21. april 2007

”Public sphere doesn’t exist”

publisert, i neste original versjon, på kunstkritikk.no 21. april 2007
Site and Art, et symposium i regi av Rogaland kunstsenter og Stavanger2008, 19.-20. april, 2007

”Public sphere doesn’t exist”, med denne påstanden avsluttet filosofen Oliver Marchart den første dagen av seminaret Art and Site.

Programgruppen bak symposiet, under ledelse av arkitekt og billedkunstner Marit Aanestad, hadde satt sammen et ambisiøst program for sine mer enn 170 seminardeltagere. Den første dagen belyste forholdet mellom kunst og sted fra kunstnernes perspektiv. Dag to hadde fokus på det instrumentelle, på kunstens funksjon i større sammenhenger.

Lars Ramberg, Jeanne van Heeswijk, Angus Farquhar, Alfredo Jaar og Vito Acconci viste fram og snakket om egne prosjekter. Dette er kunstnere som antageligvis kun har to ting til felles; de kan plasseres inn under den nokså vidstrakte headingen Site and Art, og de er alle dyktige formidlere av sine egne prosjekter. Spranget mellom Acconcis virtuelle virkelighet og van Heeswijks bydelsprosjekter kunne ha sprengt publikums mulighet til å reflektere over tematikken, men i stede gjorde denne uforeneligheten oss oppmerksomme på den uendelighet av utfordringer og muligheter vi står overfor når vi snakker om kunst utenfor institusjonene, kunst i offentlig rom.

Det er imidlertid ikke helt riktig, slik jeg hevdet innledningsvis, at Marchart avviser eksistensen av public sphere, det han sier er at public sphere oppstår gjennom antagonisme, gjennom uenighet, kamp og fiendskap. Den offentlige sfæren er ikke et fast og avgrenset rom som ligger klart til å bli fylt opp av for eksempel kunstneriske objekter. Den offentlige sfære er et mellomrom, noe som oppstår mellom mennesker i det de er i strid med hverandre, i det de fremmer uforenelige meninger og synspunkter. Vi kan derfor si at Marcharts sfære er en abstrakt, dynamisk og mellommenneskelig størrelse.

Og faktisk nærmer vi oss her, gjennom det tungt teoretiske, flere av de kunstneriske prosjektene som ble vist fram.

Jeanne van Heeswijk, som heller velger å kalle seg selv mediator - mellomann - enn kunstner, er mer opptatt av å synliggjøre og forfølge relasjonelle konflikter og samspill, enn av å konkretisering egen kunstnerisk praksis. Lars Ramberg omtaler seg selv på en liknende måte når han ser seg som en representant for folket forstått som en uendelighet av individuelle forskjeller. Hans katalysatorevne gjør ham i stand til å snakke høyt om det alle hvisker om: ”Zweifel!”

Dag to handlet i stor grad om bruk av kunst i by- og stedsutvikling. Lewis Biggs snakket om Liverpool, Inger Blix Kvammen om Barentsregionen, mens Tone Hansen, Per Gunner Tverbakk og Jørn Mortensen hadde Oslo og som fokusområde. Vi ser imidlertid at også disse siste foredragsholderne kommer fra kunstfeltet, ingen av dem har sitt daglige virke innenfor byplanlegging eller politikk. Resultatet ble at stedet og rommet også denne dagen ble belyst på kunstens premisser.

Og kanskje er det derfor Mortensens avsluttende kommentar spilte så godt opp mot Marcharts tanker om den offentlige sfæren. Skal kunsten ha en selvstendig kritisk stemme i et gjennomkapitalisert offentlig rom må den gjøre det umulige, eller i følge Jørn Mortensen; forsvinne – . Men gjennom de ulike prosjektpresentasjonene viste dette symposiet oss også en mindre fatalistisk løsning, en mulighet som handler om at stedsspesifikk kunst i lykkelige stunder kan bedrive sin anarkistiske geriljavirksomhet på kryss og tvers av konvensjonelle grenser og verdihierarkier. At den stedsspesifikke kunsten kan skape sitt eget landskap, temporære mulighetsrom, offentlige sfærer, mellommenneskelige møtesteder.

Ingen kommentarer: