work in Progress» under andre forhold kunne ha blitt kalt brukskunst, eller kanskje noe så liketil som potteskjuler, til tross for at «Work in Progress» egentlig best kan defineres som en form for metakunst, fordi dette verket kommenterer på seg selv som kunst og sin egen tilblivelsesprosess.
Ingen ville ha kommet på å kalle Anne Knutsens installasjon «Honninghjerte» for kunsthåndverk, om det ikke var for at verket befant seg akkurat her, på kunsthåndverkernes landsdelsutstilling. Grensen mellom kunst og kunsthåndverk er en fiksjon.
Rogaland er rikt representert på utstillingen: David Calder viser objektene «U-hjelp» og «Global sparing» laget i messing og sølv, godt håndverk som også klarer å bringe kritiske tanker til torgs.
Morsomt i grunnen, at han kommenterer på økonomisk fordeling av goder og byrder gjennom bruk av edle metaller. Henrikke Garpestad Borch viser arbeid i leire og betong, Siri Gjesdal er representert gjennom et tekstilarbeid kalt «Vekst», Linnéa Blakéus Calder og Fie von Krogh viser smykker i ulike materialer.
Den siste lokale kunstneren, Jens Erland, stiller i en klasse for seg. Det er en varhet og eleganse i Erlands arbeider som vi finner hos få andre. Det første jeg merker meg er den tilsynelatende enkelheten som ikke kan bety annet enn at det ligger stor konsentrasjon bak alt han gjør; det enkleste er ofte det beste, men også det som er vanskeligst å få til. Arbeidet som han viser i denne utstillingen heter «Slør», og er laget av oljefilter og steingods. Det kan se ut som en diger blomst, en vifte eller en prestekrage av brettet papir – det får meg til å tenke på alt mulig, unntagen oljefilter og steingods. Formen ser ut som om den vil lette av et enkelt vindpust. Men dimensjonen viser samtidig også en jordnær tyngde. «Slør» er en perfekt kombinasjon av feminin skjønnhet og maskulin kraft.
Jeg synes at juryen har sluppet for mange verk gjennom nåløyet, for slett ikke alle arbeidene er gode nok. Et par arbeider er dessuten gjentakelser av ting vi har sett bedre før. Siri Berqvam har lagt imponerende mye arbeid ned i sitt strikkede og heklede kjøkken kalt «2 hours and 15 minutes», men mye arbeid er ikke alltid nok. Berqvams arbeid befinner seg på et vis midt mellom Liza Lous perlede kjøkkeninnredninger og Kjersti Andvigs strikkede fengselscelle, uten å nå opp til noen av dem.
Avslutningsvis - et lite spørsmål til utstillingens tittel: Hvordan kan det ha seg at man kaller en utstillingen, hvor publikum ikke får lov til å ta og føle på noe som helst, for «Taktil»?
Det er vanskelig å trekke et godt skille mellom kunsthåndverk på den ene siden, og gjenstander som bare kalles kunst på den andre. Den fiktive grensen har i løpet av de siste tiår blitt utfordret fra begge sider; kunsten har delvis forlatt galleriene og gått inn i offentlige rom i form av for eksempel stedsspesifikk kunst og romlige installasjoner, mens kunsthåndverk i stor grad har forlatt kravet om nytte og anvendelighet. Begrunnelsen for å kalle et objekt det ene eller det andre, kunst eller kunsthåndverk, synes mange ganger tilfeldig. Men merkelappen som settes er framdeles av betydning, i den forstand at de to besitter ulike posisjoner innenfor kunstverdenens verdihierarki. Ren kunst tillegges større verdi enn kunsthåndverk. Men altså, slik jeg ser det, ofte på sviktende grunnlag.
Utstillingen på Hå er et godt eksempel på den variasjonen som finnes innenfor kunsthåndverket i Norge i dag med hensyn til form, materialbruk og innhold, og faktisk også med hensyn til kvalitet. Camilla Børresens steingodsform «Rød» leker med form og farge, og har fjernet seg langt fra bruk og nytte, mens Liv Midbøes terrakotta-kar «Work in Progress» under andre forhold kunne ha blitt kalt brukskunst, eller kanskje noe så liketil som potteskjuler, til tross for at «Work in Progress» egentlig best kan defineres som en form for metakunst, fordi dette verket kommenterer på seg selv som kunst og sin egen tilblivelsesprosess.
Ingen ville ha kommet på å kalle Anne Knutsens installasjon «Honninghjerte» for kunsthåndverk, om det ikke var for at verket befant seg akkurat her, på kunsthåndverkernes landsdelsutstilling. Grensen mellom kunst og kunsthåndverk er en fiksjon.Rogaland er rikt representert på utstillingen: David Calder viser objektene «U-hjelp» og «Global sparing» laget i messing og sølv, godt håndverk som også klarer å bringe kritiske tanker til torgs.
Morsomt i grunnen, at han kommenterer på økonomisk fordeling av goder og byrder gjennom bruk av edle metaller. Henrikke Garpestad Borch viser arbeid i leire og betong, Siri Gjesdal er representert gjennom et tekstilarbeid kalt «Vekst», Linnéa Blakéus Calder og Fie von Krogh viser smykker i ulike materialer.Den siste lokale kunstneren, Jens Erland, stiller i en klasse for seg. Det er en varhet og eleganse i Erlands arbeider som vi finner hos få andre. Det første jeg merker meg er den tilsynelatende enkelheten som ikke kan bety annet enn at det ligger stor konsentrasjon bak alt han gjør; det enkleste er ofte det beste, men også det som er vanskeligst å få til. Arbeidet som han viser i denne utstillingen heter «Slør», og er laget av oljefilter og steingods. Det kan se ut som en diger blomst, en vifte eller en prestekrage av brettet papir – det får meg til å tenke på alt mulig, unntagen oljefilter og steingods. Formen ser ut som om den vil lette av et enkelt vindpust. Men dimensjonen viser samtidig også en jordnær tyngde. «Slør» er en perfekt kombinasjon av feminin skjønnhet og maskulin kraft.
Jeg synes at juryen har sluppet for mange verk gjennom nåløyet, for slett ikke alle arbeidene er gode nok. Et par arbeider er dessuten gjentakelser av ting vi har sett bedre før. Siri Berqvam har lagt imponerende mye arbeid ned i sitt strikkede og heklede kjøkken kalt «2 hours and 15 minutes», men mye arbeid er ikke alltid nok. Berqvams arbeid befinner seg på et vis midt mellom Liza Lous perlede kjøkkeninnredninger og Kjersti Andvigs strikkede fengselscelle, uten å nå opp til noen av dem.
Avslutningsvis - et lite spørsmål til utstillingens tittel: Hvordan kan det ha seg at man kaller en utstillingen, hvor publikum ikke får lov til å ta og føle på noe som helst, for «Taktil»?i tvende sinn
Kari Steihaug
Tungenes fyr (Hå gamle prestegard/Stavanger2008)
Til 2. november
Tungenes fyr (Hå gamle prestegard/Stavanger2008)
Til 2. november
publisert i SA 29. oktober 2008
Stedsspesifikk kunst som sliter med å være litt for veltilpasset 
Kari Steihaug er en dyktig tekstilkunstner som benytter sterk symbolikk i kunsten sin. På Tungenes fyr viser hun fire «Madonnabilder» og et arbeid kalt «Leid milde ljos», det siste er laget spesielt for nettopp denne utstillingen.
Kari Steihaugs arbeider kan best beskrives som installasjoner. Madonnabildene er laget av garn fra gamle strikkeplagg. Trådene trekkes fra de halvveis opprekte plaggene, som også er en del av utstillingen, og inn i bildet. Slik skapes en svært synlig kobling mellom det profane og det sakrale, mellom det hverdagslige og det hellige. Slik medvirker installasjonene til å opphøye menneskers dagligdagse liv.
Det er en rimelig fortokning å se Steihaugs arbeider som en fabulering over det feminine og det feminines plass i samfunnet og familien. Ved å bruke gamle håndstrikkede plagg bringer hun usynlige strikkere inn i utstillingsrommet. Plaggene som Steihaug gjenbruker ble i sin tid laget av flittige kvinnehender, som en dyd av nødvendighet, eller av kjærlighet til den plagget ble strikket til - ofte handlet det nok om begge deler. Kvinnen, som kone, mor eller madonna framstår i denne utstillingen som en usynlig beskyttende hånd som til alle tider har sørget for familiens ve og vel.
Installasjonen «Leid milde ljos» er plassert i fyrvokterens vaktrom. Verket består av ni kofter, en for hver av de ni fyrvokterne som har jobbet ved fyret. Som i Madonnaserien har Steihaug også gitt dette verket en religiøs overkoding, tittelen «Leid milde ljos» er hentet fra en salme. I salmen synger man om den kraften som leder mennesket gjennom skodde-eimen, Steihaug forstår fyrvokterne som symbolske skikkelser. Og igjen lar hun kvinnen få en sentral, men framdeles usynlig plass, representert gjennom plaggene som hun har strikket til kjæresten, mannen eller sønnen sin.
Likevel, til tross for arbeidenes kunstneriske kvaliteter er det noe som skurrer i denne utstillingen, eller kanskje er det rettere å si at det skurrer for lite - . Det er som om de ulike kunstverkene går i ett med i huset de stilles ut i, og dermed forsvinner en del av arbeidenes poetiske kvalitet, deres overskridende potensiale - tilbake er noe dekorativt og koselig som har mistet en del av kraften som et kunstverk bør ha for å være gripende, utfordrende og meningsskapende.
Jeg er altså i tvende sinn med hensyn til denne utstillingen. Steihaugs installasjoner er til tross for godt kunstnerisk innhold i ferd med å forsvinne inn i fyrets museale støv, de er allerede som et falmet minne, som et historisk bilde av tiden som var, utav stand til å kommunisere med sin egen samtid. Jeg har vanskelig for å tro at dette er i tråd med kunstnerens egne intensjoner.
Kari Steihaug er en dyktig tekstilkunstner som benytter sterk symbolikk i kunsten sin. På Tungenes fyr viser hun fire «Madonnabilder» og et arbeid kalt «Leid milde ljos», det siste er laget spesielt for nettopp denne utstillingen.Kari Steihaugs arbeider kan best beskrives som installasjoner. Madonnabildene er laget av garn fra gamle strikkeplagg. Trådene trekkes fra de halvveis opprekte plaggene, som også er en del av utstillingen, og inn i bildet. Slik skapes en svært synlig kobling mellom det profane og det sakrale, mellom det hverdagslige og det hellige. Slik medvirker installasjonene til å opphøye menneskers dagligdagse liv.
Det er en rimelig fortokning å se Steihaugs arbeider som en fabulering over det feminine og det feminines plass i samfunnet og familien. Ved å bruke gamle håndstrikkede plagg bringer hun usynlige strikkere inn i utstillingsrommet. Plaggene som Steihaug gjenbruker ble i sin tid laget av flittige kvinnehender, som en dyd av nødvendighet, eller av kjærlighet til den plagget ble strikket til - ofte handlet det nok om begge deler. Kvinnen, som kone, mor eller madonna framstår i denne utstillingen som en usynlig beskyttende hånd som til alle tider har sørget for familiens ve og vel.Installasjonen «Leid milde ljos» er plassert i fyrvokterens vaktrom. Verket består av ni kofter, en for hver av de ni fyrvokterne som har jobbet ved fyret. Som i Madonnaserien har Steihaug også gitt dette verket en religiøs overkoding, tittelen «Leid milde ljos» er hentet fra en salme. I salmen synger man om den kraften som leder mennesket gjennom skodde-eimen, Steihaug forstår fyrvokterne som symbolske skikkelser. Og igjen lar hun kvinnen få en sentral, men framdeles usynlig plass, representert gjennom plaggene som hun har strikket til kjæresten, mannen eller sønnen sin.Likevel, til tross for arbeidenes kunstneriske kvaliteter er det noe som skurrer i denne utstillingen, eller kanskje er det rettere å si at det skurrer for lite - . Det er som om de ulike kunstverkene går i ett med i huset de stilles ut i, og dermed forsvinner en del av arbeidenes poetiske kvalitet, deres overskridende potensiale - tilbake er noe dekorativt og koselig som har mistet en del av kraften som et kunstverk bør ha for å være gripende, utfordrende og meningsskapende.
Jeg er altså i tvende sinn med hensyn til denne utstillingen. Steihaugs installasjoner er til tross for godt kunstnerisk innhold i ferd med å forsvinne inn i fyrets museale støv, de er allerede som et falmet minne, som et historisk bilde av tiden som var, utav stand til å kommunisere med sin egen samtid. Jeg har vanskelig for å tro at dette er i tråd med kunstnerens egne intensjoner.27. oktober 2008
vindu mot bakgården
Tou vindu (Tou Works/Seeds) Evy Horpestad Tjåland
Til 30. oktober
Til 30. oktober
En skreddersydd utstilling
Tou vindu er et lite utstillingsrom hvor den ene langveggen er byttet ut med et kjempestort vindu. Det er på ingen måte et enkelt rom å montere kunst i, men det har likevel sine helt spesielle kvaliteter, kvaliteter som Horpestad Tjåland virkelig har utnyttet i denne utstillingen - hun har laget et gardin til Tou vindus vindu.
Utgangspunktet for hennes utstilling er et fotografi som viser et kort gateløp og en liten husrekke, dette fotografiet har hun brukt på to måter: Hun har laget en serie med oppriss med utgangspunkt i bildet, disse fungerer som fargekoder for utstillings hovedverk som er et fargetrykket lamellgardin - skreddersydd til akkurat dette vinduet. Jeg synes dette er en super måte å løse gallerirommets utfordringer på. Fotografiet er overført på lamellene, og kan derfor, så lenge gardinet er trukket for, nytes både utenfra og innenfra.
Og at kunstverket kan nytes fra parkeringsplassen er en absolutt fordel når kunsten er plassert i et visningsrom som Tou vindu, for her kan man aldri være sikker på at galleriet faktisk er opplåst i åpningstiden. Et galleri som ikke holder åpent i sin egen åpningstid viser manglende respekt både for kunstnerne som stiller ut og for publikum – kjære Tou scene: hvis dere er interesserte i å drive et seriøst og troverdig galleri er det å sørge for at døren er opplåst i galleriets egen åpningstid et minimumskrav!
Fotografiet som fungerer som underlag for Horpestad Tjålands lameller er tatt et sted i Amerika. Kunstneren har fått dette bildet av en annen, og nettopp dette, at motivvalget ikke er hennes eget, er i følge Horpestad Tjåland et vesentlig poeng i denne utstillingen. Kunstneren har ønsket å fokusere på selve prosessen, på det å overføre bildet til lamellene, ikke på bildets innhold. Men i det kunstneren gir en annen i oppgave å finne motiv har hun allerede foretatt et valg – et valg om ikke å velge. Jeg er litt usikker på om dette poenget er like viktig for oss som ser utstillingen som for kunstneren selv. Som betrakter er det ikke naturlig å skille form, metode og innhold slik kunstneren her gjør. Men kanskje, hvis Horpestad Tjåland etter hvert går i dybden og reflekterer mer over hva det vil si å fraskrive seg selv makt og kraft som kunstnersubjekt, kan dette bli et interessant poeng eller moment også for oss som ser kunsten hennes. Slik det er nå er det teoretiske potensiale i prosjektet ennå uforløst.
Utgangspunktet for hennes utstilling er et fotografi som viser et kort gateløp og en liten husrekke, dette fotografiet har hun brukt på to måter: Hun har laget en serie med oppriss med utgangspunkt i bildet, disse fungerer som fargekoder for utstillings hovedverk som er et fargetrykket lamellgardin - skreddersydd til akkurat dette vinduet. Jeg synes dette er en super måte å løse gallerirommets utfordringer på. Fotografiet er overført på lamellene, og kan derfor, så lenge gardinet er trukket for, nytes både utenfra og innenfra.
Og at kunstverket kan nytes fra parkeringsplassen er en absolutt fordel når kunsten er plassert i et visningsrom som Tou vindu, for her kan man aldri være sikker på at galleriet faktisk er opplåst i åpningstiden. Et galleri som ikke holder åpent i sin egen åpningstid viser manglende respekt både for kunstnerne som stiller ut og for publikum – kjære Tou scene: hvis dere er interesserte i å drive et seriøst og troverdig galleri er det å sørge for at døren er opplåst i galleriets egen åpningstid et minimumskrav!
Fotografiet som fungerer som underlag for Horpestad Tjålands lameller er tatt et sted i Amerika. Kunstneren har fått dette bildet av en annen, og nettopp dette, at motivvalget ikke er hennes eget, er i følge Horpestad Tjåland et vesentlig poeng i denne utstillingen. Kunstneren har ønsket å fokusere på selve prosessen, på det å overføre bildet til lamellene, ikke på bildets innhold. Men i det kunstneren gir en annen i oppgave å finne motiv har hun allerede foretatt et valg – et valg om ikke å velge. Jeg er litt usikker på om dette poenget er like viktig for oss som ser utstillingen som for kunstneren selv. Som betrakter er det ikke naturlig å skille form, metode og innhold slik kunstneren her gjør. Men kanskje, hvis Horpestad Tjåland etter hvert går i dybden og reflekterer mer over hva det vil si å fraskrive seg selv makt og kraft som kunstnersubjekt, kan dette bli et interessant poeng eller moment også for oss som ser kunsten hennes. Slik det er nå er det teoretiske potensiale i prosjektet ennå uforløst.den postmoderne stillstand
Kunstgalleriet, Nicolay Aamodt
Til 2. november
Til 2. november
publisert i SA 25. oktober 2008
Grumsete innhold i gild innpakning
Nicolay Aamodts bilder ser postmodernistiske ut, eller rettere sagt - de er postmoderne. De inneholder en rekke trekk som vi i dag definerer som typisk postmoderne; bildene overskrider eller overser det tradisjonelle skillet mellom høy- og lavkultur, for eksempel gjennom en blanding av klassiske maleriske elementer og rikelig bruk av popkulturelle symboler, de komponeres på en collageaktig måte gjennom en rekke ulike teknikker, og de finner sted i en amerikansk virkelighet. Postmodernismen forlater sentralperspektivet til fordel for mange likestilte synspunkter, det som skjer i midten av bildet er ikke viktigere enn det som skjer i randsonene, et bilde forteller ikke lenger en fortelling, men mange, og det finnes ikke et selvfølgelig hierarki mellom alle fortellingene, det finnes ikke noe som er viktigere enn noe annet, alt er like viktig – eller uviktig, om man vil.
I Aamodts kunst skapes den postmoderne tilstanden både gjennom innhold og teknikk. Aamodt bruker de samme billedelementene i forskjellige malerier: stiliserte seksualiserte kvinnefigurer, neonfargede pinups, piktogrammer og amerikanske trafikkskilt, en mørkhudet bokser og røde Marilyn Monroe lepper. Innholdet skapes ved bruk av en rekke forskjellige teknikker, kunstneren maler, sprayer, stempler og skriver. Slik skapes brokete og komplekse billedflater.
Innholdsmessig referer bildene i stor grad til en stereotypisk maskulin verden, en verden hvor nakne kvinner, biler og vold er viktige elementer. Noen ganger kan framstillinger av stereotype menneskefigurer brukes som en form for samfunnskritikk, men det er vanskelig å tolke Aamodts billedinnholdet som kritisk.
Nicolay Aamodt er en teknisk dyktig kunstner som har laget en rekke fargerike og dekorative bilder fulle av tilsynelatende ureflekterte observasjoner av et postmoderne samfunn. Det figurative og mimetiske formspråket gjør det vanskelig å lukke øynene for bildenes klisjéfylte innhold. Kanskje skal det hele tolkes ironisk, men i så tilfelle er kunstneren alt for seint ute, den postmoderne ironiens tidsalder er forbi. Slik ender denne utstillingen, med sitt klare postmodernistiske preg, opp med å være like utdaterte som gårsdagens resirkulerte nyheter.
22. oktober 2008
høstutstillingen er her!
Statens 121. kunstutstilling
En gigantutstilling hvor foto- og videokunst imponerer mest, og hvor dokumentarisme har overtatt ironiens plass.
Høstutstillingen kaller vi den, men egentlig heter den Statens Kunstutstilling, den vises i år for 121 gang. Høstutstillingen finner tradisjonelt sted på Kunstnernes Hus i Oslo, i år vises den også i Stavanger. Utstillingen er Norges største markering av samtidskunst, den ble arrangert for første gang i 1882, da som en radikal protest mot det etablerte borgerskapets dominans i kunstmiljøet.Utstillingen er juryert på grunnlag av fri innsendelse, det vil si at hvem som helst kan sende inn arbeider for å få dem vurdert for deltakelse i utstillingen. Dette gjør at Høstutstillingen står i kontrast til de aller fleste andre utstillinger nå for tiden, da disse stort sett blir produsert av en eller flere kuratorer som legger rammer og betingelser for utstillingene.
De beste arbeidene finnes innenfor video og foto. Noen av videoverkene kunne med fordel ha vært strammet litt inn med hensyn til tid, men stort sett er det mye bra som vises i utstillingens mørkerom. Flere av videokunstnerne tematiserer kjønn og kjønnsroller, et av de beste bidragene til denne tematikken er Monja Wiiks «Jolene», en film hvor hun intervjuer amerikanske kvinner og menn om deres oppfattelse eller fortolkning av den mytologiserte skikkelsen Jolene (som Dolly Parton synger om i sangen med samme navn).
Det finnes neppe en rød tråd i denne utstillingen, men et par fellestrekk er verdt å merke seg: kjønn og kjønnsroller diskuteres i en rekke arbeider, både av kvinner og menn, mange kunstnere benytter noe som kanskje kan kalles en jordnær realisme i arbeidene sine – det er lite spektakulært å se. Og så er det interessant å se at ironien, som dominerte nittitallet, nærmest synes å ha forsvunnet fullstendig fra samtidskunsten, slik den er representert på denne utstillingen.
I det profesjonelle kunstlivet hører man ofte nedsettende kommentarer om
Høstutstillingen, men slik jeg ser det har denne utstillingen et par viktige kvaliteter som det vel verdt å ta vare på. Den første kvaliteten handler om omfang, for dette er en virkelig stor utstilling med hensyn til antall verk og kunstnere. Og særlig for oss, som bor litt langt vekke fra sentrale østlandsområder, er dette en god anledning til å bli kjent med kunstnere som sjelden eller aldri stiller ut på våre kanter av landet. Utstillingen dekker et vidt spekter med hensyn til kunstnernes alder og geografiske plassering, og ikke minst er den store variasjonen med hensyn til sjanger, form og innhold interessant.
Antall verk og variasjonen verkene i mellom gjør dette til en vanskelig utstilling å montere, Kunstforeningen har løst utfordringen ved å ta så og si alle rommene i huset på Madlaveien i bruk, noe som fungerer ganske bra. Kunstforeningen har også valgt å utvide åpningstidene sine, slik at det skal være mulig for folk flest å avlegge utstillingen et besøk.
Rogaland er representert gjennom ti kunstnere, og ikke minst gjennom årets juryleder, Ingrid Toogood Hovland. For meg ser det ut til at hun og de øvrige jurymedlemmene har gjort en god jobb med utvelgelsen av arbeider til årets Høstutstilling.
Stavanger Kunstforening/Stavanger2008
Til 2. november
Til 2. november
Vegar Moen, Den nye jerbanen ... I
En gigantutstilling hvor foto- og videokunst imponerer mest, og hvor dokumentarisme har overtatt ironiens plass.
Høstutstillingen kaller vi den, men egentlig heter den Statens Kunstutstilling, den vises i år for 121 gang. Høstutstillingen finner tradisjonelt sted på Kunstnernes Hus i Oslo, i år vises den også i Stavanger. Utstillingen er Norges største markering av samtidskunst, den ble arrangert for første gang i 1882, da som en radikal protest mot det etablerte borgerskapets dominans i kunstmiljøet.Utstillingen er juryert på grunnlag av fri innsendelse, det vil si at hvem som helst kan sende inn arbeider for å få dem vurdert for deltakelse i utstillingen. Dette gjør at Høstutstillingen står i kontrast til de aller fleste andre utstillinger nå for tiden, da disse stort sett blir produsert av en eller flere kuratorer som legger rammer og betingelser for utstillingene.
De beste arbeidene finnes innenfor video og foto. Noen av videoverkene kunne med fordel ha vært strammet litt inn med hensyn til tid, men stort sett er det mye bra som vises i utstillingens mørkerom. Flere av videokunstnerne tematiserer kjønn og kjønnsroller, et av de beste bidragene til denne tematikken er Monja Wiiks «Jolene», en film hvor hun intervjuer amerikanske kvinner og menn om deres oppfattelse eller fortolkning av den mytologiserte skikkelsen Jolene (som Dolly Parton synger om i sangen med samme navn).
Vegar Moen, Den nye jerbanen ... II ogIII
Vegar Moens «Den nye jernbanen I, II og III» skiller seg ut i mengden. Verket består av tre store fotografier som viser et jernbanespor som snor seg gjennom et stort øde landskap. Det handler om en form for realistisk fotodokumentarisme, likevel er det arbeidets poetiske kraft som slår meg. Det utstråler en form for melankoli, en nesten grensesprengende sårhet og ensomhet. Først i neste omgang, etter at følelsene har begynt å roe seg, settes de mer intellektuelle refleksjonene og rasjonelle tankene i gang. Dette verket handler om forholdet mellom teknologi og natur, mellom mennesker og menneskegrupper og helt spesifikt om forholdet mellom Kina og Tibet, området jernbanelinjen beveger seg i. Men altså like mye om estetisk skjønnhet. Arbeidet holder tankene fanget lenge etter at jeg har forlatt gallerirommet.
Også Elin Andreassens portrett «Havtor», Bjarne Bares «Haeunda Girls» og Grethe Britt Fredriksens «Negerkjøkken» er verdt å merke seg, Andreassen har laget et enkelt, seriøst og sterkt mannsportrett, Bare portretterer en gruppe kvinner, mens Fredriksens interiørbilde viser oss et nesten ulevelig sted. Også disse arbeid kan kalles fotodokumentariske, samtidig som de rommer noe ekstra, noe ubegripelig som får dem til å overskride virkeligheten.
Grethe Britt Fredriksen, Negerkjøkken
Bjarne Bare, Haeunda Girls
Jeg vil også trekke fram Bente Sommerfeldt-Colbergs mekanisk installasjon «Twisted» et spesielt interessant verk.
Utstillingsutsnitt, Bente Sommerfeldt-Colberg (foran) Pushwagner (Fargerikt på veggen)
Det finnes neppe en rød tråd i denne utstillingen, men et par fellestrekk er verdt å merke seg: kjønn og kjønnsroller diskuteres i en rekke arbeider, både av kvinner og menn, mange kunstnere benytter noe som kanskje kan kalles en jordnær realisme i arbeidene sine – det er lite spektakulært å se. Og så er det interessant å se at ironien, som dominerte nittitallet, nærmest synes å ha forsvunnet fullstendig fra samtidskunsten, slik den er representert på denne utstillingen.
I det profesjonelle kunstlivet hører man ofte nedsettende kommentarer om
Høstutstillingen, men slik jeg ser det har denne utstillingen et par viktige kvaliteter som det vel verdt å ta vare på. Den første kvaliteten handler om omfang, for dette er en virkelig stor utstilling med hensyn til antall verk og kunstnere. Og særlig for oss, som bor litt langt vekke fra sentrale østlandsområder, er dette en god anledning til å bli kjent med kunstnere som sjelden eller aldri stiller ut på våre kanter av landet. Utstillingen dekker et vidt spekter med hensyn til kunstnernes alder og geografiske plassering, og ikke minst er den store variasjonen med hensyn til sjanger, form og innhold interessant.
Antall verk og variasjonen verkene i mellom gjør dette til en vanskelig utstilling å montere, Kunstforeningen har løst utfordringen ved å ta så og si alle rommene i huset på Madlaveien i bruk, noe som fungerer ganske bra. Kunstforeningen har også valgt å utvide åpningstidene sine, slik at det skal være mulig for folk flest å avlegge utstillingen et besøk.
Rogaland er representert gjennom ti kunstnere, og ikke minst gjennom årets juryleder, Ingrid Toogood Hovland. For meg ser det ut til at hun og de øvrige jurymedlemmene har gjort en god jobb med utvelgelsen av arbeider til årets Høstutstilling.
Abonner på:
Innlegg (Atom)