I disse dager er også Liverpool i ferd med å avslutte sitt år som kulturhovedstad. Det viktigste bidraget til kulturbyens visuelle kunstprogram har vært Liverpool Biennials utstilling «Made Up». Biennalen arrangeres annen hvert år, uavhengig om byen er kulturhovedstad eller ei, men med kulturhovedstadsmidler i ryggen kunne arrangørene i år gjennomføre en større og bedre biennale en tidligere.
Både her hos oss og i Liverpool har den stedsspesifikke kunsten vært spesielt viktig dette året. Stedsspesifikk kunst er laget for en bestemt plass, til forskjell fra for eksempel tradisjonelle modernistiske verk som skulle kunne plasseres hvor som helst - fordi de ble oppfattet som selvrefererende og stedløse. Modernistisk kunst kan flyttes fra et gallerirom til et annet uten at verkets betydning forandres, mens den stedsspesifikke kunsten nettopp får sin mening i samspill med sine helt bestemte omgivelser.
Som kunstnerisk retning oppsto den stedsspesifikke kunsten på -70 tallet, og var ofte knyttet til landskapskunst, arkitektur og byutviklingsprosjekter. I dag ser vi at betegnelsen brukes mer enn noen gang før, men ikke alltid med rette. Ikke alle kunstverk som plasseres utenfor et galleri kan kalles stedsspesifikke, et stedsspesifikt verk må ha visningsstedet med som en del av sin egen utviklingsfase, kunstneren skal ikke bare ta hensyn til stedet som rom, men må også forholde seg til hvem det er som bruker stedet, hvordan de bruker det, topografi, klima, historie og sosiale forhold. Stedsspesifikk kunst må med andre ord forholde seg til et svært omfattende designprogram.
Den stedsspesifikke kunsten plasseres som regel midt i folks hverdagsliv, i en handlegate, på et torg eller i et nedslitt boligområde. Ofte skapes den sammen med menneskene som bor eller bruker stedet hvor kunsten plasseres.
I Stavangerregionen har det blitt produsert og vist en rekke stedsspesifikke verk i løpet av 2008: Prosjektet «Nabolagshemmeligheter» startet allerede i 2006 med å invitere folk i Sandnes og Stavanger til å delta i et stort fellesprosjekt, som handlet om kunstneriske inngrep på viktige steder i regionen. Det svært omfattende «On the Edge/På eggen» prosjektet inneholder flere prosjekter som kan betegnes som stedsspesifikke, og sist måned kunne vi se at også flere av kunstverkene som ble vist i forbindelse med «Article 08» ble kalt stedsspesifikke. Et av de aller mest vellykkede stedsspesifikke prosjektene har vært «Tou Works 1», som tok for seg Pedersgata fra sentrum ut til Tou Scene. Her deltok en rekke unge kunstnere fra inn- og utland med alt fra sykkeldrosjer til gaterelieffer. «Tou Works 1» kan forstås som en del av et større byutviklingsprosjekt, som har til hensikt å revitalisere Stavangers østre bydel.
Ingen av Liverpools stedsspesifikke verk var så omfattende som de prosjektene vi har sett her hos oss, men byen kan likevel vise fram et par riktig gode arbeider, og da er særlig Ai Weiweis «Web of Life» og Yoko Onos «Liverpool Skyladders» verdt å merke seg.
Kinesiske Ai Weiwei er en av verdens mest omtalte og ettertraktede kunstnere akkurat nå, for de fleste av oss er han kanskje aller mest kjent for det olympiske stadionet i Beijing (også kalt Fugleredet), som han designet i samarbeid med de sveitsiske arkitektene Herzog & de Meuron.
I fjor deltok Ai Weiwei på den store kunstutstillingen Documenta 12 i Kassel med verket «Fairytale», som besto av 1001 kinesere, eller turister som han kalte dem, og 1001 trestoler fra Qing dynastiet. Ai Weiweis «Fairytale» eksemplifiserer på en god måte forskjellen mellom tradisjonelle autonome kunstverk og stedsspesifikk kunst. For hva skjer med den lille sentraleuropeiske byen Kassel når den invaderes av kinesere? Og hva med alle oss andre, kunstturistene fra Europa og Amerika, hvem identifiserer vi oss med? Ser vi på kineserne på en annen måte enn vi ser på hverandre? Hva med kineserne som kom på egen hånd og ikke som en del av «Fairytale», ble de frivillig eller ufrivillig en del av Ai Weiweis kunst? Et vellykket stedsspesifikt verk blir en aktiv og utfordrende del av vår felles virkelighet.
I Liverpool har Ai Weiwei laget en kjempestor edderkopp som han har hengt opp over et torg i hjertet av byen. Edderkoppen, som er konstruert av stål, glass og led-lys henger opp-ned i spindelvevet sitt, og danner et tak over den åpne plassen. Til tross for at Ai Weiwei jobber i stor skala, hva enten det gjelder tribuner, kinesere eller edderkopper, har hans arbeider også alltid en enkelhet over seg. Han åpner på en tiltalende måte opp for betrakterens deltakelse i de ulike verkene. I et vintergrått Liverpool danner edderkoppen sitt eget univers i form av et fascinerende stjernebilde. Den innholdsmessige fortolkningen kan gå i flere retninger, for mange av oss oppleves det som et mareritt å bli fanget i nettet til en kjempemessig edderkopp, men samtidig er akkurat denne edderkoppen så vakker at den ligner mer på funklende diamanter enn på et giftig insekt. Og forstørret opp i stor skala ser vi også tydelig hvilken dyktig konstruktør, eller arkitekt edderkoppen er. På nattestid skaper «Web of Life» den mørke plassen om til en eventyrlig opplyst sal.
Et ganske annet stedsspesifikt arbeid er Yoko Onos «Liverpool Skyladders». Noen, og da kanskje særlig folk i Liverpool, tenker ennå på Ono først og fremst som John Lennons kone, men den nå 75 år gamle Yoko Ono har faktisk, helt på egen hånd, rykket opp i samtidskunstens elitedivisjon.
På forhånd ba Ono folk i Liverpool om å donere gardintrapper til prosjektet hun planla for byen. Gardintrappene ble samlet i ruinene av den utbombede kirken St. Luke, hvor gulvet er overtatt av viltvoksende gress og taket er erstattet av åpen himmel. Gjennom bidrag fra folk i byen er kirkerommet nå omgjort til en skog av stiger, og på alle henger det små lapper med meldinger til kunstneren og til oss som besøker utstillingen, som for eksempel: «Make lunch not war», «When you get to the top – reach further», eller «Dear Yoko, one step at a time».
Ved å plassere himelstiger i ruinene av en gammel kirke spiller Ono selvfølgelig på religiøs symbolikk, men hun overskrider samtidig religiøsiteten ved å vise at menneskers drøm om vekst, utvikling og endring er en iboende drivkraft i oss alle, uavhengig av hvilke religiøse samfunn, sosiale klasser, kjønn eller alder vi tilhører. Det handler, som en del av de små merkelappene gjør oss oppmerksomme på, om å ta vaklende og prøvende skritt mot en bedre verden - litt nærmere himmelen. Sammen med alle dem som har gitt stiger og ord til prosjektet klarer Ono å tematisere transcendens og abstrakt filosofi på en enkel og liketil måte.
Den stedsspesifikke kunsten er svært ofte en sosialt engasjert kunst, en form for kunst som ikke nøyer seg med å være fin, underholdende eller provoserende, men som forsøker å berøre menneskers liv på en grunnleggende måte. Det er derfor interessant å se at så mange kunstnere i dag velger å jobbe på denne måten, samfunnsengasjert, kritisk og reflektert i forhold til ting som betyr noe for hvordan vi har det - oss mennesker i mellom.
Både her hos oss og i Liverpool har den stedsspesifikke kunsten vært spesielt viktig dette året. Stedsspesifikk kunst er laget for en bestemt plass, til forskjell fra for eksempel tradisjonelle modernistiske verk som skulle kunne plasseres hvor som helst - fordi de ble oppfattet som selvrefererende og stedløse. Modernistisk kunst kan flyttes fra et gallerirom til et annet uten at verkets betydning forandres, mens den stedsspesifikke kunsten nettopp får sin mening i samspill med sine helt bestemte omgivelser.
Som kunstnerisk retning oppsto den stedsspesifikke kunsten på -70 tallet, og var ofte knyttet til landskapskunst, arkitektur og byutviklingsprosjekter. I dag ser vi at betegnelsen brukes mer enn noen gang før, men ikke alltid med rette. Ikke alle kunstverk som plasseres utenfor et galleri kan kalles stedsspesifikke, et stedsspesifikt verk må ha visningsstedet med som en del av sin egen utviklingsfase, kunstneren skal ikke bare ta hensyn til stedet som rom, men må også forholde seg til hvem det er som bruker stedet, hvordan de bruker det, topografi, klima, historie og sosiale forhold. Stedsspesifikk kunst må med andre ord forholde seg til et svært omfattende designprogram.
Den stedsspesifikke kunsten plasseres som regel midt i folks hverdagsliv, i en handlegate, på et torg eller i et nedslitt boligområde. Ofte skapes den sammen med menneskene som bor eller bruker stedet hvor kunsten plasseres.I Stavangerregionen har det blitt produsert og vist en rekke stedsspesifikke verk i løpet av 2008: Prosjektet «Nabolagshemmeligheter» startet allerede i 2006 med å invitere folk i Sandnes og Stavanger til å delta i et stort fellesprosjekt, som handlet om kunstneriske inngrep på viktige steder i regionen. Det svært omfattende «On the Edge/På eggen» prosjektet inneholder flere prosjekter som kan betegnes som stedsspesifikke, og sist måned kunne vi se at også flere av kunstverkene som ble vist i forbindelse med «Article 08» ble kalt stedsspesifikke. Et av de aller mest vellykkede stedsspesifikke prosjektene har vært «Tou Works 1», som tok for seg Pedersgata fra sentrum ut til Tou Scene. Her deltok en rekke unge kunstnere fra inn- og utland med alt fra sykkeldrosjer til gaterelieffer. «Tou Works 1» kan forstås som en del av et større byutviklingsprosjekt, som har til hensikt å revitalisere Stavangers østre bydel.
Ingen av Liverpools stedsspesifikke verk var så omfattende som de prosjektene vi har sett her hos oss, men byen kan likevel vise fram et par riktig gode arbeider, og da er særlig Ai Weiweis «Web of Life» og Yoko Onos «Liverpool Skyladders» verdt å merke seg.Kinesiske Ai Weiwei er en av verdens mest omtalte og ettertraktede kunstnere akkurat nå, for de fleste av oss er han kanskje aller mest kjent for det olympiske stadionet i Beijing (også kalt Fugleredet), som han designet i samarbeid med de sveitsiske arkitektene Herzog & de Meuron.
I fjor deltok Ai Weiwei på den store kunstutstillingen Documenta 12 i Kassel med verket «Fairytale», som besto av 1001 kinesere, eller turister som han kalte dem, og 1001 trestoler fra Qing dynastiet. Ai Weiweis «Fairytale» eksemplifiserer på en god måte forskjellen mellom tradisjonelle autonome kunstverk og stedsspesifikk kunst. For hva skjer med den lille sentraleuropeiske byen Kassel når den invaderes av kinesere? Og hva med alle oss andre, kunstturistene fra Europa og Amerika, hvem identifiserer vi oss med? Ser vi på kineserne på en annen måte enn vi ser på hverandre? Hva med kineserne som kom på egen hånd og ikke som en del av «Fairytale», ble de frivillig eller ufrivillig en del av Ai Weiweis kunst? Et vellykket stedsspesifikt verk blir en aktiv og utfordrende del av vår felles virkelighet.
I Liverpool har Ai Weiwei laget en kjempestor edderkopp som han har hengt opp over et torg i hjertet av byen. Edderkoppen, som er konstruert av stål, glass og led-lys henger opp-ned i spindelvevet sitt, og danner et tak over den åpne plassen. Til tross for at Ai Weiwei jobber i stor skala, hva enten det gjelder tribuner, kinesere eller edderkopper, har hans arbeider også alltid en enkelhet over seg. Han åpner på en tiltalende måte opp for betrakterens deltakelse i de ulike verkene. I et vintergrått Liverpool danner edderkoppen sitt eget univers i form av et fascinerende stjernebilde. Den innholdsmessige fortolkningen kan gå i flere retninger, for mange av oss oppleves det som et mareritt å bli fanget i nettet til en kjempemessig edderkopp, men samtidig er akkurat denne edderkoppen så vakker at den ligner mer på funklende diamanter enn på et giftig insekt. Og forstørret opp i stor skala ser vi også tydelig hvilken dyktig konstruktør, eller arkitekt edderkoppen er. På nattestid skaper «Web of Life» den mørke plassen om til en eventyrlig opplyst sal.Et ganske annet stedsspesifikt arbeid er Yoko Onos «Liverpool Skyladders». Noen, og da kanskje særlig folk i Liverpool, tenker ennå på Ono først og fremst som John Lennons kone, men den nå 75 år gamle Yoko Ono har faktisk, helt på egen hånd, rykket opp i samtidskunstens elitedivisjon.
På forhånd ba Ono folk i Liverpool om å donere gardintrapper til prosjektet hun planla for byen. Gardintrappene ble samlet i ruinene av den utbombede kirken St. Luke, hvor gulvet er overtatt av viltvoksende gress og taket er erstattet av åpen himmel. Gjennom bidrag fra folk i byen er kirkerommet nå omgjort til en skog av stiger, og på alle henger det små lapper med meldinger til kunstneren og til oss som besøker utstillingen, som for eksempel: «Make lunch not war», «When you get to the top – reach further», eller «Dear Yoko, one step at a time».Ved å plassere himelstiger i ruinene av en gammel kirke spiller Ono selvfølgelig på religiøs symbolikk, men hun overskrider samtidig religiøsiteten ved å vise at menneskers drøm om vekst, utvikling og endring er en iboende drivkraft i oss alle, uavhengig av hvilke religiøse samfunn, sosiale klasser, kjønn eller alder vi tilhører. Det handler, som en del av de små merkelappene gjør oss oppmerksomme på, om å ta vaklende og prøvende skritt mot en bedre verden - litt nærmere himmelen. Sammen med alle dem som har gitt stiger og ord til prosjektet klarer Ono å tematisere transcendens og abstrakt filosofi på en enkel og liketil måte.Den stedsspesifikke kunsten er svært ofte en sosialt engasjert kunst, en form for kunst som ikke nøyer seg med å være fin, underholdende eller provoserende, men som forsøker å berøre menneskers liv på en grunnleggende måte. Det er derfor interessant å se at så mange kunstnere i dag velger å jobbe på denne måten, samfunnsengasjert, kritisk og reflektert i forhold til ting som betyr noe for hvordan vi har det - oss mennesker i mellom.
publisert i SA mandag 5. jan 2009
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar