denne bloggen har tatt pause

skriver fortsatt jevnlig litteratur- og kunstkritikker for Stavanger Aftenblad

og kunstkritikker for Billedkunst, men disse vil ikke lenger bli lagt ut her

arbeider forøvrig mest med egne tekster

Kontrollert impulsivitet

Roar Werner Eriksen

Galleri Gann

publisert i SA 11/3/2001

Eriksen åpner opp for en ny dimensjon i kunstnerskapet sitt

Eriksens store malerier har, til tross for sin veloverveide komposisjoner og klare fargebruk, noe utvilsomt improvisasjonsmessig over seg. Det er som om de har blitt til i et eneste rasende angrep. Som om de har oppstått i en innbitt kamp mellom maleren og hans lerret. I de fineste maleriene inviteres vi, publikum, til å være vitne til og ta del i en eksplosiv kraftutfoldelse.

Innimellom Eriksens store og sterke abstrakte malerier dukker det uventet opp noen små portretter, og her kommer en ganske annen penselføring til syne. Gjennom mykere linjer kikker et vagt tegnet ansikt fram. Ingen av portrettene er konkrete avbildinger av gjenkjennelige personer, men de er like fullt i stand til å formidle menneskelige trekk. Disse bildene tvinger fram et annet blikk hos betrakteren.

Men det som overrasker aller mest i denne utstillingen, til en kunstner som tross alt er seg selv nokså lik, og som vi har sett utstilt en rekke ganger her i distriktet de siste årene, er en stor aluminiumsinstallasjon – for han har aldri tidligere vist oss skulpturelle gjenstander som dette. Skulpturen er utformet som en vegg, eller et glissent gjerde, laget av relativt tynne metallstenger. De er liksom lødd opp og tredd inn i hverandre som tynne greiner. Under metallformen ligger det en hau med hodeputer. Ved første øyekast ser putene ut som myke kontraster til den harde metallformen, men nei, det stemmer ikke helt. For de myke putene er buntet sammen med stramme tau og ligner egentlig mer på sandsekker enn på innbydende sengetøy. Slik får puteformene meg til å tenke på angrep og forsvar, på vannmasser som truer og på skitne skyttergraver – ikke på myk og uskyldig søvn og hvile. Og det aller merkeligste er at den store metallskulpturen får et preg av letthet i kontrast til de sammenpressede putene, slik skifter det harde og det myke roller i denne installasjonen. Aluminiumet blir lett og svevende, dunputene ligger som tunge steiner på bakken.

Det finnes klare innholdsmessige likheter mellom Eriksens mange malerier og utstillingens eneste skulptur, likevel; gjennom installasjonen tilfører han kunsten sin en ny dimensjon, han antyder også en mulig ny rute for sitt framtidige kunstnerskap.

Åndelighet og surrealisme

Hå gamle prestegard,

Rune Guneriussen

Til 7. mars

publisert i SA 19/2/2010

Vakker samtidsromantikk

Den blå timen, skumringstimen, er tiden rett etter solnedgang når jordoverflaten verken er fullstendig opplyst eller helt mørk. I overgangen mellom dag og natt får lyset en helt spesiell og nesten magisk kvalitet som til alle tider har fascinert billedkunstnerne. Det blå lyset har noe uvirkelig og drømmeaktig over seg, den blå timen er utgangspunktet for mange av Rune Guneriussens fotografier på Hå.

Til sammen vises 10 store fotografier i utstillingen. Bilder av lysende lamper i et halvmørkt landskap er et gjenomgangstema, skrivebordslamper på en eng, vegglamper i skogen og lysende globuser på stranden. Som for videre å illustrere prosjektet sitt har Guneriussen også laget en installasjon av lamper i utstillingsrommet.

I den romantiske kunsttradisjonen spilte farger og lys ofte en vel så viktig rolle som form, for 1800-tallets romantikere handlet billedkunst i stor grad om følelser, intimitet og åndelighet – altså om det vi kan kalle en følelsesestetikk, ofte ispedd en dose fortidsnostalgi.

I dag derimot, i dag gjelder det som oftest å holde de store følelsene på en armlengdes avstand, gjerne ved hjelp av ironi og teori. Det oppleves fort som litt naivt å hengi seg til følelser. Og vi, det dannede og velorienterte kunstpublikummet, har ofte problemer med å akseptere det vakre, og vi er slett ikke villige til å la oss hen(for)føre av kunstens skjønnhet sånn uten videre. Dette vet Guneriussen, og derfor forsøker han hele tiden å holde den blå timens melankoli i sjakk gjennom en humoristisk og surrealistisk lek med forholdet mellom natur og kultur. Kan man i det hele tatt komme i kontakt med naturens åndelighet gjennom en samling gamle Luxor lamper?

Kunstneren leker med det romantiske, men bevisst eller ubevisst viderefører han også tradisjonen. For det er faktisk den myke romantiske melankolien som sitter igjen i kroppen når jeg går ut av Guneriussens utstilling, det er bare å innrømme det - følelsene har tatt overhånd.

Alltid ensom

Michael Nyqvist: «Når barnet har lagt seg»

Selvbiografi

Oversatt av Astrid Nordang

192 sider

Cappelen Damm

publisert i SA 23/2/2010

Et selvbiografisk manus

Jeg er moren din, men ikke den ekte moren din (25) får Michael Nyqvist vite en varm sommerdag da hen er fem eller seks. De to, som han kaller far og mor, hentet ham på et barnehjem i Stockholm da han var bitteliten. Om sine biologiske foreldre får han ikke vite annet enn at moren er svensk og at faren er italiensk.

Michael Nyqvist er en av Sveriges fremste skuespillere, i Norge antagelig best kjent for sin rolle som Mikael Blomkvist i Stieg Larssons trilogi om Lisbeth Salander. «Når barnet har lagt seg» er Michael Nyqvists egen selvbiografi. Fortellingens drivkraft er den voksne Michaels jakt på sin biologiske far.

Som tekst har boka en interessant og uvanlig komposisjon, den har mer til felles med film og dramatikk enn med tradisjonell fortellende litteratur. Boka er konstruert omkring ulike scener, eller tablåer, som fortelleren går inn og ut av. Han utdyper i liten grad sine karakterer, her er få indre monologer som gir figurene dybde, han viser oss hva som skjer, og deretter blir det opp til oss å fortolke og analysere. De få gangene Nyqvist tvinges til å reflektere i lenger tid over seg selv blir han rastløs og aggressiv, og vi aner at han bærer på en stor skyldfølelse, uten at han noen gang avdekker noe han burde føle skyld for. Men kanskje er det så enkelt som at han føler skam for sin egen interesse for seg selv: Min historie er verken mer betydningsfull eller mer spennende enn noen annens… Jeg er bare en i rekken. (134)

Det komposisjonsmessige grepet får meg til å tenke at Nyqvist også plasserer seg selv i salen, sammen med oss som leser boka. At han rett og slett forsøker å forstå sitt eget liv gjennom å se det hele litt på avstand. Det er som om boka er et forsøk fra forfatterens side på å innta hovedrollen i sitt eget liv, og da må slutte med å se på seg selv som en i rekken, for for seg selv må man alltid også være unik og enestående.

Jakten på far kan tolkes som et forsøk på å fullstendiggjøre seg selv som menneske og karakter. Gjennom fortellingen framstiller Nyqvist seg selv som en som står utenfor fellesskapet, og kanskje tror han også at den eksistensielle ensomheten - og skamfølelsen som er knyttet til denne, vil forsvinne hvis han en gang blir innlemmet i sin egen biologiske familie og dermed helt i ett med seg selv. Sluttscenen mer enn antyder at så ikke vil skje.

Historien i boka er enkel og engasjerende, men språket knirker litt i sammenføyningene, det skyldes antageligvis både forfatteren og oversetteren. Det er utvilsomt den sceneaktige komposisjonen som er bokas sterkeste kort.

Fra a til å om Eilif Peterssen

Jan Kokkin: «Eilif Peterssen. Mellom stemninger og impresjoner»

Sakprosa

410 sider

Pax

publisert i SA 16/2/2010

En svært detaljert bok om Eilif Peterssens liv og virke

Med «Eilif Peterssen. Mellom stemninger og impresjoner» har kunsthistoriker Jan Kokkin levert en usedvanlig detaljert presentasjon av tegneren og maleren Eilif Peterssens (1852-1928) liv og virke. Mens bokas første del er biografisk orientert om Peterssens liv, er den siste delen strengt organisert rundt en verkkatalog som gir oss en tilnærmet komplett oversikt over alle Peterssens malerier, inkludert skisser og studier. I verkkatalogen er alle bildene gjengitt med tittel, teknikk, størrelse og hver sin lille verkhistorie som forteller om tidligere og nåværende eiere. Boka er rikt illustrert og inneholder i tillegg til verkregisteret både et personregister og en omfattende litteraturliste. Bokas første del er basert på mange hundre brev til og fra Eilif Peterssen, brev som i dag befinner seg i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling.

Eilif Petersen begynte sin malerkarriere i ung alder. Som mange av sine samtidige dro han utenlands for å studere og gå i lære hos tiden store mestre. Han var blant annet elev hos Gude i Karlsruhe i Tyskland, dro derfra til München hvor han tok opp i seg München-malernes brune koloritt. Etter Tyskland var han flere perioder i Italia, hvor han malte mer og mer utendørs og dermed fikk et nytt lys og nye farger inn i maleriene sine. Peterssen hadde en svært stor omgangskrets, og av dem han tilbrakte mye tid sammen med var Harriet Backer og Kitty Kielland. I 1888 giftet han seg med Kitty og Alexanders kusine Magda, og i tiåret som fulgte kom Jæren og Stavanger til å bli et fast sommersted for Peterssen, noe som resulterer i en rekke fine landskapsmalerier fra vår del av landet.

I følg Jan Kokkin kan vi se Eilif Petersen som en fornyer av jærmaleriet, han bygget videre på tradisjonen fra Gude, Ulfsten og Kitty Kielland, men brakte inn nye motiver og arbeidet i en mer moderne og impresjonistisk influert stil enn sine forløpere. I noen av bildene, som for eksempel «På utkikk», malt på Sele i 1889 (Bergen kunstmuseum), ser vi også tydelig inspirasjon fra P.S Krøyer, som Peterssen i en periode arbeidet sammen med. Som nevnt var Peterssen en allsidig maler, han malte i tillegg til landskaper også en rekke portretter, et av de beste er av Arne Garborg (1894, Nasjonalmuseet), men han portretterte også Kielland, Ibsen, Grieg, Bjørnson og en rekke andre av tidens berømtheter. Peterssen har også uført mange kirkemalerier og utsmykninger, deriblant altertavlen til Metodistkirken i Stavanger.

Kokkins hensikt med biografien om Eilif Peterssen er å kaste lys over kunstnerskapet og gi Peterssen en mer sentral plass i norsk kunsthistorie. Dessverre er det slik at bokas styrke også har blitt dens svakhet, alle detaljene og anekdotene fra de utallige brevene som siteres forstyrrer lesingen av bokas første del – informasjonsmengden er rett og slett for tett og stor. Den alminnelig interesserte leser vil i hovedsak være ute etter de store linjene; hvem var Eilif Peterssen som kunstner, på hvilken måte skilte han seg ut fra sin egen samtid, hvordan påvirket han sine etterkommere - osv. Dessverre forsvinner disse sentrale spørsmålene i virvaret av brever og sitater. Kokkin skriver innledningsvis at han henvender seg primært til kunsthistorikere, studenter, kunsthandlere og samlere, antagelig vil mange av leserne i denne gruppen savne dypere verkanalyseranalyser og en mer kildekritisk holdning enn det Kokkin her klarer å gi oss. Men mens bokas første del er for detaljert og full av anekdoter, kommer forfatterens grundighet virkelig til sin rett i bokas siste del. Verkkatalogen vil i all framtid fungere som et utmerket fundament for videre forskning på Eilif Peterssen og hans tid.

Å være seg selv lik?

Ali Smith: «første person og andre historier»

Noveller

190 sider

Oktober

publisert i SA 16/2/2010

En interessant lek med selvforståelser

Det hender at selvkontrollen svikter, at intime relasjoner forandrer vår måte å være oss selv på. Se for eksempel bare på den underlige alliansen som oppstår i Ali Smiths surrealistiske novelle «Barnet»: En kvinne er i butikken for å handle mat. Plutselig, etter å ha rotet litt rundt i noen hyller, oppdager hun at noen har satt fra seg et lite spedbarn i handlevogna hennes. Det var et nesten pinlig vakkert barn. Til tross for iherdige forsøk klarer ikke kvinnen å kvitt det ukjente barnet, alle tror at det er hennes, og ingen i butikken synes å mangle en baby. I kvinnens bil begynner det bittelille barnet plutselig å snakke, og ut av den vakre lille munnen ruller det en uendelig strøm av sjikanøse utsagn: Det er for jævlig. Asylsøkere tar jobbene og velferdsgodene våre, sa det blidt og selsomt. … Kvinner burde ikke jobbe i det hele tatt. Det er mot naturens orden. Og hva homoekteskap angår. Narr meg ikke til å le. Og så lo det lyst og vakkert liksom bare for meg … Jeg var forhekset. Jeg lo tilbake (37).

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg liker minst, vikar-morens selvforglemmelse, det lille barnets enorme egosentrisme eller min egen forhekselse (for leseren lar seg jo også fange inn av det lille barnets blå blikk på verden). Imidlertid kommer Smith oss til unnsetning og redder oss fra vår egen blindhet ved å la moren få tilbake selvkontrollen og kvitte seg med barnet. Kanskje ikke den mest opplagte løsningen på et dilemma som dette, men den fungerer! Innen hun kommer så langt har forfatteren imidlertid fått vist noen av oss at vi kanskje ikke er så etisk tilregnelige som vi liker å tro.

I mange av Smiths noveller handler det, som i denne, både om tiltrekning og avsky i mellommenneskelige relasjoner. Det handler om å miste seg selv i møte med andre, om å gjennomgå forvandlinger og om å finne tilbake til en litt forandret utgave av seg selv. Poenget med novellen, sier den fransk-bulgarske filosofen Tzvetan Todorov, er at den er så kort at leseren ikke rekker å glemme at den bare er litteratur og ikke livet selv. Dette er et poeng Ali Smith vet å utnytte.

Rolig hverdagslighet

Hå gamle prestegard,

Kirsten Opstad og Roald Sivertsen

Til 7. mars

publisert i SA 12/2/2010

En eksperimentell prosess som sannsynligvis har vært viktigere for kunstnerne enn for kunsten

Kirsten Opstad og Roald Sivertsen deler lerreter. Alle bildene i denne utstillingen, 29 stykker til sammen, har de arbeidet sammen om, dette til tross for at de egentlig har nokså ulike tilnærmingsmåter til maleriet; han arbeider vanligvis klassisk-figurativt, hun konseptuelt.

Resultatet av samarbeidet har blitt en serie mollstemte malerier, dominert av en skitten naturtone det kunne være fristende å kalle for potetfarge – et sted mellom grått og brunt. Alle arbeidene har et figurativt motiv, men komposisjonene er historisk sett utradisjonell, noen ganger er motivet bittelite, andre ganger fyller det det meste av billedflaten, noen ganger er figurene sentrert og samlet, andre gange er de spredt utover. Både farger og tema har et udramatisk hverdagslig preg: To personer ved et bord, en mann står på kjøkkenet og vasker opp, noen luker i en åker - osv. Gjennom farger og motiver gjenskaper de to kunstnerne en gjenkjennelig virkelighet.

Siden midten av 1990-tallet har det hverdagslige som tema eller motiv spilt en relativt stor rolle innenfor billedkunsten. Fokuset på det hverdagslige har ofte blitt forstått som et forsøk på å synliggjøre deler av virkeligheten som vi alle overser og tar for gitt, men som likevel fyller store deler av livene våre.

Likevel, til tross for det samtidige i Opstad og Sivertsens bilder, leder både tematikk og teknikk oss også å bakover i historien, til 1800-talls maleriet, for eksempel til Millet (1814-1875) og hans naturalistiske og realistiske bondelivsskildringer. Det kunne faktisk ha vært interessant å se denne formen for ikonografisk realisme, det vil si hverdagslivet slik det ses og oppfattes av kunstneren, bli fulgt opp og bearbeidet i enda sterke grad enn det som allerede gjøres i denne utstillingen.

Det er mye fint i Opstad og Sivertsens malerier, men også en del uforløst stoff, kanskje som et resultat av det uvanlige samarbeidet? Jeg kan forstå at det har vært en interessant prosess for de to kunstnerne å male sammen slik de har gjort det her, men jeg tror ikke nødvendigvis de endelige kunstverkene tjener på det, neste gang er det fint om vi kan få se dem på hver sine lerreter.

Et pludrete forsøk på kritikk

Anna Sam: «En kassadames betroelser»

Dokumentar

175 sider

Cappelen Damm

Sigrun Hodne tekst

Et uforløst prosjekt

publisert i SA 8/2

Vi lever i et konsumsamfunn, for mange av oss handler det å gå i butikken om mye mer enn å få tak i nødvendige varer og artikler. Enkelte kulturpessimister beskriver shopping som en livsstil, som en fritidsbeskjeftigelse, en måte å få tiden til å gå på. Shopping som livsstil er problematisk både på et kollektivt og på et individuelt plan. Globalt fordi overforbruket utarmer kloden for ressurser, individuelt fordi vi erstatter tid med venner og familie med en tur i butikken - shopping blir til et substitutt for meningsfulle relasjoner til andre mennesker.

I dokumentaren «En kassadames betroelser» vender den franske forfatteren Anna Sam sitt utforskende blikk mot shopperne, hun betrakter oss utenfra - eller kanskje er det rettere å si innenfra, hun ser det hele fra kassamedarbeiderens perspektiv. Hun driver kulturanalyse nedenfra, kan vi kanskje si. Ideen er god, men resultatet er dessverre slett ikke godt nok.

I bokens kapitler tar Sam for seg ulike sider av livet i et supermarked, og særlig konsentrerer hun seg om forholdet mellom kundene og kassamedarbeideren. Hun ramser opp ulike typer kunder, og ulike typer handlemønster, hun lager statistikk over hvor mange ganger hun sier Hei og Takk i løpet av en dag, og hun lager lister over de mest vanlige spørsmålene som stilles til butikkpersonalet. Dessverre blir alle listen og beskrivelsene hennes aldri til noe mer en lister og beskrivelser av ting de fleste av oss allerede vet mye om.

Forfatteren Anna Sam arbeidet i åtte år som kassadame samtidig som hun studerte litteratur. Hun burde dermed ha de nødvendige forutsetningene for å gi oss en god dokumentar fra supermarkedets innside. Men noe har altså gått galt underveis. Slik jeg ser det kunne hun ha forløst teksten ved å trukket den enten over i det komiske, og som Erlend Loe eller belgiske Jean-Philippe Toussaint gitt oss ny innsikt ved å vise oss absurditetene i våre egne handlemåter. Eller hun kunne ha utviklet prosjektet sitt i en langt sterkere analytisk og kritisk retning ala det amerikanske Barbara Ehrenreich har gjort i boka «Kjøpt og underbetalt, om (ikke) å klare seg i Amerika».

Anna Sam har i stedet valgt å pludre i vei om dagene sine i kassen.

Intime forvandlinger

Ali Smith: «Jente møter gutt»

oversatt av Merete Alfsen

Roman (Myteserien)

160 sider

Cappelen Damm

Sigrun Hodne tekst

En sterk litterær stemme

publisert i SA 8/2

I den romerske dikteren Ovids «Metamorfoser» fortelles myten om Iphis som ble forvandlet fra jente til gutt. Da Iphis’ mor skulle føde, sa mannen hennes at hun måtte kvitte seg med barnet dersom det ble en jente, for de to ville ikke ha råd til å fostre opp et barn det kun fulgte utgifter med. For å spare det nyfødte jentebarnets liv lyver moren om hennes kjønn, og lar henne vokse opp som om hun er en gutt. Alt går bra helt fram til den dagen da gutten Iphis, som altså er en jente, skal til å gifte seg med en ung kvinne. I tolvte time reddes Iphis av gudene, hun forvandles fra kvinne til mann, og kan gifte seg som planlagt. Myten om Iphis går som en rød tråd gjennom skotske Ali Smiths roman «Jente møter gutt», på et mer abstrakt plan er den å gjenfinne i hele hennes forfatterskap, hvor det ofte handler om kjønn, identitet, kjærlighet og homoseksualitet.

Historien i «Jente møter gutt» bæres av to fortellerstemmer, de to søstrene Anthea og Imogen, Anthea er fortellingens jeg, Imogen er du, den andre som ser alt litt på avstand. Anthea er den kjønnsoverskridende helten som forelsker seg i en annen kvinne, Imogen er det heteroseksuelle slavemennesket (for å låne en term fra Nietzsche) – den sosiale normen som sier at kjærlighet og sex mellom to personer av samme kjønn er unaturlig, unormalt og motbydelig.

Som så mange av Ali Smiths fortellinger handler også denne om identitet og overskridende subjektivitet, om mennesker som velger å leve sine liv på litt andre måter enn folk flest. På en god måte lar forfatteren tekstens komposisjon speile det normutprøvende innholdet. Hun benytter flere fortellerstemmer, hun konstruerer tekststykker fulle av parenteser og innskutte setninger for å gjøre teksten mer kompleks og mindre endimensjonal, og hun bruker myter og historiske hendelser til å sette sin egen fortelling inn i en større kulturhistorisk kontekst. Hennes dyktighet som forfatter kommer ikke minst til syne ved at hun klarer å presentere dette komplekse tekstlige forholdet på en svært enkel måte, i en bok som er lett å lese for alle og enhver, til tross for at den er eksperimentell både i form og innhold.

Ali Smith fortsetter der Ovid slapp, hun flytter metamorfosen fra Anthea til Imogen, en kvinne som forelsker seg i en kvinne trenger ikke lenger gudenes hjelp – i våre dager er det den heteroseksuelle normen som skal forvandles.

Akademisk angst for åpenhet

Atle Kittang: «Diktekunstens relasjonar»

Sakprosa

245 sider

Gyldendal

publisert i SA 19. januar 2010

Et forsøk på å forklare hvorfor litterære vurderinger ikke kan foretas av andre enn en godt voksen professor i Bergen

Folk flest er utav stand til å skille mellom skitt og kanel, underholdning og kunst – skulle de mot formodning klare å se forskjellen velger de som regel det dårligste alternativet, dette er en av konklusjonene man kan trekke etter å ha lest Atle Kittangs bok «Diktekunstens relasjonar», men han stopper ikke med folk flest, for heller ikke akademikere, kritikere og kulturjournalister, eller litteraturens parasitter som han velger å kalle oss, ser lenger forskjellen på kvalitet og kitsch.

Atle Kittang (f. 1941) er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, han har hatt ansvar for å utdanne utallige forskere, lærere, kritikere og skribenter, og bør derfor vite hva han snakker om når han uttaler seg om folks vurderingsevne når det kommer til litteratur.

Hans negative syn på andre leseres evner og kompetanse gjennomsyrer «Diktekunstens relasjonar». Boka består av 9 kapitler, fem av dem har allerede vært publiserte i andre sammenhenger. Første delen av boka handler om litteratur på et generelt plan, de fire siste kapitlene er eksempler på nærlesinger av ulike bøker og forfatterskap.

Professor Kittang har i årevis vært opptatt av nærlesing som metode, av at det litterære verket skal leses estetisk ut fra sine egne premisser. Han dyrker estetikken i tradisjonen fra Kant, og argumenterer mye og lenge for å sette den franske filosofen Jacques Rancières (f. 1940) teorier inn i en historisk forlengelse av de russiske formalistene. Han er opptatt av litteraturens litteraritet, av at litteraturen slik vi framleis stort sett oppfattar den – som diktekunst – har ein spesiell og nærmast spøkelsesmessig måte å vere til på (6), og han foretrekker den store litteraturen og de allerede kanoniserte tekstene. Etter mange års forsking kan Kittang sin Hamsun og Ibsen på rams, og skriver godt om dem.

Klassekampens dyktige anmelder Espen Stueland roser Kittang som en glimrende essayist, jeg må dessverre si meg helt uenig i hans vurdering. I et velskrevet essay skal ulike synspunkter komme til syne og brynes mot hverandre, dette er ikke tilfelle i Kittangs tekst, hvor vi tvert i mot har å gjøre med en monoton og autoritær fortellerstemme. Jo visst har en forfatter, også når han skriver sakprosa, lov til å være subjektiv, og selvfølgelig kan han øse så mye edder og galle utover sine lesere som han bare orker, men en slik stil vil normalt ikke kalles essayistisk, en riktigere benevnelse på Kittangs stil er at den er polemisk, han er argumenterende og standhaftig ute etter å forsvare sin egne meninger og synspunkt.

I «Diktekunstens relasjonar» bekymrer han seg særlig over trusselen som den relasjonelle estetikken utgjør for hans egen foretrukne metode - nærlesingen. Har den relasjonelle nyorienteringa gått litt for raskt og enkelt føre seg? Og i kva slags retning har den gått – framover eller bakover? (14) spør han innledningsvis i boka, og vi aner at svaret er gitt allerede før spørsmålet er ferdig formulert. Og ganske riktig, leser du Kittang vil du oppdage at det meste var bedre før.

Kittang er flink til å analysere gamle mestre, men ikke særlig lyttende i møte med nye teorier. Kanskje er det derfor han har gått glipp av at den relasjonelle estetikken verken utelukker nærlesing eller stringens. Kittangs angstbiterske forhold til samtiden er et klart minus, dyrking av gamle menn, forfattere så vel som teoretikere, er kun ett av mange områder for litteraturvitenskapen, minst like viktig er det å kunne forholde seg nysgjerrig og analytisk til sin egen samtid.

Inn til beinet

Essays

Espen Stueland: «Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie»

780 sider

Oktober (2009)

publisert i SA 12. januar 2010

En kulturhistorisk reise i døde kropper fra Homer til Robbie Williams

Espen Stueland (f. 1970) debuterte i 1992 med diktsamlingen «Sakte dans ut av brennende hus» og har siden den tid skrevet både romaner, essays og flere diktsamlinger, han er også aktiv som litteraturkritiker. Selv synes jeg at hans essaysamling «Aero» fra 2000 er et høydepunkt. Nå overgår han seg selv med boka «Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie», for sjelden har et mer komplekst og underlig prosjekt sett dagens lys her til lands.

«Gjennom kjøttet» er en bok på nesten 800 sider, den er delt opp i 7 bolker med en rekke underkapitler. Essayene springer fram og tilbake i historien, mye av stoffet bygger på kilder fra 15- og 1600 tallet, men boka går også i dybden i antikken og i vår egen tid, alltid med den døde kroppen i fokus. Stueland undersøker blant annet hvordan filosofer har benyttet seg av disseksjonens vokabular, hvordan forfattere har forholdt seg til døde kropper og hvordan kunstneriske avbildninger av døden har endret seg gjennom historien. Et eksempel på Stuelands historiske kryssklipping er måten han kobler den seine middelalderens fascinasjon for offentlig henging sammen med vår egen tids interesse for døden, slik denne kommer til uttrykk i utallige tv-serier og kriminalromaner.

Stueland innleder boka med å si at hans egen nysgjerrighet for den døde kroppen ble vekket da han leste om renessansens anatomiske teater, en form for amfiteater hvor døde kropper ble dissekert og obdusert foran vitebegjærlige leger, studenter og samfunnstopper. Lenger ute i boka forteller han om den britiske politikeren og forfatteren Samuel Pepys som i 1663 ble invitert til disseksjon og middag, og etter enda noen hundre sider viser han oss hvordan tv-serien CSI, som nesten daglig ruller over tv-skjermen, kan leses som en moderne versjon av nettopp dette teateret, hvor vi alle forlyster oss med patologi og død mens vi nyter junk-food i vår egen stue. Et rått eksempel på disseksjon i populærkulturen finner vi i Robbie Williams musikkvideo «Rock-DJ», hvor en oppmerksomhetshungrig Williams ender opp med å dissekere seg selv på scenen. Disseksjoner har gått fra å være strengt tabubelagte hendelser som måtte foregå i det skjulte til å bli familieunderholdning – men, som denne boka viser, det er liten tvil om at den døde kroppen til alle tider har hatt en magisk tiltrekningskraft på oss levende.

Bokas essayistske kvaliteter kommer særlig godt til uttrykk i de kapitlene hvor Stueland undersøker hvordan den døde kroppen brukes og framstilles i litterære eller billedkunstmessige sammenhenger. Stueland går blant annet i dybden med Shakespeare, Baudelaire og Poe og med billedkunstnerne Francis Bacon, Orlan og Andres Serrano. Som en god kritiker vurderer han for og i mot kunstnernes prosjekter, tematiserer de døden for å tiltrekke seg oppmerksomhet, eller er de faktisk ute etter å undersøke vesentlige problemstillinger? Han veier for og i mot, tenker høyt sammen med leseren, og formulerer rett som det er normative rammer for sine egne analyser. En essayists privilegium er, til forskjell fra forskeren, å være subjektiv i sine vurderinger, han skal gi sine egne meninger og synspunkt til kjenne i teksten. Dette er et privilegium Stueland vet å utnytte, særlig når han snakker om billedkunst og litteratur, og det gjør disse kapitlene til bokas beste.

«Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie» er et kunnskapsrikt glansnummer av en bok. På sitt beste kan den minne om Michel Foucaults store arbeider om fengselsvesenet og galskapens historie. Det er ingen tvil om at det ligger svært mye arbeid bak boka, og det er heller ikke til å komme forbi at «Gjennom kjøttet» krever mer enn vanlig av leseren. Imidlertid lettes prosessen en smule av et svært godt og rikholdig billedmateriale. Mitt råd til leseren er å nyte det hele stykkevis og delt, å sluke boka i et jafs vil sannsynligvis resultere i omfattende fordøyelsesbesvær.

Eksotiske hverdagsbilder

Rogaland kunstmuseum, Mette Tronvoll

publisert i SA 22. desember 2009

En flott presentasjon av et solid kunstnerskap

En kvinne står og myser mot oss, hun har et enkelt redskap i den ene hånda og en plastikkurv i den andre. Hun har på seg en rutete vindjakke og blomstrete bukser. Hun har støvler på beina, og står til anklene i vann. Bak henne ser vi en annen kvinne, hun går framoverbøyd og plukker ting i fjæra. Vi kan ikke se hva hun plukker, men det må være nokså lite, for det får plass i et lite nett hun holder i hånda. Det er lavvann og fotografen har stilt seg opp med ryggen mot havet. Kvinnene plukker sjødyr og tang som ligger igjen i sanden når vannet trekker seg tilbake. Himmelen er høy og hvit, lyset i bildet er kaldt og klart. «Goto Fukue # 18» er et av de nyeste arbeidene i denne utstillingen som viser Mette Tronvolls fotografier laget over en periode på 15 år.

Tronvoll startet sin karriere med å lage store portretter av vanlige mennesker, studiobilder med monotone bakgrunner. I 1999 begynte hun å fotografere utendørs. Hun laget billedserier fra Grønland og fra Mongolia. I 2006 fotograferte hun soldater i Rena-leir. Alle disse billedseriene er representert i denne utstillingen.

Bildene fra Grønland og Mongolia defineres ofte som eksotiske, men det er ikke til å komme forbi at også Rena-leir kan plasseres i denne kategorien: det handler om bilder fra en underlig fremmed verden. I Rena-leir har Tronvoll fotografert soldater i full mundur. Mennene er maskerte med finnlandshetter, vi ser dem inn i øynene – men vi vet likevel ikke hvem vi ser. Historisk sett har portrettets oppgave vært å gi oss en visuell representasjon av et menneske. Fotografiet viser oss mennesket slik det ser ut, dets identitet, slik som vi for eksempel alle avsløres i våre passbilder. Paradokset er at fotografiet, uansett hvor godt det er, aldri kan gi oss den fulle sannheten om et menneske, et foto kan ikke fange menneskets psyke. Portrettene av maskerte soldater viser oss nettopp dette. Tronvolls soldater har skjult alle karakteristiske kjennetegn ved seg selv, selv ikke øynene – sjelens speil, røper hvem disse mennene egentlig er. Slik kan disse bildene stå som et symbol for fotografiets utilstrekkelighet.

I bildene fra Grønland (1999), fra Mongolia (2004) og fra Rena-leir (2006) fungerer naturen først og fremst som en neddempet bakgrunn. I de nye «Goto Fukue» bildene fra Japan er naturen langt mer aktiv, den er ikke like villig til å sette seg selv på sidelinjen lenger. Resultatet blir at betrakterens blikk ikke nødvendigvis fester seg ved et sentralt punkt i billedflaten, i stedet lar man blikket gli over hele fotografiet på jakt etter nye opplysninger og inntrykk. På denne måten gir fotografen publikum mer materiale å arbeide med. De to typene fotografier, portrettet og naturfotografiet, oppfordrer publikum til å se, til å bruke blikket, på forskjellige måter. I sitt kunstnerskap henter Tronvoll ut det beste fra begge tradisjonene.

Det fine med å se hele kunstnerskapet under ett, slik vi nå har mulighet til å gjøre, er at vi kan følge Tronvoll i hennes egen utvikling som kunstner. Og det skjer en del forandring her som det er verdt å merke seg. Som nevnt forlater hun studioet til fordel for naturen på slutten av nittitallet, dette er en åpenbar endring, litt mer subtilt kan vi se at naturen gradvis går fra å være en passiv bakgrunn til å bli en aktiv deltaker i billedrommet. I de aller nyeste bildene hennes er det som om naturen er i ferd med å få et eget liv.

Utstillingen «At Eye Level» er absolutt verdt et besøk, den følges av en god og informativ katalog.

Ojsann!

Sigrid og Guri Sørumgård Botheim: «Ramstein Pensionat»

publlisert i SA 22. desember 2009

Fra original idé til kjedelig bok

Debbey bor i Trondheim, hun er ugift, 34 år og arkitekt. En dag arver Debbey et pensjonat av en gammel tante. Ramstein Pensionat ligger i Romsdalen, det er stort og velholdt. Debbey har en bror som heter Sigurd, Sigurd skriver bok om Debbey, han noterer seg alt som skjer i livet hennes.

Historien i «Ramstein Pensionat» er bygget opp av en rekke forskjellige tekster; Sigurds notater om Debbey, Debbeys egne fortellinger om det hun holder på med, avisutklipp, konsertbilletter, minneord, radioinnslag, møtereferater osv.

«Ramstein Pensionat» er resultat av et skrivesamarbeid mellom de to søstrene Sigrid og Guri Sørumgård Botheim, en kollektiv prosess. I utgangspunktet er dette en interessant og original innfallsvinkel til et skriveprosjekt, men det som sannsynligvis startet opp som en god idé har dessverre utviklet seg til å bli en skikkelig dårlig bok. Jeg fristes til å spørre etter hvor det har blitt av forlaget underveis i prosessen.

Jeg har vanskelig for å forstå hvordan denne boka kan klare å vekke noen interesse hos andre enn forfatterne selv. For det første er det ingenting språklig som løfter alle tekstfragmentene fra notatstadiet over i litteraturen, de ulike tekstbrokkene forblir kjedelige møtereferater og uinteressante dagboknotater også sett i lys av boka som helhet. Historien om den unge kvinnen som arver et pensjonat inneholder heller ingenting som overrasker eller forundrer leseren. Boka er rett og slett verken formalt eller innholdsmessig sterk nok til å fenge meg som leser.

Å leve sitt eget liv

Hege Duckert: «Mitt grådige hjerte»

publisert i SA 22. desember 2009

En utmerket bok om forholdet mellom kjærlighet, kriser og kreativitet

«Hun spiste måltidene sine på café og det eneste hun brukte på det knøttlille kjøkkenet, var en tekjele. Da hun omsider investerte i et kjøleskap, satte hun det på gangen og fylte det med whisky, vodka og isbiter … Før hun gikk ut til lunsj og middag, serverte hun seg selv en dobbel whisky, som skulle skjerpe hennes allerede kraftige appetitt: på mat, på kjærlighet, på livet.»

Slik skriver Hege Duckert om den franske filosofen Simone de Beauvoir, og på lignende måter beskriver hun også de tre andre kvinnene som portretteres i boka «Mitt grådige hjerte».

Karen Blixen, Frida Kahlo, Simone de Beauvoir og Billie Holiday: fire eksepsjonelt dyktige kvinner. Ingen av dem kan sies å ha levd tradisjonelle kvinneliv, ingen av dem hadde barn, alle hadde de mange og komplisere kjærlighetsrelasjoner til både menn og kvinner. Duckerts uttalte mål med «Mitt grådige hjerte» er å se på hvordan møtet med kjærligheten preget livene og verkene deres. Det er et viktig poeng i denne boka at de utradisjonelle livssituasjonene har vært en nødvendig forutsetning for den kunsten og litteraturen disse kvinnene har skapt.

Karen Blixens store kjærlighet i livet var en afrikansk farm, hun hadde den, men mistet den til kreditorene etter tjue års hardt arbeid. Hun begynte for alvor å dikte når hun mister gården, men sa samtidig: «Det er ingen hemmelighet at jeg heller ville hatt en virkelighet å ta meg av enn å skrive», forfatterskapet hennes begynte der livet, slik hun ville leve det – på en kaffeplantasje i Kenya, sluttet.

Hege Duckerts prosjekt er risikabelt på flere måter. Å studere kvinner fra et feminint perspektiv er – i motsetning til å studere menn fra et maskulint perspektiv – det samme som å plassere seg selv og sitt studieobjekt litt utenfor begivenhetenes sentrum. Studier av kvinners liv har aldri hatt like stor status som studier av manneliv. Og for å gjøre det enda litt vanskeligere for seg selv, velger forfatteren å legge kvinnenes følelsesliv under lupen. Hun viser hvordan og hvorfor man ikke kan skille mellom følelser og fornuft, og hun viser hvordan personlige kriser har ført til eksplosive kreative perioder i disse kvinnenes liv. Kort og godt viser denne boka hvordan liv og kunst alltid er flettet sammen til et uadskillelig hele.

Hege Duckert våger og vinner, «Mitt grådige hjerte» plasserer Blixen, de Beauvoir, Kahlo og Holiday i kulturhistoriens sentrum – det er ingen tvil om at disse kvinnenes liv og produksjon har allmenn interesse. Duckert skriver på en åpen og inkluderende måte som gir rom for leserens egne tanker og refleksjoner. Boka er utstyrt med et godt kilderegister. Jeg finner kun en ting å utsette på det hele: forlaget burde ha spandert noen illustrasjoner på en bok som har så mange visuelle referanser som denne.

Ruiner av liv

Atiq Rahimi: «Tålmodighetens stein»

Aschehoug

En vakker bok om menneskets heslighet

publisert i SA 16. des. 2009

I ruinene av et hus et eller annet sted i Afghanistan er en mann i ferd med å dø. Han ligger på en madrass på gulvet, han puster jevnt, men virker ellers livløs. Han beveger seg ikke, han snakker ikke og han tar ikke til seg næring på egen hånd. Han er skutt i nakken, men hjertet fortsetter å slå.

Inn og ut av sykeværelset går en ung kvinne, mannens kone. Hun drypper dråper i øynene hans og sørger for at han får i seg vann. Hun er utkjørt, redd, ensom og rasende, dag etter dag tømmer hun sin bunnløse fortvilelse over den tause mannen.

Atiq Rahimi har konstruert «Tålmodighetens stein» som en serie tablåer, hvor en allvitende forteller skaper teksten om til bilder. Teknikken gir fortellingen et skjær av objektivitet, som om fortelleren kun gjengir det han ser, uten å komme med egne fortolkende innspill. Men fortellingens objektivitet er en illusjon, for Rahimis roman er et kampskrift som framfører en alvorlig samfunnskritikk på en svært vakker og poetisk måte, slik bare kunsten kan. Vi, leserne, er vitne til en horribel situasjon, en fullstendig meningsløs krig og et kollektivt overgrep mot kvinner og barn uten sidestykke.

Kvinnen som forsøker å holde sin mann i live har selv aldri hatt noe liv. Hun ble tvunget til å gifte seg med en mann hun aldri hadde sett, mens hun ennå var et barn og han fremdeles var i krigen, mannen deltok ikke engang i sitt eget bryllup. Etter giftemålet må den unge konen dele soverom med sin egen svigermor. Tre år går før mannen kommer hjem fra krigen, i denne perioden får kvinnen verken ha kontakt med sin egen familie eller med venninne sine. Etter ti års fortvilet ekteskap blir paret igjen innhentet av krigen. Mannen såres alvorlig, men det er ingen hjelp å få. Den eneste som besøker dem er en Mullah, som nå og da kommer innom for å anklage konen for å være skyld i sin manns død. For, som han sier, hadde hun viet sine bønner mer oppmerksomhet ville mannen ha frisknet til.

Atiq Rahimi mottok den franske Goncourtprisen for «Tålmodighetens stein» i 2008. Boka er liten, men kraften er mer enn stor nok.

Lyden av ting som renner

Jenny Hval: «Perlebryggeriet»

Kolon

En særegen og interessant debut

Publisert i SA 15. desember 2009

Det er ingen tvil om at Jenny Hval har funnet en egen stemme. Romanen «Perlebryggeriet» handler om norske Jo som drar til Australia for å studere biologi. Den unge kvinnen har en spesiell interesse for sopp, for ting som råtner og for levende organismer som antar nye former.

I den fiktive byen Aybourn flytter Jo sammen med Carral, som bor i et gammelt nedslitt bryggeri. Sakte men sikkert oppstår det en symbiose mellom de to unge kvinnene, det blir etter hvert vanskelig for leseren å skille dem fra hverandre. Er det egentlig snakk om to kvinner, eller bare ulike sider ved det samme mennesket?

«Perlebryggeriet» kan leses som Jos overgang fra barn til voksen kvinne. Hval har gitt den feminine sensualiteten og seksualiteten en sentral plass. Vi følger Jo gjennom en modningsprosess som innebærer en form for emosjonell oppvåkning. Den kvinneligheten som Jo oppdager er full av kroppslighet og nytelse, den er både tiltrekkende og skremmende. Jos oppvåkning blir hele tiden knyttet tett opp mot naturen og organiske vekster. Slik kommenterer også boka på vår kulturs tradisjonelle måte å forstå kjønn på, hvor det kvinnelige alltid har vært tettere knyttet opp mot naturen enn det mannlige. Akkurat som naturen har kvinner vært forstått som irrasjonelle og ukontrollerbare, mens menn alltid har hatt en sterkere evne til fornuft og rasjonalitet. Hvals roman benekter ikke denne måten å forstå kjønn på, men hun undersøker ideen fra et emosjonelt synspunkt, og gir dermed leseren et helt nytt bilde av det kvinnelige.

Teksten har et surrealistisk preg og forfatteren lar ytre hendelser og indre opplevelser gli over i hverandre på en drømmeaktig måte. Lyder spiller en sentral rolle i fortellingen; lyder fra havet, fra dyr som kravler i veggene og fra vinden som blåser gjennom gatene i byen. Den gamle fabrikkbygningen har papirtynne vegger, lyden av de to kvinnene sprer seg fra rom til rom.

Jenny Hval har foreløpig vært mest kjent som musikeren Rockettothesky, med «Perlebryggeriet» sørger hun for å rydde seg en fin plass i samtidslitteraturen.

Estetisk avmakt

Sigrun Hodne, 08.12.2009, No.7

«Proposal (Nacht Und Träume) for Stavanger»
Bettina Buck, Kristin Oppenheim, m.fl.
Galleri Opdahl, Stavanger

BILLEDKUNST er et fagblad som utgis av Norske Billedkunstnere.

Kunst i perfektum partisipp

Rogaland Kunstsenter, Tove Kommedal og Anna Roos

publisert i SA 8. desember 2009

Kan man stille ut et relasjonelt kunstverk?

En dag i september i 2008 ble tolv kvinner invitert til en liten byvandring med påfølgende middag. De startet med en guidet tur i Strandgata og endte opp i paviljongen i parken. Ingen av kvinnene kjente hverandre fra før.

Møte mellom de 12 kvinnene er kjernen i Tove Kommedal og Anna Roos’ utstilling «Private in public – public in private» som nå vises i Kunstsenteret på Nytorget. Utstillingen inneholder portretter av de tolv kvinnene, et telt med pikekyss, en brodert duk, samt en video hvor kvinnene selv forteller om kvelden de har vært med på.

Er dette kunst? Spør en av kvinnene i videoen, det er et relevant spørsmål også for publikum – for det er faktisk her vi må begynne, med det enkleste og samtidig vanskeligste av alle spørsmål – hva er kunst?

Innenfor den retningen av estetikken som kalles relasjonell estetikk vil dette prosjektet framstå som et eksemplarisk kunstprosjekt. Som begrepet selv tilsier handler den relasjonelle kunsten nettopp om det som oppstår mellom mennesker. Kunsten er ikke lenger et verk, men en prosess. I vårt tilfelle blir det altså slik at samtalene som utspant seg mellom de tolv kvinnene for over et år siden var kunst, kunstnerne Kommedal og Roos hadde planlagt møtet, men hadde ingen kontroll over det som faktisk skjedde når kvinnene møttes. Kunstnerollen ble dermed sterkt nedtonet, muligens forskjøvet fra kunstnerne til deltakerne.

Vi kan altså si at dette prosjektet var kunst for dem som var aktive deltakere i det. Det publikum blir servert på Kunstsenteret er en form for dokumentasjon over en kunstnerisk hendelse som engang fant sted. Men, det grunnleggende spørsmålet er ennå ikke besvart, for er dette kunst for oss, publikum, som ser presentasjonen nå i ettertid? Det å bli fortalt om en prosess som en gang fant sted gjør oss ikke til deltakere i selve prosessen, vi forblir like passive som vi alltid er i en gallerisituasjon.

Altså er ikke «Private in public – public in private» slik det nå framstår et relasjonelt kunstverk, det har vært det, men er det ikke lenger. Dette betyr imidlertid ikke at portrettene, teltet, duken og videoen ikke er kunst, bare at det hele har mistet en del av den kraften det synes å ha hatt den gangen da alt sammen var del av en relasjonell affære.

Hysj litt!

