Kirsten Opstad og Roald Sivertsen
Til 7. mars
En eksperimentell prosess som sannsynligvis har vært viktigere for kunstnerne enn for kunsten
Kirsten Opstad og Roald Sivertsen deler lerreter. Alle bildene i denne utstillingen, 29 stykker til sammen, har de arbeidet sammen om, dette til tross for at de egentlig har nokså ulike tilnærmingsmåter til maleriet; han arbeider vanligvis klassisk-figurativt, hun konseptuelt.
Resultatet av samarbeidet har blitt en serie mollstemte malerier, dominert av en skitten naturtone det kunne være fristende å kalle for potetfarge – et sted mellom grått og brunt. Alle arbeidene har et figurativt motiv, men komposisjonene er historisk sett utradisjonell, noen ganger er motivet bittelite, andre ganger fyller det det meste av billedflaten, noen ganger er figurene sentrert og samlet, andre gange er de spredt utover. Både farger og tema har et udramatisk hverdagslig preg: To personer ved et bord, en mann står på kjøkkenet og vasker opp, noen luker i en åker - osv. Gjennom farger og motiver gjenskaper de to kunstnerne en gjenkjennelig virkelighet.
Siden midten av 1990-tallet har det hverdagslige som tema eller motiv spilt en relativt stor rolle innenfor billedkunsten. Fokuset på det hverdagslige har ofte blitt forstått som et forsøk på å synliggjøre deler av virkeligheten som vi alle overser og tar for gitt, men som likevel fyller store deler av livene våre.
Likevel, til tross for det samtidige i Opstad og Sivertsens bilder, leder både tematikk og teknikk oss også å bakover i historien, til 1800-talls maleriet, for eksempel til Millet (1814-1875) og hans naturalistiske og realistiske bondelivsskildringer. Det kunne faktisk ha vært interessant å se denne formen for ikonografisk realisme, det vil si hverdagslivet slik det ses og oppfattes av kunstneren, bli fulgt opp og bearbeidet i enda sterke grad enn det som allerede gjøres i denne utstillingen.
Det er mye fint i Opstad og Sivertsens malerier, men også en del uforløst stoff, kanskje som et resultat av det uvanlige samarbeidet? Jeg kan forstå at det har vært en interessant prosess for de to kunstnerne å male sammen slik de har gjort det her, men jeg tror ikke nødvendigvis de endelige kunstverkene tjener på det, neste gang er det fint om vi kan få se dem på hver sine lerreter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar