Til 2. november
publisert i SA 25. oktober 2008
Grumsete innhold i gild innpakning
Nicolay Aamodts bilder ser postmodernistiske ut, eller rettere sagt - de er postmoderne. De inneholder en rekke trekk som vi i dag definerer som typisk postmoderne; bildene overskrider eller overser det tradisjonelle skillet mellom høy- og lavkultur, for eksempel gjennom en blanding av klassiske maleriske elementer og rikelig bruk av popkulturelle symboler, de komponeres på en collageaktig måte gjennom en rekke ulike teknikker, og de finner sted i en amerikansk virkelighet. Postmodernismen forlater sentralperspektivet til fordel for mange likestilte synspunkter, det som skjer i midten av bildet er ikke viktigere enn det som skjer i randsonene, et bilde forteller ikke lenger en fortelling, men mange, og det finnes ikke et selvfølgelig hierarki mellom alle fortellingene, det finnes ikke noe som er viktigere enn noe annet, alt er like viktig – eller uviktig, om man vil.
I Aamodts kunst skapes den postmoderne tilstanden både gjennom innhold og teknikk. Aamodt bruker de samme billedelementene i forskjellige malerier: stiliserte seksualiserte kvinnefigurer, neonfargede pinups, piktogrammer og amerikanske trafikkskilt, en mørkhudet bokser og røde Marilyn Monroe lepper. Innholdet skapes ved bruk av en rekke forskjellige teknikker, kunstneren maler, sprayer, stempler og skriver. Slik skapes brokete og komplekse billedflater.
Innholdsmessig referer bildene i stor grad til en stereotypisk maskulin verden, en verden hvor nakne kvinner, biler og vold er viktige elementer. Noen ganger kan framstillinger av stereotype menneskefigurer brukes som en form for samfunnskritikk, men det er vanskelig å tolke Aamodts billedinnholdet som kritisk.
Nicolay Aamodt er en teknisk dyktig kunstner som har laget en rekke fargerike og dekorative bilder fulle av tilsynelatende ureflekterte observasjoner av et postmoderne samfunn. Det figurative og mimetiske formspråket gjør det vanskelig å lukke øynene for bildenes klisjéfylte innhold. Kanskje skal det hele tolkes ironisk, men i så tilfelle er kunstneren alt for seint ute, den postmoderne ironiens tidsalder er forbi. Slik ender denne utstillingen, med sitt klare postmodernistiske preg, opp med å være like utdaterte som gårsdagens resirkulerte nyheter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar