i tvende sinn

Kari Steihaug
Tungenes fyr (Hå gamle prestegard/Stavanger2008)
Til 2. november

publisert i SA 29. oktober 2008

Stedsspesifikk kunst som sliter med å være litt for veltilpasset Kari Steihaug er en dyktig tekstilkunstner som benytter sterk symbolikk i kunsten sin. På Tungenes fyr viser hun fire «Madonnabilder» og et arbeid kalt «Leid milde ljos», det siste er laget spesielt for nettopp denne utstillingen.

Kari Steihaugs arbeider kan best beskrives som installasjoner. Madonnabildene er laget av garn fra gamle strikkeplagg. Trådene trekkes fra de halvveis opprekte plaggene, som også er en del av utstillingen, og inn i bildet. Slik skapes en svært synlig kobling mellom det profane og det sakrale, mellom det hverdagslige og det hellige. Slik medvirker installasjonene til å opphøye menneskers dagligdagse liv.
Det er en rimelig fortokning å se Steihaugs arbeider som en fabulering over det feminine og det feminines plass i samfunnet og familien. Ved å bruke gamle håndstrikkede plagg bringer hun usynlige strikkere inn i utstillingsrommet. Plaggene som Steihaug gjenbruker ble i sin tid laget av flittige kvinnehender, som en dyd av nødvendighet, eller av kjærlighet til den plagget ble strikket til - ofte handlet det nok om begge deler. Kvinnen, som kone, mor eller madonna framstår i denne utstillingen som en usynlig beskyttende hånd som til alle tider har sørget for familiens ve og vel.
Installasjonen «Leid milde ljos» er plassert i fyrvokterens vaktrom. Verket består av ni kofter, en for hver av de ni fyrvokterne som har jobbet ved fyret. Som i Madonnaserien har Steihaug også gitt dette verket en religiøs overkoding, tittelen «Leid milde ljos» er hentet fra en salme. I salmen synger man om den kraften som leder mennesket gjennom skodde-eimen, Steihaug forstår fyrvokterne som symbolske skikkelser. Og igjen lar hun kvinnen få en sentral, men framdeles usynlig plass, representert gjennom plaggene som hun har strikket til kjæresten, mannen eller sønnen sin.

Likevel, til tross for arbeidenes kunstneriske kvaliteter er det noe som skurrer i denne utstillingen, eller kanskje er det rettere å si at det skurrer for lite - . Det er som om de ulike kunstverkene går i ett med i huset de stilles ut i, og dermed forsvinner en del av arbeidenes poetiske kvalitet, deres overskridende potensiale - tilbake er noe dekorativt og koselig som har mistet en del av kraften som et kunstverk bør ha for å være gripende, utfordrende og meningsskapende.
Jeg er altså i tvende sinn med hensyn til denne utstillingen. Steihaugs installasjoner er til tross for godt kunstnerisk innhold i ferd med å forsvinne inn i fyrets museale støv, de er allerede som et falmet minne, som et historisk bilde av tiden som var, utav stand til å kommunisere med sin egen samtid. Jeg har vanskelig for å tro at dette er i tråd med kunstnerens egne intensjoner.