Walter Niedermayer
Galleri Opdahl, til 17. juni
Kritikk publisert i Stavanger Aftenblad 28. april 2007
Niedermayrs verden er kjølig, elegant og vakker.
Italienske Walter Niedermayrs fotografier, som akkurat nå vises i Galleri Opdahl, kan innholdsmessig deles i to kategorier, i den ene gruppen kan vi plassere fotografier av arkitektoniske rom, i den andre finner vi naturbilder. Hvert verk består av to eller tre store fotografier.
Til tross for åpenbare motivforskjeller i de to verktypene finnes det en likhet mellom arbeidene som overskrider kategoriseringen. For disse fotoene er, enten de avbilder natur eller arkitektur, først og fremst framvisninger av flater. Gjennom eksponering og komposisjon visker Niedermayr ut fotografiets realistiske illusjon om dybde og konsentrerer seg i stedet om todimensjonale overflater. Som en maler omgjør han naturen til felt av dempet farge og form.
Det arkitektoniske rommet har i denne kunsten ingen vernende eller hjemlige kvaliteter, hos Niedermayr er rommet formalt og geometrisk, nesten abstrakt minimalistisk. I noen bilder ser vi rett gjennom bygg, ute og inne er lagt sammen i en collage, som om rommene er uten volum, ubeboelige. Det finnes ikke noe sosialt liv mellom menneskene i bildene, de er objekter mer enn subjekter, de er, kan man kanskje si, depersonaliserte. Menneskenes rolle i komposisjonene er først og fremst å understreke arbeidenes flatekarakter.
Niedermayr arbeider ikke bare med lys, han eksperimenterer også hele tiden med synsvinkelen, slik vi bl.a. ser det i «Prekestolen I» (2003), hvor han utvider platåets dimensjoner gjennom en gradvis forflytting av perspektivet. Det gjøres så forsiktig og elegant at vi nesten ikke legger merke til at det hele er konstruert. Likevel aner vi at det er noe som ikke stemmer, for vi kjenner jo dette landskapet, vi har vært der selv og sett det gjengitt i utallige turistbrosjyrer – men er det virkelig slik som dette det ser ut?
Hva sier disse forsiktige manipuleringene oss? Er det sine egne fotografiske ferdigheter kunstneren vil vise fram, iscenesetter han naturen kun for den visuelle nytelsens skyld? Ja, men det finnes også noe her som overskrider dette estetiserende nivået. For gjennom sin maleriske bearbeidelse av naturen viser kunstneren fram en verden som ikke finnes der ute, men kun inne i hans verk, han produserer en ny virkelighet, til forveksling lik den vi allerede kjenner, men samtidig tilstrekkelig forskjellig til å gi oss som betraktere en mulighet til en ny visuell erfaring. Men dette er ingen lettkjøpt erfaring, for Niedermayrs kompositoriske mesterskap besitter en kjølig eleganse, det er som om bildene hans holder noe tilbake, som om de reservert vender seg bort fra betrakterens blikk – oppslukt av sin egen virkelighet.
Niedermayrs verden er kjølig, elegant og vakker.
Italienske Walter Niedermayrs fotografier, som akkurat nå vises i Galleri Opdahl, kan innholdsmessig deles i to kategorier, i den ene gruppen kan vi plassere fotografier av arkitektoniske rom, i den andre finner vi naturbilder. Hvert verk består av to eller tre store fotografier.
Til tross for åpenbare motivforskjeller i de to verktypene finnes det en likhet mellom arbeidene som overskrider kategoriseringen. For disse fotoene er, enten de avbilder natur eller arkitektur, først og fremst framvisninger av flater. Gjennom eksponering og komposisjon visker Niedermayr ut fotografiets realistiske illusjon om dybde og konsentrerer seg i stedet om todimensjonale overflater. Som en maler omgjør han naturen til felt av dempet farge og form.
Det arkitektoniske rommet har i denne kunsten ingen vernende eller hjemlige kvaliteter, hos Niedermayr er rommet formalt og geometrisk, nesten abstrakt minimalistisk. I noen bilder ser vi rett gjennom bygg, ute og inne er lagt sammen i en collage, som om rommene er uten volum, ubeboelige. Det finnes ikke noe sosialt liv mellom menneskene i bildene, de er objekter mer enn subjekter, de er, kan man kanskje si, depersonaliserte. Menneskenes rolle i komposisjonene er først og fremst å understreke arbeidenes flatekarakter.
Niedermayr arbeider ikke bare med lys, han eksperimenterer også hele tiden med synsvinkelen, slik vi bl.a. ser det i «Prekestolen I» (2003), hvor han utvider platåets dimensjoner gjennom en gradvis forflytting av perspektivet. Det gjøres så forsiktig og elegant at vi nesten ikke legger merke til at det hele er konstruert. Likevel aner vi at det er noe som ikke stemmer, for vi kjenner jo dette landskapet, vi har vært der selv og sett det gjengitt i utallige turistbrosjyrer – men er det virkelig slik som dette det ser ut?
Hva sier disse forsiktige manipuleringene oss? Er det sine egne fotografiske ferdigheter kunstneren vil vise fram, iscenesetter han naturen kun for den visuelle nytelsens skyld? Ja, men det finnes også noe her som overskrider dette estetiserende nivået. For gjennom sin maleriske bearbeidelse av naturen viser kunstneren fram en verden som ikke finnes der ute, men kun inne i hans verk, han produserer en ny virkelighet, til forveksling lik den vi allerede kjenner, men samtidig tilstrekkelig forskjellig til å gi oss som betraktere en mulighet til en ny visuell erfaring. Men dette er ingen lettkjøpt erfaring, for Niedermayrs kompositoriske mesterskap besitter en kjølig eleganse, det er som om bildene hans holder noe tilbake, som om de reservert vender seg bort fra betrakterens blikk – oppslukt av sin egen virkelighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar