kunsten å forme et sted

Terry Nilssen Love: Nettverk
Susanne Christensen: Skriften på veggen
Laila Kongevold: Jeg ser
Tekst & Foto: Sigrun Hodne

Tre av de nye utsmykkingene ved Universitetet i Stavanger (UiS) kan kalles stedsspesifikke: De er laget med utgangspunkt i de omgivelsene og fysiske rammene som de skal være en del av. Dette gjelder Terry Nilssen Loves Nettverk, Susanne Christensens Skriften på veggen og Laila Kongevolds Jeg ser. Love og Christensens arbeider er plassert innendørs, mens det meste av Kongevolds arbeid finner sted ute.

I tillegg til disse tre arbeidene har UiS også kjøpt inn fire store fotografier fra Toril Nøsts serie Vermeer-konnotasjoner, et videoprogram samt en rekke mindre arbeider av forskjellige kunstnere. Denne kritikken vil konsentrere seg om de tre stedsspesifikke arbeidene.


Terry Nilssen Loves arbeid er plassert i det nybygde administrasjonsbygget i universitetskomplekset på Ullandhaug. Bygget blir benyttet av universitetsledelsen, besøkende, studenter og forelesere. Det vil med andre ord si at huset har en variert brukergruppe, både hva gjelder alder og arbeidsoppgaver. I sokkeletasjen finner vi en kafé med åpen himling, hvor rå betongvegger strekker seg oppover i fire etasjer. To av veggene, en brei endevegg samt en smalere trapperomsvegg, spiller viktige roller i Loves arbeid. Til tross for at vi er mest vant til Loves malerier, kjenner vi igjen den musikalske koloristen også i dette verket, som består av 300 plastkuler i gult, rødt, grønt, blått, sort og hvitt – innordnet i et oppbrutt rutenett som strekker seg over de to veggene. Kunstneren har omskapt de steile betongflatene til muntre klatrevegger til inspirasjon for studenter så vel som byråkrater. Det er kraft i Loves uttrykk, verket er stort og fargerikt og påvirker atmosfæren i rommet på en tydelig men samtidig respektfull måte. Arbeidet står i kontrast til arkitekturen, noe begge parter nyter godt av – arkitekturen får beholde sin stramme strukturelle form mens kunstverket danser over veggene.



Susanne Christensen tar med Skriften på veggen også store veggflater i bruk. Hun har imidlertid en ganske annen ramme enn det Love har hatt. Hulda Garborgs hus er bygget på 70-tallet: Lav himling, rå betongvegger og mørk linoleum på gulvet skaper en nokså dyster stemning. I Amerika kalles denne arkitektoniske stilen gjerne for campus brutalism, det handler kort og godt om et billig elementbygg. Christensen har utsmykket to rom, en kafé og et trappeløp. Og som verkets tittel tilsier har hun skrevet på veggen. Hun har latt seg inspirere av byggets materialer og bruker sand, betong og dempede farger. I kantinen har hun laget bokstaver i sand og festet på veggen slik at det ser ut som om teksten er stemplet mot bakgrunnen. I trappegangen lar hun noen av tekststykkene stå fram i skulpturelt relieff. I kantinen står utsagnet «alltid sulten» på en rekke ulike språk, i trappegangen har hun latt bevegelser opp og ned være utgangspunkt for tekstbrokkene: «nedtur», «balansegang», «løpebane», «opp i skyene». Hun utnytter et språklig assosiasjonsfelt hvor positive prestasjoner er forbundet med det å bevege seg fysisk oppover, mens negative resultater går nedover. Ved daglig bruk av bygget er kunstverkets uttrykk og form mer tiltalende enn ordenes innhold. Det er som om Skriften på veggen gir et litt for smalt fortolkningsrom, som om skriften, på samme måte som bygget den er en del av savner en overskridende poetisk dimensjon.

Mens både Love og Christensen synes å ha hatt et sterkt blikk for sine respektive verks sosiale miljøer, har Laila Kongevold i større grad valgt en historisk tilnærming. Hennes firedelte arbeid befinner seg utendørs, og er med på å definere den mest sentrale gangaksen på universitetsområdet. Kongevold har tatt utgangspunkt i dikteren Sigbjørn Obstfelder, født i Stavanger i 1866, og bruker hans dikt Jeg ser som forelegg. Slik understreker Kongevolds verk en av universitetets store oppgaver; nemlig å ta vare på og videreutvikle vår egen historie og identitet.

Jeg ser er utført i gigantisk blindeskrift. Den første strofen er skrevet i oransje glass på en gangbro, den neste i sortglassert porselen i et vannspeil, den tredje står på en speilblank vegg av rustfarget stål, de siste strofene er gjengitt i nesten normal tegnstørrelse på to benker. Benkene er vanskeligst å oppfatte som en del av utsmykkingen på grunn av skriftens størrelse, samtidig som dette er det eneste stedet hvor en blind faktisk kan lese teksten.

Men hvorfor har Kongevold valgt å omskrive Obstfelder i blindeskrift? Dette er tegn som de færreste av oss kan lese, og hvis du skulle være så heldig å mestre dette språket, vil det likevel være en umulighet for deg å lese det meste av verket – punktene er alt for store og alt for langt fra hverandre til å kunne beføles på samme tid. Altså viser Kongevold oss lesing som en umulighet. Hun viser oss en innsikt vi aldri kan nå. Slik repeterer hun Obstfelder: Jeg klarer ikke å trenge inn i eller bli ett med det jeg ser – alt ligger klart og tydelig foran meg, likevel forblir verden gåtefullt fremmed.

Uten på noen måte å bli plump eller formanende gir Kongevold en viktig kommentar til aktivitetene på stedet: Uansett hvor mye du ser, uansett hvor mye du leser, det er alltid noe der som unnslipper ditt fortolkende blikk. Noe underlig som overskrider intellektet, noe fremmed som ikke vil gi seg til kjenne. Kongevold setter på en utmerket måte en rekke diskurser i spill. Verket bygger på en kompleks mangfoldighet, på historiske referanser, arkitektoniske særtrekk, topografiske forhold og hverdagslig bruk.

Tegn kan være et felles nøkkelord for de tre stedsspesifikke arbeidene, tegn som blir stadig mer abstrahert fra skrift til punkter i et oppløst matematisk system. Tegntematikken gir dem også en god tilknytning til universitetets virksomhet, det vil si at de enkelte verkene ikke kun forholder seg til det fysiske stedet men også til den sosiale sfæren de er en del av. Likhetene mellom arbeidene er likevel ikke sterkere enn at de alle tre oppleves klart som gode individuelle verk. Men velger vi likevel å lese dem i lys av hverandre er det kanskje en innsikt som trer særlig klart fram, nemlig den at abstrakte punkter, i en visuell sammenheng, kan være minst like meningsproduserende som konkrete utsagn.

Publisert i Billedkunst 5/2007