I lysets vold

UTSTILLING

Hå gamle prestegard, Nick Fox

Til 011. mai

 Uforutsette omstendigheter gjør Nick Fox’s kunst en bjørnetjeneste

publisert i SA 5. mai

Nick Fox er en allsidig kunstner, i utstillingen på Hå gamle prestegard har han valgt å vise tegninger, malerier, glassarbeider, installasjoner og et videoverk.

Når det gjelder tegning har Nick Fox utviklet en særegen teknikk: Først lager han en pennetegning som han legger på en glassplate, så dekker han tegningen med et lag akrylmaling som han lar tørke til den blir som en tynn hud, når malingen er tørr skjærer han det opprinnelige motivet ut av malingshuden. Til slutt fjerner han det ferdige motivet forsiktig fra glassplaten han startet med. De bearbeidede tegningene er runde eller blomsterformede. Det endelige resultatet kan minne om et elegant papirklipp eller gamle kniplinger. Selv kaller Fox disse arbeidene for fantasiblomster. Det fine håndverket er en viktig del av det ferdige kunstverket.

Nick Fox’s fantasiblomster er en omfortolkning og videreutvikling av en historisk form for blomstersymbolikk som var særlig populær i viktoriatidens England. Ved bruk av blomster kunne man uttrykke følelser og begjær som det ikke fantes sømmelige eller kulturelt aksepterte ord og uttrykk for i datidens samfunn. Fox’s bruk av botanikken har mer med kultur enn med natur å gjøre. Han antropomorfiserer naturen – gir den menneskelige kvaliteter som tanker, følelser, vilje og begjær. Fox dyrker det tabuiserte, og hans blomsterfantasier har hemmelige historier å fortelle.

Mens fantasiblomsten er vare og elegante er Fox’s malerier på sirkelrunde plater tunge og dystre. En ugjennomtrengelig brun overflate forsøker så godt den kan å holde sitt innholdt skjult for betrakterens blikk, det er som å stirrer ned i et overgrodd skogstjern. Klar du likevel, til tross for de visuelle hindringene, å trenge inn under overflaten, vil du også i disse arbeidene oppdage narrative scener.

I tillegg til den viktorianske blomstersymbolikken kan en observant betrakter også finne spor etter 1800-tallets prerafaelitter, neoklassisisme, Art Nouveau og pornografi i Fox’s billedflater. Fox kan sin kunsthistorie og han bruker den aktivt, ikke parodierende, slik postmodernistene gjorde, men på en nysgjerrig og nostalgisk måte.

Dessverre gjør det vakre og lyse utstillingsrommet Fox en bjørnetjeneste. Kontrastene mellom mørke malerier og hvite vegger og gjenskinnet i alle glassflatene gjør det svært vanskelig å få tak i arbeidenes innhold, og som nevnt er dette kunst som er interessant fordi den kommuniserer, fordi den forsøker å si oss noe. Fox’s arbeider skal ideelt sett vippe mellom avdekking og tildekking, på samme måte som blomstene formidler mening uten å si noe, i dette lyse utstillingsrommet mister kunsten balansen, innholdet forsvinner fullstendig i alt lyset som flommer inn gjennom vinduene, formene blir stående tilbake som rene dekorasjoner. Vakre, men tause - lukket for tolkning og analyse.