streetart for nybegynnere

Nuart 2007, Rogaland Kunstmuseum
Kuratorer: Leon Cullinane og Martyn Reed

Graffiti, eller hærverk som noen velger å kalle det, er en svært tegn- og bokstavfokusert kunstart, i enkelte miljøer kalles kunstneren rett og slett for writer. Utøverens signatur er viktig, og noen ganger handler det kun om den – altså om kunstnerens signatur, ofte i form av et psevdonym, slik denne kommer til syne mot underlaget. Graffitikunstnere opererer ofte på steder der de ikke er ønsket, og det er derfor mulig å hevde at det lovstridige er bygget inn i graffitien fra grunnen av.

Streetart og graffiti har mange ting til felles både når det gjelder teknikk og plassering, men streetart er mer billedorientert enn graffitien, og kan derfor, selv om den som kunstnerisk retning er av nyere dato (post-graffiti), fungere som en innføring i graffitiens komplekse verden. Streetart plasserer seg nærmere tradisjonell billedkunst enn det graffitien vanligvis gjør og er derfor lettere å lese og fortolke for mennesker som er mer vant til konvensjonell billedkunst.

Utstillingen Nuart 2007, som ble arrangert parallelt med den årlige Numusic-festivalen i Stavanger, fanget noen av vår tids fremste streetart-kunstnere på Rogaland Kunstmuseum (RKM), jeg velger her å bruke ordet fanget fordi et museum ikke er et naturlig sted for denne typen kunst.

Utstillingen viste arbeider av omkring 20 kunstnere, deriblant Blek le Rat, Mir, Dface, Pøbel, M-City, Arofish, Eine og Wordtomother. Norske Dolk, kjent både nasjonalt og internasjonalt, var en av dem. Til denne utstillingen sprayet han opp et stort stensil- eller sjablongportrett av engleprinsessen Märtha, med en terning på den ene skulderen. Men terningen, som en gang viste en stolt sekser for Aris Trist som faen, viste nå kun en toer. Kvaliteten har altså sunket betraktelig. Toeren er muligens tenkt som en kritikk av prinsessens virksomhet, samtidig kan dette motivet som helhet også fungere som en kommentar til selve utstillingen, til nettopp det å plassere det sub-kulturelle innenfor en finkulturell ramme.

Et ganske annet uttrykk finner vi hos den tyske duoen Herakut, bestående av den kunstutdannede Hera og autodidakten Akut. Sammen lager de noen fantastisk fine streetart-komposisjoner. Bakgrunnen behandles av Hera som i et tradisjonelt maleri, Akut sprayer deretter fotorealistiske bilder på den malte bakgrunnen. Til denne utstillingen laget han et hundeansikt, mens Hera så i neste omgang fantaserte videre omkring spraymotivet. Foruten konturene av tre lekende barn, besto bildet av tekststykker med alvorlige og delvis kritiske kommentarer. Slik skapte de to sammen et veggarbeid rikt på visuell informasjon på mange plan.

Britiske Slinkachu arbeider på en helt annen måte. Han lager bitte små miniatyrfigurer som han plasserer rundt i byen og deretter fotograferer.

I denne utstillingen viste han flere av disse fotografiene, i tillegg til en liten installasjon. Slinkachu benytter verken sprayboks eller sjablonger, men han bruker byen som scene, han lager gateinstallasjoner – arbeider som muligens kan kalles streetart, men typiske for sjangeren er de ikke. I en museumssituasjon som dette fungerte Slinkachus arbeider godt, og de vil også fungere fint på internett. Ute i gaten vil de sannsynligvis forsvinne.

Disse tre arbeidene; Dolks Märtha, Herakuts hunder og barn og Slinkachus miniatyrer, viste til sammen fram spennvidden innenfor streetart-feltet.

Nuart 2007 tenderte mot å bli en litt for snill og tilforlatelig utstilling. Muligens oppveide utstillingens gode pedagogiske kvaliteter dette minuset, men det er ikke sikkert. Personlig synes jeg at streetart som kunstnerisk utsagn mister en vesentlig kvalitet ved å tas bort fra gatene og det urbane offentlige rom. Den diskursive kraften svekkes. Streetart er kunst som opponerer mot galleriet som en maktinstitusjon i samfunnet, som overskrider museets formale rammer, men når museet nå integrerer denne kunsten i sine saler blir den kritiske brodden omgjort til hyggelig underholdning. Det er ingen tvil om at utstillingen viser svært gode verk av dyktige kunstnere, og kan hende er det også viktig å forsøke å formidle denne typen kunst til et bredere lag av folket, likevel – det er ikke til å komme fra at streetart minus street er lik art, nettopp slik vi er vant til å se når vi går i et galleri eller på et kunstmuseum.

Mine innvendinger i denne kritikken retter seg mot utstillingens institusjonelle ramme. De enkelte verkene var gode, interessante og varierte, og det pedagogiske aspektet ble godt tatt vare på gjennom bærbare iPod-guider til utstillingens gjester.


Men en ting stiller jeg meg spørrende til, for av omviseren i RKM hevdes det, svært så optimistisk, at det finnes like mange dyktige kvinnelige som mannlige streetart-kunstnere, men hvis det er tilfelle – hvorfor er da så få kvinner representert i denne utstillingen? Streetart deler graffitiens individuelle og grenseoverskridende karakter, og det kunne vært interessant å vite om kunstnerens kjønn spiller noen rolle for verkets innhold og form.

publisert i Billedkunst 7/2007