Tou vindu (Tou Works/Seeds) Evy Horpestad Tjåland
Til 30. oktober
Til 30. oktober
En skreddersydd utstilling
Tou vindu er et lite utstillingsrom hvor den ene langveggen er byttet ut med et kjempestort vindu. Det er på ingen måte et enkelt rom å montere kunst i, men det har likevel sine helt spesielle kvaliteter, kvaliteter som Horpestad Tjåland virkelig har utnyttet i denne utstillingen - hun har laget et gardin til Tou vindus vindu.
Utgangspunktet for hennes utstilling er et fotografi som viser et kort gateløp og en liten husrekke, dette fotografiet har hun brukt på to måter: Hun har laget en serie med oppriss med utgangspunkt i bildet, disse fungerer som fargekoder for utstillings hovedverk som er et fargetrykket lamellgardin - skreddersydd til akkurat dette vinduet. Jeg synes dette er en super måte å løse gallerirommets utfordringer på. Fotografiet er overført på lamellene, og kan derfor, så lenge gardinet er trukket for, nytes både utenfra og innenfra.
Og at kunstverket kan nytes fra parkeringsplassen er en absolutt fordel når kunsten er plassert i et visningsrom som Tou vindu, for her kan man aldri være sikker på at galleriet faktisk er opplåst i åpningstiden. Et galleri som ikke holder åpent i sin egen åpningstid viser manglende respekt både for kunstnerne som stiller ut og for publikum – kjære Tou scene: hvis dere er interesserte i å drive et seriøst og troverdig galleri er det å sørge for at døren er opplåst i galleriets egen åpningstid et minimumskrav!
Fotografiet som fungerer som underlag for Horpestad Tjålands lameller er tatt et sted i Amerika. Kunstneren har fått dette bildet av en annen, og nettopp dette, at motivvalget ikke er hennes eget, er i følge Horpestad Tjåland et vesentlig poeng i denne utstillingen. Kunstneren har ønsket å fokusere på selve prosessen, på det å overføre bildet til lamellene, ikke på bildets innhold. Men i det kunstneren gir en annen i oppgave å finne motiv har hun allerede foretatt et valg – et valg om ikke å velge. Jeg er litt usikker på om dette poenget er like viktig for oss som ser utstillingen som for kunstneren selv. Som betrakter er det ikke naturlig å skille form, metode og innhold slik kunstneren her gjør. Men kanskje, hvis Horpestad Tjåland etter hvert går i dybden og reflekterer mer over hva det vil si å fraskrive seg selv makt og kraft som kunstnersubjekt, kan dette bli et interessant poeng eller moment også for oss som ser kunsten hennes. Slik det er nå er det teoretiske potensiale i prosjektet ennå uforløst.
Utgangspunktet for hennes utstilling er et fotografi som viser et kort gateløp og en liten husrekke, dette fotografiet har hun brukt på to måter: Hun har laget en serie med oppriss med utgangspunkt i bildet, disse fungerer som fargekoder for utstillings hovedverk som er et fargetrykket lamellgardin - skreddersydd til akkurat dette vinduet. Jeg synes dette er en super måte å løse gallerirommets utfordringer på. Fotografiet er overført på lamellene, og kan derfor, så lenge gardinet er trukket for, nytes både utenfra og innenfra.
Og at kunstverket kan nytes fra parkeringsplassen er en absolutt fordel når kunsten er plassert i et visningsrom som Tou vindu, for her kan man aldri være sikker på at galleriet faktisk er opplåst i åpningstiden. Et galleri som ikke holder åpent i sin egen åpningstid viser manglende respekt både for kunstnerne som stiller ut og for publikum – kjære Tou scene: hvis dere er interesserte i å drive et seriøst og troverdig galleri er det å sørge for at døren er opplåst i galleriets egen åpningstid et minimumskrav!
Fotografiet som fungerer som underlag for Horpestad Tjålands lameller er tatt et sted i Amerika. Kunstneren har fått dette bildet av en annen, og nettopp dette, at motivvalget ikke er hennes eget, er i følge Horpestad Tjåland et vesentlig poeng i denne utstillingen. Kunstneren har ønsket å fokusere på selve prosessen, på det å overføre bildet til lamellene, ikke på bildets innhold. Men i det kunstneren gir en annen i oppgave å finne motiv har hun allerede foretatt et valg – et valg om ikke å velge. Jeg er litt usikker på om dette poenget er like viktig for oss som ser utstillingen som for kunstneren selv. Som betrakter er det ikke naturlig å skille form, metode og innhold slik kunstneren her gjør. Men kanskje, hvis Horpestad Tjåland etter hvert går i dybden og reflekterer mer over hva det vil si å fraskrive seg selv makt og kraft som kunstnersubjekt, kan dette bli et interessant poeng eller moment også for oss som ser kunsten hennes. Slik det er nå er det teoretiske potensiale i prosjektet ennå uforløst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar