Galleri Sult, Terry Nilssen-Love
Til 14. oktober
Til 14. oktober
publisert i Stavanger Aftenblad 6/10/2007
Lovende glimt av noe ennå usett
Dette visste jeg fra før av; at det knapt nok finnes noen kunstner i mils omkrets som mestrer fargene slik Terry Nilssen-Love gjør. Jeg mener – dette har vi sett i mange år nå, en stadig konsentrasjon og variasjon over et tema hvor sterke og saftige farger spiller hovedrollen. Fargene er plassert på lerretet i rektangulære felt, hvor noen farger får renner i kontrollerte striper over andre. Komplementærfarger spiller opp mot hverandre, samtidig som den enkelte farge blir utnyttet i hver minste nyanse. Dette ser vi også i høstens utstilling på Galleri Sult.
Men det er noe mer her – noe som er i ferd med å bryte seg ut av det velkjente. I noen av arbeidene, som for eksempel i serigrafien «Playroom» (2007), har noe hvitt og fargetomt trengt seg inn og lagt seg over fargene, det ser ut som om flaten ikke vil falle til ro. Det er som om det er noe her som ikke vi la seg innorde i bildets overordnede plan, noe har unnsluppet kunstnerens kontroll. Amorfe former som, når sant skal sies, har en viss likhet med tarmer, krøller seg rundt de geometriske planene - ikke akkurat ekkelt, men definitivt ukontrollert, og absolutt i konflikt med den arrangerte flaten som vi er vant til å se i Terry Nilssen-Loves kunst.
Loves arbeider er fulle av energi og styrke, dette er malerier som griper rommet og setter en tone på alt omkring seg, de er som musikk, som noe man ikke kan sette opp stengsler for fordi fargene uansett vil gli mellom, over og under et hvert hinder. Fargenes stofflighet fyller betrakteren.
Det er en fin ting å oppdage noe nytt i det velkjente. Det er en dobbel glede; først gjenkjenner du noe du liker, deretter oppdager du at dette kjente bærer i seg noe fremmed som gjør at du er nødt til å se det hele med et nytt blikk. Slik jeg ser det, har det i denne utstillingen skjedd en nesten usynlig omdreining i Nilssen-Loves kunst, en endring som skaper forventninger til kunstnerens neste trekk.
Dette visste jeg fra før av; at det knapt nok finnes noen kunstner i mils omkrets som mestrer fargene slik Terry Nilssen-Love gjør. Jeg mener – dette har vi sett i mange år nå, en stadig konsentrasjon og variasjon over et tema hvor sterke og saftige farger spiller hovedrollen. Fargene er plassert på lerretet i rektangulære felt, hvor noen farger får renner i kontrollerte striper over andre. Komplementærfarger spiller opp mot hverandre, samtidig som den enkelte farge blir utnyttet i hver minste nyanse. Dette ser vi også i høstens utstilling på Galleri Sult.
Men det er noe mer her – noe som er i ferd med å bryte seg ut av det velkjente. I noen av arbeidene, som for eksempel i serigrafien «Playroom» (2007), har noe hvitt og fargetomt trengt seg inn og lagt seg over fargene, det ser ut som om flaten ikke vil falle til ro. Det er som om det er noe her som ikke vi la seg innorde i bildets overordnede plan, noe har unnsluppet kunstnerens kontroll. Amorfe former som, når sant skal sies, har en viss likhet med tarmer, krøller seg rundt de geometriske planene - ikke akkurat ekkelt, men definitivt ukontrollert, og absolutt i konflikt med den arrangerte flaten som vi er vant til å se i Terry Nilssen-Loves kunst.
Loves arbeider er fulle av energi og styrke, dette er malerier som griper rommet og setter en tone på alt omkring seg, de er som musikk, som noe man ikke kan sette opp stengsler for fordi fargene uansett vil gli mellom, over og under et hvert hinder. Fargenes stofflighet fyller betrakteren.
Det er en fin ting å oppdage noe nytt i det velkjente. Det er en dobbel glede; først gjenkjenner du noe du liker, deretter oppdager du at dette kjente bærer i seg noe fremmed som gjør at du er nødt til å se det hele med et nytt blikk. Slik jeg ser det, har det i denne utstillingen skjedd en nesten usynlig omdreining i Nilssen-Loves kunst, en endring som skaper forventninger til kunstnerens neste trekk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar