10. juni 2007

fremdeles i live

Børre Sæthre
Festspillutstillingen 2007
publisert i Stavanger Aftenblad 5.juni 2007

Festspillkunstner Børre Sæthre har kalt utstillingen sin for «From someone who nearly died but survived», og nettopp tittelen på verket, i hvite bokstaver mot en sort bakgrunn, er det først man møter når man går inn i utstillingen.

Sæthre tar i bruk alle utstillingsrommene i Bergen Kunsthall, fem av dem ligger på rekke og rad i en akse, og publikum går aller først inn i det midterste romme, i rom tre. Derfra kan du gå enten til høyre eller venstre gjennom enkle skyvedører i glass. Til venstre kommer du først til et hvitt rom, hvor det er plassert en diger kule, en klode, i vattert hvitt stoff. Dypt inn i den ene veggen er det plassert syv dataskjermer som viser digitale bilder. Monoton, irriterende og alarmerende lyd fyller rommet. I tillegg høres drønn fra naborommet som viser seg å være fullstendig beksvart, men som nå og da flerres av det hvite lyset fra en gasseksplosjon etterfulgt av et kraftig drønn. Lyden er så høy at du kjenner det single i ørene.
Går man motsatt vei kommer man inn i et helt hvitt og stille rom. Umiddelbart kjennes det befriende, men en creepy følelse melder seg, for det er ikke bare det at det er stille her, alle lydene absorberes, slukes av veggene – dette rommet svarer oss ikke, gir ingen ting tilbake. Fra dette døde rommet kommer vi til sist inn i enda et hvitt rom, et rom hvor endeveggen er dekket av et stort tåkelagt glassfelt. Til å begynne med ser man ingen ting, men så, når du går helt bort til glasset ser du det – en stor hvit bevinget hest kommer så vidt til syne før den igjen glir inn i tåkehavet.

I tillegg til disse fem rommene består utstillingen av et sjette rom. Her har Sæthre plassert syv utstoppede fugler med lysende øyne på et podium. Kunstneren har brukt de samme fuglene før, i Festspillutstillingen fungerer de dårlig og kunne med fordel ha vært fjernet, de faller utenfor den ellers så velskapte helheten. Jeg vil i det følgende la dem være i fred.

Bergen Kunsthall, sentralt plassert ved Lille Lungegårdsvann, er utvilsomt et av Norges vakreste gallerier. Rommene er enkle og harmonisk proporsjonert og utgjør dermed en nydelig ramme rundt Sæthres installasjon. Sæthre er også selv usedvanlig nøye med de praktiske detaljene.

Men hva så med det innholdsmessige, for det er rimelig å spørre etter et innhold, når vi allerede i vårt første møtet med verket blir lovet noe fra en som bare så vidt har overlevd; «From someone who nearly died but survived».


La oss ta utgangspunkt i tittelen; overlevelsesmomentet er viktig. Men hva er det som er overlevd? En gasseksplosjon, som i verdens tilblivelse, en sammensmelting av to ukjente celler? En utrolig irriterende, anmasende og enerverende virkelighet oversølt med digitale koder og støyende lyder? Limbo – fullstendig stillstand? Eller er overlevelsen knyttet til et kunstnerisk gjennombrudd av mytologisk og eventyrlig karakter - ? Vi går fra det biokjemiske via det teknologiske til det mytologiske. Slik benevner utstillingen eksistensens abstrakte fundamenter. Samtidig finner det også sted en kronologisk bevegelse fra skapelse til opphør. Men døden, i det stille rommet, etterføles av et sprang over i en ny dimensjon. Hesten – Pegasus – er skaperkraften som overskrider alt, et uoppnåelig bilde som ikke kan fanges inn i en stabil form.

De som kjenner Børre Sæthres kunst vet at han ofte spiller eksplisitt på det seksuelle, i denne utstillingen er dette motivet tonet ned. Jeg opplever det som en styrke, fordi han dermed klarer å skape et større, åpnere og mer inkluderende fortolkningsrom.

Som betrakter føler jeg meg ikke, som den svenske kunstkritikeren Power Ekroth hevder i utstillingskatalogen, som hovedpersonen i en film, for dette er ikke min fortelling, jeg er en taus observatør og ikke en handlende agent i denne historien. Som publikum føler jeg meg snarere som en liten brikke i et alt for stort spill. Jeg er oppslukt av en underlig fremmed verden, fullstendig uten kontroll. Denne opplevelsen er sannsynligvis minst like interessant og erfaringen av mangel på kontroll er antagelig viktigere, både etisk og estetisk, enn følelsen av å være alle tings selvfølgelige sentrum.

1 kommentar:

* f l u f f * sa...

elsker pegasusen hans. . .
her er linken til eit bilete eg tok når eg var på utstillinga i bergen. . .
http://flickr.com/photos/marte_s/558159685/in/set-72157612324200611/