Arne & Lars

Bryne Kunstforening, Per Odd Aarrestad
Til 15. februar

Håkon Bleken har sagt det slik: «Et gammelt menneske er mer eksakt og presist i uttrykket enn et ungt menneske». Etter å ha sett Per Odd Aarrestads utstilling er det lett å si seg enig

Arne

publisert i SA 2. februar 2009

Mange av oss kjenner Per Odd Aarrestad først og fremst som kirkekunstner. Han har utsmykket en rekke sakrale rom, nå siste den nye Frøyland-Orstad kirke på Jæren. God kirkekunst er like mye arkitektur som kunst fordi det handler om å skape rom. Et kirkerom skal bygge opp under og fremme både følelser og tanker, et kirkerom er preget av sterk symbolikk, det skal aktualisere en fjern mytisk fortid i en samtid full av moderne bilder. Å lage kirkekunst er med andre ord ikke en oppgave for amatører. En kirkekunstner må foruten sitt eget fag også være godt innlest på bibel- og kunsthistorie og ha god forståelse av arkitektur som teknikk og psykologi.

I denne utstillingen vises en del av Aarrestads kirkeutsmykninger fram gjennom bilder og plansjer. Rommene blir formidlet på en vakker og informativ måte, men vil man oppleve kunsten må man besøke de stedene den er. For dette er kunst som ikke kan skilles fra sine omgivelser.

Derfor er det tegningene, pastellene og tresnittene som er mest interessante i denne utstillingen. På et vis kontrasterer disse mindre arbeidene kirkekunsten, for mens utsmykningene er preget av dvelende presisjon i glass og tunge materialer, er tegningene og pastellene som flyktige, dansende skisser.

Lars

Av de fjorten mindre arbeidene som vises i utstillingene er det særlig portrettene «Lars I og II», «Fartein Valen» og «Arne Næss» som fanger blikket. Gamle værbitte ansikter, fulle av rynker og furer og levd liv, eksakte og presise. Mens Valen og Næss ser på oss med klare og skarpe øyne, er det som om Lars er i ferd med å gå i oppløsning, i ferd med å fjerne seg fra virkeligheten, løses opp i rent stoff. Som om tankene har forlatt ham. Fartein Valen ligner et mildt lite barn under alle rynkene, mens Arne Næss’ ansikt er som hogget ut av gråstein og norsk fjell og likevel fullt av liv. Et litt trassig blikk trenger seg inn i betrakteren.

Men den emosjonelle intensiteten har de to gruppene, kirkekunsten og papirarbeidene, felles - det finnes ingen lunkenhet i Aarrestads kunst.