Charles Averys forunderlige reise

I 2004 begynte tegneren Charles Avery å arbeide med et merkverdig prosjekt, ”The Islanders: An Introduction” kalte han det, over tid har den unge skotten skapt en svært omfattende verden lokalisert på en fiktiv øygruppe et eller annet sted ute i havgapet.

Denne teksten er publisert i NUMER 1, 2009

Avery arbeider narrativt, prosjektet hans har en fortellende kvalitet som gjør at det kan sammenlignes med billedbøker og tegneserier, men aller mest minner det om en oppdagelsesreise. Gjennom tegninger, tresnitt, skulpturer og tekster undersøker og formidler kunstneren The Islands innbyggere, dyreliv, historie, topografi og kultur. I mer enn fire år har det aller meste av Averys arbeid vært konsentrert om dette prosjektet, som han selv omtaler som "the defining project of my life". Som kunstner opptrer han både som en fremmed og uvitende oppdager som skal nedtegne det han finner i bilder og ord, og som The Island’s eneherskende skaper.

Charles Avery har stilt ut ”The Islanders” en rekke ganger. Den til nå største visningen fant sted i Scottish National Gallery høsten 2008, et mindre utvalg av arbeider vises denne våren som en del av Tate Triennial (3.februar-26.april 2009) på Tate Britain i London. I en typisk utstillingssituasjon vil det i tillegg til tegninger og skulpturer også være rikelig med tekster til arbeidene. Gjennom collager av verbal og visuell informasjon får øysamfunnets innbyggere liv etter hvert som vi beveger oss rundt i utstillingen. Karakterene er mangfoldige - i tillegg til nokså ordinært utseende mennesker er øya full av de underligste eventyrskapninger, alle presist nedtegnet og beskrevet, likevel ligner de ikke på noe vi har sett før: her finnes tohodede hunder, sommerfugllignende skapninger med vinger så tynne at de kun har en side, dansende gress, levende steiner osv. I tillegg til alt dette finnes en nokså særegen gudeverden: ”Of the Gods, it is said that they are innumerable. That is not to say that they are a multitude, indeed they are relatively few”, sier Avery i en av tekstene sine - hvorfor det er så vanskelige å telle de relativt få gudene er bare ett av temmelig mange paradokser i Averys fiktive univers. På samme måte som fortellingen springer fra det konkrete til det abstrakte i en selvmotsigende vending, kan en tegning være både realistisk detaljert og diffus på en og samme tid. Slik følger tanker og tegninger hverandre i Averys kunstnerskap.

All informasjonen vi skaffer oss om The Island gjennom tegninger, skulpturer og tekster har en foreløpig og, kan man kanskje si, skisseaktig kvalitet, for The Island er ennå ikke fullstendig oppdaget eller skapt.

Selv kaller Avery prosjektet sitt for en filosofisk allegori i tegninger, modeller og skrift. The Island befinner seg utenfor vår konvensjonelle logikk med hensyn til tid og rom, og øyboerne synes å inndele virkeligheten i ganske andre kategorier enn de vi er vant til i å bruke i vår verden. For eksempel synes skillet mellom dyr og mennesker å være nokså vagt og uklart.

Nonsens, fantasi og humor er viktige kvaliteter i Averys verden, men vi ser også tydelige spor av vestlig filosofi- og litteraturhistorie når kunstneren bruker ”The Islanders” til å reflekterer over store eksistensielle spørsmål, som blant annet har å gjøre med forholdet mellom tid og rom, skillet mellom det imaginære og det virkelige, og spørsmål som handler om kunstens og kreativitetens rolle i verden. På en uventet vellykket måte kombinerer Charles Avery fantasy og kantiansk filosofi.

Etter å ha brukt tid i Averys univers slår det meg at ”The Islanders” også inviterer oss til å betrakte vår egen verden på nye måter, hans fordreide virkelighet kan tydeliggjøre tilfeldighetene og lakunene i vårt eget konvensjonelle verdensbilde. Ta for eksempel Norge, hvor en healer og spåmann plutselig tilbes av høy og lav, det er klart at det finnes mye igjen å oppdage og kartlegge både for kunstnere og vitenskapsfolk i et samfunn som vårt. For hvordan skal vi, når alt kommer til alt, plassere en mann som Snåsamannen inn i vår egen gudeverden, som jo ikke består av særlig mange, men som likevel kan vise seg vanskelig å telle opp…?

Oppdageren Avery beveger seg både innover og utover, innover i sin egen fantasi og utover i vår felles kunst- og kulturhistorie, på jakt etter ny innsikt i en på en og samme tid gammel og ny verden. En gang for et par år siden, da han ennå var i startfasen, sa Avery at målet hans var å utgi en encyklopedi over The Island, et omfattende leksikon i tradisjonen fra de franske opplysningsfilosofene. Når vi følger ”The Islander” over tid ser vi hvordan prosjektet stadig blir mer og mer omfattende, bruk av ulike teknikker og medier er et av de virkemidlene som Avery med hell benytter for å skape denne kompleksiteten. De filosofiske smulene som kunstneren har strødd rundt omkring ligger klare til å bli plukket opp av dem som vil og kan, men forhindrer aldri betrakterens mulighet til umiddelbare sanseopplevelser, som kunstneren selv blir også vi oppdagelsesreisende i en ny og ennå ukjent verden. Fakta om Charles Avery
Født i Oban i 1973, oppvokst på Hebridene i Skottland
Utdannelse: et halvt år med formelle kunststudier
Har deltatt på biennalen i Venezia i 2003 og i 2007
Stor separatutstilling i Scottish National Gallery of Modern Art, høsten 2008

Kenneth Varpe

et kort intervju ligger her

article08

Winterbeach av Philippe Rahm Architectes, Obrestad fyr

I tilknytning til Article 08 laget jeg et intervju med Hege Tapio, intervjuet står på trykk i Billedkunst nr. 7-08

Sonic Promenade er en stedsspesifikk flerkanals lydinstallasjon produsert for Article08. Det er en del av en serie med lydinstallasjoner den svenske kunstneren Åsa Stjerna har lagd, der hun fokuserer på naturens rolle og identitet i urbane omgivelser.

”Public sphere doesn’t exist”

publisert, i neste original versjon, på kunstkritikk.no 21. april 2007
Site and Art, et symposium i regi av Rogaland kunstsenter og Stavanger2008, 19.-20. april, 2007

”Public sphere doesn’t exist”, med denne påstanden avsluttet filosofen Oliver Marchart den første dagen av seminaret Art and Site.

Programgruppen bak symposiet, under ledelse av arkitekt og billedkunstner Marit Aanestad, hadde satt sammen et ambisiøst program for sine mer enn 170 seminardeltagere. Den første dagen belyste forholdet mellom kunst og sted fra kunstnernes perspektiv. Dag to hadde fokus på det instrumentelle, på kunstens funksjon i større sammenhenger.

Lars Ramberg, Jeanne van Heeswijk, Angus Farquhar, Alfredo Jaar og Vito Acconci viste fram og snakket om egne prosjekter. Dette er kunstnere som antageligvis kun har to ting til felles; de kan plasseres inn under den nokså vidstrakte headingen Site and Art, og de er alle dyktige formidlere av sine egne prosjekter. Spranget mellom Acconcis virtuelle virkelighet og van Heeswijks bydelsprosjekter kunne ha sprengt publikums mulighet til å reflektere over tematikken, men i stede gjorde denne uforeneligheten oss oppmerksomme på den uendelighet av utfordringer og muligheter vi står overfor når vi snakker om kunst utenfor institusjonene, kunst i offentlig rom.

Det er imidlertid ikke helt riktig, slik jeg hevdet innledningsvis, at Marchart avviser eksistensen av public sphere, det han sier er at public sphere oppstår gjennom antagonisme, gjennom uenighet, kamp og fiendskap. Den offentlige sfæren er ikke et fast og avgrenset rom som ligger klart til å bli fylt opp av for eksempel kunstneriske objekter. Den offentlige sfære er et mellomrom, noe som oppstår mellom mennesker i det de er i strid med hverandre, i det de fremmer uforenelige meninger og synspunkter. Vi kan derfor si at Marcharts sfære er en abstrakt, dynamisk og mellommenneskelig størrelse.

Og faktisk nærmer vi oss her, gjennom det tungt teoretiske, flere av de kunstneriske prosjektene som ble vist fram.

Jeanne van Heeswijk, som heller velger å kalle seg selv mediator - mellomann - enn kunstner, er mer opptatt av å synliggjøre og forfølge relasjonelle konflikter og samspill, enn av å konkretisering egen kunstnerisk praksis. Lars Ramberg omtaler seg selv på en liknende måte når han ser seg som en representant for folket forstått som en uendelighet av individuelle forskjeller. Hans katalysatorevne gjør ham i stand til å snakke høyt om det alle hvisker om: ”Zweifel!”

Dag to handlet i stor grad om bruk av kunst i by- og stedsutvikling. Lewis Biggs snakket om Liverpool, Inger Blix Kvammen om Barentsregionen, mens Tone Hansen, Per Gunner Tverbakk og Jørn Mortensen hadde Oslo og som fokusområde. Vi ser imidlertid at også disse siste foredragsholderne kommer fra kunstfeltet, ingen av dem har sitt daglige virke innenfor byplanlegging eller politikk. Resultatet ble at stedet og rommet også denne dagen ble belyst på kunstens premisser.

Og kanskje er det derfor Mortensens avsluttende kommentar spilte så godt opp mot Marcharts tanker om den offentlige sfæren. Skal kunsten ha en selvstendig kritisk stemme i et gjennomkapitalisert offentlig rom må den gjøre det umulige, eller i følge Jørn Mortensen; forsvinne – . Men gjennom de ulike prosjektpresentasjonene viste dette symposiet oss også en mindre fatalistisk løsning, en mulighet som handler om at stedsspesifikk kunst i lykkelige stunder kan bedrive sin anarkistiske geriljavirksomhet på kryss og tvers av konvensjonelle grenser og verdihierarkier. At den stedsspesifikke kunsten kan skape sitt eget landskap, temporære mulighetsrom, offentlige sfærer, mellommenneskelige møtesteder.

Marthe Aune Eriksen, detalj fra utstilling på Hå gamle prestegård