Til 15. februar
Håkon Bleken har sagt det slik: «Et gammelt menneske er mer eksakt og presist i uttrykket enn et ungt menneske». Etter å ha sett Per Odd Aarrestads utstilling er det lett å si seg enig
Arne
publisert i SA 2. februar 2009
I denne utstillingen vises en del av Aarrestads kirkeutsmykninger fram gjennom bilder og plansjer. Rommene blir formidlet på en vakker og informativ måte, men vil man oppleve kunsten må man besøke de stedene den er. For dette er kunst som ikke kan skilles fra sine omgivelser.
Derfor er det tegningene, pastellene og tresnittene som er mest interessante i denne utstillingen. På et vis kontrasterer disse mindre arbeidene kirkekunsten, for mens utsmykningene er preget av dvelende presisjon i glass og tunge materialer, er tegningene og pastellene som flyktige, dansende skisser.

Lars
Av de fjorten mindre arbeidene som vises i utstillingene er det særlig portrettene «Lars I og II», «Fartein Valen» og «Arne Næss» som fanger blikket. Gamle værbitte ansikter, fulle av rynker og furer og levd liv, eksakte og presise. Mens Valen og Næss ser på oss med klare og skarpe øyne, er det som om Lars er i ferd med å gå i oppløsning, i ferd med å fjerne seg fra virkeligheten, løses opp i rent stoff. Som om tankene har forlatt ham. Fartein Valen ligner et mildt lite barn under alle rynkene, mens Arne Næss’ ansikt er som hogget ut av gråstein og norsk fjell og likevel fullt av liv. Et litt trassig blikk trenger seg inn i betrakteren.
Men den emosjonelle intensiteten har de to gruppene, kirkekunsten og papirarbeidene, felles - det finnes ingen lunkenhet i Aarrestads kunst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar