8. desember 2009

Hysj litt!

Publisert i SA 3. desember 2009

Vi befinner oss midt i en krig, også akademisk sett. I et tilforlatelig sivilisert språk kalles krigen en Kulturkamp. Den tøffeste kampen utspiller seg mellom biologisk orienterte evolusjonister på den ene siden og kulturorienterte sosialkonstruktivister på den andre, landet de kjemper om kalles kjønnsforskningsfeltet. Uenigheten handler i grove trekk om i hvilken grad kjønnsforskjeller har biologiske eller kulturelle årsaker. Krigen er ikke ny, men har blusset opp med ny styrke dette året, en viktig foranledning har vært 150-års markering av Charles Darwins bok «Artenes opprinnelse», et jubileum som synes å ha gitt evolusjonistene nytt pågangsmot.

Det største problemet med denne krigen er ikke, som man gjerne skulle tro, at forskere har ulike synspunkt - faktisk er måten det debatteres på mer problematisk enn innholdet det diskuteres om. I de siste utgavene av Morgenbladet har vi kunnet lese at Asle Toje synes at: Marit Eikemo fremstår som genuint usympatisk, mens Eikemo på sin side beskriver religionsforsker Hanne Nabintu Herland som en reaksjonær nutcase. Professor Iver B. Neumann skriver den 2. oktober: At Harriet Bjerrum Nielsen er sur og antidialogisk er ingen overraskelse, det har hun vært i 40 år - det er med andre ord ikke bare antatt objektive forskningsresultater som analyseres og kritiseres i kampens hete.

Som sitatene over viser handler denne akademiske krigen, som de fleste andre kriger, primært om makt og dominans. Kanskje er dette en av årsakene til at de stridende partene er mer interesserte i å slå hverandre i hode enn å lytte til hverandres argumenter? Uansett: det triste resultatet blir en debatt som står på stedet hvil. Et godt eksempel på dette finnes i Klassekampens artikkel « Menn som hater kvinneforskere», hvor fem mannlige forsker klarer å tulle ut av seg de mest horrible påstander om hvordan norsk kjønnsforskning ser ut i dag. For eksempel lurer historiker Nils Rune Langeland på hvorfor feminismen ikke har noen forklaring på hvorfor ressurssterke kvinner i Vesten fremdeles velger 60 år gamle menn når de skal finne fedre til barna sine (Klassekampen 1. oktober 2009). Jeg finner dessverre ikke noen dokumentasjon i artikkelen som kan bekrefte at slike allianser er vanlige i Vesten. Selv synes jeg, som flere kjønnsforskere med meg, at det er mer presserende å forske på forholdet mellom ekteskap og tvang enn det at noen av oss gjør underlige partnervalg. Men selvfølgelig, det er jo opp til den enkelte forsker å velge seg sin egen problemstilling - . Men hvis det at kjønnsforskningen ikke kan gi et godt svar på Langelands spørsmål er et argument for at kjønnsforskningen i Norge i dag er dårlig, da kan man virkelig begynne å lure på hva kritikerne ser på som god forskning?!

Sosiolog Cathrine Holsts bok «Hva er feminisme», som publiseres i disse dager, kommer som bestilt. I et klart språk leder hun oss gjennom feminismens utviklingshistorie fra slutten av 1700-tallet fram til i dag. Holst snakker om feminismer i flertall, for feminismen har aldri vært en enhetlig retning. Og kun et fåtall feminister bedriver kjønnsforskning (en liten selvfølgelighet som dessverre synes å ha gått flere av krigshisserne hus forbi). For Cathrine Holst er feminisme først og fremst en politisk idéretning på linje med liberalisme, konservatisme og sosialisme. Politikk dreier seg ikke bare om fordeling av goder og byrder, men handler også om hvordan vi definerer hva som er et gode og hva som er en byrde. I sine egne refleksjoner synes Holst å hente inspirasjon fra det som kan kalles liberalfeminisme, her handler det mye om kjønnsrettferdighet og om hva staten legitimt kan og ikke kan gjøre for å bøte på en eventuell urettferdighet.

De fleste feministiske aktiviteter finner altså sted på utsiden av akademia, innenfor den akademiske institusjonen bedrives kjønnsforskning og –undervisning. På samme måte som det finnes ulike forskningsretninger innenfor sosiologi, pedagogikk og psykologi, finnes det også store forskjeller innad i kjønnsforskningsfeltet. Forskjeller som har blitt fullstendig oversett i de siste ukenes debatter.

Striden mellom evolusjonister og sosialkonstruktivister, slik den har kommet til uttrykk i media nå i år, har i all hovedsak virket fordummende. Spørsmål omkring biologi og kultur er ikke et enten-eller, men et både-og. Kjennetegn ved kjønn har både biologiske og kulturelle årsaker, det er altså ikke tale om to gjensidig utelukkende systemer, men om et intrikat samspill som ennå på langt nær er ferdig utforsket. Selv vil jeg si meg enig med dem som hevder at biologisk forskning har for liten prioritet innenfor kjønnsforskningen i dag. Men før vi kommer så langt at vi kan gjøre noe med denne utfordringen, må forskere fra ulike tradisjoner faktisk lære seg å snakke sammen på en sivilisert måte.

Jeg vil anbefale krigerne et par timers stillhet i selskap med Holsts bok, slik at alle kan sikre seg et minimum av innsikt i det de så liflig uttaler seg om før de sier noe mer. Forhåpentligvis vil det resultere i at flere enn Holst kan komme tilbake til saken, og gi konstruktive innspill til det denne debatten egentlig burde handle om: forholdet mellom kjønn, biologi og kultur.

1 kommentar:

Gunhild sa...

Dette er så bra sagt. Hvis forskere virkelig var ute etter ny kunnskap og visdom, skulle de være litt mer opptatt av å lytte og litt mindre opptatt av a) sin egen stemme og b) rakke ned på andre. Krig gjør ikke klok.

Har for øvrig ikke vært her før, så gleder meg til å ta en titt :)