Om å falle til ro

UTSTILLING

Galleri Opdahl: Ulrich Vogl

Til 10. april

publisert i SA

Ulrich Vogls installasjoner har en ganske særegen meditativ rytme, de henvender seg minst like mye til kroppen som til hodet

Noen kaller det mindfulness. Mindfulness er et begrep fra buddhistisk filosofi som betyr en helt spesiell form for oppmerksomt nærvær. I denne sammenhengen kan vi nøye oss med et litt mer hverdagslig ord, la oss kalle det ro, enkelt og greit. Vi vet alle hva det vil si å falle til ro – det handler om å slappe av i kropp og sinn, om å la bekymringene fare. I vår heseblesende verden kan denne opplevelsen betegnes som en unntakstilstand, men i seg selv er følelsen ganske enkel: Du senker skuldrene, kjenner at hjertet slår jevnt og rolig, legger merke til pusten og kjenner at hodet blir tomt, samtidig som du er helt og fullt til stede her og nå.

Min påstand er at Ulrich Vogls kunst skaper ro.

I sin utstilling i Galleri Opdahl viser tyske Vogl (f.1973) fire arbeider. «Of islands and clouds» (2008) er det enkeltverket som opptar mest plass i gallerirommet. På gulvet ligger flere hauger av hvitt sukker, over sukkerhaugene henger det en rekke uroer. Ned fra uroene, i nesten usynlige tråder, henger det skyer av sammenkrøllet aluminiumsfolie. Konstruksjonen er så lett så lett, og derfor i uavbrutt bevegelse. Aluminiumsskyene flyter sakte opp og ned, fram og tilbake, rundt og rundt. Sukkerhaugene på gulvet omskapes til hvite øyer i et grått hav, de ligner gåtefulle isfjell. «Of islands and clouds» er en magisk verden av tid og lys - skapt av de enkleste virkemidler.

Også de to nyeste arbeidene i utstillingen; «Nine clouds and a cage» og «Pool - Large», kan kalles kinetiske. Kinetisk kunst er kunst som tar i bruk bevegelse som et vesentlig virkemiddel. Helt siden begynnelsen av forrige århundre har ulike kunstnere inkorporert bevegelse i kunstverkene sine. Mobiler og uroer som har til hensikt å tematisere bevegelse tilbyr samtidig også en måte å symbolisere tid på.

I Vogls arbeider settes tid og bevegelse opp mot en form for tomhet; et øde landskap av isfjell, et fuglebur uten fugler, et vindu uten utsikt - kan hende er det bilder av evigheten han gir oss.

Men når vi beveger oss rundt i utstillingsrommet kan vi med fordel la tolkninger og analyser fare, og heller samle tankene om den rytmisk bevegelsen i installasjonene. Forsøke å fokusere oppmerksomheten på det vi ser, samtidig som vi kjenner at den kontinuerlige strømmen av tanker som alltid skyller gjennom oss tar en pause.

Kan man egentlig ønske seg noe mer?