Publisert i SA 3. desember 2009

Vi befinner oss midt i en krig, også akademisk sett. I et tilforlatelig sivilisert språk kalles krigen en Kulturkamp. Den tøffeste kampen utspiller seg mellom biologisk orienterte evolusjonister på den ene siden og kulturorienterte sosialkonstruktivister på den andre, landet de kjemper om kalles kjønnsforskningsfeltet. Uenigheten handler i grove trekk om i hvilken grad kjønnsforskjeller har biologiske eller kulturelle årsaker. Krigen er ikke ny, men har blusset opp med ny styrke dette året, en viktig foranledning har vært 150-års markering av Charles Darwins bok «Artenes opprinnelse», et jubileum som synes å ha gitt evolusjonistene nytt pågangsmot.

Det største problemet med denne krigen er ikke, som man gjerne skulle tro, at forskere har ulike synspunkt - faktisk er måten det debatteres på mer problematisk enn innholdet det diskuteres om. I de siste utgavene av Morgenbladet har vi kunnet lese at Asle Toje synes at: Marit Eikemo fremstår som genuint usympatisk, mens Eikemo på sin side beskriver religionsforsker Hanne Nabintu Herland som en reaksjonær nutcase. Professor Iver B. Neumann skriver den 2. oktober: At Harriet Bjerrum Nielsen er sur og antidialogisk er ingen overraskelse, det har hun vært i 40 år - det er med andre ord ikke bare antatt objektive forskningsresultater som analyseres og kritiseres i kampens hete.

Som sitatene over viser handler denne akademiske krigen, som de fleste andre kriger, primært om makt og dominans. Kanskje er dette en av årsakene til at de stridende partene er mer interesserte i å slå hverandre i hode enn å lytte til hverandres argumenter? Uansett: det triste resultatet blir en debatt som står på stedet hvil. Et godt eksempel på dette finnes i Klassekampens artikkel « Menn som hater kvinneforskere», hvor fem mannlige forsker klarer å tulle ut av seg de mest horrible påstander om hvordan norsk kjønnsforskning ser ut i dag. For eksempel lurer historiker Nils Rune Langeland på hvorfor feminismen ikke har noen forklaring på hvorfor ressurssterke kvinner i Vesten fremdeles velger 60 år gamle menn når de skal finne fedre til barna sine (Klassekampen 1. oktober 2009). Jeg finner dessverre ikke noen dokumentasjon i artikkelen som kan bekrefte at slike allianser er vanlige i Vesten. Selv synes jeg, som flere kjønnsforskere med meg, at det er mer presserende å forske på forholdet mellom ekteskap og tvang enn det at noen av oss gjør underlige partnervalg. Men selvfølgelig, det er jo opp til den enkelte forsker å velge seg sin egen problemstilling - . Men hvis det at kjønnsforskningen ikke kan gi et godt svar på Langelands spørsmål er et argument for at kjønnsforskningen i Norge i dag er dårlig, da kan man virkelig begynne å lure på hva kritikerne ser på som god forskning?!

Sosiolog Cathrine Holsts bok «Hva er feminisme», som publiseres i disse dager, kommer som bestilt. I et klart språk leder hun oss gjennom feminismens utviklingshistorie fra slutten av 1700-tallet fram til i dag. Holst snakker om feminismer i flertall, for feminismen har aldri vært en enhetlig retning. Og kun et fåtall feminister bedriver kjønnsforskning (en liten selvfølgelighet som dessverre synes å ha gått flere av krigshisserne hus forbi). For Cathrine Holst er feminisme først og fremst en politisk idéretning på linje med liberalisme, konservatisme og sosialisme. Politikk dreier seg ikke bare om fordeling av goder og byrder, men handler også om hvordan vi definerer hva som er et gode og hva som er en byrde. I sine egne refleksjoner synes Holst å hente inspirasjon fra det som kan kalles liberalfeminisme, her handler det mye om kjønnsrettferdighet og om hva staten legitimt kan og ikke kan gjøre for å bøte på en eventuell urettferdighet.

De fleste feministiske aktiviteter finner altså sted på utsiden av akademia, innenfor den akademiske institusjonen bedrives kjønnsforskning og –undervisning. På samme måte som det finnes ulike forskningsretninger innenfor sosiologi, pedagogikk og psykologi, finnes det også store forskjeller innad i kjønnsforskningsfeltet. Forskjeller som har blitt fullstendig oversett i de siste ukenes debatter.

Striden mellom evolusjonister og sosialkonstruktivister, slik den har kommet til uttrykk i media nå i år, har i all hovedsak virket fordummende. Spørsmål omkring biologi og kultur er ikke et enten-eller, men et både-og. Kjennetegn ved kjønn har både biologiske og kulturelle årsaker, det er altså ikke tale om to gjensidig utelukkende systemer, men om et intrikat samspill som ennå på langt nær er ferdig utforsket. Selv vil jeg si meg enig med dem som hevder at biologisk forskning har for liten prioritet innenfor kjønnsforskningen i dag. Men før vi kommer så langt at vi kan gjøre noe med denne utfordringen, må forskere fra ulike tradisjoner faktisk lære seg å snakke sammen på en sivilisert måte.

Jeg vil anbefale krigerne et par timers stillhet i selskap med Holsts bok, slik at alle kan sikre seg et minimum av innsikt i det de så liflig uttaler seg om før de sier noe mer. Forhåpentligvis vil det resultere i at flere enn Holst kan komme tilbake til saken, og gi konstruktive innspill til det denne debatten egentlig burde handle om: forholdet mellom kjønn, biologi og kultur.

Antioksidanter

Galleri Sult, Terry Nilssen-Love

publisert i SA 12. november 2009

Nilssen-Loves nye malerier er lette å like

Årets utstilling i Galleri Sult er som en fortsettelse av den utstillingen Nilssen-Love hadde samme sted for to år siden. Kunstneren er, som han alltid har vært, en fargenes mester.

Jeg mente å se kimen til noe nytt i hans forrige utstilling, men det vi ser nå er nok i grove trekk mer av det samme som vi allerede kjenner. Sterke farger satt opp mot hverandre gir bildene en nesten selvlysende kvalitet. Maleriene stråler ut i rommet, setter farge på alt omkring seg. Amorfe former spilles ut mot mer geometriske flater. Muligens finnes det litt flere striper og litt færre rektangulære fargefelt i årets utstilling, men forskjellene er ikke store nok til å være signifikante. Fargenes intensitet har en stofflig, ja nesten fløyelsmyk kvalitet.

Maleriene er uten tvil fengende og lette å like, men et lite spørsmål lurer seg likevel inn når jeg går mellom bildene: Har kunstneren virkelig utfordret seg selv i tilstrekkelig grad denne gangen? Har han beveget seg videre i sitt eget prosjekt, eller har han valgt å stoppe opp ved noe han vet at han kan?

Selvfølgelig kan en kunstner som Nilssen-Love - som så til de grader mestrer det han gjør - holde fram som før, til glede for et stort publikum. Men det hadde også vært fint å se ham vise oss noe som ikke var fullt så lett å like, noe som skurret litt mer enn dette, litt mer brennenesle og litt mindre bringebær, for å si det sånn.